Musharrafs siste bølge?

I morgen skal tusenvis av norsk-pakistanere feire Pakistans nasjonaldag. Men i motsetning til tidligere feiringer ser man ikke like prominente pakistanske politikere på talerstolen. De fleste har avlyst Oslo-turen.

Årsaken er den kritiske situasjonen i verdens eneste muslimske atommakt. Der forberedes det nå riksett mot president Pervez Musharraf.

I 1999 kuppet Musharraf, som den gang var hærsjef og general, makten i Pakistan.

I to år ble han fordømt av et unisont verdenssamfunn og vestlige land krevde gjeninsettelse av demokratiet. Men hylekoret opphørte umiddelbart etter 11 september 2001.

Vestens venn

Da trengte nemlig USA og dets vestlige allierte Musharrafs hjelp for å knuse Taliban i Afghanistan. Et brutalt regime, som forøvrig var klekket ut i pakistanske koranskoler. Med Musharrafs hær som deres viktigste støttespiller.

Siden 2001 har derfor Musharraf vært en av Vestens viktigste soldater i kampen mot terror. Som belønning har det fattige landet fått milliarder i pengestøtte. Selv Norge doblet sin økonomiske bistand til Pakistan i denne perioden.

Men i år fikk det pakistanske folket nok. Generalens politiske parti, Pakistan Muslim League(Q) led et knusende nederlag ved valget i februar og partiene til hans erkefiender, Benazir Bhutto og Nawaz Sharif, vant makten. Nå er det de som har flertall i nasjonalforsamlingen og de fire provinsene.

Og et halvt år etter seieren er de klare for å kvitte seg med Musharraf.

Står alene

Den nye hærsjefen, som Musharraf selv utpekte, har vist sin tidligere sjef en kald skulder. Ikke nok med det, general Ashfaq Kiyani har også beordret den mektige etterretningstjenesten ISI om å ikke blande seg inn i det pågående politiske spillet. Det har de alltid gjort.

Uten hærens støtte står den tidligere kommandosoldaten Musharraf helt alene. Selv flere statsråder fra hans eget parti har skiftet side. Nå krever også de at generalen skal stilles for riksrett.

Ifølge pakistanske kommentatorer kunne dette aldri ha skjedd hvis USA fortsatt insisterte på at Musharraf er den beste lederen i kampen mot terror. Amerikanerne må ha blitt overbevist om at hans tid er forbi, men at den nye regjeringen fortsatt vil kjempe mot ekstremister i grenseområdene mot Afghanistan. Ikke for USAs skyld, men for Pakistans skyld.

Mange mener at Musharraf vil trekke seg før prosessen med riksrett starter innen kort tid. Kanskje vil han bruke anledningen på nasjonaldagen i morgen for å melde sin avgang?

Andre mener Musharraf er for sta til å gi seg når han nå blir beskyldt for omfattende økonomisk korrupsjon og flere brudd på Grunnloven. De mener han fortsatt kan kjempe for sitt politiske liv ved å oppløse nasjonalforsamlingen.

Bølgemakeren

Jeg husker godt da jeg intervjuet Musharraf i hans militære hovedkvarter i Rawalpindi i 2006. Det var en stolt og selvsikker mann som mente at pakistanske politikere var helt udugelige.

Dette er det Musharraf svarte ordrett da jeg spurte ham om hvordan han slappet av i all uroen:

“Jeg spilte tennis i går. Men det kan gå uker uten trening. Jeg er aldri spent og er heller ikke en mann som blir stresset. Og mye av det vi kaller problemer, har vi på en måte skapt for landets skyld. Jeg er ikke som tidligere ledere som ikke skapte bølger. Jeg gjør det fordi jeg bryr meg om Pakistan. Jeg kunne være rolig og spilt tennis hver dag. Men jeg er ikke en slik mann. Jeg vil skape bølger for Pakistans skyld, og kontrollere bølgene”.

Men spørsmålet er om den isolerte krigeren denne gang kanskje vil drukne i sine egne bølger.

Islam som gissel

Hvordan ville profeten Mohammed ha reagert hvis noen laget en karikaturtegning av ham? Dette spørsmålet har jeg ofte lurt på etter å ha sett islamister gå amok i Midtøsten – 1400 år etter Mohammeds død.

Ville profeten f. eks ha brent ned ambassader eller oppfordret til boikott av norske oster?

I søken etter svar må jeg innrømme at det første som slo meg var hvor lite jeg visste om Islams grunnlegger. Det til tross for at jeg er født og oppvokst i et muslimsk hjem.

Jeg hadde ferdiglest Koranen da jeg var ti år gammel og mor og far hadde til og med en fest for å vise hvor stolte de var av sønnen sin. Men problemet var at jeg ikke hadde forstått ett eneste ord av en bok jeg hadde brukt to år på å lese.

Jeg kunne urdu – men Koranen var på arabisk. Et helt fremmed språk.

Ti år senere leste jeg Koranen på norsk – men der står det faktisk svært lite om Muhammed. For å finne ut av profetens liv må en lese biografiene – skrevet av fire historikere i Arabia like etter Mohammeds død.

Og disse skriftene bør også islam-hatere lese. For Mohammed var ikke like trangsynt som mange av dagens muslimer.

Mest misforståtte tro

Hvor mange ganger hører man ikke om foreldre som nekter muslimske gutter å gifte seg med norske jenter.

Men disse foreldrene burde vite at deres egen profet – som de anser som idealmennesket – giftet seg med både en kristen og jødisk kvinne.

Hvorfor kan ikke imamene i norske moskeer forkynne dette?

Jeg spurte min far om han visste om profetens jødiske kone. Nei, han hadde ikke hørt om det. Kanskje ikke så rart siden han aldri har lest Koranen.

Vi har altså en foreldregenerasjon som enten har lest det som skal være deres åndelige manual på et språk de ikke forstår – eller så har de ikke lest det i det hele tatt.

Da er det ikke så rart at verdens nest største religion er verdens mest misforståtte tro.

Allahs hissige undersåtter på jord bør også lære av Mohammeds tålmodighet. Da profeten forkynnet sin tro var det en kvinne som kastet søppel på ham – hver gang han gikk forbi huset hennes. Men en dag da profeten skulle gå forbi – sto ikke kvinnen der.

Mohammed ble ikke lettet, han gikk faktisk inn til kvinnen for å spørre om hun var syk.

Hva gikk galt?

Biografiene til Mohammed – som ikke er skrevet av vestlige islamofober – er stappfulle av slike historier. De forteller om en ydmyk mann som ga nesten alt det han eide til fattige og foreldreløse. Mohammeds fiender i Mekka skjelte ham ut for åpen scene – men han sa aldri et ord. Ville en slik mann ha kastet brannbomber mot en redaksjon som trykket bilder av ham? Neppe.

Mohammed – som ikke kunne lese eller skrive – forbød araberne å drepe jentebarn. Kvinner fikk også rett til arv og skilsmisse.

Men noe må ha gått grunnleggende galt siden kvinner nektes å kjøre bil i dagens Saudi-Arabia. Det samme ørkenlandet hvor profeten ble født.

Da er det ikke rart at dagens feminister i muslimske land går til Mohammeds liv og lære for å kjempe for sine rettigheter. Problemet er ikke religionen, men de mannlige forvalterne og tolkerne av skriftene.

Og det beste skrekkeksempelet på ekstremtolkning er Taliban.

Selv da en Mohammeds koner ble beskyldt for å være utro – begynte han ikke å samle steiner. Han spurte kona om ryktene var sanne og la til at Gud ville tilgi hvis hun angret. Kona bedyret sin uskyld- og Mohammed trodde på henne.

Men i dagens muslimske regimer er det total fravær av tilgivelse. At Iran nå skal steine ni personer til døden for utroskap er et godt eksempel på hvordan mannlige mullaher misbruker religionen.

Problemet i Norge er ikke kontrollerende imamer. Problemet er fraværet av kritiske muslimer i offentligheten. Det er de som kan fortelle både sine egne – og det norske folk – om hvordan Islam stadig blitt tatt som gissel av ekstremister.

Homo i Allahs rike

Jeg har alltid lurt på en ting. Hvorfor handler grove pakistanske vitser utelukkende om afghanske menn som er på jakt etter guttesex?

Hvorfor spøker man ikke med iranere, indere og kinesere på den samme måten?

Svaret fikk jeg nylig da jeg hørte på et foredrag fra forfatteren Mikael Luongo. Han har skrevet boken “Gay Travel in the muslim world”.

Den amerikanske forfatteren har reist rundt i den muslimske verden for å utforske sin egen og andres homoseksualitet.

Og i boken får Kandahar i Afghanistan en sentral plass. Samme byen hvor Taliban har sitt kjerneområde – men som visstnok også skal være et paradis for afghanske homser.

Da er det ikke så rart at det sies at når fugler flyr over Kandahar så gjør de det med en vinge. Den andre vingen bruker de til å beskytte rompa.

Skeivheten i muslimske land

Jeg har vært i mange store muslimske byer, som Kairo, Beirut, Casablanca og Jakarta. Og overalt er det fascinerende å se intimiteten mellom menn. Enten at de holder hverandre i hendene og går åpenlyst rundt i gatene – eller at kinnene deres møtes for gi de tre arabiske luft-kyssene.

Da jeg skulle reise til Peshawar på grensen til Afghanistan for første gang som tenåring fikk jeg høre at det beste var å ikke barbere seg – glatt hud ville nemlig vekke lystene til kåte pashtuner-menn.

Men her hjemme hører vi sjelden om skeivheten i den muslimske verden. Kanskje ikke så rart siden det er ingen profilerte homo-muslimer i det offentlige rom. Personlig kjenner jeg flere, men de tør ikke å stå frem av hensyn til sin egen familie.

De frykter ikke Allahs sodomi-forbud, mer det at foreldrene vil bli utstøtt.

Den samme frykten er selvsagt sterkere i muslimske land. Homofili praktiseres – men i det skjulte. Og forfatteren Mikael Luongo har full forstålse for det. Han mener målet ikke må være homo-barer eller lesbe-parader i Kabul.

Myndighetene blir nemlig først irritert når homofili blir en synlig bevegelse.

Ifølge Luongo forsøker vestlige aktivister og politikere å påtvinge sin egen definisjon av homofili – også i Østen. Det til tross for at det har eksistert sex mellom menn i de områdene i tusenvis av år. De muslimske sultanenes haremer var velkjente for å inneholde skjønne parfymerte gutter, likedan homo-affærene til flere muslimske erobrere og poeter.

Og i dagens stammeområder mellom Afghanistan og Pakistan er det fortsatt status å ha en ung mannlig elsker – selv om man er gift og har barn. Og hvis man vil se de mest frigjorte muslim-homsene er det bare å reise til Istanbul – byen som engang var hovedkvarteret til det mektige ottomanske riket.

Uvitne norske muslimer?

Ofte virker det som at de muslimene i Norge som hater enten homser eller transer – ikke vet hva som skjer i deres egne opprinnelsesland.

En god begynnelse for disse menneskene er å reise til Pakistan og se transvestittene som danser i alle festlige anledninger. Jeg har faktisk aldri sett så mange transvestitter gå åpenlyst rundt i noe annet land.

Homofili eksisterer selvsagt like mye i muslimske land som i Vesten. Men det betyr nødvendigvis ikke at den vestlige modellen er løsningen for alle. I land som Iran hvor fire vitner kan gi dødsstraff for manne-sex – sier det seg selv at det er vanskelig å erklære sin seksuelle legning.

Da er det ikke rart at muslimske homser heller vil elske inne i skapet – med bare Gud som vitne.

Men i Norge er situasjonen annerledes – selv om det var straffbart med homofilt samliv helt frem til 1972. Tilfeldigvis kom også den store gruppen av muslimer til Norge på 70-tallet. Nesten 40 år senere er det kanskje på tide at vi får vår første muslimske kjendis-homse.

Eller hva mener du?

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.