Å være journalist i Pakistan

Jeg har akkurat kommet hjem fra Pakistan. Et land som jeg har besøkt jevnlig som journalist siden 11 september 2001. Og ofte har det vært mye dramatikk på disse turene.

For eksempel glemmer jeg aldri oktober 2007. Da var jeg på med på flyet til Benazir Bhutto som skulle bringe henne tilbake etter mange år i eksil. I Karachi ble den tidligere statsministeren møtt av hundretusener av tilhengere.

Mens Bhutto sto på toppen av lastebilen som beveget seg med sneglefart gjennom folkemassen, gikk jeg og kollega Frode Hoff til fots rett ved siden av. Det gjorde vi i flere timer, før vi måtte dra til hotellet og redigere nyhetssaken vår. Kort tid senere ble kortesjen utsatt for bombeangrep. 140 mennesker døde.

Pakistan er et av verdens farligste land å jobbe i for journalister. Men jeg har faktisk aldri følt at situasjonen har vært så ubehagelig som nå. For mens det tidligere var politi, politikere og soldater som var hovedmålet til terrorister, rammes nå stadig flere sivile. Og de rammes overalt.

TV2 var første medium som dro fra Norge til Pakistan etter at hæren innledet sin offensiv i Sør-Waziristan. Maskingeværer er noe av det første man ser på flyplassen i Islamabad.

Men det er noe nytt at geværmunningene som stikker ut gjennom sandsekker peker rett mot panna di ved hver eneste sjekkpost. Fra flyplassen til kjernen av Islamabad er det hele åtte slike kontroller. Da er det ikke lett for fotografen å sitte i baksetet og filme. Hva om soldaten som har fingeren på avtrekkeren blir nervøs og tror at kameraet er et våpen?

Marriott hotellet i hovedstaden ble utsatt for terrorangrep i fjor. Men nå har sikkerheten blitt mangedoblet. Metalldetektorer, sensorer, hunder og snikskyttere er en ting. Hotellet har til og med fått en bombesikker mur som skal stanse lastebiler med eksplosiver.

Også hotellets basseng er flyttet innendørs, av frykt for granatangrep. Og bakgården er sikret med containere.

På grunn av et begrenset utvalg av sikre hoteller i Islamabad valgte vi å bo på dette hotellet. Men det var ganske ensomt under frokosten. Overraskende få vestlige journalister var å se i Pakistan denne gangen. Selv på et par av byens vannhull var det dødt. Vi fikk etter hvert vite at mange medier brukte lokale stringere.

Kollega Aage Aune var den første til å bemerke fraværet av det såkalte vestlige mediesirkuset. De rykket jo vanligvis raskt inn med khakibukser og palestinaskjerf.

Også i Dera Ismail Khan, grensebyen til Sør-Waziristan hvor titusener av flyktninger blir registrert, så vi ingen vestlige journalister.

Og hadde de vært der ville de ikke ha klart å rapportere. Hæren hadde nemlig “jammet” mobilnettet til hele byen. Selv satellitt-telefoner virket ikke.

Da vi til slutt møtte en pakistansk major spurte han umiddelbart:

– Har dere sikkerhetsvakter med dere?

– Nei.

– Men dere har våpen, ikke sant?

– Nei. Vi er reportere og da bærer man ikke våpen, svarte jeg.

Majoren var sjokkert. Den neste halvtimen fortalte han om hvor livsfarlig det var å oppholde seg i byen. I hvert fall for en fotograf med blondt hår. Årsaken var frykten for at terrorister hadde kommet seg ut under dekke av å være flyktninger. Majoren bønnfalt oss om å jobbe diskret og dra tilbake før det ble mørkt.

Ville han ha oss vekk fordi vi ikke skulle rapportere ytterligere om flyktningsituasjonen? Eller var han virkelig redd? Jeg vet ikke. Det hører med til historien at to dager senere fikk kolleger fra NRK telefon fra den militære etterretningen. De var på vei til samme by og fikk ordre om å snu umiddelbart. Noe de gjorde.

Vi dro også til Peshawar, en legendarisk by på grensen til Afghanistan. Bare noen dager tidligere hadde en restaurant blitt utsatt for terrorangrep i denne byen. Etter å ha gjort våre intervjuer insisterte vertskapet på å spandere lunsj. Å si nei ville fornærme deres pashtunske gjestfrihet.

Vi ble tatt med til byens mest populære restaurant. Selvsagt et attraktivt terrormål. Kanskje hadde det vært bedre å fornærme vertskapet? Men overraskende nok var restauranten full av gjester. For til tross for daglige terrorangrep er det fasinerende å se hvordan pakistanere flest nekter å bøye seg for ekstremistenes forsøk på å lamme samfunnet.

Men det koster å ikke la seg skremme. Dagen etter at vi dro fra Peshawar ble et marked rammet av bomber. Mer enn 100 uskyldige, de fleste kvinner og barn ble sprengt i filler.

Det er umulig å sikre hver eneste skole, marked og sykehus i et land med 170 millioner mennesker. Hvis en selvmordsbomber virkelig vil drepe uskyldige så er det bare fantasien som setter grenser.

Men hvis terroren fortsetter å ramme helt vilkårlige mennesker er det bare et tidsspørsmål før enda færre redaktører tør å sende sine medarbeidere til Pakistan. Det vil være en stor journalistisk tragedie.

Jihad mot Taliban

Den pakistanske hæren har startet bakkekrig mot Taliban i grenseområdet mot Afghanistan. Det er gode nyheter for hele verden.

Ingen protester

Jeg sitter og ser på pakistansk TV sammen med faren min. Bilder av 30.000 pakistanske soldater som rykker inn i Waziristan gir ham tårer i øynene. Og det blir ikke bedre når krigssanger fra 1965 blir spilt i reklamepausen. Det var da sangdivaen Noor Jehan fyrte opp folkets moral i krigen mot India. Nå spilles de samme sangene på TV for å støtte en krig mot sitt eget folk.

– Taliban må bekjempes med det eneste språket de forstår, nemlig rå makt, sier faren min.

Og han er ikke alene. Det er ingen som så langt har protestert mot offensiven som har vært varslet i flere måneder. Den politiske opposisjonen samtykker, landets ledende kommentatorer ønsker hæren lykke til og menneskerettighetsorganisasjonene holder en lav profil.

Det pakistanske folk har fått nok av selvmordsbombere som angriper hoteller, politistasjoner, ambulansesentraler, skoler og moskeer.

Derfor var det få protester da Swat dalen ble tømt for to millioner mennesker. Like etter rykket den pakistanske hæren inn og drepte mer enn tusen ekstremister. Nå er livet i ferd med å vende tilbake til det normale i den idylliske dalen.

Nasjonen må reddes

Men operasjon Waziristan blir annerledes. I et verdens tøffeste terreng venter mer enn 10.000 ekstremister som er villige til å ofre livet sitt. Av dem er drøyt 1500 utlendinger. Med andre ord, dette er det lovløse området hvor Taliban og Al-Qaida trolig har sin hovedbase.

Som i Swat rømmer nå hundretusener av sivile fra Waziristan. Bildene på pakistansk TV er sterke. Kvinner, barn og eldre som står i kø for å registrere seg ut av området. Metalldetektorer og grundig ID-sjekk er iverksatt for å hindre at Talibankrigere lurer seg ut.

For hæren handler det ikke om en krig mot terror lenger. Nei, nå må nasjonalstaten reddes. Og en atommakt.

Derfor vil ekstremistene møte godt motiverte soldater – som også er villige til å dø. Ikke for Gud, men for fedrelandet sitt.

Men til tross for stor kampvilje er jeg usikker på om hæren vil lykkes før snøen kommer. Det er det bare to måneder til. En større årsak til pessimismen er situasjonen i Afghanistan. Der har verdens største militærmakt, USA, ikke klart å knekke Taliban etter åtte års krig!

Krig uten frontlinjer

Taliban er en ideologi og ideologier har ikke frontlinjer. I går sto slaget om Swat, i dag er det Waziristan. Og i morgen kan det være Lahore eller Karachi.

Militær makt alene er derfor ikke nok for å stanse monsteret, som i sin tid ble skapt for å jage russerne ut av Afghanistan.

For selv om Pakistan skulle klare å drepe hver og en av de 10.000 Taliban krigerne i Waziristan så er det uansett en kortsiktig seier. Hovedproblemet er rekrutteringen av hellige krigere.

Det kan kun motvirkes ved å bekjempe lovløsheten, fattigdommen og analfabetismen. Men en god begynnelse er å få bedre kontroll over hva som skjer i de 25.000 madrasa-skolene som har unge gutter som elever. Koranskoler som til og med den norske staten støtter økonomisk. Utrolig.

“Innvandrerelskere” vs “Fremmedfryktere”

Redaktøren av den flerkulturelle avisen Majoran Vivekananthan mener regjeringen fører en assimileringspolitikk som baserer seg på en moderne form for “nyrasisme”.

Jeg er ikke enig, men støtter likevel Vivekananthans modige forsøk på å bidra til vår tids viktigste debatt. Problemet er nemlig ikke at vi ikke tar debatten om det flerkulturelle Norge. Det gjør vi hele tiden. Problemet er bare at debatten domineres av ytterpunktene i norsk politikk.

Etnisk industri

Den ene fløyen er “fremmedfrykterne”. De mener at den norske egenarten er truet av høy innvandring, og at spesielt Islam er den største trusselen for Norges fremtid. En kobling mellom asyl og kriminalitet er denne gruppens hovedargument for å stille strengere krav til minoritetene.

Det andre ytterpunktet er “innvandrerelskerne”. De liker ikke å diskutere det negative som fremkommer i minoritetsmiljøene. Og hvis de gjør det er det stort sett myndighetene som har skylden. Denne gruppen mener dessuten at regjeringen har en inhuman innvandringspolitikk.

Felles for aktørene i disse to fløyene er at de lever av det vi kan betegne som en etnisk industri. Der tjenes det penger på asylsøkere og innvandrere og det selges inn påstander og propaganda, forkledd som politikk. Noen har spesialisert seg på elendighetsbeskrivelser, andre digger å rosemale det multikulturelle.

Og det er dette som er problemet. Det finnes altfor få i den etniske industrien som er midt mellom ytterpunktene og som ikke driver butikk på “oss” og “dem”. Jeg skal bruke noen eksempler på å argumentere for hvorfor Norge trenger en sterkere nøytral fløy av meningsbærere.

Overfokus på tvangsekteskap?

Handlingsplanen for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen for 2008 ble styrket med over 212 millioner kroner, hvorav 70 millioner kroner ble knyttet til tiltak mot tvangsekteskap. I tillegg ble det satt av 18 millioner kroner til bekjempelse av kjønnslemlestelse.

Men til tross for enorme millionbeløp de siste årene har norske myndigheter fortsatt ingen tall på verken kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap. Hvorfor ikke? Det bør egentlig være en god nok grunn til å spørre om det er riktig av regjeringen å ha et overfokus, både i debatter og i kroner, på to temaer som rammer en liten promille av innvandrerbefolkningen.

La meg i den forbindelse minne om at innvandrerbefolkningen per i dag utgjør mer enn 510.000 mennesker med bakgrunn fra 200 land.

Et annet eksempel er de som er bekymret for innvandrerkvinner som visumslaver. Det er et viktig tema. Men hva med et like stort fokus på overrepresentasjonen av thai, filippinske og russiske damer ved norske krisesentre? Det er overraskende å se hvor få organisasjoner og politikere som er bekymret for etnisk norske menns bruk og kast av koner.

Mulig med to tanker i hodet?

Så har vi “snillistene” som mener regjeringen gjør for lite for innvandrere og deres morsmål, kultur og religion. De bør ta en tur innom moskeene i Oslo og se resultatet av rause tilskudds ordninger til trossamfunn i Norge. Denne gruppen tåler ikke kritikk av innvandrere. Men nettopp derfor må de utfordres på om det er tilfeldig at 30 prosent av de somaliske husholdningene består av en aleneforelder med barn, i hovedsak enslige mødre? Å diskutere mulig utnyttelse av norske stønadsordninger uten å blande inn religion eller kultur er fullt mulig.

Denne gruppen må også få høre at det er på tide med et klarere skille mellom integrering og innvandring. Det er faktisk mulig å være kritisk til 18000 asylsøkere i året og samtidig mene at det gjøres altfor lite for å gjøre minoriteter til likeverdige borgere.

Forfatteren Aslak Nore er redd for fremtiden og mener Norge kan bli et “Ekstremistan”. Ja, hvis ytterpunktene fortsatt får sette dagsorden er det ikke sikkert at vi vil fortsette å være verdens beste land å bo i.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.