De fantastiske historiene

I morgen skal elleve gutter og menn entre Wembleys gressmatte i Bradfords farger. Bradford fra Englands fjerde nivå er kun finalen fra et av de store troféene i England. Det skulle ikke være mulig. Det har faktisk ikke vært mulig siden Rochdale kom til finalen i 1962. Men formatet den gangen var to finaler, det handlet ikke om Wembley. Dessuten deltok ikke flere av de beste lagene.

Bradfords prestasjon er langt større.

Men selv om det ikke skulle være mulig, har Bradfords helter vist at ingenting er umulig.

Det er mye jeg elsker ved underdoger og askeladder. Det jeg kanskje setter aller høyest er alle de ulike historiene som ligger i et slikt lag fra det fjerde nivået.

Her er spillere som ble spådd den lyseste fremtiden for kun kort tid siden, men som av ulike grunner ikke endte på stjernehimmelen slik de hadde trodd. Nå kjemper de for relativt dårlig lønn, på relativt lite glamorøse arenaer rundt om i landet.

Det gjør de sammen med spillere som har kjempet et helt liv i de lavere divisjonene. Sliterne som aldri har klaget, men gjort jobben, og tenkt at de likevel på mange måter lever ut sin egen drøm om å leve av å spille fotball.

Også har du dem som har spilt fotballen sin utenfor ligasystemet, kombinert fotballen med annen jobb, og håpet å få muligheten – og som har fått den, og som har makset fotballkarrieren og talentet sitt i League Two.

Sammen har de klart det umulige, og som første lag fra fjerde nivå, spilt seg frem til en Wembley-finale i en av de store cupene.

Hos Bradford møtes alle disse historiene og smelter sammen til en enhet.

Stephen Darby var kaptein på Liverpool-laget som vant FA Youth Cup. Han ble kalt «Mr. Consintency» av nå avdøde Gary Ablett. Darby fikk spille 90 minutter i Champions League mot Fiorentina. Etter noen utlån ble han frigitt av Liverpool for kun halvannet år siden. Bradford ville satse på høyrebacken.

James Hanson og Stephen Darby. To ulike historier møtes i Bradford. FOTO: NTB SCANPIX

Lovordene haglet om Zavon Hines i West Ham. Et av hans største øyeblikk var da han kom inn mot Aston Villa som tenåring på stillingen 0-1. Han skaffet straffen som sørget for utlikning, før han ble matchvinner på overtid. Sky was the limit. Så kom skader, og han ble til overs, i Burnley floppet han, mye på grunn av skadene. Hines er fortsatt kun 24 år, men det var bare Bradfords Phil Parkinson som ville satse på driblefanten. League Two var kanskje det siste stedet Hines hadde sett for seg at han skulle spille.

Zavon Hines har selv uttalt at han aldri hadde sett for seg at han skulle spille sin fotball i League Two. FOTO: NTB SCANPIX

Kyel Reid var opprinnelig i West Ham. Har u-landskamper for England opp til U19-nivå, og på utlån til Wolverhampton scoret han målet som sikret ulvene opprykk til Premier League i 2009. Siden gikk turen til Sheffield United og Charlton, der beskjeden kom om at han ikke ville få fornyet sin kontrakt. Bradford vill imidlertid satse på vingen.

Nahki Wells er en annen. Var i kikkerten til Ajax, men endte i Carlisle, der han ikke klarte å bryte gjennom, og til slutt havnet på kant med klubben. Bradford var der igjen til å plukke opp restene. Wells er kun 22 år, og i januar ble han heftig linket til en storklubb som Leeds.

Nathan Doyle spilte i Derby og på det engelske U19-landslaget. Så kom trøbbelet utenfor banen. Han ble blant annet arrestert for narkotikabesittelse, og frikjent. Men også han har foreløpig endt opp i League Two.

Gary Jones, med nesten 500 ligakamper i de lavere divisjoner, er hjertet i Bradford. FOTO: NTB SCANPIX

Så har du kaptein Gary Jones. I en alder av 35 har han levd et langt liv i ligaskyggenes dal. Før denne sesongen hadde han spilt hele karrieren i Rochdale, med unntak av et lån. Han fikk 433 ligakamper for klubben. Han er Bradfords hjerte og lunger sammen med nevnte Doyle sentralt på midtbanen.

For ikke mange år siden sorterte James Hanson varer i den lokale dagligvarebutikken mens han spilte fotball på deltid. På veien fram mot Wembley-finalen ble han den store helten da han scoret det avgjørende målet som sendte Bradford videre fra Villa Park.

Garry Thompson levde livet utenfor ligaystemet i nesten ti år da han spilte for Morecambe. Så fikk han muligheten mot Scunthorpe, og denne sesongen scoret han målet som sikret 1-1 og avansement på straffer mot Arsenal.

Men den kanskje største helten av dem alle heter Matt Duke og er keeper. han fikk drøyt 20 Premier League-kamper som Hull-spiller, men ble rammet av kreft. Duke har kjempet seg tilbake, men det er ikke selvsagt at han er førstekeeper. Forrige sesong ble han sågar lånt ut til Northampton. Men han ble helten i straffesparkkonkurransen mot Wigan. Han reddet det som virker som over hundre skudd totalt mot Arsenal og Aston Villa, og nå får han oppleve å spille denne finalen mot Swansea i en alder av 35. Hans største personlige kamp var den mot kreften. Den vant han. Matt Duke kan gå gjennom veggen. Så gjenstår det å se om Swansea kan komme seg gjennom den veggen Duke har fremstått som.

Dette er noen av de historiene jeg elsker ved dette Bradford-laget, og ved mange av de lagene som ligger i bunnen av det engelske ligasystemet.

Og jeg kommer til å elske å se gladiatorene fra Bradford Football Club kjempe om troféet på Wembley.

Finalen kalles allerede for «The peoples finale». Den er allerede historisk.

La oss se om denne sesongens turnering for overraskelser, har enda en i ermet til oss.