Hvorfor er mulla Krekar tiltalt for terror?

Den 10 juni 2010 ble mulla Krekar invitert til det internasjonale pressesenteret i Oslo. Norske journalister var nektet adgang. Undertegnede og en fotograf fra TV2 var de eneste norske pressefolkene som sto i gangen og ventet. Vi ville intervjue mullaen når han kom ut. Det var ikke lett. Krekar hadde på dette tidspunktet sluttet å snakke med norske medier. Han anså oss som sin fiende. Derfor snek han seg ut en bakvei og hoppet inn i en ventende bil. Men han var ikke lurere enn at fotografen fikk filmet seansen. Kommentar fikk vi selvsagt ikke.

Bitter mulla

Krekar ble kjørt avgårde av Al-Jazeeras team i Oslo. De arrangerte pressekonferansen sammen med Reuters, AFP og andre internasjonale korrespondenter i Norge. I løpet av halvannen time hørte de på mulla Krekar klage over å ikke få betalt for kronikker i norske aviser. Om da han fikk nei til å undervise gratis ved norske universiteter. Om drapsforsøket mot ham og familien. Om forslaget om å plassere ham på en øde øy. Om den gang han vurderte å flytte til Cuba. Og hvordan det var å bli forsørget av kona. I kjent stil vekslet mullaen mellom latter og alvor i svarene han ga. Men på samme pressekonferanse kom Krekar også med svært sterke uttalelser om Erna Solberg. Han snakket om selvmordsbombere og synes det var greit at norske soldater ble drept i Afghanistan.

Tause korrespondenter

Av en eller annen merkelig grunn rapporterte ingen av de internasjonale byråene som var tilstede om disse kontroversielle uttalelsene. Noen vil kanskje også si truslene. Men TV2 fikk tak i lydopptaket og var de første til å avsløre hva Krekar faktisk sa om Erna Solberg den 10.juni 2010:

«Erna Solberg sier kast ut mulla Krekar til døden. Hun skal betale prisen for det. Hun skal betale prisen for det av eget liv. Hvem som tar livet hennes vet jeg ikke. Al-Qaida, Ansar al Islam, mine slektninger, barna mine. Jeg vet ikke hvem. Men hun skal betale prisen sin».

Etter at TV2 publiserte innholdet fra pressekonferansen reagerte Politiets Sikkerhetstjeneste umiddelbart. Reaksjonene blant politikerne var også sterke. I løpet av de neste dagene valgte Siv Jensen å politianmelde mulla Krekar for trusler. Det hadde Frp aldri tidligere gjort.

Aldri straffesak for retten

Og her er det greit å friske opp med litt viktig Krekar-historie. I ti år har politi og påtalemyndighet forsøkt å tiltale den tidligere lederen for den kurdiske geriljaorganisasjonen Ansar al Islam. All etterforskning og alle siktelser endte med henleggelse.

PST har forsøkt. Økokrim har forsøkt. Og journalister, inkludert undertegnede, har vært i mange land for å finne koblinger til al-Qaida og andre ekstremister. Men Najmuddin Faraj Ahmad, som Krekar egentlig heter, har aldri blitt «tatt». Han har vært siktet og etterforsket for terror, finansiering av terror, drap og drapsforsøk, kidnapping, oppfordring til selvmordsangrep, samt rasisme mot amerikanske borgere. Ingenting resulterte i en tiltale.

Kun saken om utvisningsvedtak og et injuriesøksmål mot Carl i Hagen havnet i retten. Krekar tapte begge. Høyesterett konkluderte med at Krekar må ut fordi han er en fare for rikets sikkerhet. Og Carl I. Hagen slapp unna etter å ha kalt Krekar for en terrorist. Men en straffesak mot mullaen har aldri havnet i domstolen.   

Krekar-show i 10 år

Det betyr ikke at det ikke har vært pågripelser og politiaksjoner. Joda, de har det vært nok av. Jeg glemmer aldri da politiet gjennomførte razzia i leiligheten til familien Krekar på Grønland. Da serverte kona hans pizza til tjenestemennene! Saken havnet selvsagt i VG. Glemmer heller ikke den gang PST beslagla kokeboka til Krekar. I et brev til sikkerhetstjenesten krevde advokaten å få den tilbake fordi der sto oppskriften til favorittkaken. Også den saken havnet selvsagt i tabloidavisene.

Firebarnsfaren har ingen bosettingstillatelse, ingen oppholdstillatelse, ingen arbeidstillatelse og ingen reisedokumenter. Krekar er strippet for det meste. Men han vet å tiltrekke oppmerksomhet. Mullaen har tross alt slått etter journalister, blitt løftet av Shabana Rehman og skrevet bok. Alt mens USA har siklet etter å få tak i ham. Det har vært ti år med utallige historier. Noen morsomme. De fleste alvorlige.

Historisk tiltale

Nå er situasjonen mer alvorlig enn noen gang. For Krekar. Halvannet år etter den famøse pressekonferansen har påtalemyndigheten tatt ut en historisk tiltale. Krekar er tiltalt for terror, oppfordring til straffbare handlinger, deriblant selvmordsangrep og drapstrusler mot tre navngitte kurdere. De tre mennene skal ifølge tiltalen ha blitt truet på nettstedet Paltalk. En av dem har byttet navn. Den andre bytter adresse hele tiden. De neste ukene vil de sitte i retten. Ansikt til ansikt mot mulla Krekar.

I ti år har jeg fulgt Krekar saken. Det er kanskje årsaken til at jeg ikke tør spå utfallet i straffesaken som starter i Oslo tingrett i dag.

Mer hår enn hijab i Iran

Kvinner sitter bak i bussen og menn foran. I drosjene er det ingen adskillelse mellom kjønnene. På barneskolen er det segregering, men ikke på universitetet. Ingen regler på kinoer, restauranter og teatre, men på T-banen er det egne kvinnevogner. Forvirret? Velkommen til Iran!

Første besøk til Iran

Denne bloggen handler om et land med 80 millioner mennesker. Et land med flere tusen år gammel historie. Et land som den vestlige verden anser som sin fiende. Siden mye av oppmerksomheten Iran får handler om atomprogram, sanksjoner og talene til president Ahmadinejad tenkte jeg å droppe disse temaene. Jeg vil fortelle om mine personlige inntrykk fra et land jeg aldri før hadde besøkt.

La meg starte med lørdag 21. januar. Jeg ble vekket av en telefon fra den iranske ambassaden. Beskjeden er at søknaden om pressevisum er innvilget. I mer enn ett år har TV2 forsøkt å få innreise til landet som kastet ut journalister etter presidentvalget i 2009. Da ble det opptøyer og regimet mislikte den utenlandske dekningen.

Tre år senere har iranske myndigheter valgt å la noen få pressefolk komme tilbake. Undertegnede og fotografkollega Bjørn Roger Brevik er blant de aller første fra vestlige medier som fikk denne tillatelsen.

Sensur av nettsteder

Inntrykket av et land som er annerledes enn de andre i Midtøsten fikk vi allerede på flyplassen i Teheran. Oppkalt etter Ayatollah Khomeini. Mannen som brakte den islamske revolusjonen til Iran i 1979. Og som forandret persernes forhold for alltid til Europa og USA.

Flyplassen ser overraskende vestlig ut. Det er rent og pent. Ikke noe kaos. Ingen masete koffertbærere. Eller taxisjåfører. Alt det typiske for Midtøsten er fraværende. På vei inn til byen blir vi imponert av veistandarden. Seks felts motorvei. Og mye lys. Veiene, bygningene, moskeene. Alt lyser. Energisparing eksisterer tydeligvis ikke.

V sjekker inn på et av byens bedre hoteller. De har trådløs internett. Jeg er egentlig kjempefornøyd. Men den første nedturen kommer raskt. Twitter er blokkert. Det samme er Facebook. Jeg prøver å gå inn på www.tv2.no. Det er også en blokkert side. Men www.vg.no åpner uten problemer. Jeg prøver www.dagbladet.no. Det går ikke. Men www.aftenposten.no fungerer helt fint. At et strengt konservativt regime ikke liker sosiale medier er ikke overraskende. Mer vanskeligere er det å forstå den vilkårlige sensuren av norske nettsteder.

Ingen burka å se

Neste dag begynner vi dagen med å besøke en park i nærheten. En av mange i hovedstaden Teheran. En by med 14 millioner innbyggere. Det første vi ser er en kvinne med hijab som spiller bordtennis. Med en mann. Er det lov, tenker vi? Like ved spiller en jente og gutt badminton. Offisielt er det kjønnsdelt idrett i Iran. Golf er unntaket. Men i byens enorme parker gjør folk akkurat hva de vil.

Noe annet som slår oss er alle parene som sitter på benkene og holder hverandre i hånden. Noen kysser åpenlyst. Iran er et strengt religiøst sjiamuslimsk land. Men det er også et land som er veldig vestlig inspirert. Kvinner og menn i hovedstaden går stort sett i vestlige klær. Det er ikke som i Afghanistan hvor det er shalwar kamiz eller burka som er favorittplagget. I løpet av en uke så jeg ikke en eneste burka i Iran!

I Teheran er det flere kvinner enn menn på universitetene. Selv om det er påbudt å bære hodeplagg, ser man ofte mer hår enn hijab. Spesielt blant den yngre generasjonen. Segregeringspolitikken til det konservative regimet er forvirrende. Buss og T-bane er kjønnsdelt. Men drosjer, restauranter, kinoer, teatre er det ikke. Hvor er logikken?

Mye uforståelig

Det er fascinerende å gå inn på en vanlig iransk restaurant og se et liveband spille, mens kvinner og menn klapper og synger med. Da snakker jeg ikke om undergrunns klubbene i Teheran. For de er det mange av. Veldig mange. Sju dager i uka.

Det er mye man ikke forstår i Iran. Man venter ikke å se kvinner og menn danse på et utendørs teater midt i hovedstaden. Enda merkeligere var det å se moralpolitiet hundre meter lenger bort. De brydde seg ikke om det hippe og halv-hijabiserte jublende publikummet. Nei, de sto utenfor T-banen og sjekket hodeplaggene til kvinnene som gikk inn.

Sånt forstår jeg ikke. For å bli enda mer forvirret tok vi turen til en av de mange alpinbakkene utenfor Teheran. På 4000 meters høyde er det null segregering. Kvinner og menn i skjønn blanding. Uten moralens voktere.

– Saudi Arabia er verre

Vel nede fra skibakken hadde vi en avtale med Irans mest populære popband, Arian. Jeg trodde ærlig talt at det ikke fantes noe sånt før avreise. Arian er et band med fire menn og to kvinner. De har spilt i 12 år og solgt 7 millioner album. Konsertene deres trekker titusener av fans i Iran. Men også de er rammet av den inkonsekvente religiøse pekefingeren. Det er nemlig ikke lov å vise musikkinstrumenter på statskanalen. Det betyr at Arian kan holde konserter og selge CD`er, men de kan ikke opptre på iransk TV!

Til tross for mange rare regler kan ikke situasjonen sammenlignes med land som Saudi Arabia. Jeg har vært der på jobb. Der går alle kvinnene med niqab eller burka. De får ikke kjøre bil og er fraværende i det offentlige rom. Det samme så jeg i ultrakonservative Jemen. For ikke å snakke om steinalder situasjonen i Afghanistan.

Så ille er det ikke i Iran. Landet har en høy utdannet befolkning og kvinnene er godt synlige overalt. To-inntektsfamilier er helt normalt i det sjiamuslimske landet. Hadde det ikke vært for hijab og bønneutrop så ser faktisk store deler av Teheran ut som en by i nord-Italia. Det var i hvert fall konklusjonen til min kollega, Bjørn Roger Brevik.

Vanskelig å konkludere

Og som italienerne er perserne svært skjønnhetsbevisste. Jeg har sjelden sett så mye plaster på nesene som i Teheran. Både hos menn og kvinner. Plastisk kirurgi er et statussymbol. For de som har vært i Beirut og som tror at libanesere er opptatt av utseende anbefaler jeg å ta turen til Teheran!

Så hvordan oppsummerer man et land som Iran etter en uke? Gjestfritt, konservativt og schizofrent? Ja, kanskje det. Men det beste er nok å ta turen selv. Iran er mye mer enn det vi tror. Jeg fikk i hvert fall utfordret mange av mine fordommer!

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.