Tidenes mulighet – for MK Dons

MK Dons har fått servert en fantastisk mulighet – la oss håpe de benytter seg av den.

MK Dons. Fotballens pariakaste. Kalt Franchise FC av sine motstandere. Kun elsket av byens egne innbyggere. Lenge boikottet av samtlige av andre lags supportere, med god grunn.

Pete Winkelman er mannen som er styreleder i MK Dons. Han var pådriveren for å flytte Wimbledon FC fra deres eget nærområde sør i London til byen Milton Keynes rundt årtusenskiftet. Hans uttalelser gjennom tidene, som blant annet har gått på at det var Wimbledons egne supportere som sviktet klubben, har ikke gjort noe for å bedre forholdet mellom klubben han nå leder til resten av Fotball-England, og den supporterbaserte klubben AFC Wimbledon.

Likevel har det skjedd ting som har bedret forholdet til MK Dons og resten noe. Som for eksempel at man kom til enighet med AFC Wimbledon om merittene og troféene vunnet av originale Wimbledon FC. Den enigheten har ført til at Football Supporters Federation har opphevet boikotten for bortesupportere til MK Dons’ hjemmekamper.

På søndag møtes eventyrhistorien AFC Wimbledon (fem opprykk på ni år, tilbake som en profesjonell klubb i det engelske ligasystemet) mot det som har vært den store, stygge ulven, MK Dons. Anledningen er FA-cupens andre runde. Og stedet er Stadium:mk.

For mange AFC Wimbledon-supportere skulle kampen aldri blitt spilt. De anerkjenner ikke MK Dons som en klubb. Men AFC Wimbledons styreformann Erik Samuelson har gitt Pete Winkelman og MK Dons tidenes mulighet.

Samuelson har nemlig sagt at han nekter å ta Winkelman i hånda, med mindre Winkelman har et brev med en unnskyldning og en kunngjøring av at klubbens hans dropper navnet «Dons».

Mr. Winkelman burde gripe muligheten med begge hender.

Det finnes ingen grunn til at MK Dons fortsatt skal ha «Dons» i navnet. Det er kun en påminner om det horrible som skjedde da man flyttet laget til en hel lokalbefolkning til et helt annet sted i landet. Men avgjørelsen er irreversibel. AFC Wimbledon er tilbake i ligasystemet, og MK Dons har etablert seg i lokalsamfunnet med en stabil fanbase. Beklager man fortiden samtidig som man kutter «Dons», så vil nå ha muligheten til å skape sin egen identitet, bygget på lokalsamfunnet i Milton Keynes, og man vil kunne stå på egne bein som et medlem av den engelske fotballfamilien.

En bedre mulighet kan man knapt få, men jeg tviler likevel på at Pete Winkelman vil svelge den kamelen. Og det er synd. For en bedre mulighet får han neppe igjen.

Søndagens oppgjør blir massivt. Helt unikt. Ett av Winkelmans argument for å flytte en allerede eksisterende ligaklubb til et annet sted av landet var at det ikke var mulig å starte på bunnen og lage et lag i ligasystemet.

AFC Wimbledon har bevist at Winkelman tok feil. De har gjort det.

Det ligger i klubbens ryggmarg. De er miraklenes klubb. De er det, på samme måte som Wimbledon FC var det, som på bare få år tok steget fra fjerde nivå til eliten, som slo Liverpool i FA-cupfinalen i 1988.

AFC Wimbledon har skapt liknende mirakler fra dagen klubben ble stiftet.

På søndag håper hele fotballverden at de skal skape et nytt mirakel.

Men et enda større mirakel ville det vært om MK Dons sa unnskyld og kvittet seg med «Dons». Det er det dessverre mindre muligheter for.

Nå starter managerkarusellen

I League Championship har nesten halvparten av de 24 klubbene en annen manager enn de avsluttet forrige sesong med. Eddie Howe (Burnley til Bournemouth), Dougie Freedman (Crystal Palace til Bolton) og Ian Holloway (Blackpool til Crystal Palace) har alle tre forlatt sine klubber av eget ønske for å ta over en annen klubb. Resten har blitt sparket.

Stol-leken er med andre ord meget godt i gang på det nest øverste nivået. Den er for øvrig i full sving også nedover i ligasystemet.

Men i Premier League har den ikke startet ennå. Der dundrer musikken ut, mens managerne foreløpig sitter plassert i stolene de fikk utdelt før sesongstart.

Men ikke lenge – det har historien fortalt oss.

Da Chris Hughton ble første Premier League-manager til å få sparken den 6. desember i 2010/11-sesongen, var det første gang på 2000-tallet at samtlige managere i verdenes gjeveste liga fikk sitte gjennom hele november. Den første sparkingen kommer nemlig vanligvis i oktober eller november. Noen ganger så tidlig som september og august.

Her er de første manager-sparkingene i Premier League de siste tolv sesongene:

11/12: Steve Bruce (Sunderland) – 30. november

10/11: Chris Hughton (Newcastle) – 6. desember

09/10: Paul Hart (Portsmouth) – 24. november

08/09: Juande Ramos (Tottenham) – 25. oktober
(både Alan Curbishley og Kevin Keegan gikk av før Ramos fikk sparken)

07/08: José Mourinho (Chelsea) – 20. september

06/07: Iain Dowie (Charlton) – 13. november

05/06: Alan Perrin (Portsmouth) – 24. november

04/05: Sir Bobby Robson (Newcastle) – 30. august

03/04: Glenn Hoddle (Tottenham) – 21. september

02/03: Peter Reid (Sunderland) – 7. oktober

01/02: Peter Taylor (Leicester) – 30. september

00/01: Gianluca Vialli (Chelsea) – 11. september
(Kilde; Wikipedia)

En fjerdedel av sesongen er unnagjort. Tabellen har så smått begynt å sette seg. Supportere har begynt å murre. Pressen blir mer aggressiv.

Den første sparkingen i Premier League er like rundt hjørnet. Og det begynner å danne seg et bilde av hvem som blir først ut også.

Mark Hughes (QPR)

Har sittet i sjefsstolen på Loftus Road i under et år. Tok over for Neil Warnock i januar, og reddet til slutt Premier League-plassen med en imponerende hjemmerekke. Vant de siste seks hjemmekampene, og slo blant andre Tottenham, Arsenal og Liverpool på veien. Har brukt £36 millioner på nye spillere, og kun solgt for en drøy million pund. QPR er ett av to lag i Englands seks øverste divisjoner som fremdeles ikke har vunnet i ligaen denne sesongen. Presset begynner å bli enormt.

Nigel Adkins (Southampton)

Har gjort en fantastisk jobb med The Saints. Enorm prestasjon å ta dem til to strake opprykk. Men nå har hverdagen innhentet den tidligere fysioen. Ser ikke ut til å kunne forsvare seg, og har satt rekord i antall baklengs etter ni runder. Det positive er at det er mål fremover i laget. Kun åtte lag har flere scoringer, men syv tap på de ni første ligarundene ser ut som en vei mot sparken.

Martin O’Neill (Sunderland)

Kom inn som en redningsmann før jul i fjor. Nå, et snaut år senere, er det lite som tyder på varig fremgang. Like få poeng etter ni kamper som under Steve Bruce forrige sesong. Oldham i League One og Barnet i League Two de to eneste lagene i ligasystemet med færre scorede mål etter ni runder, og det er kun Steven Fletcher som har scoret for laget. Det ble brukt mye penger på et par stjernespillere i sommer, det vil man ha avkastning for. Én seier på de siste 17 ligakampene er blytungt. O’Neill kan bli nestemann ut.

Brian McDermott (Reading)

Hverdagen har innhentet Reading også etter en flott forrige sesong. Er sammen med QPR det eneste laget uten seier til nå. Har vært nære i flere kamper, og det er godt mulig ledelsen foreløpig ser bak resultatene. Men nå har det blitt en liten luke til sikker plass, og om den blir mye større, kan det hende at den russiske eieren ser seg om etter en annen manager til å tette den.

På lista kunne kanskje også Paul Lambert (Aston Villa) vært, men med seieren sist skaffet nok han seg litt pusterom, og skotten får nok tid så lenge man holder seg flytende, og det etter hvert blir noe fremgang å spore. Chris Hughton (Norwich) er en annen som kanskje kjente det brenne litt under føttene, men med syv poeng på de tre siste i tillegg til kvartfinale i Ligacupen på Tottenhams bekostning, har pessimisme blitt snudd til optimisme på Carrow Road. Tony Pulis (Stoke) fikk nylig kake for ti år i sjefsstolen på Britannia, men én seier på siste femten ligakamper lar seg ikke høre. Likevel virker styreformann Peter Coates fornøyd så lenge man holder seg flytende i Premier League.

Hvem tror du blir nestemann ut og hvorfor?
Si din mening i kommentarfeltet under.