Muslimenes PR-problem

Det finnes mer enn 120 moskeer i Norge. Men likevel er det kun et par imamer som en sjelden gang tør å uttale seg i offentligheten. Hvorfor det?

Oslo redaktørforening inviterte til et interessant debattmøte i går. Tema var norske mediers dekning av muslimer. Bakgrunnen er en ny rapport fra Integrering- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi). I rapporten “Muslimfrykt og usynlig hverdagsliv” hevdes det at norsk presse har en altfor problemorientert dekning av muslimer.

Jeg kunne godt ha blogget om hvordan journalister dekker minoritetsmiljøene. Men det er faktisk en debatt som mange av de store redaksjonene tar opp med jevne mellomrom.

Tause moskeer

Men hva gjør de muslimske trossamfunnene selv for å bedre sitt inntrykk i dette landet? Hvis man mener at norsk presse er ute etter å demonisere muslimer – hvor er motstrategien? Debattleder Noman Mubashir formulerte det presist i går: Kanskje trenger muslimene en superflink PR-rådgiver?

Det finnes i dag mer enn 100.000 muslimer i Norge. De fleste av dem er medlemmer i en moske. Men kun en tredjedel av mer enn 120 moskeer er tilknyttet paraplyorganisasjonen Islamsk Råd, IRN. Likevel må generalsekretær i IRN, Shoaib Sultan, stå skolerett hver gang det handler om noe som er relatert til muslimer. Moskeene og imamene uttaler seg sjelden.

Imageproblem

Landets største muslimske trossamfunn, Jamaate Ahle Sunnat i Urtegata på Grønland i Oslo, var sist i søkelyset i 2006. Da brøt det ut masseslagsmål mellom voksne menn som følge av en langvarig konflikt om hvem som skal styre moskeen. Siden har moskeen knapt sendt ut en pressemelding.

Hvis man mener at muslimer har et imageproblem i Norge så må moskeene ta et større ansvar for å nyansere bildet. De må fortelle om leksehjelpundervisningen i moskeen, de må fortelle om innsamlingene som går til fattige land, de må fortelle om ungdommen som hjelpes ut av rushelvetet og de må fortelle om alle meglingene som gjennomføres uten at politiet involveres. Det er faktisk mye positivt som skjer i moskeene. Hvorfor tas det ikke mer initiativ til å fortelle om det?

Siden innvandringen på 1970 tallet har fokuset for de fleste muslimske trossamfunn vært å få bygget en moske. Det er ikke et problem lenger. Derfor er det på tide at moskeene nå utvider horisonten. Arranger mediakurs, sett inn annonser i dagspressen, hent inn PR-rådgivere og trykk avmystifiserende løpesedler. Kollektene fra fredagsbønnen og ikke minst tilskuddet per medlem fra det offentlige bør være nok til å betale for dette.

Skyver unna de yngre

Hovedårsaken til den passive holdningen er at majoriteten av moskeene fortsatt blir styrt av 1.generasjons konservative menn. De er sky og fastlåste i gammelt tankegods. Det er årsaken til at unge muslimer, som er født og oppvokst her, bruker internett som arena for religiøs utfoldelse. Eller et studierom på Høgskolen. Eller en gymsal på universitetet.

De unge får ikke innpass i de etablerte moskeene. Og kommer de inn blir de fort lei eller kastet ut. Abid Raja var engang talsmann for World Islamic Mission i Åkebergveien i Oslo. Da hørte vi masse om det som skjedde der. Siden har moskeen bare blitt et fotomotiv. Og kanskje et sted for klassebesøk.

Og hva med de somaliske, irakiske og kurdiske moskeene? Hva driver de med? Den arabiskdominerte Rabita og den pakistanskdominerte Islamic Cultural Centre i Oslo er kanskje de beste eksemplene på moskeer med mange gode arrangement for både unge og unge. Jeg vet det fordi jeg er innom hjemmesiden deres jevnlig. Men den vanlige nordmann er ikke det. For den vanlige nordmann er et muslimsk bedehus fortsatt noe ukjent og mystisk.

Hovedansvaret for å forandre dette inntrykket ligger hos moskeene!

Hellas, en skamplett for Europa.

Jeg var i Aten i påsken. En historisk by med imponerende kulturarv og folkeliv. Men som alle andre byer har Aten sin skyggeside. Og vil man se den er det bare å legge igjen lommeboka på hotellrommet og gå inn i sidegatene mellom områdene Omonia og Plaka.

Da er Grønland i Oslo glemt. Glemt er også gettoen i Barcelona. Glem også de verste områdene i italienske og franske byer.

For synet av ulovlige innvandrere som bor i Aten er sjokkerende! Tusenvis av menn fra Nigeria, Bangladesh, Pakistan og andre fattige land som bare står der. Noen med en høne under armen, andre med stjålne vesker og mobiltelefoner. I tillegg kommer et hinsides antall sprøytenarkomane.

Dette er ulovlige innvandrere som daglig ankommer Hellas. De sover på gata og i forlatte hus uten vann og strøm. Fra myndighetene får de ingenting. Og hvis de får noe er det som oftest juling.

Politivold

For det mest graverende er politiet i EU-landet Hellas. Lovens håndhevere i det som kalles demokratiets vugge er et pinlig syn i gettoen. Med køller og skjold jager de immigrantene fra den ene gaten til den andre. De som ikke er raske nok blir innhentet, slått og tatt. Først til slutt sjekkes ID. Dette så jeg med egne øyne. Ikke en gang, men mange ganger.

Også i de mest populære gågatene jakter bevæpnet politi på immigranter. Til fots og på motorsykler. Det absurde er det høye antallet grekere som sitter på kafeene og heier på politiet mens dette pågår. Jeg kan aldri forestille meg norsk politi jage tiggere og selgere nedover Karl Johan med stokker mens folk som ser på sitter og ler!

Tusener av innvandrere kommer hvert år til Hellas. De fleste er unge menn som har fått falske løfter av menneskesmuglere om et bedre liv i Vesten. Fra Pakistan koster det nå 50.000 kroner å bli smuglet inn til Hellas, via Tyrkia. Og det er nok av de som tar opp lån eller selger eiendom i håp om at de kan komme seg til Europa og få seg en jobb.

Ingen får asyl

Men det er ingen jobber å få i Hellas. Dermed er man fanget. Og det hjelper ikke å søke asyl. Hellas har i mange år blitt anklaget av FN for ikke å behandle asylsøknader på skikkelig vis. Hellas har faktisk den lavest asylinnvilgelsesprosenten i hele Europa. I 2007 arresterte gresk politi mer enn 8000 irakere. Kun 1400 fikk søke asyl. Men INGEN fikk opphold!

Da er det ikke rart at desperate mennesker søker seg videre til andre europeiske land eller lar være å søke asyl i Hellas av frykt for å få avslag. I tillegg kommer frykten for å bli tatt av politiet. Youtube er stappfull av videoer som viser den uniformerte brutaliteten overfor innvandrere. Og hvis ikke det er god nok dokumentasjon er det bare å lese de utallige rapportene fra Human Rights Watch og Amnesty International.

Jeg er i hvert fall overrasket over at et EU-land har en slik fremferd uten at flere medlemsland reagerer. At Hellas er en frontlinjestat når det gjelder ulovlig innvandring bør ikke være en unnskyldning for å behandle mennesker som dyr. Eller å ikke behandle dem i det hele tatt.

Ingen integreringspolitikk

For 20 år siden var Hellas et homogent land. I dag anslår man at drøyt 15 prosent av landets 11 millioner innbyggere er innvandrere. Både lovlige og ulovlige. Det er en kjempeutfordring som ikke løses med å kjeppjage folk tilbake til den tyrkiske grensen. Frem til nå synes politikken å ha vært simpel: Gjør livet mest mulig miserabelt for de som kommer slik at de helst flytter til andre europeiske land, deriblant Norge.

Men de fleste gir ikke opp og flytter vekk. Mange finner seg svarte jobber, stifter familier og overlever i parallelle samfunn. Kanskje det er derfor grekerne nå diskuterer statsborgerskapsrettigheter og hvordan ansette innvandrere i politiet? Det vurderes også om det er på tide at mer enn en halv million muslimer endelig får lov til å bygge sin første moske i Aten.

Da jeg kom tilbake fra Hellas var det befriende å se den norske integreringsdebatten. Som stort sett handler om hijab i en eller annen setting. Vi kan si mye om det som diskuteres i Norge er smålig eller ikke. Men vi slår i hvert fall ikke barn og voksne som har flyktet fra krig og sult!

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.