Utspilt, utsunget – og ydmyket

Sommeren har vært lang i år – mye lengre enn normalt. Sola har skint og det har vært varmt. Det har nesten vært så man har trodd sommeren aldri skal ta slutt. Men alt har sin ende, og da teppet med duskregn la seg over Ullevaal stadion i går kveld, var det som for å si at nå var det slutt. Sommeren er over for denne gang.

Det er også håpet. Håpet om å kunne få være med til noe som kan bli et av de beste mesterskapene noensinne. VM i Brasil.

Det finnes teorier. Vi kan klamre oss til dem. Det finnes også teorier om en snøfri vinter. Begge deler er like usannsynlig. Vi kan likeså godt innse nederlaget nå.

For i går ble det så altfor tydelig. Både på banen og på tribunen.

To baklengs på dødball. Og nærmest ingenting skapt. Gårsdagen ble en leksjon av den tøffe sorten. FOTO:NTB/SCANPIX

To baklengs på dødball. Og nærmest ingenting skapt. Gårsdagen ble en leksjon av den tøffe sorten. FOTO:NTB/SCANPIX

Vi møtte rett og slett et langt bedre lag. Et lag vi selvsagt kunne slått på en maksimal dag, om Sveits ikke hadde vært skikkelig på. Men Drillos var langt fra maksimale. Og Sveits hadde en god nok dag til å slå Norge på sin egen styrke dødballer.

Det er kanskje lett å fordele skyld. Espen Ruud har fått sitt. Rune A. Jarstein tenker sikkert at han kunne tatt noen steg ut for å bokse ved begge scoringene. Og King kunne på en annen kveld ha headet ballen på innsiden av stanga istedenfor i nettveggen.

Men skylda er kollektiv. Hele laget, inkludert trenere – og arrangører og publikum.

For det var ikke bare på banen Norge fikk seg en leksjon. Den kom også på tribunen. Selv satt jeg som tilskuer på motsatt side av benkene. Og negativiteten som råder blant landslagspublikummet er påfallende. Støtten til eget lag fraværende.

Mens flere tusener Sveits-supportere sto i svingen og sang og trampeklappet sitt eget lag frem, hadde Norge en supportergjeng på rundt 20-30 personer gjemt i det ene hjørnet. Om de sang, eller hva de sang, aner jeg ikke. For jeg hørte dem ikke. Men fra tidligere erfaringer kan jeg anta at de prøvde, og at en del sav sangene var på engelsk – uforståelig nok på en norsk landskamp.

Jeg husker da det norske landslagspublikummet var bra. Da det var skikkelig trøkk på Ullevaal da landslaget spilte. Og støtten på bortebane som også ofte var veldig god. Men det er en jobb å gjøre der også.

Og det er mange ender å starte i. Billettprisene slår jeg fast her og nå: Per i dag kan de ikke forsvares. De er hinsides.

Å ha en «innpisker» i pausen som gauler «Er det noe liv her??» blir bare platt og pinlig. KissCam på tribunen i pausen likeså. Jeg så det gikk så langt at tribuneslitere jeg har kjent gjennom mange år, som jeg vet har reist land og strand rundt for å følge både klubb- og landslag, twitret at de følte seg fremmedgjort av hele arrangementet. Det er både litt skummelt og ganske trist.

I stedet ble situasjonen at de sveitsiske spillerne må ha følt de var på hjemmebane. Og det i et land som har en meget god tribunekultur i den lokale ligaen – Tippeligaen.

Jeg er i utgangspunktet ingen stor kritiker av Drillo, og mener at uavhengig av hans sorti, bør det reises statue av ham for det han har gjort for det norske landslaget, men det er klart det kan stilles noen spørsmål ved prioriteringene hans.

Drillo har gjort enormt mye for norsk fotball, men det kan stilles spørsmål ved noen av hans prioriteringer den siste tiden. FOTO: NTB/SCANPIX

Drillo har gjort enormt mye for norsk fotball, men det kan stilles spørsmål ved noen av hans prioriteringer den siste tiden. FOTO: NTB/SCANPIX

Jeg synes for eksempel at det er rart at en spiller som har vært mer eller mindre fast på midtbanen i et Premier League-lag, Alexander Tettey, virker å være ute av vurderingen. Det har vært et stykke mellom hver gang Joshua King har vært god som kant for klubblaget – vet landslagsledelsen dette? Hvorfor slår man så mye langt på Tarik Elyounoussi? Hvorfor venter man så lenge før man tar grep? Hvorfor tar man ikke mer hensyn til hvordan man skal få de beste ut av spillerne man bruker – Moa er for eksempel bedre med en spissmakker enn som alenespiss?

Det gror godt blant de yngre. Det er godt. Og det gir i alle fall håp for framtida. U21-gutta har vist vei. Kanskje tør den neste landslagssjefen å gjøre a-landslagsspillere ut av en del av dem når den tid kommer – slik Drillo gjorde da han tok over landslaget for første gang.

Kvelden i går ble deprimerende på alle mulige måter. Jeg gikk ikke sist av de drøyt 16 000 tilskuerne på Ullevaal. Men jeg håper sistemann slukket lyset.

For i Brasil vil de eneste nordmennene til stede være turister – om man ser bort fra Mikkel Diskerud da.

Tidenes overgangsvindu

Overgangsvinduet er stengt for denne gangen. De fleste svarene  på  sommerens spekulasjoner er gitt.

Overgangsvinnere og –tapere er, om noe prematurt, kåret. Supportere jubler og gleder seg til å se nye spillere i aksjon. Andre raser. Manchester Uniteds supportere fikk oppleve noe så uvant som å sitte oppe hele natten på Deadline Day for å vente på forsterkninger, og skuffelsen de følte etterpå, til tross for Marouane Fellaini, var ikke til å ta feil av.

Og utviklingen av en liga der pengene rår, har tatt enda noen steg. De nye TV-pengene har fått bein å gå på omtrent før de har kommet på bok. Laget som havner sisteplass denne sesongen, får like mye TV-penger som Manchester United fikk for å vinne Premier League forrige sesong.

 

Mesut Özil sørget for at Arsenal satte ny overgangsrekord. FOTO: NRB/SCANPIX

Mesut Özil sørget for at Arsenal satte ny overgangsrekord. FOTO: NRB/SCANPIX

Det har gitt seg utslag i at de mindre klubbene i Premier League både har brukt penger, og tiltrukket seg spillere, som for kort tid siden ville blitt omtalt som fullstendig urealistisk.

Southampton har brukt over £35 millioner, og har hentet en spiller som Dani Osvaldo. Også nyopprykkede Cardiff har brukt over £30 millioner i sommer. Swansea og Norwich har brukt over £20 millioner hver, og hentet spillere som Wilfried bony og Leroy Fer.

Ellevilt.

Her er noen nøkkeltall fra sommeren vi har vært gjennom:

  • Det ble brukt £632 millioner.
  • £397 millioner var nettobruken fra Premier League-klubbene.
  • 59 % av spillerne hentet til Premier League ble hentet fra utlandet (mot 43 % forrige sommer).
  • 9 klubber tangerte sin gamle, eller satt nye overgangsrekord i enkeltkjøp.
  • Crystal Palace signerte flest nye spillere – hele 15 stykker.
  • Av de 14 spillerne Sunderland hentet, hadde kun én engelsk pass.
  • Av 84 nye spillere til Premier League, var kun åtte engelske.
  • Av £632 millioner brukt, ble kun £57 millioner brukt på engelske spillere.
  • Newcastle ble eneste lag som ikke brukte noen penger på permanente forsterkninger.

Og dette i en liga der under 35 % av dem som har startet en ligakamp til nå har vært engelsk. Det er bekymringsfullt.

Samtidig har ligaen fått noen fantastiske attraksjoner. Mesut Özil, spilleren med flest målgivende pasninger i La Liga de to siste sesongene har flyttet til London og Arsenal. Roberto Soldado, en av de største måltyvene på kontinentet de siste sesongene, har også flyttet til London, men til rivalen Tottenham. De har også hentet fantastiske navn som Erik Lamela, Christian Eriksen og Paulinho. Og hvem gleder seg til å se Willian i aksjon? Emanuele Giaccherini, Dani Osvaldo, Fernandinho, Stevan Jovetic, Jesus Navas, Alvaro Negredo, Mamadou Sakho, Ricky van Wolswinkel, Wilfried Bony og Gary Medel.

Det er jo fantastisk – men de kommer til en pris. Både i cash og sjel. Og det er det delte meninger om. Likevel er det slik fotballen har blitt.

Utslagene er derimot spennende å se. Når de presumptivt mindre lagene handler på en hylle som de har handlet på nå, kan utslaget bli at det blir enda tøffere i toppen. Færre enkle kamper for topplagene. Mer dramatikk+ Hvem vet.

Nå er hvertfall kortene delt ut for denne gang. Januar føles enn så lenge fjernt unna. Men vintermånedene kommer fortere enn man tror. Og da er sirkuset i gang igjen.

Får vi tro at det blir litt mer seriøse folk som drar for å hente Ander Herrera fra Baskerland?

(Kilder: The Times, Daily Mirror)