Hvem er Norges mest kjente “svarting”?

Etter Barack Obamas historiske seier i natt satt jeg og tenkte på hvilke svarte personer som er Norges mest kjente.

Ali Farah fra Sofienbergsparken? Avdøde Eugene Obiora? Teatergruppa Queendom? John Carew?

Akhenaton De Leon fra Organisasjon mot offentlig diskriminering mener Obama ikke ville nådd like langt i Europa som i USA. Enig, men kanskje det ikke bare er Europas feil?

Da jeg skulle reise til USA for første gang satt jeg på flyet ved siden av en mørk herremann. Og som en ekte nordmann spurte jeg rutinert: Hvor er du fra?

Svaret var et kontant “United States of America”- på indisk-engelsk som luktet Punjab lang vei.

Spør en mørk mann på et fly fra Islamabad til Norge om det samme, og han vil fortelle om landsbyen, sin egen kaste, religionen og hvor flinke barna er til å snakke morsmål.

Gjestearbeider-mentalitet

Det er den grunnleggende annerledesheten mellom USA og Europa. Innvandrere som kom til Norge på 70 tallet kom ikke for å bli. De var gjester. Og det var slik de ble mottatt av norske myndigheter. Som midlertidig arbeidskraft. Etter hvert ble den norske modellen for integrering utviklet: Bli en del av samfunnet, men samtidig bevar egen kultur og egenart.

Og det er da man får norsk-pakistanere, norsk-somaliere og norsk-vietnamesere. Eller bindestreks-barn som Loveleen Rihel Brenna kaller dem. Og der er vi vel egentlig fortsatt, nesten 40 år etter den store arbeidsinnvandringen.

Fellesbetegnelsen er innvandrere, fjernkulturelle, multikulturelle, nye landsmenn, 2.generasjon, etterkommere etc. Fancy ord, men som egentlig betyr det samme: “Oss” og “Dere”.

Og da er spørsmålet: Når skal majoritetssamfunnet – og kanskje enda viktigere – minoritetene selv, begynne å kalle seg for norske? Det tror jeg faktisk er på tide nå.

I USA kalles ingen for fjernkulturelle. Der reiser man heller ikke fra India for å være en gjest. TV2 reporter Gerhard Helskogs nye bok, ” Innvandrernes supermakt”, viser nettopp en rekke glimrende eksempler på hva Norge kan lære av USA. Og hva norske innvandrere kan lære av amerikanske innvandrere.

For det er virkelig fascinerende å se slektninger reise fra Pakistan til Washington og si at de er amerikanske. Etter bare to måneders botid! Det sier litt om inkluderingen og følelsen av å tilhøre et felleskap. Uansett farge, religion, kjønn eller legning.

Blenda-hvite Norge

I mitt møte med mørkhudede nordmenn har jeg ikke møtt samme entusiasme. For dem har Norge fortsatt en lang vei å gå. De samme politikerne som nå står i kø for å gratulere Obama har ikke klart å nominere en eneste person med innvandrer-bakgrunn på sikker plass til det kommende stortingsvalget. Pressen som nå hyller den historiske afro-amerikaneren har ennå ingen nyhetsanker, redaktør eller kommentator som er svart. For ikke å snakke om det offentlige Norge med departementene i spissen. Der er det meste kritthvitt – med unntak av UDI.

Men alt er ikke dystert. Norsk inkludering har kommet lenger enn før og det er mange eksempler på at det går rett vei. Men problemet er kanskje at det går litt for tregt – og med litt for få. Spesielt sammenlignet med USA.

For Obama har ikke bare endret verdens mektigste nasjon. Han har også gitt millioner av minoriteter over hele verden en ny giv. Enten det er muslimer i India, kristne i Midtøsten eller som det så politisk korrekt heter her i landet – våre nye landsmenn. Stå på, alt er mulig!