Politisk kulturkollisjon i SV

Det mest overraskende med valgbråket i SV er ikke avsløringen om at fem av 100 nyinnmeldte medlemmer ikke har betalt kontigenten selv. Det mest overraskende er at det ikke er flere intetanende medlemmer.

For hadde Akhtar Chaudry vært en landsby-høvding og ikke en bymann fra storbyen Lahore så ville vi ha opplevd en langt saftigere politisk kulturkollisjon.

La meg forklare:

Pakistan er et føydalt samfunn. Det vil si at selv om landet er et demokrati, er det fortsatt mer personvalg enn et partivalg. I praksis betyr det at hele landsbyer ofte stemmer på en og samme kandidat.

Selv om hver velger har sin egen stemmeseddel er det ofte vedtatt på forhånd, i samråd klanen, hvem man skal støtte. Og siden politikerne hopper fra det ene partiet til det andre, er det personen og ikke partiprogrammet som er fokus.

Før valget går derfor ordfører eller parlament-kandidaten til de mektigste familiene i landsbyen og ber om deres stemme. Så er det disse overhodene som har ansvaret for å trekke folk med på valgdagen, ellers mister de ansikt.

Forskjell på by og bygd

Slik er det på landsbygda. I byene er situasjonen selvsagt mer lik Norge, både som følge av høyere utdanning og mer politisk bevissthet. Men byene er også annerledes fordi familiene og klanene er mer fragmenterte.

I Norge har mer enn 80 prosent av norsk-pakistanerne bakgrunn fra landsbygda. For dem er det ingen overraskelse det som nå skjer i Oslo SV. De kjenner nemlig bedre personen Akhtar Chaudry, enn løftene til partiet hans.

Også de politiske partiene i hovedstaden vet utmerket godt hvordan det pakistanske valgkamp-maskineriet fungerer. Dette er en grunn til at spesielt Ap, SV og Høyre ofte har hatt innvandrer-kandidater i vippeposisjon under kommunevalg. Det er da de utsatte kandidatene kan aktivere sine støttespillere – på sin egen “måte”.

Og hva gjør støttespillerne i praksis: Jo, de melder inn kone, datter, sønn og alle mulige fettere. Med eller uten deres samtykke. Dette er den klassiske pakistanske rekrutteringen.

Det kan legges til at personen som foretar den kollektive innmeldingen ofte er familieoverhodet som styrer felles-økonomien for alle i husholdningen. Med andre ord, sjefen.

Derfor spør han ikke den enkelte som blir meldt inn om penger til kontingent. Ei heller spør han Akhtar Chaudry om refusjon av penger. Det vil oppfattes som direkte smålig!

2.generasjon er fornorsket

Det pakistanske miljøet er derfor mest overrasket over at det ikke var flere enn fem som ikke hadde betalt kontigenten selv for å støtte Akhtar Chaudry, og nå ventes det spent på om VG de neste dagene kanskje vil bringe enda flere verve-historier.

Men hva ville f.eks skjedd hvis landsby-høvdingene Aslam Ahsan (Ap) eller Khalid Mahmood (Ap) hadde satt i gang noe tilsvarende?

Jeg tror Arbeiderpartiet skal være glad for at de ikke har åpne nominasjonsmøter!

Årsaken til at Akhtar Chaudrys støttespillere ikke har rekruttert på klassisk pakistansk vis er at flertallet av dem er utdannede mennesker som faktisk har lært seg norsk medlemskultur. Derfor har de bare en begrenset del av det norsk-pakistanske miljøet som sitt nedslagsfelt, og derfor er det ikke umulig at de har satset på rekruttering også i andre innvandrergrupper.

Trøsten er at den nye generasjonen av unge norsk-pakistanske politikere, som Hadia Tajik og Abid Q.Raja, kjenner verken spillereglene eller har det samme nettverket, til å verve medlemmer på tilsvarende måte. De er rett og slett for “norske” i den politiske tankegangen. Naturlig nok.

Det er likevel en lang vei fra å bli medlem i SV – bevisst eller ubevisst – til å møte opp på nominasjonsmøtet den 9.desember. Dukker det ikke opp mange nok nyvervede der kan bymannen Chaudry fort bli et mobbeoffer blant de norsk-pakistanske bøndene!