“Blir du så blør du i Afghanistan”

Mandag beordret en vestlig alliert krigsherre pisking av to afghanske tenåringsjenter etter at de hadde rømt fra sine ektemenn. I løpet av samme døgn ble tolv NATO-soldater drept. Tirsdag ble en sju år gammel gutt hengt etter anklager om spionasje. Og i går ble 40 bryllupsgjester sprengt i filler i Kandahar.

Hvor ble det av “stabiliseringen” av Afghanistan?

Denne ukens hendelser har fått meg til å skru tiden tilbake til 9/11. Som fersk journalist sto jeg i redaksjonslokalene til Stavanger Aftenblad og så tvillingtårnene rase sammen på TV. Tre dager senere satt jeg på et fly til Peshawar i Pakistan. I likhet med resten av verdenspressen skulle vi vente langs grensen på den amerikanske hevnen etter at 2700 mennesker ble drept i terrorangrepet. Vente på at Taliban og Al-Qaida skulle utslettes. Vente på at Osama Bin Laden og mullah Omar skulle tas. Dead or alive!

Bedre for kvinnene?

For å friske opp minnet fant jeg fram de gamle artiklene fra Stavanger Aftenblad. I en av dem var det et intervju med Saba Sahar. En aktivist i RAWA, Revolutionary Association of Women of Afghanistan. Sahar hatet Taliban og ønsket amerikanernes angrep velkommen. Hun mente det ville bedre kvinnenes kår.

“Selv om jeg er imot bombing av sivile tror jeg likevel at denne aksjonen kan bidra til fødselen for et nytt Afghanistan”, sa Saba Sahar den 24. september 2001.

Nysgjerrig på om denne aktivisten fortsatt hadde samme mening googlet jeg navnet. Da dukket det opp en artikkel fra februar 2010, “Kabuls women”. Skrevet av nettopp Saba Sahar.
Hun starter innlegget med å si at USAs førstedame i 2001, Laura Bush, proklamerte at kampen mot terror også var en kamp for kvinnerettigheter. Sahar avslutter artikkelen slik:

“Life for women in Kabul, nearly nine years later, is a slap to Laura Bush’s face.”

Ifølge Saba Sahar, som bor i Afghanistan, har ikke kvinnene i Kabul fått tilbake en brøkdel av friheten de hadde før Talibans styre. Det til tross for at Kabul er den mest “stabiliserte” byen i Afghanistan.

Taliban i naboland

En annen artikkel fra Stavanger Aftenblad, datert den 17. september 2001, hadde overskriften: ” Advarer mot nytt Taliban”. I ingressen sto det: Etter at Taliban er knust i Afghanistan vil det vokse frem et nytt Taliban i Pakistan. Dette hevdet en av landets mest kjente journalister, Hamid Mir.

Hva er situasjonen i Pakistan ni år senere? Jo, et land som aldri hadde opplevd selvmordsangrep før 11. september utsettes for daglige terrorangrep. Og landets egen hær er i krig mot en pakistansk utgave av Taliban. Ifølge en fersk rapport fra Amnesty International styrer disse ekstremistene skjebnen til fire millioner mennesker i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan. Mir hadde rett.

Britenes invasjon

I enda en artikkel fra september 2001 hadde jeg intervjuet en helt vanlig afghansk flyktning i Peshawar, Ubaid Ullah. Han ble sitert på følgende:

“Det finnes en Gud. Og ved ham skal jeg love deg. Mitt land har aldri bøyd seg for noen overmakt. Både britene og russerne prøvde seg. De ble sendt av gårde i likposer”.

Russernes pinlige affære i Afghanistan er kjent. Men at britene også ble kjeppjaget er mindre omtalt. Det engang mektige imperiet prøvde faktisk å temme de ville afghanerne flere ganger. British Army invaderte Afghanistan i 1839 med 21.000 soldater. Kun 200 av disse falt i kamp og vips var Afghanistan “erobret”. Parallellene til den amerikanske invasjonen 162 år senere er slående.

Etter tre år møtte britene så mye motstand at de måtte forhandle om en tilbaketrekkingsavtale. I januar 1842 ble 16.000 mennesker som tilhørte den britiske hæren lovet fri passasje tilbake til India. Dette inkluderte soldater, barn og kvinner. Men ved Gandmak Pass ble hele konvoien angrepet og massakrert. Kun en håndfull mennesker overlevde. Britene prøvde seg igjen i 1878 og en siste gang i 1919. Da ga de opp.

“Blir du, så blør du” er kanskje den viktigste lærepengen fra afghansk historie.

Menneskelige tap

Jeg fant også et intervju fra tiden etter at amerikanerne startet bombingen av Afghanistan. Den 20. oktober 2001 møtte jeg en av lederne for det religiøse partiet i Pakistan, Jamiate Ulema Islam (JUI), Nazir Farooqi. Han sa følgende:

“En enkel mann på et jagerfly kan vinne flyrommet over Afghanistan. Krigen begynner når fiendene står ansikt til ansikt mot hverandre. Foreløpig kommer Taliban til å holde lav profil slik at USA kan bruke millioner av dollar på våpen. Etter hvert som frykten øker vil USA stå alene igjen”.

Farooq hadde rett i Talibans strategi. 12 utenlandske soldater døde i 2001. Året etter var tallet 69. I 2006 var det 191. Og i fjor ble 521 allierte soldater drept. Dette er tall fra www.icasualties.org.

I skrivende stund har 1817 utenlandske soldater mistet livet siden 2001, deriblant fem nordmenn. Den yngste nordmannen bare 22 år. Den eldste 33 år. I tillegg er mer enn 6000 utenlandske soldater skadet. Tallet på sivile afghanere er mer enn 20.000, men disse ofrene har ingen egen hjemmeside.

Hva var oppdraget?

Uansett er kurven over de menneskelige tapene stigende etter ni års “deltakelse”, “engasjement” og “innsats”. Eller krig som vanlig folk kaller det. For la oss ikke glemme hva som er hovedoppdraget til 130.000 soldater fra 46 land i Afghanistan: Bekjempe Taliban.

Deretter kommer oppdrag nummer to: Kvinnefrigjøring, menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon. Så har vi oppdrag nummer tre: Stanse narkotikaproduksjonen. At Afghanistan fortsatt står for 75 prosent av verdens heroinproduksjon sier mye om hvor “stabilisert” landet er. Fra 2005 til 2007 ble produksjon av opiumsvalmuer fordoblet. Fra 4.000 til 8.800 tonn.

Dette skjer samtidig som verden har pøst milliarder av kroner inn til det krigsherjede landet. Og Norge ligger selvsagt i toppen. Bare i fjor brukte vi 728 millioner kroner på bistand til Afghanistan. Ett av resultatene er at Kirkens Nødhjelp, som skryter av at de har holdt på med bistand i Afghanistan siden 1979, skjelles ut som kristne evangelister. Det demonstreres og protesteres mot Kirkens Nødhjelp og de er blitt nødt til å stenge kontoret i Kabul. I tillegg granskes de av afghanske myndigheter. Takk for det Nasreen!

Ikke skyld på soldatene

At norske politikere fortsatt insisterer på å ha kamp mot burka, heroin og korrupsjon som slagord for sitt hjemmepublikum er dristig. For faktum er at et økende antall nordmenn forstår ikke helt hva vi gjør i Afghanistan. De savner åpenhet og debatt rundt “deltakelsen”.

Også våre drøyt 500 soldater i Afghanistan fortjener å vite hva slags ryggdekning de har her hjemme. Formelt er de under kommandoen til general Mchrystal, men det er det norske folk og den norske regjeringen som har sendt dem til et sted hvor de risikerer å miste livet sitt.

Da er det vårt, og ikke soldatenes ansvar å stille de kritiske spørsmålene. De gjør tross alt bare jobben sin.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.