Uforståelig

For utenforstående virker det komplett uforståelig at Knut Tørum ikke får forlenget sin trenerkontrakt med Start.

Jeg er utenforstående, og kjenner ikke til de interne forholdene i klubben. Men resultatene Tørum har vist, burde i seg selv kvalifisere til ikke bare forlengelse, men også en bedre kontrakt enn den han har i dag.

Dette sier jeg selvsagt ikke basert på fire serierunder i 2011-sesongen. Selv om de kritiske spørsmålene til Start-ledelsen bare blir flere dess bedre sørlendingene gjør det.

Jeg sier det basert på den jobben Tørum har gjort gjennom hele sin tid som sjef på Sør Arena.

Han tok over et nyopprykket lag etter Arne Sandstø foran 2009-sesongen. Stallen han overtok var slett ikke blant de beste i Tippeligaen. Det var en av de dårligste. Flere mente stallen var så dårlig at Start kom til å ta turen rett ned til Adeccoligaen igjen.

Men med et tydelig offensivt mønster, og til tider feiende flott angrepsfotball, plasserte klubben seg i toppen fra begynnelsen av sesongen. Etter hvert ble det ikke like enkelt, men en niendeplass, á poeng med Tromsø på sjette, var langt bedre enn det Start-ledelsen kunne forvente før sesongen.

Heller ikke før fjorårssesongen hadde start et mannskap som skulle tilsi at man skulle kjempe på øvre halvdel, men likevel ble tabellplasseringen forbedret.

Starten i år trenger ikke kommenteres.

Men til tross for fremgangene vil altså Start ha en ny mann ved roret. Det snakkes om at Tørum har “mistet garderoben”. Men klarer man å levere de resultatene vestlendingen har gjort uten å ha spillerne med seg?

Jeg tviler.

Start har klare begrensninger bakover i banen. De er blant lagene som har sluppet inn flest mål de to siste sesongene. Det har Tørum tatt konsekvensen av. Start angriper i stedet. De scoret over 20 flere mål enn bronsevinner Tromsø sist sesong.

I en tid der resultater ikke nødvendigvis er nok for supportere, sponsorer og klubbledelse, har Tørum kombinert sterke resultater med masse mål og underholdning.

Spillere har utviklet seg og tatt steget fra talentfulle ungdommer til etablerte Tippeliga-spillere under trenerens vinger. Spillere har blitt hentet, utviklet, og solgt med profitt.

Hva mer kan en klubb med presset økonomi forvente?

Ikke vet jeg, men det vet tydeligvis ledelsen og styret i Start.

Jeg er stygt redd for at de kan bli skuffet. Og at angeren vil innhente dem.

Om de da ikke skulle snu på flisa og angre seg allerede nå. Det burde de før det er for sent. Å gi Knut Tørum en forlengelse av kontrakten før han forsvinner, vil være den beste investeringen for fremtiden klubben kan gjøre nå, etter min mening.

Hva mener du?
Si din mening i kommentarfeltet under

Følg meg gjerne på Twitter: @TV2Wikestad

"Respect?" – Krev det da

“Respect the referee” heter kampanjen som har gått i England en stund, og som det på nytt blåses liv i nå. Kampanjen er god, og den har mange gode hensikter. Men den ser ikke ut til å fungere spesielt bra.

Og det er kanskje ikke så rart, så lenge dommerne ikke krever den respekten de mener de har gjort seg fortjent til.

Respekten for dommeren ligger i stor grad hos spillere og trenere. Blåst er som regel blåst, da må man akseptere avgjørelse og gå videre. Slik er det i andre idretter. Se til for eksempel ishockey og håndball. Der er det tilnærmet nulltoleranse for protester.

Men man kan ikke legge alt ansvar over på spillere og ledere heller. Dommerne og deres ledere må selv ta grep. Om de ikke evner det, er saken allerede tapt.

For protester har utviklet seg til å bli et psykologisk spill. Man prøver å komme på innsiden av dommerens hode, for kanskje å få den neste avgjørelsen i sin favør.

«The Secret Footballer», en Premier League-spiller med spalte i avisen Guardian belyste dette så sent som på lørdag.

– Mennesker kan bestikkes følelsesmessig. Å utnytte dette er dessverre en stor del av spillet, og det er ofte forskjellen mellom tap og seier. Det rettferdiggjør det å rope opp i dommerens ansikt, vifte fingeren mot ham, forfølge ham hver gang du får en avgjørelse imot for å komme inn i hodet hans, skriver denne spilleren som lister opp eksempler.

Og slik vil det dessverre være, inntil man tar problemene på alvor også ute på gressmatta. Myndighetenes litt stusselige, og svært inkonsekvente, grep ved å utestenge Rooney, har liten eller ingen effekt så lenge man ikke tar grep i alle ledd.

Selv kommenterte jeg Aston Villa – Newcastle på søndag. Joey Barton er en mann som kan spillet. Han var i fjeset på dommer Stuart Atwell fra avspark. Men det kan ikke Atwell, publikum, motspillere eller dommerforeningen for den saks skyld, klage på så lenge dommeren selv lot det skje.

Midtveis i den første omgangen snur Barton seg mot Atwell og roper, så alle kan se, både publikum og TV-seere; – F*** OFF!
Atwells reaksjon? Ingen verdens ting. Først på overtid i den andre omgangen fikk Barton det gule han gikk og ba om stort sett hele kampen.

Isolert sett ikke den mest alvorlige situasjonen. Men så lenge det å rope f*** off til dommeren har blitt det normale, så blir det alvorlig. Så lenge det ikke reageres på spillere som prøver å påvirke kamplederen, da har man tapt.

Spør du meg kommer man ikke problemet til livs om man ikke slår ned på den slags oppførsel umiddelbart. Gi det gule med én gang – Følg opp med et til ved neste anledning. Kommunikasjon kan foregå på minnelig vis med lagenes kapteiner.

Poenget er da at man må være konsekvent. Samtlige dommere må følge samme instruks. Én dommer kan ikke ta denne kampen alene.

Utslagene kan bli mange utvisninger i begynnelsen, men spillere er som folk flest – Veldig flinke til å tilpasse seg. Se på NHL da de innførte nye regler for bruk av kølle og hekting. Utslagene var enorme i starten, men i løpet av kort tid, da spillerne forstod hvor grensen gikk, og dommerne var konsekvente, gikk det seg til. Resultatet er et mye åpnere og mer underholdende spill, der artistene settes i høysetet.

Utviklingen i fotballen er på vei dit at alle slags mulige mishagsytringer er greit. Det sitter barn og forelde på tribunen og kaller spillere og dommere sjokkerende ting. Trenerne skjeller og skylder på dommere og spillerne får gjøre som de vil på matta.

Tidligere toppdommer Graham Poll uttalte for en stund siden at et av hans største anger fra dommerkarrieren var at han ikke viste ut Wayne Rooney etter å ha fått f*** off-meldingen over tredve ganger i løpet av en kamp.

Jeg er enig med ham;

Så lenge det godtas, kommer man ingen vei. Dommerne må begynne å kreve respekt på banen om “Respect the ref”-kampanjen skal bli noe mer enn tomme ord. For i dag har den ingen effekt.

Og dommerne har heller ingenting å klage på. Det er de som må ta tak.

Hva mener du?
Si din mening i kommentarfeltet under

Følg meg gjerne på Twitter: @TV2Wikestad

For de ukjente heltene

Wayne Rooney, Cesc Fabregas, Didier Drogba, Carlos Tevez og Rafael van der Vaart. Enorme spillere i en enorm liga. Jeg skal imidlertid hylle Roger Johnson.

Roger Johnson er kanskje ikke den mest profilerte spilleren. Det kan til og med hende man har fulgt Premier League uten engang å bite seg merke i navnet. Men for Birmingham er han en nøkkelspiller.

Solid spill for Cardiff gjennom 2008/09-sesongen, en sesong der waliserne kun var ett fattig mål fra play-off, gjorde at Blues bladde opp £5 millioner for stopperen sommeren 2009. Og de har fått valuta for hver eneste penny.

Her kommer nemlig det oppsiktsvekkende;

Roger Johnson har ikke gått glipp av ett eneste minutt i Premier League siden overgangen. Forrige sesong var han en av kun to utespillere i verdens beste liga som spilte samtlige ligaminutter for sitt lag. Burnleys Tyrone Mears var den andre.

Han har ikke gått glipp av et eneste minutt denne sesongen heller.

Johnson har altså spilt 68 strake 90-minuttere i Premier League.

Han har haltet. Han har ligget nede og han har hatt vondt. Men han har nektet å gå av. Han er av typen man i England kaller “unsung heroes”. En nøkkelspiller, men aldri den mest profilerte. Statistikk forteller så mangt. Denne statistikken forteller at Roger Johnson er en av de viktigste spillerne for sitt lag i den øverste divisjonen.

For Roger Johnson er meget god. Sammen med Scott Dann har han dannet et av Englands beste stopper-par. Forrige sesong havnet Birmingham på niendeplass. Aldri har et lag scoret så få mål og havnet så høyt opp på Premier League-tabellen.

Det er også manglende scoringer som gjør at man for øyeblikket ligger i en relativt desperat kamp mot nedrykk i øyeblikket.

Så dette er min hyllest til Roger Johnson. Mannen som denne sesongen også skjøt seg inn i Birmingham-hjertene ved å score i Second City derby mot Aston Villa. For øvrig en av kun to ligascoringer han har for klubben (har også to selvmål denne sesongen, men det forbigår vi i stillhet her). Scoringen i semifinalen i Ligacupen mot West Ham, som sikret ekstraomganger, hjalp den også.

For i verdens hardeste liga er det kun de færreste som er gode nok til å bli valgt hver eneste gang. Som spiller bra nok til aldri å bli tatt av. Og som er tøffe nok i hodet til å bite smerter og fatigue i seg.

Roger Johnson er en av dem.

PS! Denne sesongen er det fem spillere som har spilt hvert eneste Premier League-minutt til nå. Det er Brede Hangeland (Fulham), Leighton Baines (Everton), Ashley Cole (Chelsea) og Martin Skrtel (Liverpool)

Hva mener du?
Si din mening i kommentarfeltet under

Følg meg gjerne på Twitter: @TV2Wikestad