President Obamas spesialutsending til Afghanistan og Pakistan, Richard Hoolbroke, ankom Islamabad denne uken. Der møtte han både sivile og militære ledere for å få et førstehåndsinntrykk av hvordan bekjempe ekstremist-monsteret som har rammet verdens eneste muslimske atommakt.

Men Hoolbroke-besøket blir nok i samme ånd som tidligere besøk. President Zaradari vil be om mer dollar, hærsjef Kiyani vil be om nyere våpen og utenriksminister Qureshi vil be om økt press mot India for å løse Kashmir-problemet.

Og Hoolbroke, som har erfaring fra Balkan, vil selvsagt samtykke mot at Pakistan yter en mer helhjertet innsats for å knuse Al-Qaida i grenseområdene mot Afghanistan.

Men dette alene hindrer ikke talibaniseringen av Pakistan, som for øyeblikket kan oppleves i form av halshogginger og sprengte jenteskoler i det som engang var landets fremste turistdestinasjonen, Swat.

Ingen rettsikkerhet

Det Obamas knallharde diplomat egentlig burde få høre om, er mangelen på lov og orden for den vanlige pakistaner. Manglende rettferdighet er det som mer enn noe annet skaper terrorister.

For å kurere Pakistans sykdom må man ha følgende i bakhodet: Mer enn halvparten av befolkningen kan verken skrive eller lese. Dessuten skiller pakistanske politikere seg kraftig fra sine likemenn i vestlige demokratier. Jeg skal forklare hvordan:

Alle folkevalgte på provins og nasjonalt nivå har et åpent kontor hvor velgerne kan snakke direkte til dem. Vi kan godt sammenligne det med norske kommuner hvor man har “møt ordføreren på krakken”.

Jeg har gjennom mange år som journalist vært på mange slike kontorer og hørt på hva slags henvendelser folk kommer med. Det er en fasinerende opplevelse. Og for å gi et innblikk skal jeg gi noen eksempler på hva mangel på lov og orden betyr i praksis.

En sak jeg husker godt var drap på en 11 år gammel jente. En rekke menn hadde en fest i landsbyen og etter å ha drukket alkohol skjøt en av dem med automatvåpen i luften. Ett skudd traff og drepte en 11 år gammel jente som sto på naboens tak.

Offerets familie anmeldte gjerningspersonen, men han klarte å stikke av til Saudi Arabia. Politiet fikk dessuten nok bestikkelser til å ikke bruke ressurser på etterforskning. Situasjonen ble til slutt så spent at jentas slektninger var klare for blodhevn.

Men like før det smalt grep den lokale folkevalgte inn i saken. Begge familier hadde stor respekt for denne mannen og derfor gikk de med på “dommen” hans: Offerets far måtte tilgi personen som skjøt jenta, mot at gjerningsmannen kom tilbake fra Saudi Arabia og meldte seg for politiet. Dessuten måtte alle menn i landsbyen love at de aldri mer skulle drikke alkohol.

Politiske dommere

Dette avgjør altså en politiker og ikke en domstol. Problemet med Pakistan er at beskyttelsen av innbyggerne, som staten skal sørge for, er fraværende. I hvertfall i de to provinsene som nå opplever den sterkeste radikaliseringen, Baluchistan og North Western Frontier Province.

Eksempel to er en klage fra rickshaw-sjåfører i en småby. De kom til den lokale politikeren for å klage på at utrykningspolitiet hadde punktert alle dekkene deres. Hvorfor spurte politikeren? Svaret var at de hadde parkert langs hovedveien, noe som ikke er lov lenger. Og hva ville sjåførene? Jo, de ville at politikeren skulle fjerne den ansvarlige politisjefen.

I norsk kontekst høres dette sykt ut. La oss si at Utrykningspolitiet aksjonerer mot drosjenæringen med å punktere dekkene deres, fordi de står feil parkert. Skal da taxisjåførene gå til en stortingsrepresentant for å få fjernet UP-sjefen?

En slik politisk innblanding er uhørt i et vestlig demokrati. Men når vi leser om Pakistan som en feilslått stat så er det nettopp dette som er kroneksemplet på korrupsjon. Et svakt rettsapparat har ført til at politikere har opprettet parallelle system.

Suspendering og flytting av offentlige tjenestemenn beordres av mektige politikere hele tiden. Men bare de som har tilknytning til partiet som sitter ved makten klarer dette. I praksis betyr det at polititjenestemenn kan flyttes vekk hvis de ikke gjør det politikeren fra det området ønsker.

Forakt for staten

Obamas utsending burde ha hatt noe av landets demokrati-problem på sin dagsorden. Ikke bare for å redde Pakistan, men først og fremst for USAs skyld.

En tredje sak jeg husker handlet om en fattig leiebilsjåfør. Han kjørte noen passasjerer, men i en veisperring ble bilen stoppet og der ble det funnet ulovlig våpen som tilhørte de som hadde leid bilen. Alle ble anmeldt av politiet, men kun sjåføren ble buret inn. Politiet forlangte 10.000 rupees (1000 kr) i bestikkelser for å sette ham fri. Det hadde ikke familien råd til.

Hva gjør de da? Jo, de går til sin folkevalgte og ber om hjelp. Han tror på historien, tar opp telefonen og ringer sjefen for politistasjonen. 10 minutter senere er sjåføren en fri mann.

Dette er bare noen eksempler på hvordan den vanlige pakistaner utvikler forakt for Staten.

På toppen av dette kommer arbeidsledighet, prisstigning, amerikanske drone-angrep, og mullaher som mener at Vesten har skylden for all elendighet. Da er det ikke rart at ekstremistene vinner frem og klarer å lokke med seg desorienterte ungdommer. Mange av dem ser kun en islamsk revolusjon som løsningen på korrupsjonen. Akkurat som i Iran.

Tragedien med “War on terror” eller “War of error”, som en pakistansk journalist kalte det på en konferanse i Lahore som jeg akkurat har kommet hjem fra, er fokuset på de kortsiktige militære seirene. Hvis ikke Obamas administrasjon i samarbeid med den pakistanske regjeringen klarer å finne en helhetlig og langsiktig politikk for stabilitet i regionen, frykter jeg at det ikke er lenge til at DVD-butikker og frisørsalonger kan bli sprengt i hovedstaden Islamabad.