Demokrati og Bolly-muslimer

India blir kalt for verdens største demokrati. Årsaken er at det er mer enn 700 millioner velgere som i disse dager avgir stemmer. Men er demokratiet velfungerende for alle folkegruppene i gigantnasjonen?

Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at for første gang opplever India at landets største minoritet, muslimene, har doblet sine egne politiske partier som stiller til valg. Muslimer utgjør drøyt 15 prosent av innbyggerne i India, og landet har dermed verdens nest største muslimske befolkning etter Indonesia.

Da India og Pakistan fikk uavhengighet fra britene i 1947 kunne folket på begge sider velge hvilket land de ville tilhøre. Det resulterte i en blodig folkevandring. Hinduer og sikher forlot det som i dag er Pakistan, og mange muslimer forlot det som i dag er India.

Men de fleste muslimer valgte å bli igjen på indisk side. De hadde troen på Mahatma Gandhis drøm om et inkluderende India for alle. Dessuten hadde India vært under islamsk kontroll i mer enn 700 år – hvorfor skulle de trenge et annet hjemland?

Mer enn 60 år senere er det interessant å se hvordan det går med Islam i India. Og da tenker jeg ikke på restaureringen av Taj Mahal eller alt det andre som de muslimske moghul-kongene brukte all rikdommen sin på.

Nei, hvordan har den vanlige muslim det? Den såkalte Sachar-rapporten fra 2006, bestilt av den indiske regjeringen, oppsummerer det slik:

I Indian Railway, et av de største statlige arbeidsgiverne, utgjør muslimene 4,9 prosent av arbeidsstyrken.

Blant statlige ansatte som byråkrater, diplomater og politi utgjør muslimene 3,2 prosent.

I State Bank of India er prosentandelen muslimer 2,2.

Og i hæren er det bare 2,6 prosent muslimske soldater.

I rapporten tegnes det et fattigdomsbilde av en segregert minoritet hvor stadig flere føler seg marginalisert og overvåket. Analfabetismen er økende og levekårene er bare så vidt bedre enn de kasteløse hinduene. Med andre ord: Muslimene er taperne i dagens India. Det var nok ikke dette som var Gandhis drøm.

Tatt i betraktning muslimenes store antall har de liten politisk innflytelse. I delstaten Gujrat i 2002 ble mer enn to tusen muslimer, mange av dem kvinner og barn, slaktet ned av hindu-mobb. Fortsatt har ingen blitt stilt til ansvar. Slikt bør ikke skje i et demokrati.

Også i parlamentet, Lokh Sabha, er muslimene underrepresentert. Og ved årets valg har bare to prosent av kandidatene muslimsk bakgrunn, ifølge Wall Street Journal.

Men alt er selvsagt ikke dystert. Som i en ekte Bollywoodfilm finnes det også håp. Indias tre største filmstjerner er alle muslimer, Shahrukh Khan, Aamir Khan og Salman Khan. Landet har også hatt tre muslimske presidenter. Og ikke minst musikkskaperen til “Slumdog Millionaire”, A.R Rahman er muslim.

Men hvis India seriøst ønsker å bidra til at unge muslimske hoder ikke blir radikalisert og hjernevasket så holder det ikke med Bolly-muslimer og nikkedokke-presidenter lenger. Da må alle få lik mulighet til å delta i verdens største demokrati!

Er Pakistan en “jalla-stat”?

Hele verden fikk i forrige uke sjokk da Taliban inntok et område bare hundre kilometer unna hovedstaden Islamabad i Pakistan.

Men mer bekymret enn nordmenn, amerikanere og den vestlige verden ble nok pakistanere i Pakistan. Det er tross alt deres eksistens som først og fremst utfordres av fanatikere som kappes om å sprenge seg selv til himmelen.

For i Talibans øyne er Pakistan et land som styres av de vantro. Derfor må politikerne erstattes med mullaher og domstolene byttes ut med sharia. Grunnloven og parlamentet må også forkastes. Men det stopper ikke der. Musikk er fy, kvinnene må være hjemme og menn må ha skjegg. Først da blir det ekte middelalderstemning.

Afghanske inntrengere

I forrige klarte disse barbarene å komme seg til Buner-distriktet. Og det var først etter at lokale innbyggere vendte seg mot inntrengerne og bønnfalt myndighetene om hjelp at de fleste trakk tilbake.

Flertallet av de to hundre ekstremistene som forsøkte å få kontroll over området var dessuten afghanere, ifølge pakistanske myndigheter. Etter å ha blitt bombet og jaget av amerikanerne i Afghanistan siden 2001 prøver mange nå å søke ly hos sine likesinnede i Pakistan.

Dessuten har ni år med diktatoren, generalen og presidenten Pervez Musharraf ført til at ekstremister fikk gro vilt i grenseområdene. Godt kombinert med en halvhjertet krig mot terror. Og da den nye regjeringen ble opptatt med å rette våpnene mot India, etter terroren i Mumbai, så Taliban sjansen til å intensivere kampene i såkalte “softspots” inne i Pakistan. Som f.eks idylliske Swat-dalen. Der klarte de til og med å få kontroll, etter å ha inngått en usedvanlig merkelig fredsavtale med myndighetene.

Upålitelig bevegelse

Fra Swat prøver de seg nå på omkringliggende områder. Og det er slik Taliban opererer. De inngår avtaler, kjøper tid og forvirrer med nye angrep. Noen fremstår da som “moderat-Taliban” mens andre blir fremstilt som “ekstrem-Taliban”. Men faktum er at målet til begge er å ødelegge Pakistan innenfra.

Mange ble derfor overrasket over at president Asif Ali Zardari til slutt signerte fredsavtalen i Swat. Hvordan kan han stole på Taliban når han vet at deres langsiktige mål er total herredømme. Og den første de henger er trolig ham!

Men nå kan tilliten være borte. Etter at Taliban prøvde seg på Buner har de mistet sympatien hos mange av de som ivret for dialog. Nå har kanskje også de forstått at Taliban er en upålitelig bevegelse som ikke anser avtaler med sekulære regimer som bindende.

En pakistansk minister ble overrasket over den vestlige frykten i forrige uke. Svaret hans var at Pakistan ikke er noen bananrepublikk hvor et par hundre menn med automatvåpen kan overta landets atomvåpen.

Helt enig. Pakistan er ingen “jalla-stat”. Men det er heller ingen nasjon som i dag bør være stolt over å ha verdens sjuende største hær. At landet nå fremstår som gissel for en gjeng banditter med sandaler og kalashnikov er intet annet enn pinlig.

-India er ikke fienden

Det er derfor på tide at myndighetene lytter til folket som har vendt ekstremister ryggen ved hvert eneste valg. Og hvis politikerne ikke er lydhøre, bør kanskje hæren vekke dem. Alternativet er global ydmykelse eller enda verre, amerikansk bombing. Fredsavtalen med Taliban i Swat innebar at de militante skulle legge ned våpnene. Det har ikke skjedd. Tvert imot ble pakistanske sikkerhetsstyrker og barn angrepet og drept i nabodistriktet Lower Dir. Resultatet er en knallhard offensiv fra sikkerhetsstyrkene.

Men det bør ikke stoppe der. Militæret reagerer alltid når deres egen blir drept. Men de som virkelig lider under Taliban er sivile. Stadig flere kritiske røster i Pakistan håper derfor på en avgjørende militær operasjon mot Taliban i Swat innen kort tid.

Fanatikerne vil nemlig ikke legge ned våpnene og da har myndighetene bare en utvei. Dialog har de allerede forsøkt. Mer enn 50.000 mennesker har nå flyttet fra hjemmene sine i Lower Dir. Samtidig har amerikanerne gitt garantier om at Pakistan kan flytte tropper fra den indiske grensen uten risiko. For akkurat nå er ikke fienden India, men en blanding av afghanske, arabiske og pakistanske fundamentalister som sikler etter hovedstaden.

Det vil ikke bare bety slutten på den vanlige borgers frihet, men også generalenes gode liv.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.