Hva er galt med Pakistan?

For første gang på lenge er jeg på ferie i Pakistan. Jeg har i mange år besøkt landet som journalist, men fokuset på deadline har vært så sterkt at man sjelden får roen til å sette seg inn i hva som er årsaken til at landet i dag blir omtalt som et senter for internasjonal terrorisme.

Det er ingen tvil om at atommakten med 160 millioner mennesker har problemer med radikalisering av unge muslimer. Det utløses selvmordsaksjoner hver eneste dag og landets hær er i krig mot egne stammer i grensen mot Afghanistan. Hvorfor ser vi ikke en tilsvarende situasjon i andre store muslimske land som Indonesia og Bangladesh?

Koloni-arven

For å forstå dagens Pakistan er det viktig med et historisk tilbakeblikk. Pakistan var en del av India, men i 1947 fikk begge land uavhengighet fra det britiske imperiet – etter mer enn 100 års undertrykkelse. Men splittelsen var sårbar og i disse dager kan man igjen høre krigstrommene i India og Pakistan. Selv etter at begge land har utkjempet tre kriger mot hverandre.

I tillegg til nabokonflikten har Pakistan blitt styrt av militære diktatorer i mer enn halvparten av tiden siden 1947. Den siste i rekken var general Pervez Musharraf. Han ble sittende i ni år, takket være USA og krigen mot terror.

Akkurat som general Zia Ul Haq ble sittende i 11 år, takket være USAs mål om å jage Sovjetunionen ut av Afghanistan. Amerikanerne lyktes, men Pakistan måtte slite med fire millioner afghanske flyktninger og like mange kalashnikov. De fleste dro aldri tilbake.

Bekjemp fattigdommen

Miksturen av hatet til India, USAs utenrikspolitikk, kuppkåte diktatorer og ekstreme mullaher gjør Pakistan mer sårbar enn andre muslimske land.

Men for at alle disse ytre faktorene skal lykkes må det være noen grunnleggende forutsetninger tilstede, nemlig fattigdom og analfabetisme. Og det finnes det nok av i Pakistan.

Jeg ble overrasket da jeg fant ut av selv i min fars landsby finnes det nå en madrasa-skole for hundre elever. Der får fattige barn gratis kost og losji, samt undervisning i religiøs lære. Nå snakker jeg ikke om noen uregjerlige grenseområder til Afghanistan. Nei, i helt vanlige landsbyer i Punjab vinner også mullahene terreng. Rett og slett fordi foreldrene ikke har penger til å sende barna sine på vanlige skole.

Ikke alle disse barna blir terrorister, men havner de i klørne på feil mullah, er de fortapt.

Hvis den vestlige verden virkelig vil hjelpe pakistanske myndigheter må man derfor bekjempe fattigdommen. Det hjelper ikke å bare sende Apache-helikoptre eller avansert avlyttingsutstyr for å ta de “utenlandske terroristene”.

Indias problem

For det er lett for myndigheter å skylde på utenlandske faktorer. Etter enhver terroraksjon peker India automatisk på Pakistan. Men det er kanskje på tide at landet innrømmer at også de har en massiv muslimsk befolkning, større enn den i Pakistan, som føler seg diskriminert og underkuet. Hvorfor har f.eks ingen blitt stilt til ansvar for at 2000 indiske muslimer ble massakrert i Gujrat i år 2002? Mangel på rettferdighet fører unge menn rett til de svart-hvitt tenkende ekstremistene.

Hvis indiske myndigheter vil bidra til kampen mot terror er det kanskje en god begynnelse å knuse ultrafanatiske hindu-nasjonalister som slakter ned muslimer, kristne og kasteløse i religionens navn. Så langt har “verdens største demokrati” vært pinlig snill mot sin egne “terrorister”.

Ekstremistene er heldigvis fortsatt i et sterkt mindretall i Pakistan og folket vendte religiøse partier ryggen ved siste valg. Majoriteten av pakistanere er og vil være sekulære, akkurat som visjonen til grunnleggeren av landet, Mohammed Ali Jinnah.

Håp?

Og et konkret eksempel på at det er håp for landet opplevde jeg for noen dager siden. Da besøkte jeg åpningen av en katolsk kirke i Kharian, området hvor de fleste norsk-pakistanere utvandret fra. Det bor 350 kristne i Kharian by og nå hadde de invitert ordføreren, Nadeem Asghar Kaira, for å si noen ord. Han hadde donert 300.000 rupees til byggingen av kirken.

Ordføreren kunne fortelle meg at det var en kvote for kristne i hver eneste kommunestyre, fylkestyre, provinsforsamling og parlament. Det er for eksempel alltid en kristen statsråd i den pakistanske regjeringen.

Etter de politiske talene åpnet presten og imamen kirkedøren og foldet hendene i en felles bønn. Det var et herlig syn i disse terrortider.

God jul!

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.