Det finnes mer enn 120 moskeer i Norge. Men likevel er det kun et par imamer som en sjelden gang tør å uttale seg i offentligheten. Hvorfor det?
Oslo redaktørforening inviterte til et interessant debattmøte i går. Tema var norske mediers dekning av muslimer. Bakgrunnen er en ny rapport fra Integrering- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi). I rapporten “Muslimfrykt og usynlig hverdagsliv” hevdes det at norsk presse har en altfor problemorientert dekning av muslimer.
Jeg kunne godt ha blogget om hvordan journalister dekker minoritetsmiljøene. Men det er faktisk en debatt som mange av de store redaksjonene tar opp med jevne mellomrom.
Tause moskeer
Men hva gjør de muslimske trossamfunnene selv for å bedre sitt inntrykk i dette landet? Hvis man mener at norsk presse er ute etter å demonisere muslimer – hvor er motstrategien? Debattleder Noman Mubashir formulerte det presist i går: Kanskje trenger muslimene en superflink PR-rådgiver?
Det finnes i dag mer enn 100.000 muslimer i Norge. De fleste av dem er medlemmer i en moske. Men kun en tredjedel av mer enn 120 moskeer er tilknyttet paraplyorganisasjonen Islamsk Råd, IRN. Likevel må generalsekretær i IRN, Shoaib Sultan, stå skolerett hver gang det handler om noe som er relatert til muslimer. Moskeene og imamene uttaler seg sjelden.
Imageproblem
Landets største muslimske trossamfunn, Jamaate Ahle Sunnat i Urtegata på Grønland i Oslo, var sist i søkelyset i 2006. Da brøt det ut masseslagsmål mellom voksne menn som følge av en langvarig konflikt om hvem som skal styre moskeen. Siden har moskeen knapt sendt ut en pressemelding.
Hvis man mener at muslimer har et imageproblem i Norge så må moskeene ta et større ansvar for å nyansere bildet. De må fortelle om leksehjelpundervisningen i moskeen, de må fortelle om innsamlingene som går til fattige land, de må fortelle om ungdommen som hjelpes ut av rushelvetet og de må fortelle om alle meglingene som gjennomføres uten at politiet involveres. Det er faktisk mye positivt som skjer i moskeene. Hvorfor tas det ikke mer initiativ til å fortelle om det?
Siden innvandringen på 1970 tallet har fokuset for de fleste muslimske trossamfunn vært å få bygget en moske. Det er ikke et problem lenger. Derfor er det på tide at moskeene nå utvider horisonten. Arranger mediakurs, sett inn annonser i dagspressen, hent inn PR-rådgivere og trykk avmystifiserende løpesedler. Kollektene fra fredagsbønnen og ikke minst tilskuddet per medlem fra det offentlige bør være nok til å betale for dette.
Skyver unna de yngre
Hovedårsaken til den passive holdningen er at majoriteten av moskeene fortsatt blir styrt av 1.generasjons konservative menn. De er sky og fastlåste i gammelt tankegods. Det er årsaken til at unge muslimer, som er født og oppvokst her, bruker internett som arena for religiøs utfoldelse. Eller et studierom på Høgskolen. Eller en gymsal på universitetet.
De unge får ikke innpass i de etablerte moskeene. Og kommer de inn blir de fort lei eller kastet ut. Abid Raja var engang talsmann for World Islamic Mission i Åkebergveien i Oslo. Da hørte vi masse om det som skjedde der. Siden har moskeen bare blitt et fotomotiv. Og kanskje et sted for klassebesøk.
Og hva med de somaliske, irakiske og kurdiske moskeene? Hva driver de med? Den arabiskdominerte Rabita og den pakistanskdominerte Islamic Cultural Centre i Oslo er kanskje de beste eksemplene på moskeer med mange gode arrangement for både unge og unge. Jeg vet det fordi jeg er innom hjemmesiden deres jevnlig. Men den vanlige nordmann er ikke det. For den vanlige nordmann er et muslimsk bedehus fortsatt noe ukjent og mystisk.
Hovedansvaret for å forandre dette inntrykket ligger hos moskeene!