Miracle on ice

OL-gullet til USA i 1980 kommer aldri til å glemmes. Det har blitt kåret til tidenes hockey-bragd. Lekene da amerikanerne klådde overmakten Sovjet på hjemmebane.

Ved roret satt trener Herb Brooks.

Det er over tredve år siden mirakelet der USA tilslutt sikret OL-gullet ved å slå Finland i den avgjørende kampen.

Nå heter mirakelet Norge. Og ved roret sitter trener Roy Johansen.

Det hockeylandslaget presterer i turnering etter turnering er så fantastisk bra at det nesten ikke finnes ord. Det er ikke bare enkeltresultater det dreier seg om. Det dreier seg om et lag som aldri gir seg, kjemper for hver puck, jager i rundvant og skaper muligheter for seg selv, som gjør at de kan hevde seg mot enhver motstand de møter.

Hockeyen var nærmest en folkesport i Norge. Interessen var, i alle fall i forhold til i dag, enorm. Jeg husker selv B-VM i 1989. “Alle” snakket om hockey. Seertallene på TV må ha vært voldsomme. Jordal var fullstappet, og det finnes ikke den idrettsinteresserte personen i Norge fra en viss alder og oppover som ikke husker lompa til “Skøyta”. Jon Magne Karlstads lompeskudd mot Frankrike som sikret 1-1 og opprykk til A-pulja.

Jeg var selv til stede på Jordal amfi da de knuste Østerrike og tapte avslutningskampen mot Sveits. Kampen man hadde sett for seg som finale, men som endte opp uten betydning. Norge var uansett utfall klare for de store gutta.

“Alle” husker også det påfølgende VM’et. På riksdekkende TV, der vi ikke kunne tape med mer enn tre mål mot Tyskland. Der vi lå under med fire og “Mester-Erik” Kristiansen bommet på blankt mål og nedrykket som ubønnhørlig fulgte.

Men så forsvant interessen gradvis. Man solgte TV-rettighetene til et selskap ikke alle hadde. Hockeyen gikk fra å være allemannseie til å bli for de spesielt interesserte. Hallene ble ikke rustet opp og nye ble heller ikke bygget.

Hele idretten ble neglisjert.

Når vi vet at det er langt flere haller kun i Stockholmsområdet enn det er i Norge. At det blir bygget like mange nye haller i Canada hvert eneste år som det finnes totalt hos oss. At det er så få innendørs isflater at elitelag, juniorlag og de aller yngste må dele på den lille istiden som finnes rundt om – Ja, da skjønner man at det Roy Johansens menn presterer er et lite mirakel.

For den jobben som gjøres, med de fattige ressursene som finnes, er formidabel. Norge får frem hockeyspillere som ikke bare har en veldig drivkraft for å lykkes, men som også står frem som forbilder.

Jeg har vært mye i ishaller rundt om i Norge. Denne sesongen har jeg kommentert GET-ligaen for TV2. Og den kompetanseoverføringen som finnes i norsk hockey er beskrivende når jeg går rundt i OL-hallen på Hamar før jeg skal kommentere i Storhamar mot Stavanger. I den gamle hallen ved siden av trener sjuåringer. Treneren som knytter skolisser før trening og som glir rundt på isen er Tom Erik Olsen, 680 kamper for klubben sin og 15 offisielle landskamper.

Slik drives hockeyen framover av ildsjeler som brenner for det de driver med. Og slik skapes et fruktbart miljø som på tross av manglende ressurser lager resultater på det høyeste nivået.

USA var så til de grader underdogs i 1980. Men med ferdigheter og tro slo de nedenfra og vant mot overmakten Sovjet som hadde vunnet samtlige OL fra 1964.

Slik har Norge det i hvert eneste mesterskap.

Og de lykkes nesten hver gang.

Høydepunktet må bli kvartfinalen i 2008 og at vi kvalifiserte oss til OL i Vancouver i fjor.

Det er ikke naturstridig. Men i forhold til ressurser skulle ikke Norge ha yppet seg på den måten de gjør. Som etablert blant hockeyens elite. Og som et lag som i dette mesterskapet har slått Sverige, hatt USA i kne og knust Østerrike.

“Do you believe in miracles? – YES!”, ropte kommentator Al Michaels da sluttsignalet lød og USA hadde slått Sovjet i OL for drøyt 31 år siden.

Roy Johansen, og hele Hockey-Norge som har skapt vinnerskallene på isen, gjør at også vi kan tro på mirakler.

Ingen kan forvente at man skal nå kvartfinale igjen i år.

Men mirakler kan skje. Kom med Sveits, Frankrike og Canada.

Hva mener du?
Si din mening i kommentarfeltet under

Følg meg gjerne på Twitter: @TV2Wikestad

United vinner Premier League

Kampen på Old Trafford er åpen, men Manchester United løfter uansett ligatroféet til slutt.

Søndagens batalje på Old Trafford har plutselig fått en veldig betydning. Manchester Uniteds tap på Emirates og et Chelsea som plutselig begynte å sanke poeng igjen, sørget for det. Foran det mange kaller “seriefinalen”, ligger londonerne tre poeng bak de røde djevlene mens målforskjellen er lik.

Det betyr at lagene vil være likt på poeng, og Chelsea vil doble sitt forsprang på målforskjellen per mål de vinner med – om de vinner.

Jeg tror de må vinne med mer enn ett om de skal ha noen som helst mulighet på ligatittelen.

Grunnen er enkel. Sir Alex’ menn møter Blackburn borte før de avslutter sesongen hjemme mot Blackpool. Et Blackburn ute av form under Steve Kean og et Blackpool-lag som blant annet har tapt 4-0 på Stamford Bridge og 6-0 på Emirates. Om United må score mange i serieavslutningen 22. mai, så gjør de det.

Det er nemlig hjemme de har satt seg i den posisjonen de nå innehar. Kun to poeng er tapt på søtten kamper. Ingen er i nærheten av å plukke like mange poeng på eget gress, ingen har heller scoret flere, eller sluppet inn færre, foran egne fans enn det Wayne Rooney & co har gjort.

De knuser Blackpool om de må. Og de gjør det med de målene som kreves.

Chelsea har igjen Newcastle hjemme og Everton borte etter søndagens kamp. Det kan godt være de vinner begge. Sannsynligvis vinner de begge om det står om ligatittelen, faktisk.

Men de skal slite med å score hauger av mål. Hvilket jeg er redd de behøver, om de skal klare å forsvare ligagullet.

Det har blitt sagt at kamper om Premier League-troféet er vidåpent. At det er 50/50 hvem som vinner det av Chelsea og Manchester United.

Det er åpnere enn det var – Men ikke vidåpent.

Og det er langt fra 50/50 hvem som vinner til slutt.

Manchester United er favoritter på søndag, gitt kvalitet og hjemmeform. Skulle de tape, vil de fortsatt være favoritter.

Men la oss likevel takke Arsenal som brakte spenningen tilbake. Det gir oss en helt fantastisk kamp på søndag. En kamp å glede seg til. En kamp kanskje for historiebøkene. For det er ikke lenger gitt at ligagullet havner på Old Trafford for nittende gang.

Det er bare overveiende sannsynlig.

Skal vi si 80/20?

Hva mener du?
Si din mening i kommentarfeltet under

Følg meg gjerne på Twitter: @TV2Wikestad