Ikke glem Pakistan!

Jeg har akkurat kommet tilbake etter å ha dekket flommen i Pakistan. Her hjemme har mange spurt meg hvordan det var å se så mye lidelse i det som er mine foreldres hjemland.

Jeg må innrømme at da jeg og fotografkollega Aage Aune satt oss på flyet så visste vi ikke helt hva som ventet oss. Begge har tidligere dekket tsunamien i Banda Aceh i Indonesia. Synet og stanken fra lik overalt var selvsagt sterk kost. Men når det gjelder inntrykkene etter flommen i Pakistan så er de faktisk sterkere.

Levende døde

Døde mennesker er på mange måter ferdige med sin lidelse. I Pakistan har lidelsene så vidt begynt. Og det gjør vondt å tenke på at mange av de utsultede og syke barna vi har møtt kan komme til å dø.

Flommen har ødelagt 4000 kilometer med veier, mer enn tusen broer, 10.000 skoler og mer enn en million hjem. Men dødstallet er lite, med tanke på at et område på størrelse med Italia er rammet. Foreløpig er det i underkant av 2000 mennesker som har mistet livet som følge av vannmassene.

Men det er nå, etter at den vestlige pressen har reist hjem og lysene er slukket, at den egentlige katastrofen vil begynne. Ris og sukkerrør avlingene er allerede skylt bort. Hva dette betyr for fattige mennesker trenger jeg ikke å utdype. Enda verre er det hvis flomvannet ikke trekker seg tilbake innen to måneder. Da er det tid for å så korn, selve livskilden i det fattige landet.

Uten kornavlingene vil millioner av mennesker i praksis ikke ha noe å spise. Glem grønnsaker, kjøtt og frukt. Det har de ikke råd til å kjøpe uansett! Flommen har ikke bare ødelagt infrastruktur for milliarder av kroner. Vannet har først og fremst rammet de mest fruktbare jordbruksområdene i Pakistan.

Hjelpen har stagnert

Derfor er det vi har sett så langt bare en liten forsmak på katastrofen. Nødhjelp med ris, vann og mel som deles ut til flyktninger som løper etter lastebiler er akutt hjelp til et par millioner mennesker. Men uten nye avlinger vil landet med 180 millioner mennesker oppleve sin verste matkrise noen gang!

Verdenssamfunnet er allerede i ferd med å gi opp den akutte hjelpen, og det kommer allerede meldinger om at innsamlingene i Vesten har stagnert.

Da er det greit å minne om at katastrofen vil eskalere når ofrene drar tilbake til stedet hvor de engang hadde et hus. Hvor de engang hadde husdyr. Og hvor de kanskje hadde en liten åker. Hva skal de leve av nå?

Andre vil ikke reise tilbake. De håper på kompensasjon fra Staten, 20 000 rupees. Ikke mye penger i et land hvor det koster 3000 rupees å fylle tanken på en bil!

En personlig reise

Det var mange smertefulle møter med folk gjennom vår to uker lange reise i Pakistan. Vi begynte ferden i nord, i Swat-dalen, og kjørte helt ned til Khairpur i Sindh. Deretter tilbake igjen til Muzaffargarh utenfor Multan og så tilbake til Islamabad. Totalt: 3500 kilometer i bil.

Personlig lærte jeg masse nytt om mine foreldres hjemland. Jeg har tidligere reist mye i provinsene Punjab og Khyber Pakhtunkhwa. Men provinsen Sindh er annerledes. For makan til fattigdom har jeg aldri sett i Pakistan. Det var så ille at da jeg kom hjem fortalte jeg min far at hans hjemdistrikt, Gujrat, er New York i forhold til f.eks Khairpur og Sukkur.

I de hardest rammede områdene i Sindh bor folk bokstavelig talt 100 år tilbake i tid. Takket være føydalherrer som har hindret all utvikling innen utdanning, infrastruktur og helse. Her er ofrene for flommen så kuede og stakkarslige at det er direkte sjokkerende.

Islamister og hæren er “vinnere”

Og det er i en slik kontekst man må forstå de politiske ringvirkningene av flommen. For samtidig som politikerne fremstår som maktesløse, rykker den pakistanske hæren inn med sitt massive apparat og sine romslige budsjetter. 60.000 soldater deltar i flomarbeidet. Og de har klart å snu det tidligere general og president, Pervez Musharraf, klarte å ødelegge: Anseelsen til den pakistanske hæren. Nå hyller folket de militære styrkene.

Isolert sett er ikke en slik hyllest ille. Men når vi vet at den samme hæren har kuppet makten i Pakistan fire ganger siden uavhengigheten i 1947, så er det grunn til bekymring.

Den andre “vinneren” etter flommen er de religiøse partiene. I en landsby i Swat fikk vi vite at den eneste hjelpen hadde kommet fra et religiøst parti, Jamiate Ulema Islam. De hadde gitt hver familie 3000 rupees.

Der hvor sivile myndigheter eller internasjonale hjelpeorganisasjoner er fraværende fylles vakuumet opp av islamister. Det samme så jeg etter jordskjelvet i Kashmir i 2005. Som dengang er det lett å kritisere deres innsats. Men faktum er at for ofrene så er denne hjelpen livsviktig. Og de glemmer aldri hvem som kom til dem i nødens stund.

At millioner av ofre, hvorav de fleste er analfabeter og fattige, risikerer å sulte i hjel er derfor godt nytt for ekstremister. Da trenger de ikke lenger å bruke mange dollar på å finne en selvmordsbomber.

Nå kan de kanskje bare gi litt mat til en desperat far, bror eller sønn.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.