De glemte nordmenn i Pakistan

Det er spennende å se hvordan Utenriksdepartementet følger saken mot de to nordmennene i Kongo. Norske myndigheter har allerede sagt at de vil forsøke å gripe inn hvis Mr. Moland og Mr. French får dødsstraff. Det er et godt eksempel på hvordan staten bryr seg om sine borgere og gjør sitt beste for å følge opp norske ofre og gjerningspersoner i utlandet.

Fraværende i Pakistan

Men jeg skulle ønske at innsatsen var like intens også i andre deler av verden. For det er spesielt ett land hvor norske myndigheter er overraskende fraværende i forhold til å følge opp egne borgere. Og det landet heter Pakistan.

Husker Utenriksdepartementet f.eks Abdul Raja Rehman? 53-åringen som reiste fra Fredrikstad til Pakistan i oktober 2005 og som siden har vært forsvunnet. Når var vårt diplomati sist i kontakt med pakistansk politi om denne norske statsborgeren?

Eller hva med Ghulam Hussain Shah? I juli 2006 ble den norske statsborgeren brutalt drept i Pakistan da seks menn avfyrte minst 50 skudd mot bilen hans. Tre år senere er drapsmennene til 71-åringen fortsatt på frifot, og jeg kan ikke huske at den norske ambassaden noen gang har etterlyst mer innsats for å oppklare saken.

Det bor drøyt 30.000 personer av pakistansk opprinnelse i Norge og majoriteten av dem er norske statsborgere. De har ikke dobbelt statsborgerskap.

Taus media

Et annet eksempel er 26-åringen fra Oslo som er tiltalt for å ha voldtatt og drept en sju år gammel jente i Islamabad i 2007. Sist gang jeg møtte ham var han på vei til en lokal domstol med fotlenker. I likhet med nordmennene i Kongo risikerer også denne mannen dødsstraff. Men hvordan går det med ham? Følger den norske ambassaden rettsaken hans? Eller når sjekket de sist soningsforholdene til familiefaren fra Oslo?

Listen over norske borgere som havner i trøbbel i Pakistan er lang. Det meste blir ikke engang nevnt i norsk presse. I helgen fikk jeg tips om at Norges største drosjesvindler var kidnappet i Pakistan. Også han er norsk borger. Og mannen som er arrestert og siktet for kidnappingen er også en norsk statsborger med bakgrunn fra drosjemiljøet i Oslo. Sistnevnte risikerer nå dødsstraff.

Flere dager etter at TV2 nyhetene rapporterte om denne hendelsen er det overraskende taust fra andre medier – og ikke minst den norske ambassaden i Islamabad. Norge har en politimann som er stasjonert i Pakistan. En del av jobben hans er å følge opp norske borgere. Og spesielt passe på at siktede nordmenn ikke utsettes for tortur under avhør. Etter det jeg kjenner til har den norske ambassaden i skrivende stund fortsatt ikke besøkt den siktede for å sjekke om han f.eks har fått tilgang til advokathjelp.

A og B borgere?

Det er fristende å leke med tanken på at vi har to typer borgere. A-borgere som er etnisk hvite nordmenn med norske navn. Og B-borgere som er norsk-pakistanere, norsk-somaliere og alle andre bindestreks mennesker.

Men innerst inne nekter jeg egentlig å tro at det eksisterer en slik forskjell. Jeg har mer troen på at det er feige diplomater og manglende avtaleverk som er årsaken til de “glemte” nordmennene i Pakistan.

Hvorfor ellers har man ikke fått i gang det famøse politisamarbeidet som justisminister Knut Storberget annonserte for tre år siden. Argumentet hans var nettopp å få til bedre bilaterale avtaler som følge av flere drap på norske statsborgere, økt pengesmugling og gjengmedlemmer på rømmen.

Selv om en egen utvalgsgruppe i Politidirektoratet, ledet av tidligere Kripos-sjef Arne Huse, for lengst er ferdig med innstillingen sin, er hele samarbeidsprosjektet lagt på is. Da er det ikke så rart at Utenriksdepartementet fortsatt ikke har fått svar på hva som har skjedd med enda en norsk borger i Pakistan, nemlig Ehsan Arjemandi. Han ble kidnappet, trolig av den pakistanske etteretningstjenesten, for tre uker siden. Og siden har ingen hørt noe.

Det er flott at Utenriksdepartementet sender to nye diplomater for å følge Kongo-saken. Men kanskje det også er på tide å enten bytte ut noe av mannskapet ved den norske ambassaden i Islamabad eller sende mer kompetente forsterkninger…

Hvor er Dag Terje?

Innvandring og integrering er et av valgkampens heteste temaer, men hvor i all verden er statsråden som har ansvaret for integreringen i Norge?

Jeg tenker selvsagt på arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen. Hvorfor står ikke han i moskeen på Grønland og diskuterer flerkulturelle utfordringer med Frp og Venstre?

Den norsk-somaliske forfatteren, Amal Aden, sa nylig noe som svært mange med innvandrerbakgrunn er enige i.

– Dag Terje Andersen har ikke kontroll, og det virker ikke som at han har peiling på integrering. Jeg har sjelden hørt ham uttale seg om integrering og det er uheldig, sa Aden.

Anonyme IMDI

Det er spesielt at Jonas Gahr Støre gang på gang må fronte regjeringens asyl-, flyktning- og innvandringspolitikk i valgkampen. En skulle tro at mannen er innenriksminister og ikke utenriksminister. Uansett, vi lar det passere at Dag Terje Andersen er fraværende i en så viktig debatt. Men hva er forklaringen på at direktøren som skal iverksette statens integreringspolitikk er like anonym som sjefen sin?

Osmund Kaldheim heter mannen som leder staben på 200 personer i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, også kjent som IMDI. I tillegg til å implementere regjeringens mangfoldspolitikk skal IMDI også gi råd til Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Direktoratet ble opprettet 1. januar 2006 for nettopp å være et kompetansesenter og en pådriver for integrering og mangfold i det norske samfunnet.

Hvorfor hører vi da så lite fra IMDI i en så viktig tid som valgkampen? Eller rettere sagt, hvorfor hører vi ikke engang et pip?

Sensitivt i valgkampen

IMDI trenger ikke å snakke politikk eller favorisere enkeltpartier. Men de kan da vel være litt mer pågående og presentere fakta for politikere, presse og publikum. De har tross alt landets fremste kompetanse på et fagfelt hvor det er altfor lett å blande fakta, følelser og fordommer. Spesielt i en valgkamp.

Hvorfor kan ikke da IMDI minne det norske folk på resultatene fra deres egen halvårsrapport som de la frem i mars. Der konkluderer de jo med at integreringen går riktig vei i Norge. Jeg repeterer kort hovedpunktene:

– Sysselsetting, levekår og boligstandard øker med botid.

– Andel innvandrere med lav inntekt avtar med økt botid.

– Barn av innvandrere deltar i arbeidslivet omtrent på linje med jevngamle i majoritetsbefolkningen.

– Dess lengre botid, dess mindre sosialhjelp og annen offentlig støtte. En av fem innvandrere har bodd i Norge i mer enn 15 år.

– Flere minoritetsbarn går i barnehage, fem av ti hadde plass i 2007.

– Etterkommere av innvandrere tar høyere utdannelse i større grad enn gjennomsnittet blant unge i Norge, selv om frafallet fra videregående skole er stort.

– Nesten syv av ti flyktninger som i 2007 gikk ut av det obligatoriske introduksjonsprogrammet, var ett år etter i arbeid eller utdanning.

Frem med realitetene

Men samtidig som mye går bra, er det også noe som går dårlig. I den samme halvårsrapporten fra IMDI står det:

– Personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere inntekter enn befolkningen generelt.

– Innvandrere deltar i liten grad i idrettslag og foreninger, men det finnes mange innvandrerorganisasjoner.

– Kvinner fra Pakistan som kom på 1970-tallet, har fortsatt svært lav sysselsetting, også sammenlignet med andre minoritetsgrupper.

Integrering- og innvandringsdebatten i valgkampen fortjener å ha en saklig tone. Men da må de som sitter på fakta tørre å minne oss andre om hva som er realitetene i det multikulturelle Norge.

Skammelig terror mot kristne i Pakistan

Det var flaut å se på pakistansk TV i helgen. Usensurerte bilder av døde kristne kvinner og barn som ble båret ut av landsbyen Gojra i Punjab var sterk kost. Åtte mennesker ble drept da hundrevis av illsinte muslimske fanatikere gikk amok med pistoler, sverd og brannbomber. Årsak: Muslimene trodde at Koransider hadde blitt brukt som konfetti i et bryllup!

To prosent kristne

Meningsløs og syk terror. Men enda verre er det at de kristne aldri hadde skjendet Koranen. Blasfemiløgnene hadde nemlig blitt spredd av mullaher fra moskeene i området.

En skam for Pakistan skriver nasjonens ledende kommentatorer. Landet som for 62 år siden fikk uavhengighet fra India, nettopp fordi den muslimske minoritet ikke skulle kues av hindumajoriteten, klarer i dag ikke å beskytte sine egne minoriteter.

Det bor ca 3,2 millioner kristne i Pakistan, og de utgjør drøyt to prosent av befolkningen. De fleste av dem er etterkommere av lavkastehinduer, som konverterte til islam. Mange er derfor både økonomisk og sosialt nederst på rangstigen. I praksis betyr det at levebrødet er å feie i gatene.

Derfor var dette et angrep på de svakeste av de svakeste. Et udugelig lokalt pakistansk politi klarte ikke å stanse mobben, hvor elementer fra den forbudte bevegelsen Sipahe Suhaba, var de mest aggressive.

Strenge blasfemilover

Myndighetene har derfor satt i gang en massiv gransking av både politiet og gjerningsmennene. Men i tillegg til å straffeforfølge angriperne skal også ofrenes familier få økonomisk kompensasjon.

Dessuten krever flere politikere en revurdering av Pakistans blasfemilovgivning. For den er blant verdens mest hensynsløse: Døden er straffen for den som snakker nedsettende om Profeten eller den som skjender Koranen!

På grunn av dødsstraffen har falske blasfemianklager alt for ofte blitt brukt mot minoritetene for å få løst enten eiendomstvister eller andre personlige krangler.

Det koster nemlig ikke så mye å si: ” Han kalte Mohammed for XXX”. Det er gnist nok til å jage en kristen familie ut av byen.

Ny strategi fra ekstremistene

Men jeg tror ikke at det holder med mildere blasfemiparagrafer. Det som skjedde i Gojra er trolig begynnelsen på en ny strategi fra islamistene som vil svekke den pakistanske stat.

Religion er sensitivt i fattige land. Men i kombinasjon med analfabetisme og karismatiske manipulatorer kan angrep på minoriteter bli et langt mer effektivt våpen enn selvmordsangrep.

Det er lettere å angripe fattige og forsvarsløse kristne enn tungt bevæpnede soldater. Og i begge tilfeller svekkes Pakistan og landets omdømme. Ekstremistene som nå flykter fra Swat og andre områder mot grensen til Afghanistan kan derfor ha funnet ett nytt mål for å avlede oppmerksomheten fra krigen mot terror.

Norges eneste muslimske Krf-politiker, Ali Khan, sa nylig til en pakistansk avis at det viktigste er pågripelser av mullahene som oppildnet til å angripe de kristne i Gojra. De må straffes hardt slik at andre ikke gjentar samme løgner, mener Khan.

– Lær av Mohammed!

Helt enig. Men dessverre viser Pakistans historie at det alltid har vært en stilltiende aksept for religiøs motivert vold.

Nesten ingen av de som sto bak massakrene av muslimer, sikher, og hinduer etter delingen av India og Pakistan i 1947 ble dømt. Verken i India eller Pakistan. Heller ikke de som forfulgte og drepte Ahmadiya-muslimer på 50-tallet ble straffeforfulgt. Og i de senere år har man sett ekstremvold mellom shia- og sunnimuslimer. Også der går de fleste fri.

I tillegg til de uskyldige livene er det også trist at hendelsen i Gojra igjen gir den vestlige verden et barbarisk bilde av muslimer. Da er det betimelig å minne om at det er forskjell på islam og muslimer. Da profeten Mohammed inntok Mekka for 1400 år siden ville hans rasende tilhengere angripe den kristne minoriteten. Men da var det Mohammed som beordret at alle kristne, jøder og andre som var ikke-muslimer måtte beskyttes. Det samme gjaldt deres bedehus.

På nasjonaldagen til Pakistan, den 14 august, skal flere norske regjeringsmedlemmer møte pakistanske topp-politikere i Oslo. Da bør nordmennene kanskje minne de pakistanske lederne om Mohammeds ord…

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.