Semifinalenes topper og flopper

To kamper, fire lag – vi kaller det en runde, og setter opp et rundens lag, med de andre, faste og mindre faste kåringene også. Dette blir siste gang jeg setter opp rundens lag. Nå gjenstår kun én kamp – finalen. Så da er det også på tide å sette opp et turneringens lag. Men akkurat det får vente til etter søndag.

Her er i alle fall kåringene fra kampene onsdag og torsdag.

Keeper: Gianluigi Buffon (Italia)
Åpnet nervøst, og det kunne kostet dyrt. Spilte seg stort opp, og vartet opp med flere redninger.

Høyreback: Alvaro Arbeloa (Spania)
Matchet stort sett Cristiano Ronaldo defensivt, og bidro med det han kunne fremover.

Midtstopper: Pepé (Portugal)
En bauta sammen med Bruno Alves. Knallhard i duellspillet og tvang Spania til å endre formasjon.

Midtstopper: Andrea Barzagli (Italia)
En gigant bakerst. Beholdt roen da Tyskland prøvde å kjempe seg tilbake. Tok luven av både Gomez og Klose.

Venstreback: Fabio Coentrao (Portugal)
En stadig offensiv trussel, men klarte likevel aldri å skape det avgjørende øyeblikket.

Midtbane: Andres Iniesta (Spania)
Holdt i ballen, prøvde å finne åpninger. Brant en stor mulighet.

Midtbane: Andrea Pirlo (Italia)
Finnes ikke superlativer igjen for å dekke det 33-åringen gjør. En ny fantastisk kamp. Styrer alt. Geniale pasninger hele veien. Mister aldri ballen.

Midtbane: Samir Khedira (Tyskland)
En av få i det tyske laget som hadde kraft nok til å kunne gjøre noe med utfallet. Bra driv fremover, men misset sjansen han fikk.

Midtbane: Daniele De Rossi (Italia)
En kriger på midtbanen til Italia. Stoppet tyskerne gang på gang, og startet overganger. Kom stadig i gode posisjoner.

Angrep: Mario Balotelli (Italia)
Endelig. To fantastiske scoringer. En avgjørende faktor. Gjorde Hummels til en junior.

Angrep: Antonio Cassano (Italia)
Gjorde Balotelli god. Utrolig forspill til ledermålet. hvor han dro av to mann og la kula på panna til ”Super-Mario”

Rundens spiller: Andrea Pirlo. To spillere som fortjener denne, men Pirlo får den fordi jeg er så imponert over det han bedriver hele tiden. I 90 minutter uten stans.

Rundens lag: Italia. Tok luven av Tyskland. Skapte de fleste og de største sjansene. Hadde spillerne Tyskland ikke klarte å stoppe.

Rundens mål: Mario Balotellis 2-0-scoring. Tok perfekt vare på Montolivos flott pasning. Fantastisk timet løp. Skuddet brøt lydmuren.

Rundens øyeblikk: Mario Balotelli hadde på forhånd forklart hvorfor han ikke feirer mål. Da han headet inn 1-0 klarte han likevel ikke dy seg. Et herlig gledesutbrudd.

Rundens miss: Paulo Bento/Cristiano Ronaldo. Hvem som hadde ansvaret for at CR7 ikke fikk skutt straffe, vites ikke. Men avgjørelsen ble kun et skudd i foten.

Rundens Balotelli: Det har vært mange øyeblikk, men det blir flere og flere. Feiring, bar overkropp, flotte scoringer. Men en Balotelli som tidligere har blitt filmet med iPad på benken, satt nå med ansiktet gjemt i treningsjakka i spenning i sluttminuttene. Fantastiske bilder.

Rundens tweet: JAAAAAAAAAAAAAA! Andiamo a Kiev!!!!!! Kjøss katta! Heia fotball! Forza Italia! Tapas til kveldsmat søndag! Eg daue! Ciao bella! Bloody hell! – Per-Jarle Heggelund (@cplus_heggelund)Dette var siste ”rundens-kåring” all den tid kun finalen gjenstår. Men etter finalen på søndag kommer mitt turneringslag.

Cristiano Ronaldo ble tilskuer

Da Portugal trengte en helt, gikk Cristiano Ronaldo hvileløst rundt i midtsirkelen. Han fikk aldri tatt noe straffespark, og han kunne bare se på at de spanske spillerne jublet og tok i mot ovasjoner fra fansen.

Etter en lunken start på mesterskapet, våknet Madeira-gutten for alvor. Han var etter hvert mesterskapets beste spiller. Han bar Portugal på sine skuldre. Laget som alltid bare var nesten. De var på vei mot noe stort. Anført av sin ledestjerne.

Han var mannen som kunne senke storebror Spania. Regjerende verdens- og europamester. Et lag som ikke taper fotballkamper. I semifinalen kunne de tape.

Men det var opp til Cristiano Ronaldo. Og han prøvde. Lyktes med en del. Kom til en stor mulighet som han blåste over.

Men ingen skal si han ikke tok sitt ansvar og gikk foran, selv om Portugals giganter i 120 minutter het Pepé og Bruno Alves.

Kanskje var straffesparkkonkurranse det beste Portugal kunne håpe på. Mange mener den slags avgjørelse på kamper er bingo. I så fall skulle Portugal ha en 50 % mulighet til å avansere til finalen. En langt bedre sjanse enn de ble levnet av bookmakerne på forhånd.

Men straffesparkkonkurranse er ikke bingo.

Og straffesparkkonkurranse er tiden for helter til å stå frem. Akkurat slik Portugals keeper Ricardo gjorde for åtte år siden. Da han på egenhånd snudde momentumet ved å ta av hanskene og psyke ut Darius Vassell, før han satte den avgjørende straffen selv. Slik Andrea Pirlo snudde straffekonkurransens gang med sin chipp mot England. Slik Sergio Ramos viste Spania at en straffesparkkonkurranse ikke var noe å være redd for.

Portugal trengte en helt. Portugal trengte Cristiano Ronaldo.

Men CR7 fikk ikke tatt noen straffe.

Jeg vet ikke det bakenforliggende. Men å sette opp lagets beste straffeskytter på det femte sparket virker som en meningsløs risk.

Altså; risikoen for å tape på det er så stor at den ikke oppveies av den eventuelle gevinsten.

Svært ofte er en straffesparkkonkurranse over før det femte straffesparket – og enda oftere før den avsluttende lagets femte straffe.

Cristianos Ronaldos rolle da semifinalen i EM 2012 skulle avgjøres var å være linselus der han hvileløst vandret rundt i midtsirkelen.

Han ville så gjerne bli helten. Portugal trengte en helt. Både CR7 og nasjonen fikk sine drømmer knust.

Og bare så det er helt klart; Portugal kunne både vunnet og tapt straffesparkkonkurransen med en annen taktikk. Det er slett ikke sikkert det ble avgjørende. Men det kan ha vært det.

Det begynte så bra. Et tigersprang fra Rui Patricio sørget for at Xabi Alonso måtte tusle slukkøret tilbake til midtsirkelen. Men da Iker Casillas reddet Moutinhos forsøk, var de like langt.

Så, da det dro seg til, kom chippen til Sergio Ramos. Mannen som dunket ballen i bane rundt jorda med sin straffe i Champions League-semifinalen mot Bayern München. Bruno Alves så skrekkslagen ut. Kanskje er det noe man leser i ansiktet hans i ettertid. Sannsynligvis. Men Sergio Ramos viste at Spania var fryktløse. Bruno Alves blåste sitt forsøk. Millimetre – ja vel. Tilfeldigheter? Neppe.

Spania fikk sin helt. Portugals helt sto i midtsirkelen.

Og Spania spiller sin tredje strake internasjonale finale. Det er heller ikke tilfeldig. Gratulerer til dem.

Kvartfinalenes flopper og topper

Kvartfinalene er over. I morgen venter semifinalene. Her er mitt rundens lag, rundens mål, rundens Balotelli etc. etter kvartfinale-runden.

Keeper: Joe Hart (England)
Italia burde avgjort lenge før straffene, men Hart reddet det som kom. Skuffet over å ikke redde en eneste straffe.

Høyreback: Glen Johnson (England)
Stoppet det meste av det som kom på sin side, og var en av få engelskmenn som i det minste prøvde å gjøre noe med ballen da han vant den.

Midtstopper: Leonardo Bonucci (Italia)
Wayne Rooney fikk knapt til en ting, og mye av æren tilfaller Bonucci som vant nesten samtlige dueller mot England-spissen.

Midtstopper: Bruno Alves (Portugal)
Hadde stålkontroll sammen med Pepe. Flink til å være med i det oppbyggende spillet, og vant samtlige dueller offensivt og defensivt.

Venstreback: Jordi Alba (Spania)
I et spansk lag som kanskje mangler noe gjennombruddskraft, stuper Valencia-backen i angrep. Flott målgivende.

Midtbane: Samir Khedira (Tyskland)
Tok den mest offensive rollen av de to sittende, og løste det med glans. Et perlemål.

Midtbane: Andrea Pirlo (Italia)
Styrte midtbane som han ville mot England som ikke en gang prøvde å ta han ut av kampen. Straffe-chippen snudde momentumet i straffesparkkonkurransen på hodet.

Midtbane: Xabi Alonso (Spania)
I sin 100. landskamp styrte han midtbanen med bravur. Stanget inn det viktige 1-0-målet og fastsatte sluttresultatet med et sikkert straffespark.

Angrep: Marco Reus (Tyskland)
Fikk starte sin første kamp, og svarte med et mål, og hodebry til Joachim Löw.

Angrep: Miroslav Klose (Tyskland)
Fikk sin første start, og sitt første mål i turneringen. En konstant trussel, og selvsagt kom målet på et hodestøt.

Angrep: Cristiano Ronaldo (Portugal)
Er et angrep alene i den formen han er i om dagen. Tsjekkia var sjanseløse til å demme opp. Ble matchvinner

Rundens spiller: Cristiano Ronaldo

Rundens lag: Tyskland. Jogi Löw valgte å rotere, og traff perfekt. Fikk tre mål av de nye han satte inn. Litt ruskete defensivt, men strålende fremover i banen.

Rundens mål: Cristiano Ronaldo. Fantastisk forspill av Joao Moutinho som timet løpet perfekt, og sendte innlegget millimeterpresist. Løpet og timingen til Cristiano Ronaldo kunne ikke vært gjort bedre. Supert mål fra start til slutt.

Rundens øyeblikk: Italia hadde bommet, England hadde overtaket i straffesparkkonkurransen. Så chippet Andrea Pirlo, straffesparkkonkurransen skiftet karakter, og Italia vant.

Rundens miss: Ashley Cole sendte av gårde en elendig straffe som Buffon holdt fast. Exit England på straffer i kvartfinalen – igjen.

Rundens Balotelli: Både Joe Hart og Balotelli smilte da den første straffen skulle tas. Lagkompisene gledet seg begge to, men lettelsen lyste fra ”Super-Mario” etter en straffe av det sikre slaget.

Rundens fredspris: Frankrike og Spania fyrte til sammen av ett skudd i 2. omgang. Straffesparket til Xabi Alonso.

Rundens hete: Samir Nasri kan vel knapt kalles het i toppen. Det kokte vel nærmest da han skjelte ut en journalist etter exiten. Kan avslutte mesterskapet med landslagskarantene.

Forbannelser og spøkelser

”The crosses of Saint George is lying all around me

Gareth Southgate

The whole of England is with you

…Oh – It’s saved”

Ordene tilhører den legendariske BBC-kommentatoren Barry Davies. Og de ordene oppsummerer altfor godt den forbannelsen som har ligget over England og straffesparkkonkurranser siden de tapte den første på Stadio delle Alpi i 1990.

Kanskje var det en forbannelse som ble kastet av en tysker da Geoff Hursts scoring ble dømt over streken av en sovjetisk linjemann i 1966. Siden har den hjemsøkt engelskmennene.

Aldri mer sårt enn på Wembley ganske nøyaktig tredve år senere.

Samme arena. Samme lag. Motsatt vinner.

England hadde scoret på sine fem straffespark. Tyskland det samme. Gareth Southgate trippet nervøst fram mot straffemerket. Historien kjenner vi. Oliver Köpke reddet, og Andreas Möller satte inn tyskernes sjette.

Det var Tyskland som ble Europamestere det året. For England holdt ikke ”thirty years of hurt”.

Englands straffeforbannelse startet i Torino i 1990. England hadde levert et solid VM. I kvartfinalen ble Kamerun, som hadde sjarmert en hel verden, slått ut etter ekstraomganger. I semifnalen ventet Vest-Tyskland.

Andreas Brehme hadde gitt Tyskland ledelsen, Gary Lineker hadde utliknet. I ekstraomgangene hadde de en hver i stolpen. Ut fra mitt minne (dette er 22 år siden), mener jeg England hadde fortjent det før det kom til straffer.

Begge lag hadde satt sine tre første straffer. Så var Det Stuart Pearce sin tur. ”Psycho”. Han så ikke komfortabel ut. Kikket på dommeren, og det må ha vært det siste han så før han så Bodo Illgner juble. Pearce lukket øynene, klinte til, håpet på det beste. Men en markkryper midt i mål var ingen match for den tyske burvokteren. Og da Olaf Thon scoret på sin straffe, lå hele presset på Chris Waddle.

Men Waddle, uten hockey i nakken, ble likevel for baktung, og blåste Englands VM-drømmer opp på tribunen.

Det hører også med til historien at en aldrende Peter Shilton gikk riktig vei på samtlige av vesttyskernes straffer. Han nådde likevel ikke på noen av dem.

England har vært i seks straffesparkkonkurranser i VM eller EM. Fem av dem er tapt. Syndebukkene har blitt mange.

David Batty fortviler, Carlos Roa jubler - og England kunne dra hjem fra fra VM i 1998. FOTO: NTB SCANPIX

Pearce, Waddle og Southgate er nevnt. Hvem hadde egentlig noen tro på at Paul Ince eller David Batty skulle sette sine straffer mot Argentina i 1998? De tok i så fall feil, og England røk nok en gang.

I 2006, mot Portugal, brant Frank Lampard, Steven Gerrard og Jamie Carragher i tur og orden sine straffer. Kun Owen Hargreaves traff.

Men den kanskje mest spektakulære straffesparkkonkurransen fant sted to år tidligere. På Estádio da Luz i Lisboa hadde nemlig England hjemmenasjonen i kne.

David Beckham blåste riktignok den første straffen på keeper Ricardo. Så begynte det psykologiske spillet.

Michael Owen trillet sin ball midt i mål. Frank Lampard gjorde det samme, mens Rui Costa brant sin straffe. Portugals keeper Ricardo ble stående da det var John Terrys tur. Det skulle han ikke gjort.

Da begge lagene hadde satt fem straffer hver, sto imidlertid Ricardo opp. Han gjorde det han måtte for å bringe momentum tilbake til hjemmenasjonen. Han tok av seg hanskene. Og reddet Darius Vassells straffe. Før han satte portugisernes sjette selv, og ble den store hjemmehelten.

Darius Vassell fortviler etter å ha brent det avgjørende straffesparket som sendte England ut av EM i 2004. FOTO: NTB SCANPIX

Nå begynner cupspillet igjen for England. De møter Italia. Et lag de aldri har tapt mot på straffesparkkonkurranse, men et lag de har hatt store problemer med å slå. England har slått Italia kun én gang på sine siste ni forsøk. Ikke nok med det. ”Three Lions” har røket i kvartfinalen i sine tre siste mesterskapsforsøk. To av dem på straffer.

Så nå trener England straffer.

Og det behøves nok. Det er ikke mange naturlige straffehelter i laget. Wayne Rooney scoret på seks straffer i Premier League forrige sesong, men han skled også på straffemerket i hjemmeseieren mot Chelsea. Det samme gjorde John Terry da han på den måten forærte Champions League-troféet til Manchester United i 2008. Alex Oxlade-Chamberlain har scoret på ett straffespark for England U21 denne sesongen, James Milner har én straffescoring, mens Steven Gerrard har to straffescoringer i Ligacupen, og én i FA-cupen fra forrige sesong.

Mange av de engelske spillerne er langt fra fus i alt på sine klubblag. Det trengs mer enn et par gode straffeskyttere for å vinne en straffesparkkonkurranse.

Nå er det likevel på tide å stå frem. Å avgjøre kampen før 120 minutters spill. Eller stole på seg selv – og Joe Hart.

På tide å bryte forbannelsen.

Roy Hodgson har fire seirer, én uavgjort og null tap som England-manager. England har kun tapt én av sine syv siste sluttspillskamper i EM. Fire av dem er vunnet.

”30 years of hurt” har blitt ”46 years of hurt”.

Vil engelskmennene noen gang få slutt på lidelsene? Vil de noen gang få bukt med straffekonkurranse-forbannelsen?

Forventningene som aldri hadde vært lavere før et mesterskap er i ferd med å skrus opp til maks.

Klarer de brasene mot Italia venter Tyskland – igjen.

Thomas Häßler er byttet med Thomas Müller. Andreas Brehme med Phillip Lahm. Lothar Matthäus med Bastian Schweinsteiger. Og Karl-Heinz Riedle med Mario Gomez.

Spøkelsene er mange for England. De må jages vekk om 46 års lidelse skal få sin ende.

Endelig Portugals tur?

Portugal har fostret noen av de største fotballprofilene verden noen gang har sett. Eusebio har vi sett på tribunene når landslaget har spilt sine gruppespillskamper i sommer. ”Den sorte panteren” dominerte europeisk fotball, og det portugisiske landslaget der han opptrådte fra 1961 til 1973.

Men Eusebio fikk kun én VM-deltakelse. I 1966 vant de alle sine fire første kamper, før det ble stopp i semifinalen mot vertsnasjonen England. Eusebio scoret selvsagt reduseringsmålet, og han scoret også ett da de vant bronsefinalen mot Sovjetunionen. Legenden ble mesterskapets toppscorer med ni mål.

Luis Figo vant Ballon d’Or i 2000 og årets spiller i verden året etter. Men heller ikke han fikk løfte noen pokal over hodet med landslagsdrakt på i løpet av sin landslagskarriere som varte i 15 år.

Rui Costa var på all star-laget i to EM-sluttspill, men endte aldri opp som vinner.

Semifinalen i 2000 mot Frankrike kommer ikke til å glemmes. Abel Xavier handset, og Portugal skjemmet seg ut i etterkant. FOTO: SCANPIX

Semifinalen mot Frankrike i Brüssel, der Abel Xavier handset, og Zinedine Zidane ble matchvinner med Golden Goal på det påfølgende straffesparket, kommer aldri til å glemmes. Portugal dro til slutt hjem i skam. Dagens landslagstrener Paulo Bento var blant dem som fikk lang karantene.

Paulo Futre vant den europeiske sølvballen i 1987. Hans Portugal kom til semifinalen under EM i Frankrike i 1984. Jordão utliknet til 1-1, og i ekstraomgangene ga han de røde og grønne ledelsen. Men det mesterskapet tilhørte Michel Platini, og Platini ble selvsagt matchvinner i ekstraomgangenes siste minutt. Paulo Futres neste mulighet var under VM i Mexico året tidligere. Men portugiserne skuffet, og ble slått ut i gruppespillet.

Også er det Cristiano Ronaldo. Som sammen med blant andre Rui Costa, Luis Figo, Nuno Gomes, Simao og Deco – gullgenerasjonen – bare skulle hente hjem EM-troféet på hjemmebane i 2004.

Mesterskapet endte i tårer og tenners gnissel. Hellas’ Angelos Charisteas ble eneste målscorer i finalen på Estadio da Luz i Lisboa.

Det er det nærmeste en stolt fotballnasjon som Portugal har vært et stort trofé. Nå har de muligheten igjen.

Ser man på gruppa de avanserte fra, kunne man godt ha sagt på forhånd at det ville være en større prestasjon å ta seg videre fra gruppespillet enn å vinne de to kampene etter for å ta dem til en finale.

For ”nesten” er et ord som beskriver portugiserne godt. Fire semifinaler og én finale i VM og EM. Og selvsagt kåret til turneringens mest underholdende lag i Tyskland i 2006.

Cristiano Ronaldo mislyktes i EM-finalen i 2004. Nå kan han ta Portugal til topps åtte år senere. FOTO: SCANPIX

Men Portugal vil ikke bare være underholdende. De vil vinne et stort trofé. Og med seg på laget har de Europas desidert beste spiller. Også ansett som verdens beste spiller av mange.

Cristiano Ronaldo.

Og CR7 har våknet. Det skal Tsjekkia få merke i kveld.

Cristiano Ronaldo vil stilne kritikerne. Han vil gjøre sitt eget navn størst. Og da bør han vinne noe med landslaget også. Portugal er ikke favoritter. Men outsider-rollen kan passe dem godt.

De har en bedre keeper enn på lenge i Rui Patricio. De har to av turneringens beste backer. De har et solid stopperpar. De har en midtbane-trio som utfyller hverandre godt. Der de tre fyller de tildelte rollene til perfeksjon når det stemmer. De mangler en spiss.

Men de har Cristiano Ronaldo.

Og de har Nani.

Kan det holde helt inn?

Selv anser jeg Tyskland og Spania som de største favorittene når det nå er åtte lag igjen. Men det behøver ikke å bety at vinneren finnes blant de to.

For det finnes svakheter også der. Både Spania og Tyskland kan slås. Og slår de Tsjekkia i kveld, kan de få muligheten til å bevise det i semifinalen. Da kan erkerival fra den iberiske halvøy, Spania, stå på motsatt banehalvdel.

Personlig er jeg litt svak for Portugal. De har alltid underholdt meg. De har aldri lyktes, selv om man har håpet.

De har alltid forlatt gressmatta gråtende.

Kanskje er det Portugals tur denne gangen. Kanskje er det Cristiano Ronaldos tur denne gangen.

Da vil igjen minnene gå til Eusebio, Paulo Futre, Luis Figo, Rui Costa – og Abel Xavier. Nasjonen har nok av legender å ta av.

På tide å skape enda flere.

Rundens topper og flopper

Gruppespillet er over. Her er kåringene etter den tredje runden.

Keeper: Andreas Isaksson (Sverige)
Hadde ikke holdt nullen på åtte landskamper, men var viktig da svenskene reiste seg. Flere gode redninger.

Høyreback: Joao Pereira (Portugal)
Offensivt meget god, og kom til sin rett mot Nederland. Suverent fremspill til potrugisernes første mål.

Midtstopper: Kyriakos Papadopoulos (Hellas)
Som en bauta da Russland presset på. Organiserte forsvaret og ryddet unna i stor stil.

Midtstopper: Olof Mellberg (Sverige)
Igjen hadde vikingen rustningen på. Nære enda et mål også. Karim Benzema forsvant dypere og dypere i banen.

Venstreback: Jordi Alba (Spania)
Spania spilte og stanget, men Jordi Alba var aktiv på sin venstrekant hele veien. Kunne fort scoret et mål også.

Midtbane: Giorgos Karagounis (Hellas)
Grekernes motor med en vinnervilje som lyser ut av øynene. Satte også inn scoringen som sendte Hellas videre.

Midtbane: Luka Modric (Kroatia)
Banens gigant selv om Krotaia tapte. Ro med ball, driv i kontringene, og den strøkne foten vi kjenner så godt.

Midtbane: Steven Gerrrard (England)
Har blitt beskyldt for å ikke prestere i mesterskap. I ferd med å begrave de beskyldningene. Flott forspill til Rooneys mål.

Angrep: Yevgen Konoplyanka (Ukraina)
Herjet til tider med Glen Johnson. Hadde i tillegg et langskudd som hadde fortjent en bedre skjebne.

Angrep: Zlatan Ibrahimovic (Sverige)
Styrte svenskene angrepsspill, og kronet verket med et kunstmål.

Angrep: Cristiano Ronaldo (Portugal)
Endelig sto han frem. Scoret to, men kunne hatt hat-trick, og burde hatt målgivende. Ikke hans skyld, han var forskjellen på lagene.

Rundens spiller: Cristiano Ronaldo

Rundens lag: Hellas. Var nederlagsdømt, men sto opp. Med 1-1-1 er fasit det samme som etter gruppespillet i 2004. Da ble de mestere.

Rundens mål: Zlatan Ibrahimovic. Sebastian Larsson slo inn, og vannrett i lufta sender Zlatan ballen i hjørnet på hel volley. 

Rundens øyeblikk: Han har blitt omtalt som Englands frelser. Og selv om det er et av de enkleste målene han noen gang har scoret, sto det i manus at Wayne Rooney skulle bli matchvinner.

Rundens helt: Giorgos Karagounis. Veteranen ble matchvinner for Hellas, og nå venter gigantene Tyskland i kvartfinalen. En kamp som dreier seg om langt mer enn fotball.

Rundens miss: Nani. Fikk ballen servert etter fantastisk forspill av Cristiano Ronaldo. Men fre en meters hold sendte han ballen rett i keeper istedenfor å løfte ballen og sende Portugal i føringen.

Rundens Balotelli: Scoring denne gangen. Og det mens John O’Shea allerede var i gang med trøyebyttingen. En strålende prestasjon av villstryringen.

Rundens drakter: Irland. Ikke har de spilt bra. Ikke har de tatt poeng. Men de har de beste supporterne, og da reservedraktene kom, viste de at de kan kle seg også.

Rundens exit: Russland. 4-1 mot Tsjekkia, og en Alan Dzagojev som en av mesterskapets mest spennende spillere. Russerne var en outsider hos mange, men mot Hellas var stopp, og farvel etter gruppespillet.

Dette var kåringene etter den tredje runden.

Dårlig nytt for Tyskland

Tyskland spilte seg videre til kvartfinale på imponerende måte. I ”Dødens gruppe” mot Portugal, Nederland og Danmark avga ikke Joachim Löws mannskap et eneste poeng. Mange regnet dem som favoritter før mesterskapet – enda flere har tyskerne som sin kandidat når en Europamester skal kåres nå.

Men er det egentlig et godt omen at laget har vunnet tre av tre kamper i gruppespillet?

Vi husker alle danskene i 1986. Fantastisk imponerende, de slo blant andre Vest-Tyskland og de nedsablet Uruguay 6-1. Brasil har ofte imponert i gruppespillet. I 1982 og i 1986 hadde de noen av de beste lagene verden noen gang har sett. De vant samtlige kamper i gruppespillet, men røk likevel før finalen begge gangene.

Vi husker Tsjekkia for åtte år siden, og Nederland for fire år siden. Briljante i gruppespillet, men ut gikk de.

Eksemplene er mange, det er en underdrivelse, eksemplene er svært mange på lag som har surfet seg gjennom gruppespillet med ni poeng, for deretter å ryke. Det samme gjorde Polen og Portugal i 1966, Polen i 1974 og Italia fire år senere. England vant også sine tre innledende kamper i 1983 uten å nå finalen. Ingen så sterkere ut enn Italia i 1990, men de måtte gi tapt på straffer i semifinalen. Nederland herjet i gruppespillet på hjemmebane i 2000, men også de røk i semifinalen.

Det har siden VM i 1958 og EM i 1980 vært innledende gruppespill med tre kamper. Det betyr at det har vært avholdt 14 VM- og 8 EM- sluttspill med et format som har gitt tre innledende kamper i et gruppespill.

31 ganger har det skjedd at en nasjon har vunnet samtlige tre kamper i gruppespillet. Kun fem ganger har det skjedd at et lag som har vunnet de tre innledende gruppespillskampene har blitt kronet mestere. Og bare to av gangene har vært i et Europamesterskap.

Så i kun fem av 31 tilfeller har et lag som har vunnet alle de tre innledende kampene, også vunnet troféet. I kun fem av 22 mesterskap har vinneren vunnet samtlige gruppespillskamper.

Spania surfet gjennom gruppespillet med ni poeng for fire år siden, og endte opp med å vinne finalen med Fernando Torres som matchvinner mot Tyskland. Også var det selvsagt Michel Platinis mesterskap på hjemmebane i Frankrike i 1984.

Tyskland vil være det eneste laget i sommer med full pott etter gruppespillet. Vinner de tre til, står de med troféet i hendene den 1. juli.

Men kanskje er det en logikk som sier at man svært sjelden vinner seks strake kamper fra start i fotball? Enten det gjelder ligaspill, cupspill eller store mesterskap?

Det er nok ikke vitenskapelig bevist.

Men jeg har i alle fall gått gjennom samtlige mesterskap som har hatt innledende gruppespill med tre kamper, og svarene på det jeg fant, har dere fått.

Spania tapte mot Sveits i gruppespillet da de vant VM for to år siden. Italia avga poeng mot USA i 2006, Hellas vant kun én gruppespillskamp i 2004, Frankrike tapte mot Nederland i 2000, både Tyskland i 1996, Brasil 1994 eller Danmark i 1992 avga poeng i gruppespillet, og Vest-Tyskland gjorde heller ikke det i 1990.

Verst var Italia som ikke vant en eneste kamp i gruppespillet i 1982. De haltet seg likevel videre med tre uavgjorte, og da Paolo Rossi våknet, kom også Italia til liv.

Eksemplene på verdens- og europamestere som ikke har vunnet alle sine gruppespillskamper er veldig mange flere enn eksemplene på det motsatte.

Likevel skal man kanskje legge mest vekt på hvordan lag har fremstått. Og da er Tyskland fortsatt favoritter hos meg. Spania er det eneste laget jeg ser som kanskje er sterkere.

Men bomber skjer. Antatt svakere lag slår sterkere motstand gang på gang. Også i dette mesterskapet.

Det er det vi elsker med fotball.

Og det er derfor spenningen lever. Til siste spark på ballen.

Men å vinne alle tre gruppespillskamper – det er et dårlig omen.

I alle fall om man skal legge historien til grunn.

Gruppespillsmagien

EMs første dag.

– Greit å få unna første matchen, så smeller det. I morgen er det Nederland – Danmark og Tyskland – Portugal.

– Fleiper du? Allerede i morgen?

– Og dagen etter; Italia – Spania.

– Så bli det roligere?

– Absolutt ikke. Frankrike – England. En av de største kampene av alle.

Slik kan en samtale fortone seg når et mesterskap starter. I EM har man to kamper om dagen. Hver dag. Toppkamper på rekke og rad. I neste EM blir det som i VM. Tre kamper om dagen da turneringen utvides med åtte lag.

Fantastisk.

For gruppespillet er det magiske ved turneringen. Tungvekterne. Storlagene. Legendene. Rivalene. De møtes fra første spark. Flere ganger om dagen. Og man blir aldri mett. Enda bedre er det at kampene ikke trenger å være avgjørende. For i mesterskap har man ofte flere favoritter. Noen større enn andre, selvsagt. Men om favoritten taper den første kampen, er det ikke over. Flere ganger har man gått videre og vunnet hele turneringen til tross for åpningstap.

Og hjemme i stua kommer kampene. Flere ganger om dagen – hele uka. De to første rundene er kampdagene spredd utover. Nå har vi kommet dit at det er to kamper om dagen, men de spilles på likt.

Så kommer finalespillet.

Og finalespillet er selvsagt fantastisk. Men da kommer også de forferdelige hviledagene, der man ikke aner hvor man skal gjøre av seg. Og man begynner å se for seg et liv uten et fotballmesterskap, for man vet det ubønnhørlig nærmer seg slutten.

Dessuten er det vinn eller forsvinnfor både favoritter og de lagene man gjerne skulle sett takket for seg i gruppespillet.

Typisk nok havner ofte ens egne favoritter i finaler mot hverandre – man må velge. Og de to lagene som gjerne kunne dratt hjem, møtes også. En må avansere.

Med så mye på spill, uteblir gjerne også målfestene. Defensiv trygghet og kynisme prioriteres for å gå videre.

Nei – takke seg til gruppespillet. Med senkede skuldre og angrepsvilje. Og to (eller i VMs tilfelle tre) kamper om dagen. Med målfester og offensivt spill. Med tap til favorittlaget, men fortsatt håp.

Nå nærmer EMs gruppespill seg slutten. Man kan føle på hvordan det blir når hele turneringen er over når hviledagen kommer onsdag. Det er ikke noe pent syn.

Men til slutt; Det er i finalespillet legendene skapes. De kampene som til slutt vil bli husket, spilles.

EM og VM er fantastiske uker okke som.

Men jeg elsker magien med gruppespillet.

Rundens topper og flopper

Runde to er over. To lag er ute av dansen, Irland og Sverige.

For et fantastisk mesterskap det har vært til nå. Profiler som har slått til, profiler som har skuffet, tiki-taka og et engelsk lag som vant sin kun sjette seier på fremmed jord i et EM-sluttspill gjennom tidene. Og det etter å ha ligget under.

Det vemodige er selvsagt at det er slutt på å kunne se to kamper til to ulike tidspunkt hver dag. Det skal fortsatt spilles to kamper om dagen frem til tirsdag, men nå til samme tid. Jeg gruer meg allerede til hviledagen.

Uansett har andre runde gitt oss mål vi nesten ikke trodde var mulige. Den har gitt oss en Torres som scorer og en Cristiano Ronaldo som ikke gjør det. Den har gitt oss svensk nedtur og fransk opptur. Dette var Frankrikes første sluttspillsseier siden VM i Tyskland i 2006. Den andre runden ga oss også et Italia i dødens posisjon, akkurat som for fire år siden. Og et Nederland med konflikter, splittelser og null poeng.

 Her er rundens lag og andre kåringer fra den EMs andre runde;

Keeper: Stipe Pletikosa (Kroatia)
En fantastisk dobbeltredning sørget for at kroatene fikk poeng mot Italia.

Høyreback: Theo Gebre Selassie (Tsjekkia)
Brukte høyresiden som en autostrada. Flott målgivende og full kontroll defensivt.

Midtstopper: Marcin Wasilewski (Polen)
En bauta i det polske forsvaret. Taklet så det luktet svidd

Midtstopper: Olof Mellberg (Sverige)
Den aldrende mannen ”hadde tatt på rustningen” for å sitere Alsaker. Tvang frem ett mål, og stanget inn et til.

Venstreback: Philipp Lahm (Tyskland)
Hadde Arjen Robben i lomma. Bidro i tillegg offensivt som vanlig, og kunne fått en scoring. 

Midtbane: Bastian Schweinsteiger (Tyskland)
Styrte tyskernes midtbane, og viste hovmesterblikket da han assisterte begge scoringene til Gomez.

Midtbane: Andrea Pirlo (Italia)
Eneste mannen som har vært med begge rundene. Vinner baller, distribuerer bedre enn noen annen og scorer på et flott frispark. 

Midtbane: David Silva (Spania)
Var involvert i nesten alt som skjedde. Scoret et utrolig mål, og spilte frem både 3-0 og 4-0. 

Rundens spiller David Silva og Fernando Torres, som sto for rundens øyeblikk, omfavner hverandre. FOTO: SCANPIX

Angrep: Nicklas Bendtner (Danmark)
Verdens enkleste jobb med å heade inn sitt første. Det andre var en stor prestasjon. Ga nesten Danmark poeng etter å la ligget under med to.

Angrep: Mario Gomez (Tyskland)
Ekstremt flink til å time løp, medtaket på den første scoringen ekstrem prestasjon og klinisk i avslutningene 

Angrep: Fernando Torres (Spania)
Fikk muligheten fra start, og scoret tidenes raskeste EM-mål for Spania. Satte inn enda et, og nå gjenstår det å se om han virkelig er tilbake. Viste hvertfall prov på gammel storhet.

Rundens spiller: David Silva (Spania) 

Rundens lag: Spania. Vant 4-0, men kunne vunnet mye mer. Var rett og slett et par numre for store for Irland. I tillegg dro Shay Given opp et par redninger fra øverste hylle.

Jakub Blaszczykowski scorer rundens mål. FOT: SCANPIX

Rundens mål: Jakub Błaszczykowski. Fantastisk hvordan han skjærer inn med ett touch og banker ballen i lengste. Skal dog sies at her var det enormt mange gode kandidater (David Silva, Gomez, Welbeck, Pirlo, van Persie), så her er vi nede på smak og behag.

Rundens øyeblikk: Da Fernando Torres fikk muligheten, og etter kun 3 minutter og 49 sekunder dundret ballen over hodet til Shay Given og i nettet.

Rundens helt: Silvestre Varela. En relativt ukjent benkesliter fra Porto ble mannen som reddet superstjerne Cristiano Ronaldo. Da det så ut som CR7s sjansesløseri skulle ødelegge, dukket innbytteren opp og reddet Portugal – og kanskje avansement.

Rundens miss: Petr Cech. Turneringens keeper under EM i 2004 har fått en forferdelig åpning på dette mesterskapet. Tabben ved Hellas’ reduseringsmål var av et sjeldent kaliber.

Rundens Balotelli: Det kan være tidenes hodepine for Manchester City. Mario Balotelli skal visstnok ha laget en twitter-konto; @1990mbalotelli. Manchester City har levert en uttalelse der de hevder kontoen er falsk. Vi får se.

Rundens drakter: Portugal. Endelig fikk de dratt frem reservedraktene sine. En estetisk nytelse.

Rundens gåsehud: De irske supporterne som fikk hele Gdansk til å riste da de stemte i for full hals – Irland lå for ordens skyld under 4-0, laget var ute av EM som første lag og de var på overtid. Fantastisk.

Rundens exit: Sverige. Ingen hadde forventet noe av Irland i gruppe med Spania, Italia og Kroatia. Svenskene hadde derimot håp. Det håpet ble knust av England, og de blågule er lag nummer to som kun spiller for æren i siste kamp.

Rundens riking; Nicklas Bendtner ordnet seg en ekstrasponsor. Han scoret, dro ned shortsen, tok opp drakta og viste hvem som betaler festen når EM er over.

Kun én kamp av gangen nå. Trist. Men fortsatt to kamper og valgmuligheter, selv om kampene i den siste runden skal gå samtidig.

Enig eller uenig?
Si din mening i kommentarfeltet under

Full skuff med skuffelser

EM har snart vart en uke. Og for en uke det har vært. Målrike og dramatiske kamper. Vakre scoringer. Nye profiler som Alan Dzagojev har allerede satt sitt stempel på turneringen. I stua har man nærmest måtte holde seg fast – det har rett og slett vært nydelig.

Men ikke alle har kunnet juble. Nederland var av mange, meg selv inkludert, nevnt blant de største favorittene til å vinne hele mesterskapet. Nå har de kun teori å klamre seg til etter å ha tapt mot Danmark og erkerival Tyskland.

Robin van Persie ble toppscorer i Premier League. En prestasjon som har sikret ham en startplass i begge de to første kampene på bekostning av EM-kvalikens, og Bundesligaens, toppscorer Klaas-Jan Huntelaar. Van Persie skulle bli toppscorer i EM også. I stedet har hans bommer blitt skjebnesvangre for de oransje.

Den største skuffelsen til nå heter likevel Cristiano Ronaldo. Portugiseren som står med 112 mål på 101 ligakamper for Real Madrid. Han scoret 46 på de 38 ligakampene han spilte denne sesongen. En vanvittig statistikk. Tiden var kommet for å overbevise også på landslaget. Portugal, som ikke har noen toppspiss å lene seg på i sommer, er helt avhengige at CR7 tar med seg formen fra La Liga til Polen & Ukraina.

Men hva skjer?

Han er ikke den samme spilleren.

Paulo Bento har fått kritikk i hjemlandet for å bruke han feil. Men det er noe annet som er galt med superstjernen.

EMs største skuffelse heter Cristiano Ronaldo. FOTO: SCANPIX

Han virker å spille med skuldrene langt opp over ørene. Har man noen gang sett denne spilleren bomme to så store sjanser i én og samme kamp? Da Cristiano Ronaldo, kapteinen og toppscoreren, skulle drepe kampen – da sviktet han.

Seg selv og sine lagkamerater.

Helt uforståelig. Vi snakker om verdens kanskje beste spiller. Udiskutabelt en av de tre beste i verden. For klubblaget. På landslaget er historien en helt annen.

Mens Cristiano Ronaldo har 112 mål på 101 ligakamper for real Madrid, har han “kun” 32 mål på 92 landskamper. Han har gått målløs av banen i sine fem siste landskamper. Målene han har scoret det siste halvannet året har vært mot Kypros (4-0), Luxemburg (5-0), Bosnia (6-2) og reduseringsmål mot Argentina og Danmark.

Når de har trengt kapteinen sin, i viktige kamper og mot store nasjoner, har han sviktet.

Og han har falt gjennom til nå i dette mesterskapet.

I går ble han reddet av relativt ukjente Silvestre Varela. En benkesliter for Porto og en benkesliter på landslaget. Det er nesten så han skylder matchvinneren mot Danmark et par ukelønner for det trykket han nå slipper i og med at Portugal vant, og fortsatt har alle muligheter til å avansere til kvartfinale.

Men for Cristiano Ronaldo finnes det ikke mange flere muligheter igjen – hvertfall ikke i dette mesterskapet. Han må prestere på søndag. Mot Nederland er det langt fra sikkert det finnes en Varela som kan redde superstjernen.

Men det er ikke bare Cristiano Ronaldo som har skuffet så langt i mesterskapet. Robin van Persie er nevnt. Enda mer skuffende er hans lagkamerat Arjen Robben. Driblefanten har mislyktes nesten hver gang han har prøvd å gjøre det han vanligvis gjør best – drible. Og det kulminerte i at han hoppet over reklameskiltene på motsatt side, rev av seg drakta, og tuslet forbannet i garderoben etter å ha blitt byttet ut.

Petr Cech var på turneringens all star-lag i 2004. Mot Russland slapp han inn flere mål han hadde tatt da. Og det toppet seg mot Hellas med EMs største brøler til nå. Men som i Cristiano Ronaldos tilfelle, fikk det ikke betydning for kampens utfall, og også Tsjekkia er fortsatt med. Men han må stå fram mot Polen. I andre enden av banen er Milan Baroš. Også han hadde et kanonmesterskap for åtte år siden. Da ble han toppscorer. Nå har han blitt byttet ut – målløs – i begge de to første kampene. Det er mindre overraskende, all tid scoringsraten har gått betydelig ned i løpet av fire år i Galatasaray, og at han kun scoret én gang i kvalifiseringen.

En kjempebrøler fra EMs beste keeper i 2004, Petr Cech. Må vise en helt annen side av seg selv mot Polen. FOTO: SCANPIX

Shay Given skulle være Irlands sterkeste kort. Og storspill fra veteranen var irenes håp for et usannsynlig avansement. I stedet startet han turneringen på uheldig vis. Irland tapte 3-1, blant annet etter selvmål fra Villa-keeperen.

Fernando Torres var det vel få som hadde de store forhåpningene til før EM. Han fikk sjansene, og mulighetene, på slutten mot Italia. Men misset. Positivt var det dog at han kom til målsjansene.

Det har også Aleksnadr Kerzhakov gjort. Men Zenit-spissen har skutt med løskrutt. Wojciech Szczęsny slapp inn et billig mål, før han senere lagde straffe og ble utvist. Mario Balotelli fikk sjansen fra start, kom til en gedigen mulighet, men sovnet og ble taklet. Så ble han byttet ut, og innbytter Antonio Di Natale brukte selvsagt svært kort tid på å score italienernes første mål.

Og til slutt kan vi nevne “#hållenstole-Lustig”. Den tidligere Rosenborg-backen som slapp stolpen sin på corner, og lot Andreij Sjevtsjenkos heading snike seg inn.

Heldigvis for de fleste av dem som er nevnt, finnes det fortsatt muligheter. Anti-helter har snudd sin egen lykke og blitt helter tidligere. Det kan fort skje igjen. Men for noen er det siste sjanse. For andre har kanskje den siste sjansen allerede vært.

Halvveis inn i gruppespillet er det i alle fall disse som har skuffet meg.

Og ingenting ville vært mer gledelig om de klarte å leve opp til forventningene de neste par ukene.

Men det haster.

Enig eller uenig? Hvem har skuffet deg?
Si din mening i kommentarfeltet under