Historien gjentar seg

Når det stormer som verst rundt Italia, går nasjonen hen og utretter store ting. Det ble skrevet om Cesare Prandelli og hans mannskap i forkant av dette mesterskapet også. Kampfiksingsskandalen landet, på ny, står midt i med begge beina, førte til at Domenico Criscito måtte bli hjemme. Samtidig hintet statsminister Mario Monti om at italiensk fotball burde få en tre års karantene for å befri seg fra ryktet.

Landslagstrener Prandelli gikk så langt som å si at han hadde forståelse for forslaget. Og la til;

– Mye har gått mot oss før dette mesterskapet. Akkurat nå lider vi veldig.

Kanskje ikke så rart. Laget hans gjorde ingenting annet enn å tape. 0-3-tapet i generalprøven mot Russland var ”Azzuris” tredje strake. De kunne rettet inntrykket mot Luxemburg, men den kampen ble avlyst grunnet jordskjelv i Nord-Italia.

Alt gikk mot. Likevel har de skapt sitt eget jordskjelv i Polen og Ukraina.

I gruppespillet var Kroatia, Irland og regjerende verdens- og europamester Spania motstandere.

Ikke mange hadde levnet Italia store muligheter til å gå lenger enn en kvartfinale. Men for å sitere min kollega Øyvind Alsaker;

”Italia er Italia”.

Når verden går mot – samler de azurblå seg.

Krisen i forkant av mesterskapet burde sendt ut blå varsellamper til alle. Italia kom til å bli farlige. Jeg skal ikke påberope meg at jeg så signalene, selv om det var de som minnet om at situasjonen liknet på den som var før VM i 2006. Og i 1982, da Paolo Rossi, mannen som endte som toppscorer, var den som skulle bli utestengt fra mesterskapet grunnet kampfiksing. Det mesterskapet er for øvrig det eneste der verdens- eller europamesteren har gått gjennom gruppespillet uten å vinne en eneste kamp.

Nå var det 2012 og man så signalene mot Spania. De var solide og gode.

Uten å imponere, ble det ett poeng mot Kroatia også. Irland ble selvsagt slått, og til tross for at konspirasjonsteoriene var mange, avanserte Italia.

Det helt overbevisende spillet har man likevel ikke sett før italienerne nærmest feide over Tyskland i semifinalen. Tyskerne som hadde vunnet alle sine kamper – på en svært overbevisende måte. De forstod ikke hva som traff dem før Balotelli, Pirlo og Prandelli jublet for EM-finale på gressmatta.

Andrea Pirlo – EMs beste spiller. Balotelli – jokeren som kan avgjøre en hver kamp som vipper. Buffon – kanskje verdens beste keeper igjen. De Rossi – krigeren. Chiellini – bautaen.

Som Shirley Bassey sang; ”It’s just a little bit of history repeating”. Italiensk fotball i krise før et mesterskap. Et landslag som samler seg, og som presterer.

Nå kan en ny tittel være på vei hjem til et land som står klart med oppvaskhansker og kjøkkenhåndkle. Oppvasken må tas. Men kanskje kan den tas av en nasjon som smiler av fotballen igjen.

Forhåpentligvis gjør ikke smilene at de tar lett på oppvasken og setter skitne tallerker tilbake i skapet.

Men akkurat nå venter EM-finale for et landslag som har vært fantastiske å se på. Som få hadde trodd på.

Som ikke kunne vinne en fotballkamp i 2012 før Irland sto på motsatt banehalvdel.

Det har vært en super reise. Men den er ikke over.

Italia er Italia.

Og Prandelli og hans menn har gitt Italia flere venner.