Scoringen som sjokkerte England

Kvalifiseringen til VM i USA 1994 hadde allerede utviklet seg til et mareritt for England. I gruppe med blant andre Norge og Nederland, var håpet om VM-deltakelse syltynt før den siste kampen. De hadde blant annet tapt 0-2 borte mot Norge etter å ha spilt uavgjort på Wembley. Norge var klare for VM-sluttspillet alt før den siste kampen. Englands landslagssjef var latterliggjort i tabloidene, og han ble både illustrert som, og kalt, «turnip» («nepe»).

Håpet foran den siste kampen mot lilleputten San Marino lå i at Polen skulle slå Nederland, samtidig som de selv vant med minst syv mål.

Så kom sjokket:

0:00: Massimo Bonini tar avspark for San Marino.

0:03: Simone Bacciocchi fører ballen fremover.

0:05: Simone Bacciocchi spiller en upresis ball mot Davide Gualtieri.

0:06: Stuart Pearce plukker opp pasningen, men slår ballen altfor løst mot keeper David Seaman.

0:08: Davide Gualtieri plukker opp Pearce’ altfor løse tilbakespill og setter ballen i mål for San Marino som tar en sjokkledelse over giganten England. Ballen passerte mållinjen etter nøyaktig 8,3 sekunder.

(Gualtieris scoring kan du se her – ekstern lenke)

Målet som aldri glemmes i San Marino – eller i England. Davide Gualtieris scoring er fremdeles det raskeste som noen gang er scoret i en VM-kvalifiseringskamp.

På tirsdagens pressekonferanse oppsummerte dagens landslagsspiller James Milner, som var syv år i 1993, det hele England følte på det tidspunktet.

–          Det var som tiden sto stille.

Landslagstrener Graham Taylor fikk ekstremt mye kritikk under sin regjeringstid. England kom fra Bobby Robson og semifinale i VM 1990. Nå klarte de ikke engang å kvalifisere seg til det neste VM-sluttspillet, etter et mislykket EM i Sverige i 1992.

Så kom scoringen selv ikke Taylors hardeste kritikere hadde sett for seg. 22 minutter tok det før England fikk summet seg, og Paul Ince utliknet. Siden nettet Ian Wright fire, og England vant til slutt 7-1. Det hjalp lite. VM i USA gikk uten England.

Uakseptabelt, selvsagt. Det ble også avskjedskampen for Graham Taylor.

På fredag møter England San Marino igjen. Og engelsk presse har selvsagt ikke glemt Gualtieris scoring. Det kommer de heller ikke til å gjøre med det første heller. I San Marino snakkes det fremdeles om heltene – og den største av dem alle er Davide Gualtieri.

Mannen som nå har hatt rekorden for tidenes raskeste VM-kvalifiseringsmål i snart 20 år. Og den kommer ikke til å bli slått med det første heller.

Har San Marino nok i seg til å skape nye helter på fredag?

Sannsynligvis ikke. Men fotballen er fascinerende. Man kan aldri være 100 % sikker. Svaret får du uansett på TV 2s Premier League-kanal på fredag klokken 21.00.

Regel mot sin hensikt

I helgen ble vi vitne til en av de styggeste taklingene i Premier Leagues nyere historie. Det er nesten så man ikke kan kalle Wigan-spiller Callum McManamans takling på Newcastles Massadio Haidara for noe annet enn et overfall. Overfallet står ikke mye tilbake for Roy Keans overfall på Alf-Inge Haaland i sin tid, selv om man til McManamans forsvar må få legge til at intensjonene nok var vidt forskjellige.

Haidara måtte av banen med en alvorlig skade.

Callum McManaman fikk fortsette resten av kampen.

Uforståelig ut fra taklingens natur. Forståelig fordi feil kan skje. Forståelig fordi i akkurat dette tilfellet var dommerens utsikt blokkert. Ingen er ufeilbarlige – heller ikke dommere. Det har også den helgen vist oss, om dog i litt for stor grad.

Det som blir mindre forståelig, både for fotballens kjennere og dem som står på utsiden, er når FA i dag kommer til kjennelsen om at McManaman slipper straff i etterkant.

Haidara får behnadling etter taklingen fra McManaman. FOTO:NTB SCANPIX

Wigan-spilleren unngår ikke straff fordi taklingen ikke var stygg nok, eller straffbar nok. Han slipper straff på grunn av en teknikalitet i regelverket som er til for å beskytte dommerne. Man kan ikke overprøve deres avgjørelse tatt underveis i kampene. Det vi altså si at om en dommer har sett en situasjon, og tatt en avgjørelse ut fra hva han har sett, så kan ikke FA komme med en straffeutmåling i etterkant. Om dommeren ikke har sett situasjonen, kan FA i etterkant komme med en straff.

I dette tilfellet har dommer Mark Halsey innrømmet at han ikke så situasjonen, og også innrømmet at det skulle væt gitt et rødt kort. Assistentdommeren har imidlertid sett, og oppfattet, McManamans takling på Haidara. Han har bare ikke forstått alvorlighetsgraden.

Dermed er FA bundet på hender og føtter – forstå det den som kan.

Jeg har for så vidt forståelse for regelen som er til for å beskytte dommernes integritet. Den er nemlig viktig å verne om.

Jeg har mindre forståelse for tolkninger av denne regelen som gjør at man ender på tvers av alles rettsoppfatning. Det er en unison oppfatning blant alle, spillere, supportere, ledere (minus Wigan-formann Dave Whelans steinalder-opplevelse av fotballen), om at McManaman burde vært straffet.

Til og med kampens hoveddommer Mark Halsey har vært klar på at spilleren skulle vært sendt i dusjen.

Regelen som skal beskytte dommerens integritet, virker nå mot sin hensikt.

Newscastle-assistent John Carver var naturlig nok opprørt under kampen. Han reagerte med å gå i strupen på Callum McManaman på vei inn i garderoben. Reaksjonen er forståelig, selv om han burde klart å holde hodet kaldt, og ikke gått til konfrontasjon.

Men når FA melder at det er Carver som skal straffes, og McManaman slipper, da er man på ville veier. Og Newcastle har all grunn til å føle seg urettferdig behandlet.

Også for en ung spiller som Callum McManaman, med en mulig flott karriere foran seg, er dette trist. Intensjonen var nok ikke å skade Haidara. Hadde han gått offentlig ut og beklaget, og fått en passende straff, hadde det kanskje vært enklere å gå videre også for han. Nå må han leve med å bli buet på hver eneste arena han skal spille på fremover. Mulig han hadde måttet gjennomgå det uansett, men FA har definitivt ikke gjort det noe enklere for 21-åringen.

Men det er Haidara som er det virkelige offeret. Han ligger med en alvorlig skade. Gutten er 20 år. Det er ikke garanter at han vil komme tilbake å bli den spilleren han kunne blitt, selv om man ikke nå skal spekulere i slike ting.

Samtidig får McManaman spille de to meget viktige nedrykkskampene som kommer for Wigan. Portene står åpne på Wembley for semifinale i FA-cupen.

Det er tilnærmet skandaløst.

Enten får FA endre regelverket sitt, eller så må de begynne å bruke sunn fornuft. Det mangler her. Hoveddommer har innrømmet at han ikke så situasjonen.

Det burde holde mer enn nok.

For som TV2-ekspert Trevor Morley sa det (og han har spilt ligafotball i England i et helt annet klima enn dagens): «Taklingen til McManaman burde ikke bare vært rødt kort, men også tre måneder i fengsel».

Det blir ikke engang tre kamper på tribunen.

Det burde Wigan være store nok til å gi han. Og vise at klubben har internjustis.

Kaster historien for Premier League

«Who they were, makes us who we are today», sto det å lese i et kampprogram jeg bladde gjennom i helgen. Artikkelen handlet om legendariske spillere fra en svunnen tid i klubben.

Men få setninger i fotballen er mer universell enn akkurat den som innleder denne bloggen.

Likevel er det ikke alle som verdsetter dette. I Cardiff er sulten etter å spille i Premier League så stor at man er villig til å kaste hele historien på dør. Draktfargene, logoen og til og med kanskje kallenavnet. Over hundre års historie betyr lite for mange, så lenge det forgjettede land Premier League blinker i det fjerne.

Med Cardiffs seier over Sheffield Wednesday i helga, skal mye gå galt om man ikke skal få opprykket byen tørster etter.

Men til hvilken pris?

Er det verd det når man plutselig har et lag som til og med spiller i andre farger enn det laget du vokste opp med.

I 105 år har Cardiff spilt i blå drakter. Kallenavnet har vært «Buebirds» – og klubbens logo har bestått av en fugl. I tidligere logoer har man også hatt en liten drage i det ene hjørnet av logoen. Så kom den malaysiske finansmannen Vincent Tan med penger. Penger til nytt treningsanlegg, penger til å kjøpe nye spillere – kort sagt; penger til å ta klubben som ofte har mislyktes i de avgjørende kampene, til Premier League.

Men ikke uten betingelser.

Mr. Tan foretrekker røde drakter. Han vil også ha dragen i klubbsymbolet. Fuglen er redusert til en miniatyr helt nederst i logoen. Og det nye slagordet står å lese «Fire & Passion».

Så mye for historie og tradisjoner.

Det har vært protester, selvsagt. Men ikke så store som man kanskje skulle tro. Selv må jeg innrømme at jeg ble overrasket første gang jeg så bilder fra Cardiff City Stadium tidlig i sesongen over hvor mange som faktisk hadde ikledd seg de røde draktene på tribunen.

De som ikke har latt seg overbevise over natten, har imidlertid blitt prøvd besukket. Mr. Tan trykket opp 20 000 røde og hvite skjerf til hjemmekampen mot Brighton og delte dem ut gratis. Ikke nok med det – om du ble fotografert med skjerfet over hodet, var du med i trekningen om et gratis sesongkort for neste sesong. En sesong som sannsynligvis inneholder motstandere som Manchester United, Liverpool, Tottenham og Chelsea.

«Utpressing», meldte gruppen «Anti-red brigade». Og har sannsynligvis et poeng.

Men det kan virke som brorparten av Cardiffs supportere er med på Mr. Tans omveltninger. De frykter til og med, etter rapportene å dømme, motstanderne. De frykter at massive protester vil gjøre at Mr. Tan trekker seg ut av hele prosjektet.

Det ville i så fall være krise. For de millionene finansmannen har spyttet inn i klubben er ikke en gave.

Det er et lån. Med renter.

Klubben har, ifølge magasinet «When Saturday Comes», en gjeld på 83 millioner pund. Hva skjer om mr. Tan trekker seg ut? Tankene går temmelig raskt til Portsmouth.

Fotball handler i all vesentlighet om historie og tradisjoner for meg. Jeg er en nostalgiker. Jeg savner gamledager og ståtribuner. Jeg synes en stor del av det å elske fotball handler om å prate om seieren i Ligacupfinalen i 1985, Dave Watson og Robert Fleck. Om de fine draktene på starten av 90-tallet, og om de grusomme draktene som fulgte i årene etter. Men begge draktsettene hadde klubbens farger.

Jeg innser dog at fotballen har utviklet seg. På mange området har den tatt steg fremover. På noen andre områder var det kanskje bedre før. Men jeg skal være med på utviklingen – på godt og vondt.

Men ett sted går grensen. Og den grensen har Cardiff passert. Hva er det igjen når draktfargene er en annen, når navnet endres og logoen skifter fra en fugl til en drage?

Hva vet jeg? Det jeg føler meg sikker på er at Cardiff spiller i Premier League neste sesong. Sannsynligvis får de handle spillere for en haug av Mr. Tans penger også.

Så får det være opp til Cardiffs egne supportere om det er verd det. Om Premier League er så gjevt at man kan kaste over hundre års historie på båten. Det ser ut til at et flertall mener det.

Men det er noen supportere som vil fortsette protestene.

Det er de menneskene som får min sympati.