Jeg har akkurat kommet hjem fra Pakistan. Et land som jeg har besøkt jevnlig som journalist siden 11 september 2001. Og ofte har det vært mye dramatikk på disse turene.
For eksempel glemmer jeg aldri oktober 2007. Da var jeg på med på flyet til Benazir Bhutto som skulle bringe henne tilbake etter mange år i eksil. I Karachi ble den tidligere statsministeren møtt av hundretusener av tilhengere.
Mens Bhutto sto på toppen av lastebilen som beveget seg med sneglefart gjennom folkemassen, gikk jeg og kollega Frode Hoff til fots rett ved siden av. Det gjorde vi i flere timer, før vi måtte dra til hotellet og redigere nyhetssaken vår. Kort tid senere ble kortesjen utsatt for bombeangrep. 140 mennesker døde.
Pakistan er et av verdens farligste land å jobbe i for journalister. Men jeg har faktisk aldri følt at situasjonen har vært så ubehagelig som nå. For mens det tidligere var politi, politikere og soldater som var hovedmålet til terrorister, rammes nå stadig flere sivile. Og de rammes overalt.
TV2 var første medium som dro fra Norge til Pakistan etter at hæren innledet sin offensiv i Sør-Waziristan. Maskingeværer er noe av det første man ser på flyplassen i Islamabad.
Men det er noe nytt at geværmunningene som stikker ut gjennom sandsekker peker rett mot panna di ved hver eneste sjekkpost. Fra flyplassen til kjernen av Islamabad er det hele åtte slike kontroller. Da er det ikke lett for fotografen å sitte i baksetet og filme. Hva om soldaten som har fingeren på avtrekkeren blir nervøs og tror at kameraet er et våpen?
Marriott hotellet i hovedstaden ble utsatt for terrorangrep i fjor. Men nå har sikkerheten blitt mangedoblet. Metalldetektorer, sensorer, hunder og snikskyttere er en ting. Hotellet har til og med fått en bombesikker mur som skal stanse lastebiler med eksplosiver.
Også hotellets basseng er flyttet innendørs, av frykt for granatangrep. Og bakgården er sikret med containere.
På grunn av et begrenset utvalg av sikre hoteller i Islamabad valgte vi å bo på dette hotellet. Men det var ganske ensomt under frokosten. Overraskende få vestlige journalister var å se i Pakistan denne gangen. Selv på et par av byens vannhull var det dødt. Vi fikk etter hvert vite at mange medier brukte lokale stringere.
Kollega Aage Aune var den første til å bemerke fraværet av det såkalte vestlige mediesirkuset. De rykket jo vanligvis raskt inn med khakibukser og palestinaskjerf.
Også i Dera Ismail Khan, grensebyen til Sør-Waziristan hvor titusener av flyktninger blir registrert, så vi ingen vestlige journalister.
Og hadde de vært der ville de ikke ha klart å rapportere. Hæren hadde nemlig “jammet” mobilnettet til hele byen. Selv satellitt-telefoner virket ikke.
Da vi til slutt møtte en pakistansk major spurte han umiddelbart:
– Har dere sikkerhetsvakter med dere?
– Nei.
– Men dere har våpen, ikke sant?
– Nei. Vi er reportere og da bærer man ikke våpen, svarte jeg.
Majoren var sjokkert. Den neste halvtimen fortalte han om hvor livsfarlig det var å oppholde seg i byen. I hvert fall for en fotograf med blondt hår. Årsaken var frykten for at terrorister hadde kommet seg ut under dekke av å være flyktninger. Majoren bønnfalt oss om å jobbe diskret og dra tilbake før det ble mørkt.
Ville han ha oss vekk fordi vi ikke skulle rapportere ytterligere om flyktningsituasjonen? Eller var han virkelig redd? Jeg vet ikke. Det hører med til historien at to dager senere fikk kolleger fra NRK telefon fra den militære etterretningen. De var på vei til samme by og fikk ordre om å snu umiddelbart. Noe de gjorde.
Vi dro også til Peshawar, en legendarisk by på grensen til Afghanistan. Bare noen dager tidligere hadde en restaurant blitt utsatt for terrorangrep i denne byen. Etter å ha gjort våre intervjuer insisterte vertskapet på å spandere lunsj. Å si nei ville fornærme deres pashtunske gjestfrihet.
Vi ble tatt med til byens mest populære restaurant. Selvsagt et attraktivt terrormål. Kanskje hadde det vært bedre å fornærme vertskapet? Men overraskende nok var restauranten full av gjester. For til tross for daglige terrorangrep er det fasinerende å se hvordan pakistanere flest nekter å bøye seg for ekstremistenes forsøk på å lamme samfunnet.
Men det koster å ikke la seg skremme. Dagen etter at vi dro fra Peshawar ble et marked rammet av bomber. Mer enn 100 uskyldige, de fleste kvinner og barn ble sprengt i filler.
Det er umulig å sikre hver eneste skole, marked og sykehus i et land med 170 millioner mennesker. Hvis en selvmordsbomber virkelig vil drepe uskyldige så er det bare fantasien som setter grenser.
Men hvis terroren fortsetter å ramme helt vilkårlige mennesker er det bare et tidsspørsmål før enda færre redaktører tør å sende sine medarbeidere til Pakistan. Det vil være en stor journalistisk tragedie.