Category Archives: pakistan

Norskpakistanske kvinner er de beste på integrering!

Dette er min påstand. Jeg er kanskje ikke helt objektiv siden jeg selv har pakistanske aner. Derfor skal jeg gjøre et forsøk på å argumentere for mitt syn.  

Mange forbilder

Hadia Tajik er landets kulturminister. Iram Haq er regissøren som har gitt Norge Oscar-håp. Mahrukh Ali er nyhetsanker på riksdekkende TV. Shazia Sarwar er kommentator i Norges største avis. Selma Ilyas er dommer i Oslo tingrett. Og Mahmona Khan er ungdomsbokforfatteren som topper Oslo-bibliotekenes utlånslister.

Felles for alle disse kvinnene er at de har foreldre som kom fra Pakistan til Norge for å få et bedre liv.

https://blogg.tv2.no/kadafi/2009/09/09/da-pakistanerne-kom-til-norge/

Enorm klassereise

Listen over ressurssterke og suksessrike norskpakistanske kvinner som er godt synlige i det offentlige rom kan gjøres mye lengre. Enda lenger blir den når vi inkluderer leger, advokater, psykologer og økonomer. Andelen som f. eks studerer medisin i Norge og utlandet er langt høyere enn andelen i befolkningen.   

På bare en generasjon har mye forandret seg for norskpakistanere. Det har vært en enorm klassereise siden de første kom som gjestearbeidere på 70 tallet.

https://blogg.tv2.no/kadafi/2008/11/12/pappa-var-70-tallets-polakk/

Hvilken annen minoritet er så integrert og engasjert i samfunnet? Bruk noen minutter og tenk på det. Hvor mange synlige norsk-vietnamesiske, norsk-iranske, norsk-marokkanske kvinner er det i Norge?

“Fra Oslo til Lahore”

Mye handler selvsagt om størrelse og botid. Men det meste handler om en aktiv deltakelse.

La meg likevel understreke en ting.  Det vil alltid være noen som ikke er eller blir en del av samfunnet. Noen vil ikke. Andre får ikke lov. Og enkelte får det ikke til. Selvsagt skal vi ha dette i bakhodet når vi diskuterer norskpakistanske kvinner. Problemet er at vi i alt for mange år har nettopp gjort det. Fokusert på alt som ikke er bra.        

Derfor er det befriende å se Aschehoug forlag lansere boka «Fra Oslo til Lahore». Skrevet av Mahmona Khan. Her er heltinnene norskpakistanske jenter fra Groruddalen. Forfatteren har ikke hengt seg opp i den gode gamle klisjeen, kulturkollisjonen. For Mahmona Khan er det handlingen som står i fokus.

Kanskje det er derfor hun er et forbilde for så mange jenter med minoritetsbakgrunn.

800 jøder, to transer og valg i Pakistan.

Det er 800 jødiske velgere i Pakistan. Av 342 plasser i nasjonalforsamlinger er 10 plasser reservert for ikke-muslimer. Og for første gang stiller to transseksuelle til valg i Pakistan.

Den 11. mai 2013 er det valg i Islamic Republic of Pakistan. Datoen er historisk fordi det er første gang en nasjonalforsamling har sittet ut perioden på fem år. Pakistan er et land med 180 millioner mennesker. Korrupsjon, terrorister, strømbrudd, inflasjon og fattigdom har gjort livet ekstremt tøft for den vanlige pakistaner. Nå skal 86 millioner stemmeberettigede avgjøre hvem som skal lede verdens eneste muslimske atommakt. Dypt frustrerte velgere fikk et håp om forandring da den pakistanske valgkommisjonen, Election Commission of Pakistan,  innførte strenge krav over hvem som kan stille til valg. Både til nasjonalforsamlingen og landets fire provinsforsamlinger. Punjab er den største provinsen med 49 millioner stemmeberettigede.

Hvor mye skatt har du betalt?

De pakistanske kandidatene måtte blant annet gi en oversikt over følgende da de leverte sine nominasjonspapirer for godkjenning: Hva er utdanningen din? Hva jobber du med? Bankutskrifter over pakistanske og utenlandske kontoer, hvor mye skatt har du betalt? Hvor mange reiser til utlandet har du gjennomført de tre siste årene? Vennligst legg ved kopi av pass og utgifter. Gi en oversikt over eiendommer i Pakistan og i  utlandet. Gi en oversikt over aksjer. Hvilke biler har du og hva er registreringsnumrene? Hvor mye gull har du? Vennligst oppgi vekt. Oversikt over kontanter. Oversikt over alle lånene dine.

Alle spørsmålene som kandidatene måtte svare på kan leses her:

http://ecp.gov.pk/Misc/NominationForms/NominationForm1.pdf

Er Imran Khan redningen?

Valgkommisjonen har makt til å avvise kandidater. Mange i Pakistan trodde derfor at det ville bli en siling av kandidater etter en knallhard spørsmålsrunde. Håpet var at nasjonalforsamlingen skulle renses for korrupte og udugelige politikere. Det skjedde ikke. De samme politiske familiene dominerer. Hvis far ble diskvalifisert stiller sønnen eller brødrene til valg. Det vil kanskje bli en endring i byene. Mange mener den tidligere cricketspilleren Imran Khan og partiet hans Pakistan Tehrike Insaaf, PTI, vil gjøre et brakvalg. Jeg tror også at PTI vil gjøre det godt i byene. Der hvor det finnes utdannede velgere. Mennesker som mener landet må reddes før det er for sent.

 Men Pakistan er et føydalt jordbrukssamfunn. Og på bygda går stemmene til personer og ikke til partier. Der er det familiebakgrunn og kastesystemet som bestemmer. Derfor tror jeg ikke på noen politisk revolusjon. Det blir trolig Pakistan Peoples Party eller Pakistan Muslim League-N som igjen vil vinne flest seter i nasjonalforsamlingen. En av dem vil danne koalisjonsregjering. Det er godt mulig at Imran Khan kommer i en viktig vippeposisjon. Men han blir neppe statsminister.  

148 partier i Pakistan

Så kan det jo hende at jeg tar feil. Det er tross alt 148 politiske partier som er godkjent av valgkommisjonen. I tillegg til sine respektive navn har de alle fått et symbol. Slik at også analfabeter kan stemme. Noen av partisymbolene er følgende: ananas, elefant, missil, traktor, øks, mobiltelefon, symaskin, sag, racket, telt, lommelykt, sverd, kamel, helikopter, jakke, dør, datamaskin, revolver, rose, eple. Partiet Pakistan Christian League har fått druer som sitt symbol.

Se hele listen over de pakistanske partisymbolene.

http://ecp.gov.pk/Misc/SymbolsNotification.pdf

 Kvoter for kvinner og minoriteter

Nasjonalforsamlingen i Pakistan har 342 seter. Av dem er 60 plasser reservert for kvinner. 10 seter er reservert for ikke-muslimer. Også i de fire provinsforsamlingene er det egne kvoter for kvinner og ikke-muslimer. I Punjab er det 55 ikke-muslimske kandidater som kjemper om åtte reserverte plasser. Totalt er det 2,7 millioner ikke-muslimske stemmeberettigede i Pakistan. De fleste er kristne og hinduer.

Se hele listen over de ikke-muslimske kandidatene i Punjab.

http://www.ecp.gov.pk/Misc/ContestingCandidates/Form-V-Reserved-Punjab%20(National%20Assembly)NONMUSLIM.pdf

 

 

 

Verdens feigeste terrorister

Malala Yousafzai er skutt i hodet av Taliban i Pakistan. En 14-åring som i flere år har blogget om barnas rettigheter i Swatdalen. Malala var på vei hjem i skolebussen da væpnede menn stanset bussen og spurte etter henne. Taliban mener jenta fremmet sekulære tanker. Derfor ble hun skutt.

Avskum

Dette er Talibans siste offer i et land hvor mer enn 40.000 mennesker har mistet livet som følge av krigen mot terror. Heldigvis overlevde 14-åringen attentatet.  Militante islamister har drept utallige politikere, soldater, politifolk og embedsmenn i Pakistan. Men å skyte en 14-åring som i mange år har stått oppreist mot dem må være noe av det feigeste verden har sett. Å påta seg skylden for angrepet i ettertid viser at det er avskum vi har med å gjøre.

Også i Norge har skremmende krefter begynt å få fotfeste. Også i Norge har vi en gruppe mennesker som tror at de er de rette representantene for islam. De er ikke mange. Men de finnes. Unge menn med røtter i forskjellige muslimske land. Felles for dem er at de er født og oppvokst i dette landet. Produkter av Norge.

Drevet av hat

De hater Islamsk Råd og mener paraplyorganisasjonen som samler de fleste muslimske trossamfunnene i Norge har glemt “Allahs ord”. De hater Norges største frivillige muslimske og svært konservative organisasjon, Islamnet.  De hater alle imamene og moskeene som får statsstøtte. De hater Abid Raja, Zahid Ali, Tommy Sharif og alle andre muslimske nordmenn som ikke vil leve i middelalderen. Og de hater selvsagt Norge.

Hvorfor sånne mennesker fortsatt oppholder seg her er ubegripelig. Hvorfor flytter de ikke til Saudi-Arabia? Afghanistan? Jemen? Det finnes faktisk steder hvor de kan leve et liv i tråd med sharia.

Heia NAV

Problemet er kanskje at disse landene ikke har NAV. Mange av dem som hater de såkalte vantro lever nemlig av stønad fra det offentlige. Flere av disse “brødrene” har ikke hatt et arbeidsforhold på mange år. “Lenge leve NAV” bør faktisk være parolen neste gang de skal demonstrere i Oslo. For det er takket være denne vantro staten at de kan preike fritt.

Politiets Sikkerhetstjeneste følger med på dette miljøet. Spaning, avlytting og informanter gjør at de har god oversikt. Tror jeg. Politiets jobb er å avverge en straffbar handling. Men jobben til de 99,99 prosent av muslimene i Norge som ikke lar seg fange av hatretorikk er å fortsette med å vende fundamentalistene ryggen.

Hold dem utenfor moskeene og boikott arrangementene deres. Kjemp mot dem med ord og tale i både det private og offentlige rom. Vis hvor små de er. Det var det den 14 år gamle jenta Malala gjorde!  

 

Kan man stole på Pakistan?

Den mektige pakistanske etterretningstjenesten ISI – Inter Services Intelligence – har ikke sagt et eneste ord etter den spektakulære amerikanske likvideringen av Osama bin laden. Også den pakistanske hæren er helt taus.

Hvem visste hva?

De som kjenner Pakistan vet at stillheten skjuler noe. Det kan skjule sannheten. Eller det kan skjule et voldsomt raseri. Noen dager etter 9/11 reiste jeg som journalist til Peshawar for å dekke angrepet på Afghanistan. Siden den gang har det blitt utallige reportasjereiser til Pakistan. På disse turene blir man godt kjent med det pakistanske systemet. “Systemet” betyr spillet, og ikke samspillet, mellom sivile og militære myndigheter. Midt oppi det driver etterretningstjenestene, ISI, MI og IB sine egne spill.

Og det er med dette som bakteppe man må spørre om Pakistans rolle. Hvem visste hva, hvor og når om Osama bin Laden?

Hvis den pakistanske etterretningstjenesten ISI visste om Osama bin Laden, men unnlot å fortelle det til amerikanerne er det hårreisende. Og hvis ISI ikke visste at verdens mest ettersøkte mann var naboen til landets militære akademi er det ikke bare hårreisende. Det er flaut. Men før vi dveler mer ved det så må vi oppsummere hva som har skjedd. Og følgende scenario er amerikanernes beskrivelse. Ihvertfall deres foreløpige hendelsesforløp.

Målrettet likvidering

Etter ti år klarte amerikanerne å peile inn et sannsynlig tilholdssted for Osama bin Laden. President Obama ga grønt lys til aksjonen, men valgte å ikke informere Pakistan. Isteden satte man pakistanske radarer ut av spill og fire helikoptre kom seg ubemerket helt til Abottabad. Det er bare 65 kilometer unna hovedstaden. Topptrente Navy SEALS drepte sitt mål for så å fly ut av landet. Pakistans president ble ringt opp av Obama etter at det hele var over.

Amerikanerne visste selvfølgelig at når pakistanerne først ville oppdage dem så ville det ikke skje noe. Ingen ville gi ordre om angrep på amerikanske helikoptre. Kanskje ikke så rart at det ikke dukket opp pakistansk politi i løpet av de 40 minuttene som operasjonen varte. En operasjon hvor skudd og eksplosjoner kunne høres over hele Abbottabad.

Likvideringen av Osama bin Laden blir garantert en god actionfilm. Men jeg er ikke så sikker på om oppfølgeren blir like god. Pakistan er definitivt den store taperen etter Osama-operasjonen. Nå sliter landet med en blanding av ydmykelse og sinne.

Ikke glem Pakistans innsats

Årsaken er at det mektige militæret, som sluker store deler av budsjettet, klarte ikke å overvåke sitt eget luftrom. Og den fryktede etterretningstjenesten ISI anklages for å være inkompetent. I verste fall som en alliert av bin Laden.

Men midt oppi kritikken som nå hagler fra alle kanter av verden er det viktig å ikke glemme Pakistans innsats i krigen mot terror. Prislappen er mer enn 30.000 drepte siden 2001. Det er ti ganger flere enn ofrene fra 9/11. Det må heller ikke ignoreres at det er Pakistan som har fanget flest Al-Qaida topper i verden – og overlevert dem til USA.

Abu Zubaydah ble tatt i byen Faisalabad i mars 2002. Ramzi Binalshibh ble pågrepet september 2002 i Karachi. I mars 2003 klarte man å ta Khalid Shaikh Mohammad i Rawalpindi. Samme år ble Ammar Al Baluchi arrestert i Karachi. I 2005 ble Abu Faraj Al Libi tatt Mardan. Og nylig ble indonesiske Umar Patek pågrepet i Abbottabad.

Hva nå?

I tillegg til disse toppene kommer hundrevis av andre Taliban og al-Qaida medlemmer som er tatt av pakistanske sikkerhetsstyrker. For ikke så snakke om tusenvis av drepte ekstremister i grenseområdene mot Afghanistan.

Når feiringen av Osamas død har roet seg er det greit å minne om at al-Qaida langt fra er knust. Det sier seg selv at huset til bin Laden, som verken hadde internett eller telefonlinje, neppe var kommandosentralen til terrornettverket. Det betyr at jakten og den målrettede elimineringen av terrorister vil fortsette og kanskje også intensiveres. I Jemen. I Somalia. I Afghanistan.

Men hvordan vil dette arbeidet fortsette i Pakistan? CIA-sjef Leon Panetta har sagt rett ut at hvis de hadde sagt fra til Pakistan på forhånd så kunne bin Laden ha blitt varslet. Med andre ord: Vår viktigste partner i krigen mot terror er upålitelig.

Det kan godt hende at ISI ikke er til å stole på. Spesielt når amerikanske og pakistanske nasjonalinteresser kolliderer. Men en slik uttalelse fra CIA vil neppe gjøre pakistanerne mer pålitelige.

USA trenger Pakistan

Første prøve i dette samarbeidet er allerede i gang. Kvinnene og barna som var i huset til bin laden er nemlig i pakistansk varetekt. Hvor lang tid vil det ta før amerikanerne får tilgang til dem?

Faktum er at USA trenger pakistansk hjelp i mange år fremover for å likvidere alle de bin Ladene som ikke gjemmer seg blant koner og barn – men som planlegger nye dødelige terrorangrep mot byer over hele verden. Og Pakistan trenger USA for å overleve økonomisk.

En amerikansk politiker forklarer det noe kompliserte forholdet mellom de to landene slik: You cant trust them, but you cant abandon them!

CIA reddet av Sharialoven

Den amerikanske CIA-agenten Raymond Davis skjøt og drepte to menn i Pakistan. Nå er han fri takket være Sharialoven og mer enn to millioner dollar i blodpenger.

“Rambo” i Lahore

Historien om Raymond Davis vil garantert bli en Hollywood film. Her er et lite klipp fra den utrolige thrilleren: Sted er Lahore i Pakistan. Tid er 27. januar 2011. En amerikaner ved navn Raymond Davis stopper bilen sin på et lyskryss i nærheten av en markedsplass. Plutselig ser han to menn på en motorsykkel med våpen. Ifølge Davis frykter han et ran. Sekunder senere drar amerikaneren frem en Glock pistol og avfyrer skudd fra bilen sin. Deretter går han ut og skyter flere skudd mens de to pakistanerne forsøker å stikke av. Begge blir truffet i ryggen flere ganger og dør på stedet.

Raymond Davis tilkaller hjelp og kjører videre. Minutter senere kommer en bil i full fart fra det amerikanske konsulatet i Lahore. De kjører i feil kjøreretning og stopper ikke engang for en forbipasserende ung mann. Mannen blir truffet og dør av skadene. Den amerikanske bilen fortsetter å kjøre.

Når de kommer frem ser de at amerikaneren er omringet av rasende vitner ikke langt fra åstedet. Raymond Davis sitter i bilen sin og blir kort tid senere pågrepet av pakistansk politi. Bilen som skulle redde ham stikker av og siden har ingen sett den.

Diplomat eller spion?

Dette er starten på historien som fører til tidenes verste diplomatiske krise mellom Pakistan og USA. To land som er helt avhengige av hverandre i krigen mot terror. På grunn av situasjonen i Midtøsten og tsunamien i Japan har ikke historien fra virkeligheten fått noe oppmerksomhet i Norge.

Amerikanerne hevdet umiddelbart at Raymond Davis var en diplomat som måtte løslates. Pakistanske myndigheter mente mannen ikke hadde immunitet og at det var opp til domstolene å avgjøre mannens skjebne.

Som følge av skuddene i Lahore bryter det ut opptøyer i flere pakistanske byer. Kona til en av skuddofrene har ingen tro på rettferdighet og begår derfor selvmord. Familiene krever høylytt at myndighetene ikke må gi etter for press fra USA. Det som raskt blir avklart er at den veltrente amerikaneren som er tatt ikke er hvem som helst.

USA presser Pakistan

USA utsetter nemlig viktige bilaterale samtaler med Pakistan. Medlemmer av Kongressen begynner å kreve at all bistand til Pakistan må stanses inntil Raymond Davis blir satt fri. CIA presser på den pakistanske etterretningstjenesten ISI og senator John Kerry setter seg på et fly til Islamabad for å finne en løsning på bakrommet. Ikke bare det, selveste president Barack Obama ber åpent om at den anholdte amerikaneren må løslates. Hvem i all verden er Raymond Davis?

Noen uker senere kom et ikke helt overraskende svar. Raymond Davis er en CIA-agent og tidligere Special Forces soldat. Og han er i Pakistan på et hemmelig oppdrag.

Til tross for massiv amerikansk press blir Davis til slutt siktet for dobbeltdrap. Men før rettsaken starter skjer det en plutselig og dramatisk utvikling i går, onsdag 16. mars 2011.

Historisk kompensasjon

18 familiemedlemmer etter de to ofrene som ble skutt og drept møter opp hos en dommer i fengselet hvor Raymond Davis sitter arrestert. En etter en kommer de inn og forteller dommeren at de tilgir drapsmannen og at de har akseptert blodpenger som kompensasjon. Totalt er det snakk om 200 millioner rupees. Det tilsvarer mer enn 14 millioner kroner. Største beløpet som noen gang er betalt som blodpenger i Pakistan.

Kort tid etter disse vitnemålene blir Raymond Davis løslatt. Noen timer senere er den hemmelige agenten ute av landet med et privatfly. Ifølge pakistansk strafferett er det dødsstraff for drap. Men domstolene aksepterer en del av Sharialoven som kalles for Diyaat. I praksis betyr det at hvis de etterlatte tilgir gjerningsmannen så frafaller påtalemyndigheten alle anklagepunkter. Også drap.

Hvem betalte blodpengene?

Raymond Davis klarte altså å kjøpe seg fri. Men det er ikke sikkert at pakistanske politiske myndigheter vil komme seg like godt ut av den pikante affæren.

Bare noen timer etter løslatelsen startet de første demonstrasjonene i flere byer. Samtidig dukker det opp mange ubesvarte spørsmål. Det første er hvor det er blitt av de etterlatte familiemedlemmene? De er nemlig borte og husene deres er låst. Enkelte pakistanske medier melder om at det ikke bare ble gitt blodpenger, men også løfter om amerikansk statsborgerskap til fire av familiemedlemmene. Resten skal visstnok ha blitt flyttet til Dubai.

For de to familiene kan ikke bo i Pakistan lenger. Ikke etter at de først avviste gang på gang at de ikke kan kjøpes med amerikanske dollar – for så å nettopp bli kjøpt for sju millioner kroner hver. Amerikanske myndigheter avviser at de har betalt blodpenger. Og det kan godt være en teknisk sannhet. Kanskje det er CIA? Familien til Raymond Davis? En rik onkel? Det spiller egentlig ingen rolle siden avtalen om blodpengene med underskriften til Davis er publisert i pakistanske medier.

Økt USA-hat

Vinneren etter løslatelsen er den mektige pakistanske etteretningstjenesten ISI. De er arkitektene bak meglingen med familien, myndighetene i Punjab og domstolen. ISI vil ha bedre kontroll over CIA-agentene i Pakistan og det får de nå etter å ha fått gjennomslag for sine krav. Og når de fikk det de ville ha var det ikke så vanskelig å presse to fattige pakistanske familier til å signere tilgivelsen som kunne sette Raymond Davis fri. Sånt er ISI kjent for i Pakistan.

Men i folkedypet, som det så fint heter, vil løslatelsen føre til økt anti-amerikanisme. For alle vet at hadde en hemmelig pakistansk agent drept to menn i New York ville han ha kommet hjem i en kiste. Men så har ikke amerikanerne en Sharialov. Heldigvis.

Ikke glem Pakistan!

Jeg har akkurat kommet tilbake etter å ha dekket flommen i Pakistan. Her hjemme har mange spurt meg hvordan det var å se så mye lidelse i det som er mine foreldres hjemland.

Jeg må innrømme at da jeg og fotografkollega Aage Aune satt oss på flyet så visste vi ikke helt hva som ventet oss. Begge har tidligere dekket tsunamien i Banda Aceh i Indonesia. Synet og stanken fra lik overalt var selvsagt sterk kost. Men når det gjelder inntrykkene etter flommen i Pakistan så er de faktisk sterkere.

Levende døde

Døde mennesker er på mange måter ferdige med sin lidelse. I Pakistan har lidelsene så vidt begynt. Og det gjør vondt å tenke på at mange av de utsultede og syke barna vi har møtt kan komme til å dø.

Flommen har ødelagt 4000 kilometer med veier, mer enn tusen broer, 10.000 skoler og mer enn en million hjem. Men dødstallet er lite, med tanke på at et område på størrelse med Italia er rammet. Foreløpig er det i underkant av 2000 mennesker som har mistet livet som følge av vannmassene.

Men det er nå, etter at den vestlige pressen har reist hjem og lysene er slukket, at den egentlige katastrofen vil begynne. Ris og sukkerrør avlingene er allerede skylt bort. Hva dette betyr for fattige mennesker trenger jeg ikke å utdype. Enda verre er det hvis flomvannet ikke trekker seg tilbake innen to måneder. Da er det tid for å så korn, selve livskilden i det fattige landet.

Uten kornavlingene vil millioner av mennesker i praksis ikke ha noe å spise. Glem grønnsaker, kjøtt og frukt. Det har de ikke råd til å kjøpe uansett! Flommen har ikke bare ødelagt infrastruktur for milliarder av kroner. Vannet har først og fremst rammet de mest fruktbare jordbruksområdene i Pakistan.

Hjelpen har stagnert

Derfor er det vi har sett så langt bare en liten forsmak på katastrofen. Nødhjelp med ris, vann og mel som deles ut til flyktninger som løper etter lastebiler er akutt hjelp til et par millioner mennesker. Men uten nye avlinger vil landet med 180 millioner mennesker oppleve sin verste matkrise noen gang!

Verdenssamfunnet er allerede i ferd med å gi opp den akutte hjelpen, og det kommer allerede meldinger om at innsamlingene i Vesten har stagnert.

Da er det greit å minne om at katastrofen vil eskalere når ofrene drar tilbake til stedet hvor de engang hadde et hus. Hvor de engang hadde husdyr. Og hvor de kanskje hadde en liten åker. Hva skal de leve av nå?

Andre vil ikke reise tilbake. De håper på kompensasjon fra Staten, 20 000 rupees. Ikke mye penger i et land hvor det koster 3000 rupees å fylle tanken på en bil!

En personlig reise

Det var mange smertefulle møter med folk gjennom vår to uker lange reise i Pakistan. Vi begynte ferden i nord, i Swat-dalen, og kjørte helt ned til Khairpur i Sindh. Deretter tilbake igjen til Muzaffargarh utenfor Multan og så tilbake til Islamabad. Totalt: 3500 kilometer i bil.

Personlig lærte jeg masse nytt om mine foreldres hjemland. Jeg har tidligere reist mye i provinsene Punjab og Khyber Pakhtunkhwa. Men provinsen Sindh er annerledes. For makan til fattigdom har jeg aldri sett i Pakistan. Det var så ille at da jeg kom hjem fortalte jeg min far at hans hjemdistrikt, Gujrat, er New York i forhold til f.eks Khairpur og Sukkur.

I de hardest rammede områdene i Sindh bor folk bokstavelig talt 100 år tilbake i tid. Takket være føydalherrer som har hindret all utvikling innen utdanning, infrastruktur og helse. Her er ofrene for flommen så kuede og stakkarslige at det er direkte sjokkerende.

Islamister og hæren er “vinnere”

Og det er i en slik kontekst man må forstå de politiske ringvirkningene av flommen. For samtidig som politikerne fremstår som maktesløse, rykker den pakistanske hæren inn med sitt massive apparat og sine romslige budsjetter. 60.000 soldater deltar i flomarbeidet. Og de har klart å snu det tidligere general og president, Pervez Musharraf, klarte å ødelegge: Anseelsen til den pakistanske hæren. Nå hyller folket de militære styrkene.

Isolert sett er ikke en slik hyllest ille. Men når vi vet at den samme hæren har kuppet makten i Pakistan fire ganger siden uavhengigheten i 1947, så er det grunn til bekymring.

Den andre “vinneren” etter flommen er de religiøse partiene. I en landsby i Swat fikk vi vite at den eneste hjelpen hadde kommet fra et religiøst parti, Jamiate Ulema Islam. De hadde gitt hver familie 3000 rupees.

Der hvor sivile myndigheter eller internasjonale hjelpeorganisasjoner er fraværende fylles vakuumet opp av islamister. Det samme så jeg etter jordskjelvet i Kashmir i 2005. Som dengang er det lett å kritisere deres innsats. Men faktum er at for ofrene så er denne hjelpen livsviktig. Og de glemmer aldri hvem som kom til dem i nødens stund.

At millioner av ofre, hvorav de fleste er analfabeter og fattige, risikerer å sulte i hjel er derfor godt nytt for ekstremister. Da trenger de ikke lenger å bruke mange dollar på å finne en selvmordsbomber.

Nå kan de kanskje bare gi litt mat til en desperat far, bror eller sønn.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.