Hvordan ville profeten Mohammed ha reagert hvis noen laget en karikaturtegning av ham? Dette spørsmålet har jeg ofte lurt på etter å ha sett islamister gå amok i Midtøsten – 1400 år etter Mohammeds død.

Ville profeten f. eks ha brent ned ambassader eller oppfordret til boikott av norske oster?

I søken etter svar må jeg innrømme at det første som slo meg var hvor lite jeg visste om Islams grunnlegger. Det til tross for at jeg er født og oppvokst i et muslimsk hjem.

Jeg hadde ferdiglest Koranen da jeg var ti år gammel og mor og far hadde til og med en fest for å vise hvor stolte de var av sønnen sin. Men problemet var at jeg ikke hadde forstått ett eneste ord av en bok jeg hadde brukt to år på å lese.

Jeg kunne urdu – men Koranen var på arabisk. Et helt fremmed språk.

Ti år senere leste jeg Koranen på norsk – men der står det faktisk svært lite om Muhammed. For å finne ut av profetens liv må en lese biografiene – skrevet av fire historikere i Arabia like etter Mohammeds død.

Og disse skriftene bør også islam-hatere lese. For Mohammed var ikke like trangsynt som mange av dagens muslimer.

Mest misforståtte tro

Hvor mange ganger hører man ikke om foreldre som nekter muslimske gutter å gifte seg med norske jenter.

Men disse foreldrene burde vite at deres egen profet – som de anser som idealmennesket – giftet seg med både en kristen og jødisk kvinne.

Hvorfor kan ikke imamene i norske moskeer forkynne dette?

Jeg spurte min far om han visste om profetens jødiske kone. Nei, han hadde ikke hørt om det. Kanskje ikke så rart siden han aldri har lest Koranen.

Vi har altså en foreldregenerasjon som enten har lest det som skal være deres åndelige manual på et språk de ikke forstår – eller så har de ikke lest det i det hele tatt.

Da er det ikke så rart at verdens nest største religion er verdens mest misforståtte tro.

Allahs hissige undersåtter på jord bør også lære av Mohammeds tålmodighet. Da profeten forkynnet sin tro var det en kvinne som kastet søppel på ham – hver gang han gikk forbi huset hennes. Men en dag da profeten skulle gå forbi – sto ikke kvinnen der.

Mohammed ble ikke lettet, han gikk faktisk inn til kvinnen for å spørre om hun var syk.

Hva gikk galt?

Biografiene til Mohammed – som ikke er skrevet av vestlige islamofober – er stappfulle av slike historier. De forteller om en ydmyk mann som ga nesten alt det han eide til fattige og foreldreløse. Mohammeds fiender i Mekka skjelte ham ut for åpen scene – men han sa aldri et ord. Ville en slik mann ha kastet brannbomber mot en redaksjon som trykket bilder av ham? Neppe.

Mohammed – som ikke kunne lese eller skrive – forbød araberne å drepe jentebarn. Kvinner fikk også rett til arv og skilsmisse.

Men noe må ha gått grunnleggende galt siden kvinner nektes å kjøre bil i dagens Saudi-Arabia. Det samme ørkenlandet hvor profeten ble født.

Da er det ikke rart at dagens feminister i muslimske land går til Mohammeds liv og lære for å kjempe for sine rettigheter. Problemet er ikke religionen, men de mannlige forvalterne og tolkerne av skriftene.

Og det beste skrekkeksempelet på ekstremtolkning er Taliban.

Selv da en Mohammeds koner ble beskyldt for å være utro – begynte han ikke å samle steiner. Han spurte kona om ryktene var sanne og la til at Gud ville tilgi hvis hun angret. Kona bedyret sin uskyld- og Mohammed trodde på henne.

Men i dagens muslimske regimer er det total fravær av tilgivelse. At Iran nå skal steine ni personer til døden for utroskap er et godt eksempel på hvordan mannlige mullaher misbruker religionen.

Problemet i Norge er ikke kontrollerende imamer. Problemet er fraværet av kritiske muslimer i offentligheten. Det er de som kan fortelle både sine egne – og det norske folk – om hvordan Islam stadig blitt tatt som gissel av ekstremister.

Jeg har alltid lurt på en ting. Hvorfor handler grove pakistanske vitser utelukkende om afghanske menn som er på jakt etter guttesex?

Hvorfor spøker man ikke med iranere, indere og kinesere på den samme måten?

Svaret fikk jeg nylig da jeg hørte på et foredrag fra forfatteren Mikael Luongo. Han har skrevet boken “Gay Travel in the muslim world”.

Den amerikanske forfatteren har reist rundt i den muslimske verden for å utforske sin egen og andres homoseksualitet.

Og i boken får Kandahar i Afghanistan en sentral plass. Samme byen hvor Taliban har sitt kjerneområde – men som visstnok også skal være et paradis for afghanske homser.

Da er det ikke så rart at det sies at når fugler flyr over Kandahar så gjør de det med en vinge. Den andre vingen bruker de til å beskytte rompa.

Skeivheten i muslimske land

Jeg har vært i mange store muslimske byer, som Kairo, Beirut, Casablanca og Jakarta. Og overalt er det fascinerende å se intimiteten mellom menn. Enten at de holder hverandre i hendene og går åpenlyst rundt i gatene – eller at kinnene deres møtes for gi de tre arabiske luft-kyssene.

Da jeg skulle reise til Peshawar på grensen til Afghanistan for første gang som tenåring fikk jeg høre at det beste var å ikke barbere seg – glatt hud ville nemlig vekke lystene til kåte pashtuner-menn.

Men her hjemme hører vi sjelden om skeivheten i den muslimske verden. Kanskje ikke så rart siden det er ingen profilerte homo-muslimer i det offentlige rom. Personlig kjenner jeg flere, men de tør ikke å stå frem av hensyn til sin egen familie.

De frykter ikke Allahs sodomi-forbud, mer det at foreldrene vil bli utstøtt.

Den samme frykten er selvsagt sterkere i muslimske land. Homofili praktiseres – men i det skjulte. Og forfatteren Mikael Luongo har full forstålse for det. Han mener målet ikke må være homo-barer eller lesbe-parader i Kabul.

Myndighetene blir nemlig først irritert når homofili blir en synlig bevegelse.

Ifølge Luongo forsøker vestlige aktivister og politikere å påtvinge sin egen definisjon av homofili – også i Østen. Det til tross for at det har eksistert sex mellom menn i de områdene i tusenvis av år. De muslimske sultanenes haremer var velkjente for å inneholde skjønne parfymerte gutter, likedan homo-affærene til flere muslimske erobrere og poeter.

Og i dagens stammeområder mellom Afghanistan og Pakistan er det fortsatt status å ha en ung mannlig elsker – selv om man er gift og har barn. Og hvis man vil se de mest frigjorte muslim-homsene er det bare å reise til Istanbul – byen som engang var hovedkvarteret til det mektige ottomanske riket.

Uvitne norske muslimer?

Ofte virker det som at de muslimene i Norge som hater enten homser eller transer – ikke vet hva som skjer i deres egne opprinnelsesland.

En god begynnelse for disse menneskene er å reise til Pakistan og se transvestittene som danser i alle festlige anledninger. Jeg har faktisk aldri sett så mange transvestitter gå åpenlyst rundt i noe annet land.

Homofili eksisterer selvsagt like mye i muslimske land som i Vesten. Men det betyr nødvendigvis ikke at den vestlige modellen er løsningen for alle. I land som Iran hvor fire vitner kan gi dødsstraff for manne-sex – sier det seg selv at det er vanskelig å erklære sin seksuelle legning.

Da er det ikke rart at muslimske homser heller vil elske inne i skapet – med bare Gud som vitne.

Men i Norge er situasjonen annerledes – selv om det var straffbart med homofilt samliv helt frem til 1972. Tilfeldigvis kom også den store gruppen av muslimer til Norge på 70-tallet. Nesten 40 år senere er det kanskje på tide at vi får vår første muslimske kjendis-homse.

Eller hva mener du?