Etter å ha arrangert jul for enslige eldre i 20 år fikk Aslam Ahsan Kongens fortjenstmedalje i gull. NRK-profil Noman Mubashir er kåret til landets best kledde kjendis. Og Akhtar Chaudhry fra SV er visepresident på Stortinget.

Fargeblindt og fargerikt

2009 har vært et grensesprengende år for det utenriksminister Jonas Gahr Støre kaller “det nye norske vi”. Det er et godt begrep. Dessuten er det betimelig å bytte ut “våre nye landsmenn” og “det flerkulturelle Norge”.

For i “det nye norske vi” er det ingen som stusser over at regissøren til den kommende gangsterkomedien “Tomme Tønner” heter Leon Bashir og har pakistansk bakgrunn. Vi tenker heller ikke på etnisiteten til den blinde syklisten Tahir Hussain når han hylles som en av idrettens store forbilder.

Norge blir både mer og mer fargeblindt og mer og mer fargerikt. Samtidig. Hvis man vil se dette mangfoldet på kloss hold er det bare å gå inn på ambisjoner.no og se profilene til hundrevis av unge minoriteter som er på vei oppover i det norske samfunnet. Godt utdannede, veltalende og ikke så eksotiske. Abid Raja og Hadia Tajik var noen av de første navnene på denne nettsiden.

Etniske nettsteder

Eller hva med å besøke internettmagasinet x-plosiv.no? Der kan man lese artikler om alt fra Barbier i burkaer til speed-dating for muslimer i Oslo. Jeg visste faktisk ikke at det fantes noe slikt engang.

Og den samme utfordringen har majoritetssamfunnet. Altfor få nordmenn får vite om de nye trendene i innvandrermiljøene. Andre juledag er det for eksempel en megakonsert på Radisson SAS Blu hotell i Oslo. Med pakistanske og indiske artister. Ildsjeler som er bekymret for utviklingen til unge muslimske jenter bør kanskje ta turen dit for å se “det nye norske vi” rocke til Bhangra-rytmer.

I en tid hvor det er mye fokus på kulturell undertrykkelse er det viktig å minne om at dagens unge minoritetsbarn er mer multikulturelle og komplekse enn noen gang tidligere.

Etniske nettsteder som utrop.no, desi.no og soundasia.no speiler noe av den multikulturelle virkeligheten. Men vil man bli kjent med også det religiøse spekteret, spesielt innen islam, er islam.no og islamnet.no, godt besøkte nettsteder.

Hva er det å være norsk?

Hovedproblemet er likevel ikke mangel på kunnskap. Hvorfor er det f.eks slik at ikke flere følger Jonas Gahr Støres eksempel og snakker om hva det er å være norsk i 2010?

Dagens integreringsdebatt, hvis vi i det hele tatt har en, er gått ut på dato. Hvem er dagens nordmann og hva er kjennetegnene? Det er debatten som både majoritetssamfunnet og minoritetene selv kvier seg for å ta. Jeg er norsk. Men hva betyr det i praksis? Betyr det at jeg må utelukke det å være pakistansk? Eller hva om jeg vil være mest mulig norsk på jobb og mest mulig pakistansk hjemme? Hva om jeg ikke vil være noen av delene, men kun en norsk muslim?

I mange år har vi kalt dette for kulturkollisjon. Ja, i oppveksten og ungdomstiden var det nok det. Til tider. Men som voksen ser jeg på det som et kulturmøte og ikke kulturkollisjon. I dag har jeg ingen problemer med å blande det norske med det pakistanske og krydre det hele med litt islam – akkurat når og hvor det passer meg. Jeg vil ha valgfriheten til å blande kultur og religion i en dose som passer meg.

Og dette er tilfelle for mange unge nordmenn som er født og oppvokst i Norge, tidligere kjent som 2.generasjonsinnvandrere. Den eneste innvandringen jeg har foretatt meg er fra fødestedet Drammen til nabokommunen Lier.

Hijab-debatten er et eksempel på en generasjon som i større grad vil utfordre storsamfunnet på hva det er å være norsk. Og det vil bli flere slike konkrete forsøk på sammensmeltning av kulturer og skikker.

Nytenkende generasjon

Det siste kom fra Venstre-politiker i Drammen, Yousuf Gilani, Han gikk nylig offentlig ut og oppfordret alle muslimer til å feire jul. – Send barna deres til kirken på julaften istedenfor å søke om fritak, oppfordret Gilani.

Utspillet hans er nytenkende. Hva så om muslimske barn drar til en kirke eller kristne barn besøker en moske? Begge er tross alt Gudshus. I praksis vil slike besøk bare føre til en avmystifisering av religion og fremme økt toleranse.

Men Yousuf Gilani kunne ikke ha sagt dette for 10 år siden. Da ville han ha fått en massiv reaksjon fra en konservativ og tradisjonstro foreldregenerasjon.

Slik er det ikke lenger. En stadig større del av makten i dagens innvandrerorganisasjoner kommer i hendene på de yngre. Og talsmennene som skal ut og fronte sakene er selv produkter av norsk enhetsskole.

Derfor er det godt å se at Jonas Gahr Støres “det nye norske vi” er i full blomstring. Men utfordringen til regjeringen blir å også inkludere de minst integrerte innvandrergruppene som somaliere, irakere og afghanere inn i dette fellesskapet. For alt er selvsagt ikke like rosenrødt som jeg har beskrevet i denne bloggen. Men det er tross alt jul og da får vi fokusere på det som gir et godt fremtidshåp.

God jul og godt nyttår!

Jeg var en av journalistene som dekket demonstrasjonstoget til motstanderne av at president Barack Obama ble tildelt årets fredspris. Det gikk fra Jernbanetorget og til Eidsvolls plass utenfor Grand Hotell. På samme tid var det tusener av mennesker som skulle gå med fakler til samme endepunkt. For å vise sin støtte til den amerikanske presidenten.

Snille demonstranter

Som mange andre pressefolk trodde vi at det kunne bli bråk. Kanskje ikke så rart med Gaza-demonstrasjonene fra januar 2009 friskt i minne. Men etter å ha sett demonstrantene på Jernbanetorget var all tvil borte. Her ville det ikke bli bråk.

Det første vi så var moteriktige italienske klima-demonstranter. Bak dem sto hundrevis av tamiler. Og så selvsagt engasjerte sjeler fra blant annet Rød Ungdom, SU, Afghanistankomiteen og Attac. Blitz hadde sendt lilleputtlaget sitt. Bråkmakerne deres var enten i København eller på vei dit.

“USA, USA, how many kids have you killed today?” var en av slagordene. Men det som overrasket var fraværet av den muslimske ungdommen. I hvert fall de sinte muslimene. Det til tross for at hovedparolene i toget hadde en klar tilknytning til den muslimske verden: Tilbaketrekking av soldater fra Afghanistan, økt kontroll av våpensalg, nei til atomvåpen og stopp for israelsk bosetning. Likevel var det få afghanere, irakere, palestinere, somaliere og pakistanere å se.

Krig i arv

Demonstrasjonstoget besto i hovedsak av hvite venstreradikale aktivister. Arrangørene hadde klart å få med seg alt fra Norges Kristelige Studentforbund til Heismontørenes Fagforening. Men ikke en eneste innvandrerorganisasjon, med unntak av tamilene, eller noen av landets muslimske trossamfunn sto oppført på listen over tilsluttede organisasjoner. Av mer enn 100.000 muslimer i Norge var det kanskje et par hundre som gadd å møte opp.

Det kan godt hende at arrangørene ikke inviterte muslimske interessegrupper. Jeg vet ikke. Men folk møter opp hvis engasjementet er sterkt nok. Årsaken til fraværet er nok mer det at mange norske muslimer ser på president Barack Obama som et håp for forsoning. Mellom verdensreligionene Islam og Kristendom.

President Obama er øverstkommanderende for to kriger i muslimske land, men det er en uønsket arv. Selv ønsker Obama seg ut av Irak og Afghanistan så raskt som mulig- uten å etterlate landene i kaos. Dette er inntrykket mange unge muslimer har i dag. Dessuten hjelper det selvsagt at Obama er svart og har Hussein som mellomnavn. Hussein var barnebarnet til profeten Mohammed og en av Islams mest prominente skikkelser.

Krekar taus om Obama

Den amerikanske presidenten har ikke levert noe som helst av praktisk fred, så langt. Men Kairo-talen fra juni år, der Obama begynner med å si den muslimske hilsen, Aslamo O-lequm, viser en annen helt annen tone enn forgjengeren. Han la dialogen død ved å snakke om korstog.

Også på de norskmuslimske nettstedene var ikke temperaturen særlig høy før Obama-besøket. For selv om mange hater USA`s utenrikspolitikk, hater de ikke Obama. Norge er heldig som ikke har store radikale muslimske miljøer. De finnes, men miljøene er så små at Politiets Sikkerhetstjeneste trolig har god oversikt over dem.

Etter at Arfan Bhatti ble arrestert trodde mange at Krekar også ville bli tatt. En vanligvis åpenhjertig mullah tok ikke telefonen i disse dager. Og da vi dro til leiligheten hans på Grønland åpnet han heller ikke døren. Kort tid senere kom tekstmeldingen fra broren om at Krekar ikke ville si noe mens Obama var i Norge. Kanskje Krekar også har sans for den afro-amerikanske presidenten?

Vi tenkte også på den tidligere Talibanministeren som er bosatt i Drammen. Men også han lot PST være i fred. Dette er det offentligheten har sett av radikal islam i Norge. Men det finnes selvsagt personer med langt mer ekstreme holdninger. Både folk som har konvertert og folk som har innvandret. Og folk som er født her.

For dem er Obama en imperialist og ikke noe håp. Men jo raskere den amerikanske presidenten jobber med å reparere forholdet til den muslimske verden, desto svakere vil disse ekstremistene bli. Inshallah.