“Reis til arabiske land og kast stein, hvis dere tør.”

Jeg har akkurat kommet hjem fra grensen mellom Gaza og Egypt. Over oss fløy F-16 og bombet palestinere noen hundre meter unna. Bombene var så massive at vi kunne føle trykket fra dem i ansiktet. Flere egyptere ble såret og drept av splinter som kom over grensen. Nærmere elendigheten fikk ikke vestlige journalister lov til å komme. Ikke før nå.

Absurd i Oslo

Og mens dødsstallene steg lette vi etter de voldsomme demonstrasjonene. Hvor var de som ikke lenger klarte å se lidelsene til sitt broderfolk på usensurert arabisk TV? Vi kjørte rundt i grensebyen Rafah i flere dager for å finne demonstranter, uten hell.

Til slutt fant vi store politistyrker utenfor en moske i byen Al-Arish. En by som ligger 50 kilometer unna Gaza-grensen. Men der ble menneskemengden oppløst så fort de hadde samlet seg. De hadde uansett ingen sjans mot tåregassen og køllene til det egyptiske politiet.

Jeg kan ikke forklare hvor absurd dette føltes når jeg da plutselig fikk tekstmeldinger fra kolleger i Norge. De dekket opptøyene i Oslos gater med vester og hjelm. Mens vi var i et av verdens største og viktigste arabiske land og lette etter protester, var det Oslo som var slagmarken.

Politistaten Egypt

Selv ikke i Kairo, da utenriksminister Jonas Gahr Støre møtte presidenten og utenriksministeren, fant vi opptøyer. Ikke rart når mer enn tusen mennesker er arrestert siden slutten av desember, de fleste fra det forbudte partiet Muslim Brotherhood. Det er de som har avholdt de få protestene i Egypt så langt.

Det finnes knapt noe land med så mye synlig og usynlig politi som i Egypt. Jeg har tidligere studert ved det amerikanske universitetet i Kairo, uten å merke noe til politistaten. Men reis til landet som journalist, og man vil forstå hvorfor president Hosni Mubarak har sittet ved makten i nesten 30 år.

Kolleger fra TV2 og NRK fikk faktisk fratatt kamera-utstyret allerede på flyplassen. Jeg og kollegan min gjemte det godt og fikk det ut ved å gå hver for oss. Deretter kjørte vi i fem timer mot grensen, etter å ha passert minst 15 vakposter. Hvordan vi passerte sjekkpostene er et eget kapittel som jeg ikke skal utdype.

Nikkedokker for USA

Uniformert politi kan sees overalt i Egypt. Men det mest fryktede er etteretningspolitiet “Mukhabarat”. Noen av dem er godt synlige, med sine svarte solbriller. Andre er umulige å se. Det tok f.eks 10 minutter fra vi snakket med lokale egyptere om situasjonen i Gaza til vi ble stanset i en veisperring.

For er det noe myndighetene i Egypt frykter så er det kritikk av regimet. Men det koker under overflaten, som i alle andre arabiske land som er styrt av diktatorer. Den vanlige araber er flau over hvordan deres regimer er blitt nikkedokker for USA. Det er ikke tilfeldig at de som sto bak 11.september stort sett var fra Saudi Arabia.

Det samme hatet til egne regimer finnes i Jordan, Irak, Jemen, arabiske emirater osv. For selv om palestinere er arabere, har de største demonstrasjonene vært i ikke-arabiske land.

Det demonstreres i Pakistan, India, Indonesia, Malaysia, Tyrkia og Libanon. Men i araberverden presses man til taushet.

Hvorfor forbannet på Norge?

Og det er i en slik kontekst at jeg ikke helt skjønner ungdommen som går amok i Oslo. Hvorfor knuse og ødelegge ruter på Karl Johan? Den norske regjeringen har faktisk tatt et meget sunt standpunkt i den meningsløse krigen. To norske leger har gjort en heltemodig innsats med å sette sitt eget liv på spill for å redde palestinske liv. For ikke å snakke om 50 millioner kroner i norsk nødhjelp til Gaza. Hva mer kan et lite land med drøyt fem millioner mennesker gjøre?

Hvis man skal være forbannet så bør raseriet kanskje rettes mot stillheten til de arabiske land. Hva synes man om at det muslimske Egypt har stengt grensen til Gaza? I ett av reportasjene vi laget var det kun EN palestinsk ambulanse som klarte å komme seg ut av Gaza og inn i Egypt. I løpet av en hel dag.

I min forrige blogg skrev jeg at det er et sunt tegn i ethvert demokrati at det demonstreres. Det mener jeg fortsatt. Men raseriet må ha riktig adresse. Hva i all verden har norsk politi med konflikten i Midtøsten å gjøre?

– Ikke ødelegg engasjementet

Nå hadde sikkert bråkmakerne i Oslo forskjellige motiver. Noen liker hærverk, andre hater politiet, noen hater jøder og andre liker medie-omtalen. Og så har man sikkert de som føler diskriminering og stigmatisering. Men uansett grunn. Hvis man virkelig vil hjelpe palestinerne er det lite smart å bruke fredelige demonstrasjoner til å ødelegge det som etterhvert har blitt et folkelig engasjement mot krig.

Og til slutt et tips til de som er så opprørte over krigen at de bare må kaste stein på norsk politi: Organiser en tur til et hvilket som helst arabisk land og hold en demonstrasjon for Gaza. Det vil nok føre til et mer sunnere engasjement i fremtiden, tror jeg.

De ansiktsløse ekstremistene

Al-Qaida, Taliban og andre muslimske ekstremister fryder seg sikkert i disse dager. Nå trenger de ikke lenger å hjernevaske unge selvmordsbombere med hjemmelagde videofilmer. Det holder nemlig å slå på TVèn og vise frem bilder av døde barn og kvinner fra Gaza.

Men ringvirkningene av krigen i Midtøsten har også nådd Europa. I Frankrike har en synagoge blitt angrepet av en brennende bil. I Danmark har to israelere blitt skutt og og her hjemme har sikkerheten rundt det Mosaiske Samfunnet blitt trappet opp.

Tause norsk-muslimer?

Men samtidig som dødstallene i Gaza stiger, er majoriteten av norske muslimer overraskende tause. Det bor mer enn 100.000 muslimer i Norge, men det har vært svært få unge med f.eks pakistansk eller somalisk bakgrunn i de mange demonstrasjonene mot krigen. Hvorfor det? Er det fordi de ikke helt forstår konflikten eller er de redd for å si meningene sine av frykt for Politiets Sikkerhetstjeneste?

Demonstrasjonene utenfor den israelske ambassaden og Stortinget fungerer som en ventil for kun enkelte miljøer. Først og fremst for palestinere, dernest for blitzere og til slutt for etnisk norske venstre-radikale. Slike mønstringer er et synlig engasjement som er et sunt tegn i ethvert demokrati.

Men hvor er de som virkelig bobler over av raseri og som ikke synes det er nok med boikott?

Forgifter unge sinn

Jeg har i de siste dagene fulgt med på en rekke nettdebatter om krigen i Gaza. Både norske og utenlandske nettsteder. For det er her unge og voksne sitter og tømmer seg for hatet til hverandre. Med fiktive kallenavn og stadig nye IP-adresser kan de “trygt” si det de mener. Og det er da man finner den reelle reaksjonen på krigen. Det er nemlig ingen tvil om at konflikten i Midtøsten har ført til radikalisering og økt polarisering hos mange muslimer, jøder – og endog kristne.

Mye av det jeg har lest av innlegg er direkte skremmende. En farlig kombinasjon av politisk, religiøs og sosial generalisering som ender i militante fasitsvar. Den langsiktige effekten av det som skjer i Gaza er nettopp en slik forgiftning av unge sinn. Både i Midtøsten, men også i europeiske byer. For problemet er aldri den åpne eller frie debatten. Muslimske og jødiske talsmenn kan skrive kronikker, holde appeller og gå i tog – men det er ikke de som vil oppfordre til vold. Det er de ansiktsløse ekstremistene som er farlige. De går verken i moskeen eller i demo-tog.

Lærdom fra karikatur-striden

Anne Sender i det Mosaiske Samfunnet tror ikke det ikke er grunn til å frykte norske muslimer og hun begrunner det med følgende utsagn:

“Her har vi muslimske ledere som har hodet på rett sted. Det setter jeg min lit til”.

Anne Sender har nok rett. Imamene som er medlem av Islamsk Råd er smarte nok til å ikke bryte norsk lov. Men hva med de unge som blir hjernevasket av nett-mullaher? De får se bilder fra innsiden av Gaza som er for blodige til å vises på norsk TV. Hva det gjør med kanskje et allerede frustert menneske er ikke godt å si.

For disse menneskene kan sitte hvor som helst og la seg irritere over USA, FN, arabiske land eller Siv Jensen. Karikaturstriden rundt profeten Mohammed viste hvor liten og sårbar verden har blitt. Dengang var det tegninger som satte fyr på en rekke byer. Denne gang kan det være bilder av døde barn.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.