Sirkus Di Canio – Overskygger suksess alt?

Sirkus Paolo Di Canio har igjen entret Premier League. Definitivt en tilvekst for underholdningen. Kanskje også en tilvekst for et Sunderland-lag som bare har blitt gråere og gråere etter som sesongene har passert.

Personlig tror jeg også han kan bli en sportslig suksess for Black Cats.

Men holder det?

Er det slik at sirkus, underholdning og sportslig suksess overskygger alt annet?

Blir holdninger og verdier uvesentlige så lenge alle andre ingredienser er til stede?

Jeg får aller først innrømme at jeg har blanke felter både på fascismen og på Paolo Di Canios fortid. Jeg har ikke lest italienerens biografi, og jeg har heller ikke lest tung lektyre om fascismen. Så derfor har jeg prøvd å gjøre noe med det. Jeg har lest om både fascisme, Mussolini og Paolo Di Canio selv.

Og etter å ha lest, har jeg også gjort meg mine refleksjoner.

Paolo Di Canio gjør fascisthilsen mot Lazios supportere. FOTO: NTB/SCANPIX

I kjølvannet av ansettelsen har Paolo Di Canio uttalt at han ikke er en politisk person. Det finner jeg vanskelig å tro på. For det første fordi han har kommet med politiske uttalelser tidligere. Men enda viktigere fordi han har kommet med noen av idrettens sterkeste politiske ytringer i karrieren, som da han viste fascisthilsenen opp mot Lazios supportere i 2005.

Mot en supportergruppering han kjenner bedre enn noen. Mot supportere som har sterke innslag av både fascisme og rasisme. Han visste hva han gjorde – og han visste reaksjonen.

Og bare for å legge til; mot supportere som, så sent denne sesongen, har sørget for at Lazio har blitt bøtelagt for rasisme, blant annet mot Tottenham.

Selvsagt visste han hva han gjorde, hva hilsenen betød og hva slags følelser det vekket på tribunen.

For det andre fordi han, i følge Matthew Syed i The Times, har tatovert «DUX» på høyrearmen. Det er altså latin for «Duce» – Mussolini.

Hvilket apolitisk menneske ville tatovert dette? Et langt mindre intelligent menneske enn Di Canio, vil jeg påstå.

Paolo Di Canio har taovert inn Mussolini på armen. FOTO: NTB/SCANPIX

Fascisme er en totalitær og autoritær ideologi. Det er en ideologi som har gitt fryktelige utslag opp gjennom historien. Det er en ideologi som er forbudt i Italia.  Selv om Di Canio har vært klar i tidligere uttalelser på at han ikke er rasist, er fascisme en ideologi som, i nyere tid på fotballarenaer, har gitt seg utslag i rasisme på tribunene.

Det har vært mye fokus på det siste den senere tiden i England. Senest i helgen mente Christopher Samba i QPR seg utsatt for rasisme mens han spilte kamp i Premier League. Alt som kan legitimere rasisme på fotballtribuner, og i samfunnet for øvrig, er farlig.

Derfor blir det vanskelig, for ikke å si umulig, å si at man er apolitisk. Ingen mennesker er det. Politikk påvirker oss alle.

Det var også derfor tidligere utenriksminister David Milliband trakk seg fra Sunderlands styre da ansettelsen ble offentliggjort. Han kunne ikke assosiere seg med Paolo Di Canios holdninger. Det var også derfor GMB union trakk seg som sponsor for Swindon da Di Canio var manager der.

Jeg er for ytringsfrihet. Jeg er også for at fascister skal få lov til å si sine meninger. Men ytringsfriheten er også til stede for at andre mennesker skal kunne ta til motmæle mot en ideologi som er ekstremt farlig.

Onsdag tok Paolo Di Canio avstand fra fascismen i en uttalelse på Sunderlands hjemmesider.

«I am not political, I do not affiliate myself to any organisation, I am not a racist and I do not support the ideology of fascism. I respect everyone.”

Den første delen av utsagnet er jeg uenig i, som jeg har argumentert for tidligere i denne teksten. Den andre delen av uttalelsen synes jeg det var veldig godt å se. Det er klokt av Di Canio å ta avstand fra både rasisme og fascisme, selv om jeg gjerne skulle sett at han tok enda sterkere avstand. Husk at mannen fortsatt er et symbol blant grupperingene som holder til langs den ytterste høyrefløyen i en klubb som Lazio.

Dessuten har engelsk presse kvesset knivene. Og uttalelsen på Sunderlands hjemmesider, fungerte nærmest kun som bensin på bålet. Man vil, også mye grunnet Sunderland bys historie med Durham Miners Association og deres arbeid, ha en Di Canio som tar et skikkelig oppgjør med sin egen fortid.

Men alle fortjener en sjanse til. Alle fortjener å bli tatt på alvor om de tar avstand fra den grumsete fortiden. Jeg er selvsagt villig til også å gi Paolo Di Canio en sjanse.

Han har gjort en meget god jobb i Swindon, om man glemmer det utenomsportslige som kranglene med styret og slåsskampen med Leon Clarke i spillertunnelen.

Det er alltid liv rundt mannen. Han er en attraksjon i seg selv. Man kan være hundre prosent sikre på at man får lidenskap. At man får en mann som er villig til å gå gjennom veggen for å se sine gutter lykkes.

Jeg skal kommentere hans debutkamp mot Chelsea. Jeg merker jeg er spent. Spent på min egen reaksjon. Spent på supporternes reaksjon. Spent på Sunderland-spillernes reaksjon. Og selvsagt spent på om det kommer til å skje noe helt utenom manus, slik det ofte gjør med italieneren.

Sirkus Paolo Di Canio er tilbake i Premier League.

Det er et dristig valg Sunderland har tatt.

La oss håpe det er riktig valg også…