“Hei det er fra kommunen, har du omskåret datteren din?”

Regjeringen vil kartlegge omfanget av kjønnslemlestelse. Derfor har de håndplukket Lier og Drammen kommune til å underlivssjekke jenter med bakgrunn fra enkelte afrikanske land.

Også noen bydeler i Oslo er plukket til å være med i forsøksprosjektet til Barne- og Likestillingsdepartementet.

For per i dag eksisterer det ingen oversikt over antall kjønnslemlestede jenter eller kvinner i Norge!

Derfor vil familier med bakgrunn fra land hvor omskjæring er utbredt få et brev om underlivsundersøkelse. Ungdomsskolejenter som har blitt 15 år vil bli kontaktet direkte av kommunen.

For en god ide, tenker jeg. Men når myndighetene først er inne på kartlegging av overgrep bør de jo kanskje skrive noen flere brev.

Hva med overgrep i kristne miljøer? Medlemmer av trossamfunn som har slitt med overgrep fra prester burde også få et brev om undersøkelse eller samtale.

Incest er et annet onde. Og ifølge Støttesenteret mot incest i Oslo har fem prosent av befolkningen blitt utsatt for overgrep av personer i nær familie. Hva slags brev fra kommunen kan fange opp disse ofrene?

Vi hører også om barn i idrettslag som blir utsatt for seksuell mishandling fra voksne tillitspersoner. Er det en ide å sende en helsesøster til det lokale fotball-laget og ha samtaler med barna?

Rusmisbrukere og deres barn er en annen sårbar gruppe. Hva skjer med barna etter at mor eller far har kjøpt sin daglige dose? Eller hva skjer når foreldrene ikke får sitt daglige skudd i armen? Skal disse også få et brev om å møte opp hos kommunen?

All forskning tyder på at barn av mennesker som selv har vært utsatt for overgrep er ekstra utsatt. Hva med dem?

Hvis regjeringen virkelig vil kartlegge overgrep kan listen bli lang. Men det ville trolig ha blitt langt mer offentlig støy hvis lignende brev ble sendt til kristne trossamfunn, idrettslag og narkomane foreldre.

Den nye kjønnslemlestelse undersøkelsen skjer uten debatt. Men desto viktigere er det da at kartleggingen gjøres på korrekt måte.

I Lier kommune er det snakk om et 40-talls jenter som vil bli innkalt. De fleste av dem er fra Somalia.

Men mange somaliske foreldre vil nok synes at det er stigmatiserende å få et slikt brev i posten. Derfor vil noen ikke møte opp på helsestasjonen – av prinsipielle årsaker.

Hva skjer da? Skal kommunen ringe politiet eller ta jenta ut av skolen og tvinge gjennom en undersøkelse?

Jeg håper at brevet fra kommunen ikke blir det første familiene får. Informasjonsmøter med norsk-somaliske foreninger, moskeer og ressurspersoner er avgjørende for å vinne gjennom en slik “frivillig undersøkelse”.

Målgruppen må fortelles av sine egne at siden det ikke finnes tall på omskjæring i Norge per i dag er det viktig med en nasjonal kartlegging, som vil begynne i Lier og Drammen.

For hvis regjeringen ønsker at flest mulig foreldre dukker frivillig opp på helsestasjonen med datteren sin holder det ikke med et brev!

Da pakistanerne kom til Norge…

Hvis arbeid er nøkkelen, hvorfor er da førstegenerasjons pakistanske menn, som kom til Norge på 70-tallet så dårlig integrert? De hadde tross alt jobb alle sammen!

Dette spørsmålet stilte en av de fremmøtte på en valgdebatt i Litteraturhuset sist søndag.

Det er en interessant problemstilling. Og skulle jeg ha svart på spørsmålet ville jeg først ha lest boken til Mahmona Khan, “Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til Norge”.

Boken burde egentlig ha vært obligatorisk lesning på skolen. For er det en gruppe mennesker som sjelden har fått ros så er det de unge innvandrerne som kom til Norge fra Pakistan på 70 tallet. De som ga sine beste år til fabrikken, oppvasken og trikken i Norge.

Mahmona Khan har gjort et unikt arbeid i å samle historiene til disse menneskene. Bildene og avisoverskriftene fra den gang gjestearbeiderne kom gjør et solid inntrykk på leseren.

” I alle år, og særlig da jeg var yngre, syntes jeg at mine foreldre var litt vel nøysomme. Hver krone ble brukt etter nøye vurderinger. De tok seg aldri en kaffe eller brus på kafe. Å dra på restaurant var nærmest utenkelig”, skriver Mahmona Khan.

For etnisk norske lesere virker dette kanskje gnient. Men slik var livet til gjestearbeiderne som trodde de var midlertidig arbeidskraft. Heller ikke min mor og far dro på restauranter. Hadde de ekstra penger sendte de det enten til foreldrene sine i Pakistan, eller så brukte de det på barna sine. Men å spandere noe på seg selv hadde de ikke råd til.

Mahmona Khan har hyllet generasjonen som kom tomhendte til Norge. Uten å kunne ett eneste ord norsk og uten å ta en eneste krone i offentlig stønad klarte de å bygge en fremtid som vi ser i dag. Abid Raja, Tommy Sharif, Noman Mubashir, Mahrukh Ali, Iram Haq, Zahid Ali, Usman Rana, Adil Thathaal og Afshan Rafiq er noe av resultatet.

Forfatter Khan er politisk ukorrekt når hun velger å rose foreldregenerasjonen. Det er mye lettere å gi 1. generasjon kollektiv skyld for alt fra manglende trappevask til A- og B-gjengen. Og det har vi gjort i mange år. Spesielt politikere og presse.

Derfor er det befriende å lese en bok som går dypere enn problemstillinger som bare er knyttet til islam, tvangsekteskap og æresdrap. Jeg sier ikke at alt har vært rosenrødt hos de som kom med en konservativ kulturballast på 70-tallet. Noen av dem har virkelig slitt med å mikse den pakistanske kulturen med den norske.

Men majoriteten av foreldregenerasjonen klarte seg overraskende bra i Norge. “Tilbakeblikk” viser dette gjennom flere rørende enkeltskjebner.

“Jeg håper at barn og unge med pakistansk bakgrunn vil føle en sterkere tilknytning til Norge etter å ha lest “Tilbakeblikk”. Jeg håper de ser hvilken lang vei vi har gått og hvor mye vi tross alt har klart å oppnå. I dag finnes det vellykkede nordmenn med pakistansk bakgrunn på nærmest enhver norsk arena”, skriver Mahmona Khan.

Og i dette ligger også mye av svaret på hvorfor 1.generasjon ble så dårlig integrert. De jobbet nemlig ikke for seg selv. De jobbet for barna sine. Mens fedrene vasket på restauranter og mødrene satt hjemme, drømte de om barn som ble leger, ingeniører og advokater.

Ved å selv stå på stedet hvil sørget de for at mange av barna klarte å integrere seg i Norge.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.