Politisk kulturkollisjon i SV

Det mest overraskende med valgbråket i SV er ikke avsløringen om at fem av 100 nyinnmeldte medlemmer ikke har betalt kontigenten selv. Det mest overraskende er at det ikke er flere intetanende medlemmer.

For hadde Akhtar Chaudry vært en landsby-høvding og ikke en bymann fra storbyen Lahore så ville vi ha opplevd en langt saftigere politisk kulturkollisjon.

La meg forklare:

Pakistan er et føydalt samfunn. Det vil si at selv om landet er et demokrati, er det fortsatt mer personvalg enn et partivalg. I praksis betyr det at hele landsbyer ofte stemmer på en og samme kandidat.

Selv om hver velger har sin egen stemmeseddel er det ofte vedtatt på forhånd, i samråd klanen, hvem man skal støtte. Og siden politikerne hopper fra det ene partiet til det andre, er det personen og ikke partiprogrammet som er fokus.

Før valget går derfor ordfører eller parlament-kandidaten til de mektigste familiene i landsbyen og ber om deres stemme. Så er det disse overhodene som har ansvaret for å trekke folk med på valgdagen, ellers mister de ansikt.

Forskjell på by og bygd

Slik er det på landsbygda. I byene er situasjonen selvsagt mer lik Norge, både som følge av høyere utdanning og mer politisk bevissthet. Men byene er også annerledes fordi familiene og klanene er mer fragmenterte.

I Norge har mer enn 80 prosent av norsk-pakistanerne bakgrunn fra landsbygda. For dem er det ingen overraskelse det som nå skjer i Oslo SV. De kjenner nemlig bedre personen Akhtar Chaudry, enn løftene til partiet hans.

Også de politiske partiene i hovedstaden vet utmerket godt hvordan det pakistanske valgkamp-maskineriet fungerer. Dette er en grunn til at spesielt Ap, SV og Høyre ofte har hatt innvandrer-kandidater i vippeposisjon under kommunevalg. Det er da de utsatte kandidatene kan aktivere sine støttespillere – på sin egen “måte”.

Og hva gjør støttespillerne i praksis: Jo, de melder inn kone, datter, sønn og alle mulige fettere. Med eller uten deres samtykke. Dette er den klassiske pakistanske rekrutteringen.

Det kan legges til at personen som foretar den kollektive innmeldingen ofte er familieoverhodet som styrer felles-økonomien for alle i husholdningen. Med andre ord, sjefen.

Derfor spør han ikke den enkelte som blir meldt inn om penger til kontingent. Ei heller spør han Akhtar Chaudry om refusjon av penger. Det vil oppfattes som direkte smålig!

2.generasjon er fornorsket

Det pakistanske miljøet er derfor mest overrasket over at det ikke var flere enn fem som ikke hadde betalt kontigenten selv for å støtte Akhtar Chaudry, og nå ventes det spent på om VG de neste dagene kanskje vil bringe enda flere verve-historier.

Men hva ville f.eks skjedd hvis landsby-høvdingene Aslam Ahsan (Ap) eller Khalid Mahmood (Ap) hadde satt i gang noe tilsvarende?

Jeg tror Arbeiderpartiet skal være glad for at de ikke har åpne nominasjonsmøter!

Årsaken til at Akhtar Chaudrys støttespillere ikke har rekruttert på klassisk pakistansk vis er at flertallet av dem er utdannede mennesker som faktisk har lært seg norsk medlemskultur. Derfor har de bare en begrenset del av det norsk-pakistanske miljøet som sitt nedslagsfelt, og derfor er det ikke umulig at de har satset på rekruttering også i andre innvandrergrupper.

Trøsten er at den nye generasjonen av unge norsk-pakistanske politikere, som Hadia Tajik og Abid Q.Raja, kjenner verken spillereglene eller har det samme nettverket, til å verve medlemmer på tilsvarende måte. De er rett og slett for “norske” i den politiske tankegangen. Naturlig nok.

Det er likevel en lang vei fra å bli medlem i SV – bevisst eller ubevisst – til å møte opp på nominasjonsmøtet den 9.desember. Dukker det ikke opp mange nok nyvervede der kan bymannen Chaudry fort bli et mobbeoffer blant de norsk-pakistanske bøndene!

Hvorfor er det bare norsk-pakistanere som vil på Tinget?

Er det tilfeldig at de nyvalgte stortingskandidatene, Hadia Tajik (Ap) og Abid Raja (V), begge er norsk-pakistanere?

Eller at tredjemann som kjemper for å komme på Tinget, Akhtar Chaudry (SV), også har pakistansk bakgrunn?

Nesten 10 prosent av Norges befolkning har minoritetsbakgrunn, men det er spesielt en gruppe som utmerker seg i den politiske deltakelsen, norsk-pakistanere.

Og i tillegg til de nevnte stortingskandidatene har man selvsagt drevne politikere som Afshan Rafiq, Aaamir Sheikh, Aslam Ahsan, Khalid Mahmood, Yousuf Gilani og Tariq Shah. Alle disse har også pakistansk bakgrunn.

Hvor er de andre?

Og det er da jeg lurer på: Hvorfor er det ingen tyrkere eller indere på nasjonalt nivå? De har tross alt like lang botid i Norge som pakistanerne.

Jeg vet det er en håndfull gjeng med tyrkere i Drammen bystyre, byen med nest flest innvandrere etter Oslo, men hvorfor kommer de seg aldri videre derfra?

Eller hva med de drøyt 20.000 som har vietnamesisk bakgrunn? De kan ihvertfall ikke bruke dårlige norsk-kunnskaper som en unnskyldning – etter mer enn 20 år i Norge.

I forrige uke møtte jeg en tamilsk bystyrepresentant fra Oslo, og det første han sa var at nå var det på tide at også det tamilske miljøet fikk et forbilde eller en politiker på nasjonalt nivå!

Og da jeg møtte en somalisk foreningsleder i dag spurte jeg om hvorfor et miljø på mer enn 22.000 mennesker ikke klarer å produsere politikere som kan hevde seg i den offentlige debatten?

Svaret hans var at somaliere er politisk engasjerte, men at de følger fortsatt mer med på det som skjer i Mogadishu enn det som foregår i Oslo.

Det tror jeg også gjelder norsk-pakistanere, spesielt 1.generasjon. De vet utmerket godt hvem som er den lokale ordføreren og parlamentsmedlemmet som representerer deres egen valgkrets i hjemlandet. Og i mange norsk-pakistanske hjem er det nyhetskanaler på morsmålet som dominerer. Men likevel klarer altså dette miljøet å kombinere politikken i hjemlandet med en aktiv samfunnsdeltakelse i Norge.

Høy valgdeltakelse

For dette er faktum. Ifølge SSB stemte 43 prosent av innvandrerne med pakistansk bakgrunn ved stortingsvalget i 2001. Ved siste valg var tallet steget til 54 prosent.

Dette vet de politiske partiene og da er det ikke så rart at det flørtes vilt med denne gruppen velgere, spesielt i Oslo før kommunevalget. I hovedstaden har nå mer enn 25 prosent av befolkningen minoritetsbakgrunn.

Men minoritetsmiljøet er i konstant forandring. Personer fra Polen utgjør nå landets største innvandrergruppe med mer enn 32.000 mennesker. Men det vil ta tid før den politiske kampviljen blir like sterk hos polakkene som pakistanerne. Fordi økt deltakelse kommer ofte med økt botid.

Derfor har de politiske partiene et stort ansvar for en bredere rekruttering før neste valg. Det holder ikke med de 140 ikke-vestlige representantene som ble valgt inn i kommunevalget 2007. Av totalt drøyt 11.000 representanter.

Forbilder trengs på nasjonalt nivå. Og derfor må også innvandrermiljøene ta et større ansvar. Det er de som må sørge for å støtte og dyrke frem personligheter som kan fronte både sitt parti og sitt eget miljø.

For det er flott at Stortinget ikke blir kritthvitt, men en politisk “over-representasjon” av bare en gruppe kan også bli lite fargerikt. Raja, Tajik og Chaudry kan tross alt ikke snakke på vegne av alle “nye landsmenn”, fra øst til vest.

PS! Undertegnede (som også er norsk-pakistaner) hadde selv et lite lokalpolitisk eventyr på midten av 90 tallet.

Pappa var 70-tallets polakk.

Norge er sjokkert over bo- og arbeidsforholdene til polske arbeidsinnvandrere etter dødsbrannen som kostet sju liv i Drammen.

Og derfor kommer debatten om tvilsomme arbeidsformidlere, bolighaier og manglende norsk-opplæring for arbeidsinnvandrere.

Men dette har vi da hørt før? Hvis jeg skrur tiden tilbake til før jeg ble født så skal jeg forklare. Til 1970, da kom min far fra landsbygda i Pakistan til Oslo sentralstasjon. Med en koffert full av sommerklær og vitnemål fra universitetet.

Han var en av de såkalte gjestearbeiderne som kunne gå til hvilken som helst fabrikk og spørre etter jobb. Far kom på fredag og begynte å jobbe på mandag.

Og hvor bodde disse arbeiderne? Jo, i brakker rundt fabrikkene. Fire personer i en brakke. Faren min bodde på et pensjonat med andre pakistanere. Der betalte de halve lønna i husleie.

Sov på bårer

Men i 1971 og 1972 kom den virkelige store strømmen av arbeidsinnvandrerne, og da holdt det ikke med brakker lenger. Mange endte derfor opp på en nedlagt skole på Majorstua. Der sov opptil 30 unge menn på bårer i klasserommet. Tepper fikk de av Røde Kors. Og mange bodde på skolen i månedsvis.

Dette var en tid hvor de nye arbeiderne takket ja til alt, med et smil. De sorterte flasker på Nora fabrikk, tømte askebegrene på restaurantene og sendte pengene hjem til familiene. Ingen klaget om noe som helst.

Både de selv og norske myndigheter trodde nemlig at dette var midlertidig arbeidskraft, derav ordet gjestearbeider. Men faren min reiste aldri hjem, han hentet kona og stiftet familie. Og jobbet til han ble pensjonist.

Gi gratis norsk-opplæring

Nesten 40 år senere opplever vi en ny bølge av unge menn som sier ja takk til alt, nemlig øst-europeerne. Nå er de som bor i brakker og overseksjonerte eneboliger. Og nå er det de som sender penger hjem.

Og norske myndigheter behandler dem akkurat slik som min fars generasjon – som midlertidig arbeidskraft.

Derfor vil jeg ikke bli overrasket hvis vi om 40 år får en ny diskusjon om manglende integrering og språk-kunnskaper hos 1.generasjons øst-europeere.

Den diskusjonen pågår jo fortsatt for 1.generasjons pakistanerne. Politikere og eksperter som irriterer seg over hvorfor foreldregenerasjonen ikke lærte seg norsk. Kanskje ikke så rart siden det aldri ble tilbudt noen gratis språk-opplæring til de som kom på 70 tallet.

Den polske foreningens leder i Norge, Edyta Stylo, mener at sosial dumping kan unngås hvis arbeidsinnvandrerne får gratis opplæring i norsk. Helt enig. Såpass bør vi ha lært av historien!

Hvem er Norges mest kjente “svarting”?

Etter Barack Obamas historiske seier i natt satt jeg og tenkte på hvilke svarte personer som er Norges mest kjente.

Ali Farah fra Sofienbergsparken? Avdøde Eugene Obiora? Teatergruppa Queendom? John Carew?

Akhenaton De Leon fra Organisasjon mot offentlig diskriminering mener Obama ikke ville nådd like langt i Europa som i USA. Enig, men kanskje det ikke bare er Europas feil?

Da jeg skulle reise til USA for første gang satt jeg på flyet ved siden av en mørk herremann. Og som en ekte nordmann spurte jeg rutinert: Hvor er du fra?

Svaret var et kontant “United States of America”- på indisk-engelsk som luktet Punjab lang vei.

Spør en mørk mann på et fly fra Islamabad til Norge om det samme, og han vil fortelle om landsbyen, sin egen kaste, religionen og hvor flinke barna er til å snakke morsmål.

Gjestearbeider-mentalitet

Det er den grunnleggende annerledesheten mellom USA og Europa. Innvandrere som kom til Norge på 70 tallet kom ikke for å bli. De var gjester. Og det var slik de ble mottatt av norske myndigheter. Som midlertidig arbeidskraft. Etter hvert ble den norske modellen for integrering utviklet: Bli en del av samfunnet, men samtidig bevar egen kultur og egenart.

Og det er da man får norsk-pakistanere, norsk-somaliere og norsk-vietnamesere. Eller bindestreks-barn som Loveleen Rihel Brenna kaller dem. Og der er vi vel egentlig fortsatt, nesten 40 år etter den store arbeidsinnvandringen.

Fellesbetegnelsen er innvandrere, fjernkulturelle, multikulturelle, nye landsmenn, 2.generasjon, etterkommere etc. Fancy ord, men som egentlig betyr det samme: “Oss” og “Dere”.

Og da er spørsmålet: Når skal majoritetssamfunnet – og kanskje enda viktigere – minoritetene selv, begynne å kalle seg for norske? Det tror jeg faktisk er på tide nå.

I USA kalles ingen for fjernkulturelle. Der reiser man heller ikke fra India for å være en gjest. TV2 reporter Gerhard Helskogs nye bok, ” Innvandrernes supermakt”, viser nettopp en rekke glimrende eksempler på hva Norge kan lære av USA. Og hva norske innvandrere kan lære av amerikanske innvandrere.

For det er virkelig fascinerende å se slektninger reise fra Pakistan til Washington og si at de er amerikanske. Etter bare to måneders botid! Det sier litt om inkluderingen og følelsen av å tilhøre et felleskap. Uansett farge, religion, kjønn eller legning.

Blenda-hvite Norge

I mitt møte med mørkhudede nordmenn har jeg ikke møtt samme entusiasme. For dem har Norge fortsatt en lang vei å gå. De samme politikerne som nå står i kø for å gratulere Obama har ikke klart å nominere en eneste person med innvandrer-bakgrunn på sikker plass til det kommende stortingsvalget. Pressen som nå hyller den historiske afro-amerikaneren har ennå ingen nyhetsanker, redaktør eller kommentator som er svart. For ikke å snakke om det offentlige Norge med departementene i spissen. Der er det meste kritthvitt – med unntak av UDI.

Men alt er ikke dystert. Norsk inkludering har kommet lenger enn før og det er mange eksempler på at det går rett vei. Men problemet er kanskje at det går litt for tregt – og med litt for få. Spesielt sammenlignet med USA.

For Obama har ikke bare endret verdens mektigste nasjon. Han har også gitt millioner av minoriteter over hele verden en ny giv. Enten det er muslimer i India, kristne i Midtøsten eller som det så politisk korrekt heter her i landet – våre nye landsmenn. Stå på, alt er mulig!

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.