Hvem er “snikislamisten”?

Siv Jensen frykter en snikislamisering av Norge. Men hvem er egentlig disse luringene som skremmer vettet av Frp-lederen?

Så langt har Frp antydet at fanger som ønsker halal-kjøtt og ikke spiser svinekjøtt er irriterende. Det samme er de barna ved Møllergata skole i Oslo som får adskilt svømmeundervisning. Frp liker heller ikke en særbehandling hvor barn får fri på sine religiøse høytidsdager.

Men andre snikislamister kan være de jentene som frivillig velger å gå med hijab – men som ingen tror har evne eller vilje nok til å ta et eget valg.

Jeg er egentlig litt usikker på hvem Siv Jensen frykter. For hvis hun frykter de radikale muslimene som ønsker et Norge omsvøpt i Sharia-lover, så kan det jo være en beroligelse at de faktisk ikke lusker rundt – eller gjemmer seg bak snøhauger.

De er åpne islamister som forteller høyt hva de mener – i både TV og aviser. Lett synlige muslimer som ikke går ikke rundt og sniker seg innpå nordmenn for å prakke på dem Koranen.

Kanskje det er kebab-selgeren som er skurken? Han som ofte serverer svensk halalkjøtt til uvitne nordmenn. En “muslimifisering” innenfra?

Eller hva med drosjejåføren? Vi husker alle skattesnusk-saken. Har de drevet en mørk dugnad for å lure seg unna penger – i håp om at det blir reist moskeer i hvert eneste tettsted i Norge?

Frp må ha fått nyss om en “masterplan” siden de har blitt så redde. For jeg håper inderlig at disse snikislamistene blir avslørt, før de også nærmer seg mitt nabolag i Lier kommune. Har de skjegg? Hijab? Krokete nese? Eller en halvmåne tatovert bak øret?

Siv Jensen skal ha ros for at hun har startet en åpen debatt om dette nye fenomenet som tydeligvis har rammet Malmø by – uten at ordføreren eller politisjefen der er informert.

Personlig tenker jeg mest på burka`en når jeg hører ordet snikislamisering. Hvem vet hvem som går under et plagg som kan forveksles med en løs ninja-drakt. Kan det være at disse “snikerne” er midt blant oss i samfunnet, kamuflert i burkaèr?

Mange har påpekt at dette er en viktig debatt. Men det er viktigere med en fordomsfri og tøff tone hvor ingen skal være redd for å spørre en mørk mann om hans intensjon med tilstedeværelsen i Norge.

Jeg spør: Dere muslimer som sniker dere unna trappevasken i borettslaget, er det en skitten plan for å ramme det norske helsevesenet?

Fotfolket til Allah som ikke drikker alkohol kan også være skremmende. Hvorfor skal muslimene være edru når alle andre har det moro? Vil de ha full kontroll over situasjonen slik at de kan snikinvadere fulle norske hoder med sin jihad-propaganda?

Spørsmålene er mange – svarene fra Siv Jensen like få. Men kanskje løsningen er å “snik-frp-isere” muslimene isteden. De er tross alt færre, har dårligere utdannelse, lavere levestandard og høyere arbeidsledighet. Med andre ord: En lett utsatt gruppe for ideologisk hjernevasking!

Kan hijab-hysteriet gi en hijab-boom?

I 1999 ga undertegnede ut en bok som het “Norge i svart, hvitt og brunt”. Og i et kapittel om norske muslimer skrev jeg: ” I tiden som kommer må islam debatteres i enda større grad, ikke på et historisk grunnlag, men på grunnlag av nåtidens situasjon i Norge. Det er den muslimske nordmannen vi skal leve med, ikke fundamentalisten i Teheran”.

10 år senere mener jeg at vi kanskje alle bør lese mer om den muslimske historien. Spesielt etter å ha vært vitne til et av de mest intense og følelsesladete diskusjoner om muslimer noen gang.

Mange usannheter

Jeg tenker selvsagt på hijab-debatten. At et tøystykke har skapt et slikt engasjement overrasker meg. Like overraskende er ikke feilinformasjonen som spres fra enkeltpersoner i kampens hete. Men i en saklig diskusjon er det likevel greit å avklare et par usannheter:

Etter å ha reist i store deler av den muslimske verden kan jeg blankt avkrefte at hijab er forbudt for politidamer i Pakistan. Hodeplagget er fullt mulig å bruke med uniformen og ellers i statsforvaltningen.

Enkelte har også hevdet i beste sendetid at hijab er forbudt i det offentlige rom i Egypt. Jeg har bodd i Kairo og kan forsikre om at hodeplagget allerede kan sees blant offisielle funksjonærer på flyplassen. Totalt anslår man at nesten 80 prosent av egyptiske kvinner bærer det omstridte hodeplagget.

Muslimske feminister

Men den egentlige årsaken til at jeg ville skrive denne bloggen var å gi et lite historisk tilbakeblikk om hijabens opprinnelse. Jeg har den siste uken lest en rekke bøker skrevet av muslimske feminister (Ja, de finnes – og det er mange av dem!), men “The veil and the male elite” av Fatima Mernissi anbefales sterkt.

For i debatten er det betimelig å minne om bakgrunnen for det første hijab-verset i Koranen, vers 53, sura 33. Det ble åpenbart til profeten Mohammed i år 627.

Bakgrunnen for dette verset er at profeten hadde giftet seg med en ny kone, Zainab. Paret hadde bryllupsgjester på besøk, og etter noen timer dro de fleste hjem. Unntatt tre menn. Profeten, som ville være alene med kona, var en så ydmyk mann at han ikke hadde hjerte til å be gjestene om å dra. Selv ikke på sin egen bryllupsnatt. Han gikk ut av rommet tre ganger i håp om at gjestene skulle dra. Men de ble sittende. Og det er i dette øyeblikket hijab-verset åpenbares. Som Guds svar til et samfunn som måtte grensesettes i forhold til hvordan oppføre seg overfor profeten og hans koner:

” Oh, you who believe. Enter not the prophets houses, unless permission is given to you for a meal (….) But when you are invited, enter,a nd when you have taken your meal, disperse without sitting for a talk.(….) And when you ask (his wives) for anything you want , ask them from behind a screen, that is purer for your hearts and for their hearts.”

Verset forteller altså at man ikke skal inn til profetens hjem uten tillatelse. Dessuten er det en direkte formaning om å stå bak en “gardin” når man skal be profetens koner om noe.

Religiøs tolkning?

Alle versene i Koranen må forstås i en slik samtids-kontekst. Akkurat som to senere vers, som omhandler en mer detaljert tildekning av kvinner, må forstås som et resultat av at prostituerte og andre slavekvinner i det gamle Arabia ble ofre for voldtekt og trakassering på åpen gate. Da ble tildekning en beskyttelse for muslimske kvinner.

1400 år senere mener islamske lærde at hijaben er et religiøst påbud. Mange av de muslimske deltakerne i hijab-debatten mener også at det er en plikt å dekke til hodet.

Andre vil imidlertid si at hijaben er en religiøs tolkning, og ikke en religiøs plikt. For hva med alle de som ikke velger å dekke til håret? De tolker Koranen på sin måte, og mener at hijab-versene var basert på konkrete hendelser og at bokstavtolkningen ikke kan gjelde i 2009.

Verdens første muslimske kvinnelige statsminister, Benazir Bhutto, brukte ikke hijab. Men av hensyn til landets mullaher brukte hun en “dupatta”, et lite sjal sånn halvveis over hodet. Reiser man til Jakarta vil en se indonesiske jenter i trange T-shirts, i kombinasjon med hijab. Eller dra til Libanon, hvor hijab-kvinner i trange jeans går hånd i hånd med kjæresten sin. Eller dra til Kabul og Saudi Arabia, hvor selv ikke hijab er nok. Der må en heldekkende burka til for å være “from” nok.

Økt bevissthet

Alle tolker Koranens vers ut fra sin egen kulturelle, sosiale og religiøse bakgrunn. Noe annet ville være unormalt med mer enn en milliard muslimer som bor i 57 forskjellige land.

Sånn sett er det spennende å se de nye stemmene i vår egen hijab-krig. For uavhengig av om det blir ja eller nei til politi-uniform er det ingen tvil om at debatten vil føre til en økt muslimsk bevissthet og selvransakelse hos mange unge.

Derfor blir jeg ikke overrasket hvis jeg om ett år lager en nyhetssak om at hijab-hysteriet i februar 2009 ga tidenes hijab-boom i Norge!

“War on terror” eller “War of error”?

President Obamas spesialutsending til Afghanistan og Pakistan, Richard Hoolbroke, ankom Islamabad denne uken. Der møtte han både sivile og militære ledere for å få et førstehåndsinntrykk av hvordan bekjempe ekstremist-monsteret som har rammet verdens eneste muslimske atommakt.

Men Hoolbroke-besøket blir nok i samme ånd som tidligere besøk. President Zaradari vil be om mer dollar, hærsjef Kiyani vil be om nyere våpen og utenriksminister Qureshi vil be om økt press mot India for å løse Kashmir-problemet.

Og Hoolbroke, som har erfaring fra Balkan, vil selvsagt samtykke mot at Pakistan yter en mer helhjertet innsats for å knuse Al-Qaida i grenseområdene mot Afghanistan.

Men dette alene hindrer ikke talibaniseringen av Pakistan, som for øyeblikket kan oppleves i form av halshogginger og sprengte jenteskoler i det som engang var landets fremste turistdestinasjonen, Swat.

Ingen rettsikkerhet

Det Obamas knallharde diplomat egentlig burde få høre om, er mangelen på lov og orden for den vanlige pakistaner. Manglende rettferdighet er det som mer enn noe annet skaper terrorister.

For å kurere Pakistans sykdom må man ha følgende i bakhodet: Mer enn halvparten av befolkningen kan verken skrive eller lese. Dessuten skiller pakistanske politikere seg kraftig fra sine likemenn i vestlige demokratier. Jeg skal forklare hvordan:

Alle folkevalgte på provins og nasjonalt nivå har et åpent kontor hvor velgerne kan snakke direkte til dem. Vi kan godt sammenligne det med norske kommuner hvor man har “møt ordføreren på krakken”.

Jeg har gjennom mange år som journalist vært på mange slike kontorer og hørt på hva slags henvendelser folk kommer med. Det er en fasinerende opplevelse. Og for å gi et innblikk skal jeg gi noen eksempler på hva mangel på lov og orden betyr i praksis.

En sak jeg husker godt var drap på en 11 år gammel jente. En rekke menn hadde en fest i landsbyen og etter å ha drukket alkohol skjøt en av dem med automatvåpen i luften. Ett skudd traff og drepte en 11 år gammel jente som sto på naboens tak.

Offerets familie anmeldte gjerningspersonen, men han klarte å stikke av til Saudi Arabia. Politiet fikk dessuten nok bestikkelser til å ikke bruke ressurser på etterforskning. Situasjonen ble til slutt så spent at jentas slektninger var klare for blodhevn.

Men like før det smalt grep den lokale folkevalgte inn i saken. Begge familier hadde stor respekt for denne mannen og derfor gikk de med på “dommen” hans: Offerets far måtte tilgi personen som skjøt jenta, mot at gjerningsmannen kom tilbake fra Saudi Arabia og meldte seg for politiet. Dessuten måtte alle menn i landsbyen love at de aldri mer skulle drikke alkohol.

Politiske dommere

Dette avgjør altså en politiker og ikke en domstol. Problemet med Pakistan er at beskyttelsen av innbyggerne, som staten skal sørge for, er fraværende. I hvertfall i de to provinsene som nå opplever den sterkeste radikaliseringen, Baluchistan og North Western Frontier Province.

Eksempel to er en klage fra rickshaw-sjåfører i en småby. De kom til den lokale politikeren for å klage på at utrykningspolitiet hadde punktert alle dekkene deres. Hvorfor spurte politikeren? Svaret var at de hadde parkert langs hovedveien, noe som ikke er lov lenger. Og hva ville sjåførene? Jo, de ville at politikeren skulle fjerne den ansvarlige politisjefen.

I norsk kontekst høres dette sykt ut. La oss si at Utrykningspolitiet aksjonerer mot drosjenæringen med å punktere dekkene deres, fordi de står feil parkert. Skal da taxisjåførene gå til en stortingsrepresentant for å få fjernet UP-sjefen?

En slik politisk innblanding er uhørt i et vestlig demokrati. Men når vi leser om Pakistan som en feilslått stat så er det nettopp dette som er kroneksemplet på korrupsjon. Et svakt rettsapparat har ført til at politikere har opprettet parallelle system.

Suspendering og flytting av offentlige tjenestemenn beordres av mektige politikere hele tiden. Men bare de som har tilknytning til partiet som sitter ved makten klarer dette. I praksis betyr det at polititjenestemenn kan flyttes vekk hvis de ikke gjør det politikeren fra det området ønsker.

Forakt for staten

Obamas utsending burde ha hatt noe av landets demokrati-problem på sin dagsorden. Ikke bare for å redde Pakistan, men først og fremst for USAs skyld.

En tredje sak jeg husker handlet om en fattig leiebilsjåfør. Han kjørte noen passasjerer, men i en veisperring ble bilen stoppet og der ble det funnet ulovlig våpen som tilhørte de som hadde leid bilen. Alle ble anmeldt av politiet, men kun sjåføren ble buret inn. Politiet forlangte 10.000 rupees (1000 kr) i bestikkelser for å sette ham fri. Det hadde ikke familien råd til.

Hva gjør de da? Jo, de går til sin folkevalgte og ber om hjelp. Han tror på historien, tar opp telefonen og ringer sjefen for politistasjonen. 10 minutter senere er sjåføren en fri mann.

Dette er bare noen eksempler på hvordan den vanlige pakistaner utvikler forakt for Staten.

På toppen av dette kommer arbeidsledighet, prisstigning, amerikanske drone-angrep, og mullaher som mener at Vesten har skylden for all elendighet. Da er det ikke rart at ekstremistene vinner frem og klarer å lokke med seg desorienterte ungdommer. Mange av dem ser kun en islamsk revolusjon som løsningen på korrupsjonen. Akkurat som i Iran.

Tragedien med “War on terror” eller “War of error”, som en pakistansk journalist kalte det på en konferanse i Lahore som jeg akkurat har kommet hjem fra, er fokuset på de kortsiktige militære seirene. Hvis ikke Obamas administrasjon i samarbeid med den pakistanske regjeringen klarer å finne en helhetlig og langsiktig politikk for stabilitet i regionen, frykter jeg at det ikke er lenge til at DVD-butikker og frisørsalonger kan bli sprengt i hovedstaden Islamabad.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.