“La muslimene dø som stolte nordmenn”

De første innvandrere fra muslimske land kom rundt 1970, fra Pakistan og Tyrkia. Nesten 40 år senere er det blitt drøyt 100.000 muslimer i dette landet.

Men til tross for den lange botiden virker det som enkelte norske politikere aldri har vært så redd for islam som nå. Er det fordi de i løpet av disse årene aldri har klart å bli kjent med en muslim, eller er det fordi de aldri har reist til et muslimsk land?

For til tross for 40 år med muslimer i dette landet mener fortsatt mange at verdens nest største religion er et nytt fenomen, og det er alltid legitimt å frykte det fremmede.

Men kan en årsak til frykten også være at islam aldri har vært så synlig som nå? Fra 1970 og til midten av 90 tallet var det “riks-pakkisene” Aslam Ahsan og Khalid Salimi som frontet innvandrere i TV og aviser.

To førstegenerasjonsinnvandrere fra Pakistan som var pionerer – og de eneste kontaktene til norsk presse. Men så kom det en ny generasjon av taleføre kvinner og menn.

Nå sitter legestudenten Usman Rana i beste sendetid og diskuterer radikal islam med Arbeiderpartiets mektige partisekretær, Martin Kolberg. Eks-advokat Abid Q.Raja er blitt Norges frekkeste muslim og sier akkurat det folk ikke liker å høre. På norsk.

Shahzad Rana snakker kav stavangerdialekt, mens han går Birkebeineren. Hadia Tajik er politisk rådgiver, men sier ikke et ord i den brennhete hijab-debatten. Akkurat slik en lojal Ap-politiker bør gjøre.

Dette er de nye synlige muslimene. De som er født og oppvokst her og som ikke snakker gebrokkent. Norske muslimer som er et produkt av dette landet.

Kanskje det er det som skremmer? At mange muslimer er blitt en integrert del av norsk kultur og samfunn? Aslam Ahsan var liksom eksotisk. Han kunne fortelle historier om Punjab som fikk oss til å humre over “vi” og “dem”.

Men historiene til NRK-kjendisen Noman Mubashir er ikke på urdu eller om Lahore. Han forteller om oppveksten på Lørenskog. Punktum.

Og nå krever muslimer både halalmat, bønnerom og moskeer i det offentlige rom. Det gjorde man nemlig ikke før. 1.generasjonsmuslimene gjorde alt i det stille. Fikk de ikke halalkjøtt, kjørte de til Sverige. Fikk de ikke moske, ba de i et kjellerlokale.

Slik er det ikke lenger. Samfunnet etterlyste i mange år deltakelse fra minoritetene. Og nå ser vi denne deltakelsen. Muslimske politikere som den ene dagen kjemper for et nytt skolebygg, fronter neste dag byggingen av en moske.

Dette kalles multikultur. Så langt har dette vært den offisielle norske politikken, nemlig integrering. Bli en del av det nye samfunnet, samtidig som man bevarer noe av det gamle.

Ønsker man at alle skal bli helt like kalles det assimilering. Da passer verken halal eller hijab inn i konseptet.

Det kan godt hende at mange i Norge nå ønsker en slik linje. Men da må det uttrykkes som et politisk mål. Det går ikke an å snakke om integrering og ønske assimilering. Disse to tankene er ikke mulig å ha samtidig i hodet.

Norges 100.000 muslimer er forskjellige. Noen har bodd her i 40 år, andre kom i går. Å frykte dem alle går ikke an. I hvert fall ikke i lengden. De skal bo her, deres barn skal bo her og deres barnebarn skal bo her.

Det er som jeg en gang sa om generasjonen til min far: De kom som stolte pakistanere, men vi skal dø som stolte nordmenn!

Historiske “atom-muslimer”

Hundretusener av mennesker var i går på vei til hovedstaden i Pakistan, fast bestemt på å beleire byen. Men det som kunne ha endt som en blodig revolusjon ble heldigvis avverget i siste time.

Atommakten har opplevd mange politiske thrillere, men det som skjedde i går vil nok gå inn i historien som noe av det mest dramatiske. Ikke rart at jeg ble sittende å se pakistansk TV fra grytidlig søndag morgen til langt etter midnatt.

For i går var det rørende å se pakistanere trosse veisperringer, tåregass og politikøller for å delta i en “long march” til hovedstaden Islamabad. Med ett eneste krav til myndighetene: Gjeninnsett sjefen for landets høyesterett, Iftikhar Chaudry. En dommer som nektet å bøye seg for diktatoren Musharaf i 2007 og som derfor ble derfor avsatt på ureglementert vis.

Gårsdagens massemønstring startet egentlig for to år siden, med landets advokater i spissen. Mange av dem er blitt drept, skadet og arbeidsledige underveis, men de nektet å gi seg. Og i går kulminerte protesten i en ny marsj sammen med aktivister fra Pakistan Muslim League- N. Partiet til opposisjonslederen Nawaz Sharif

Myndighetene, og spesielt president Asif Ali Zardari, trodde brutal politimakt ville stoppe Sharif i Lahore. Og at containere som sperret hovedveiene ville gjøre resten, hvis han kom seg ut av byen. Islamabad så faktisk ut som en container-terminal i går.

En mislykket protestaksjon ville garantert ha ydmyket Sharif og advokatene. Men Zardari undervurderte folkets vilje. For allerede tidlig på dagen så man heftige sammenstøt med politiet. Og da Sharif selv trosset drapstruslene og kom seg forbi sperringene utenfor boligen sin, gikk også tusener av vanlige borgere ut i gatene for å støtte ham.

Midt i dette dramaet leverte flere politisjefer i Punjab inn sine oppsigelser. De ville ikke beordre arrestasjoner av politiske aktivister som brukte sin demokratiske rett til å protestere.

Tusener har likevel blitt arrestert over hele landet de siste dagene. Selv en av de største TV-kanalene ble stengt, Geo News.

Men det hindret ikke demonstrantene til å bli et folkehav – så stort at politi og containere virket meningsløse. Og mens raseriet nærmet seg Islamabad, hadde hærsjef Kiyani krisemøter med statsministeren og presidenten. Også Hillary Clinton var i direkte kontakt med rivalene Sharif og Zardari.

Og beskjeden fra den mektige hærsjefen må ha vært klar. For klokken ni på kvelden kom “breaking news”: Statsministeren ville adressere nasjonen i løpet av natten. Det sier litt om alvoret i situasjonen.

For hæren må det ha vært et skrekkscenario å bare tenke på at hundretusener av mennesker ville beleire hovedstaden, Islamabad. Det ville ha vært en katastrofe for et land hvor soldatene allerede er opptatt med å bekjempe ekstremister i alle fire provinser. I tillegg er situasjonen til India også spent etter Mumbai-terroren.

Hva om det skjedde et terrorangrep midt opp i dette? Eller et attentat på Nawaz Sharif? Hvordan Islamabad ville ha blitt knust og ødelagt av en rasende mobb er ikke vanskelig å tenke seg.

En ny epoke starter i pakistansk politikk i dag. En epoke hvor landets notorisk korrupte domstoler endelig kan føle seg uavhengige. Statsministerens tale fra morgentimene i dag gir også et nytt håp om at rivalene Sharif og Zardari nå må samarbeide for å redde et land fra voksende ekstremisme og terror.

Klarer de ikke det så vet begge at generalene i Pakistan har en begrenset tålmodighet – før de igjen tar over styringen over atom-muslimene!

Muslim-pupper sprengte grenser

Den “kulturelle” muslimen Sara Azmeh Rasmussen brant nylig en hijab. For dialogens skyld. Ok, hvis man kan kalle snøballer, tårer og trusler for dialog så var det nok et smart grep.

Men personlig ble jeg verken imponert, provosert eller sjokkert. Det ble nok ikke majoriteten av norske muslimer heller. De som gråt på TV var et fåtall kvinner, i hovedsak med arabisk bakgrunn. De anser hijab som en del av identiteten og reaksjonen kom fordi de følte at det ble satt fyr på dem og deres tro.

Den vanlige muslim, eller den sekulære muslim, eller den ikke-praktiserende muslim eller den ikke-svinekjøtt-spisende-men-alkoholdrikkende muslim er nok ikke så lett å sjokkere lenger.

Karikaturstriden viste hvordan deler av den muslimske verden gikk amok. Men det var en overraskende rolig og demokratisk reaksjon her hjemme. Et par demonstrasjonstog, og det var det!

Men det har vært en lang vei å gå før de norske muslimene, i hvertfall majoriteten, er blitt så husvarme. På midten av 90 tallet viste artisten Deepika Thathal en naken rygg i en musikkvideo. Det resulterte i trusler sterke nok til å skremme Deepika ut av landet.

Noen år senere fikk standup-artisten Shabana Rehman pepper fra det samme miljøet fordi hun hadde malt det norske flagget på sin nakne kropp.

Men så dukket norsk-iranske Aylar opp i en pornofilm. Muslimske menn så filmen i stillhet og lagde ikke mer styr. Men iranere i Iran ble veldig opprørt.

Enda mer taushet ble det da den norsk-pakistanske trebarnsmoren Abida kledde av seg alt og sto frem i nakenbladet Lek i 2005. Til og med førstesiden i landets største avis var ikke nok til å fremprovosere en fatwa. Jeg husker saken godt, fordi det var jeg som skrev den i VG.

Og denne uken så vi puppene til irakisk-norske Noor i serien “Paradise Hotel”. Foreløpig har heller ikke det resultert i noe massivt raseri fra landets mullaher.

Snart kommer enda en muslimsk født kvinne – praktiserende eller ei – Negar Khan inn til “Paradise Hotel”. Men hun har allerede vist en pupp i Cannes og er godt kjent hos det muslimske miljøet fra tiden sin i Bollywood. Khan må nok strekke seg langt for å sjokkere nå.

Poenget er at dagens norske muslimer tåler langt mer enn det de gjorde på 70, 80 og 90 tallet. Og grensene for hva som er akseptabelt er blitt flyttet uten at man merker det. Og godt er det.

Men toleransen hos nyankomne landsmenn er ikke like stor. Naturlig nok.

Dette må ikke glemmes i debatten om ytringsfrihet. Å forvente at en nyankommet og krigsskadd afghaner skal kunne menneskerettigheter og ytringsfrihet på rams hvis han ser en brennende Koran, er ikke noe annet grenseløst naivt. Selvsagt vil han/hun protestere.

Og de har rett til å reagere – uten voldelige midler. Skal vi tåle brennende flagg, bøker og hodeplagg må vi også tåle rasende muslimske demonstrasjonstog og leserinnlegg.

Derfor oppfordrer jeg alle til å brenne en sokk, i protest mot vinterkulden!

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.