Jeg har akkurat kommet hjem fra grensen mellom Gaza og Egypt. Over oss fløy F-16 og bombet palestinere noen hundre meter unna. Bombene var så massive at vi kunne føle trykket fra dem i ansiktet. Flere egyptere ble såret og drept av splinter som kom over grensen. Nærmere elendigheten fikk ikke vestlige journalister lov til å komme. Ikke før nå.

Absurd i Oslo

Og mens dødsstallene steg lette vi etter de voldsomme demonstrasjonene. Hvor var de som ikke lenger klarte å se lidelsene til sitt broderfolk på usensurert arabisk TV? Vi kjørte rundt i grensebyen Rafah i flere dager for å finne demonstranter, uten hell.

Til slutt fant vi store politistyrker utenfor en moske i byen Al-Arish. En by som ligger 50 kilometer unna Gaza-grensen. Men der ble menneskemengden oppløst så fort de hadde samlet seg. De hadde uansett ingen sjans mot tåregassen og køllene til det egyptiske politiet.

Jeg kan ikke forklare hvor absurd dette føltes når jeg da plutselig fikk tekstmeldinger fra kolleger i Norge. De dekket opptøyene i Oslos gater med vester og hjelm. Mens vi var i et av verdens største og viktigste arabiske land og lette etter protester, var det Oslo som var slagmarken.

Politistaten Egypt

Selv ikke i Kairo, da utenriksminister Jonas Gahr Støre møtte presidenten og utenriksministeren, fant vi opptøyer. Ikke rart når mer enn tusen mennesker er arrestert siden slutten av desember, de fleste fra det forbudte partiet Muslim Brotherhood. Det er de som har avholdt de få protestene i Egypt så langt.

Det finnes knapt noe land med så mye synlig og usynlig politi som i Egypt. Jeg har tidligere studert ved det amerikanske universitetet i Kairo, uten å merke noe til politistaten. Men reis til landet som journalist, og man vil forstå hvorfor president Hosni Mubarak har sittet ved makten i nesten 30 år.

Kolleger fra TV2 og NRK fikk faktisk fratatt kamera-utstyret allerede på flyplassen. Jeg og kollegan min gjemte det godt og fikk det ut ved å gå hver for oss. Deretter kjørte vi i fem timer mot grensen, etter å ha passert minst 15 vakposter. Hvordan vi passerte sjekkpostene er et eget kapittel som jeg ikke skal utdype.

Nikkedokker for USA

Uniformert politi kan sees overalt i Egypt. Men det mest fryktede er etteretningspolitiet “Mukhabarat”. Noen av dem er godt synlige, med sine svarte solbriller. Andre er umulige å se. Det tok f.eks 10 minutter fra vi snakket med lokale egyptere om situasjonen i Gaza til vi ble stanset i en veisperring.

For er det noe myndighetene i Egypt frykter så er det kritikk av regimet. Men det koker under overflaten, som i alle andre arabiske land som er styrt av diktatorer. Den vanlige araber er flau over hvordan deres regimer er blitt nikkedokker for USA. Det er ikke tilfeldig at de som sto bak 11.september stort sett var fra Saudi Arabia.

Det samme hatet til egne regimer finnes i Jordan, Irak, Jemen, arabiske emirater osv. For selv om palestinere er arabere, har de største demonstrasjonene vært i ikke-arabiske land.

Det demonstreres i Pakistan, India, Indonesia, Malaysia, Tyrkia og Libanon. Men i araberverden presses man til taushet.

Hvorfor forbannet på Norge?

Og det er i en slik kontekst at jeg ikke helt skjønner ungdommen som går amok i Oslo. Hvorfor knuse og ødelegge ruter på Karl Johan? Den norske regjeringen har faktisk tatt et meget sunt standpunkt i den meningsløse krigen. To norske leger har gjort en heltemodig innsats med å sette sitt eget liv på spill for å redde palestinske liv. For ikke å snakke om 50 millioner kroner i norsk nødhjelp til Gaza. Hva mer kan et lite land med drøyt fem millioner mennesker gjøre?

Hvis man skal være forbannet så bør raseriet kanskje rettes mot stillheten til de arabiske land. Hva synes man om at det muslimske Egypt har stengt grensen til Gaza? I ett av reportasjene vi laget var det kun EN palestinsk ambulanse som klarte å komme seg ut av Gaza og inn i Egypt. I løpet av en hel dag.

I min forrige blogg skrev jeg at det er et sunt tegn i ethvert demokrati at det demonstreres. Det mener jeg fortsatt. Men raseriet må ha riktig adresse. Hva i all verden har norsk politi med konflikten i Midtøsten å gjøre?

– Ikke ødelegg engasjementet

Nå hadde sikkert bråkmakerne i Oslo forskjellige motiver. Noen liker hærverk, andre hater politiet, noen hater jøder og andre liker medie-omtalen. Og så har man sikkert de som føler diskriminering og stigmatisering. Men uansett grunn. Hvis man virkelig vil hjelpe palestinerne er det lite smart å bruke fredelige demonstrasjoner til å ødelegge det som etterhvert har blitt et folkelig engasjement mot krig.

Og til slutt et tips til de som er så opprørte over krigen at de bare må kaste stein på norsk politi: Organiser en tur til et hvilket som helst arabisk land og hold en demonstrasjon for Gaza. Det vil nok føre til et mer sunnere engasjement i fremtiden, tror jeg.