Vuelta-exit

Sist onsdag, på femte etappe av Spania Rundt,  rullet vi rolig ned fra Sierra Nevada, som var målsted dagen før. Den nøytrale starten tok oss 2200 høydemeter og 37 km ned til byen Granada, der den offisielle starten av etappen fant sted. Jeg hadde fått frie tøyler på etappen, og ville prøve å komme av gårde i et brudd. Etappen hadde to tøffe 2.-kategoristigninger, men jeg hadde en bra følelse og formen var god. I tillegg hadde løpet satt seg, og jeg hadde tapt nok tid i sammendraget til at favorittene ville tillate at jeg gikk i brudd. Løypeprofilen var gjennomanalysert. I en stigning etter bare 13 km hadde jeg bestemt meg for å angripe, men det viste seg at det var mange som hadde hatt samme idé. Bruddet kom aldri av gårde, og jeg ble sittende i feltet.

”Vi kjører inn i en by om 5 km” informerte Team Skys sportsdirektør Steven de Jong over den interne radiokommunikasjonen litt senere. En knapp time hadde passert siden starten, men ingen gruppe hadde evnet å rive seg løs ennå. Farten hadde vært høy og flere smågrupper var allerede hektet av hovedfeltet. Flere av rytterne som hadde forsøkt å komme seg av gårde hang med nebbet og hadde gitt opp å komme med i et brudd, men jeg følte meg fortsatt fin, og tenkte at ”det er nå det gjelder”. Ian Stannard tettet en luke og kjørte meg perfekt frem før inngangen til byen. Gjennom de smale og svingete gatene ga jeg alt, og vi fikk den luken vi håpet på. Bruddet var dannet. ”Yes”, tenkte jeg, første nåløye var passert. Dessverre ble nok gruppen litt for stor, og Liquidgas og Katusha tok opp jakten bak. Vi blir etter hvert hentet, og jeg var igjen tilbake i et nå ganske redusert hovedfelt.

Solen stekte, og behovet for drikke var stort. Vi vekslet på å ta oppgaven som vannbærer, og etter en utforkjøring slipper jeg meg ned bakerst i feltet. Jeg kalte på servicebilen og ble liggende og vente på den. Det oppstod en luke på 20-25 meter i feltet. Farten var høy, og jeg bestemte meg for å vente til vi kom ned på flatene nedenfor før jeg tok i mot flaskene. Kroppen kjentes fortsatt fin, og humøret var bra. Jeg spøkte litt med min tidligere lagkompis, Karsten Kroon, om hvem som rullet best. Vi lå i aerodynamisk stilling, side om side inn mot en rundkjøring. Jeg vant ”duellen” og kom først inn. 200-300 meter senere så jeg teambussen vår, som var på vei til målområdet. Plutselig skrek massøren vår, Stefan, noe voldsomt. Han hadde sett en liten gutt som kom løpene fra motsatt side og rett ut i veien.

I brøkdelen av et sekund før jeg traff gutten, så han opp på meg. Det eneste jeg rakk å tenke var at dette kommer til å skikkelig galt. Selv om farten var veldig høy var det som om alt gikk i slow motion. Mekanikerne på laget har i ettertid fortalt meg at de kunne lese av farten min i kollisjonsøyeblikket på SRM-computeren min. Jeg syklet i 67,3 km/t. Helt uten sjanse til å unngå sammentreffet smalt jeg inn i ham. Jeg fløy gjennom lufta, dundret i asfalten og skled/rullet 15 meter før jeg endte opp i grøfta. Bussjåføren vår, Chris, måtte hoppe tilside for at jeg ikke skulle treffe ham. Det første jeg tenkte på var gutten, hvordan gikk det med han? Jeg visste ikke helt hvordan jeg hadde truffet ham og fryktet det verste. Folk stimlet til og ville høre om det gikk bra med meg. ”Ser du dobbelt?”, spurte rittlegen. ”Nei, jeg har det ok, mitt navn er Arvesen og vi er i Spania Rundt!”, svarte jeg. ”Hjelp heller gutten”, sa jeg. Jeg fikk raskt beskjed om at han var ok og på vei inn i ambulansen som var på stedet.

Jeg kjente at det var kneet mitt som hadde tatt den verste støyten. Noen få minutter senere kom teamlegen vår. ”Hvordan går det med kneet?” spurte han. Han kunne se at jeg ikke kunne belaste det. ”Usikker”, svarte jeg. Han undersøkte meg, og motvillig slapp han meg og lot meg prøve å gå uten hjelp. Det hadde nå gått flere minutter siden sammenstøtet. ”Dette går ikke!” sa Steven de Jong. ”Se på deg, du ser jo ikke ut, hør nå på legen Kurt!” Skuffet hinket jeg inn i bussen. Kastet, den knuste hjelmen, og tok av meg den opprevne trøya. Svært skuffet over at min siste Grand Tour skulle ende slik, men samtidig glad for at vi begge var i live.

Få minutter etterpå hørte jeg biler passere utenfor bussen. En gruppe, som hadde blitt hektet av i starten, kjørte forbi. Team Sky-sportsdirektør Marcus Ljungqvist satt i den andre teambilen vår, bak denne gruppen, hvor blant annet CJ Sutton som hadde en dårlig dag satt. ”Chris, jeg må ha en ny sykkel!” skrek jeg til bussjåføren vår. ”Kall opp Marcus og si jeg må ha reservesykkelen min. Faen, det skal ikke ende slik!” skrek jeg. I bagen min fant jeg en ny trøye og en ny hjelm, og tok opp jakten på den lille gruppen som passerte. Etter bare 6-7 km så jeg de, det var bare 4 stk. De hadde kjørt hele dagen alene og liknet noen Zombier, totalt utslitt. Jeg prøvde å motivere de: ”dette kan vi klare!”. Adrenalinet fosset gjennom kroppen min. Jeg kjente nesten ingen smerter og kjørte på. Etter hvert tok vi igjen en større gruppe som vi fullførte etappen med, komfortabelt innenfor tidsgrensen.

Tilbake i bussen takket CJ meg for hjelpen. Så begynte det møysommelige arbeidet med å rense alle sårene mine for asfalt, grus og jord. I dusjen brukte jeg en spesiell børste og skrubbet så hardt jeg orket, mens jeg bet tennene sammen. Selv om dette er ubeskrivelig smertefullt er det veldig viktig å få alle fremmedlegemer ut av sårene for å forhindre infeksjon. En halv time senere har legen vår, Geert, plastret meg ferdig, og jeg kan endelig slappe av litt.

Ved ankomst hotellet ble jeg sjekket ut en gang til. Kneet virket greit, og kroppen var generelt ok, selv om det verket både her og der. Den største bekymringen var alle skrubbsårene. Det suger energi å gå rundt med skrubbsår på hele kroppen, og det er svært lite heldig for restitusjonsprosessen. Etter en sen middag tok jeg noen smertestillende tabletter og la meg til å sove, glad for at jeg kom meg til mål, og med håp om å komme meg videre i Vueltaen.

Jeg sov overraskende godt gjennom natten og var optimistisk før start på sjette etappe. Etappeprofilen var ikke spesielt hard, så jeg hadde stor tro på at jeg skulle komme meg de 193 kilometerne til Cordoba. Dessverre viste det seg at ettervirkningene fra gårsdagens sammenstøt hadde tappet kroppen for krefter, og jeg hadde ikke klart å restituere meg tilstrekkelig. Etter bare noen få kilometer ble jeg kjørt av. Jeg kom meg opp igjen til feltet, men siden et brudd fortsatt ikke hadde etablert seg så kom det stadig nye rykk. Det skulle ikke store bakken til før jeg hadde problemer. Etter hvert kom en gruppe av gårde og farten roet seg ned. Jeg satt med og klarte meg greit.  Jeg fikk mye støtte fra mange i feltet, og det var veldig hyggelig. Men etter hvert ble det gradvis verre, og etter drøyt 140 km sa det bare stopp. Venstre beinet ville rett og slett ikke mer, det var nesten som en kortslutning. Selv om hodet ville, så svarte ikke musklene.

Jeg har nå kommet hjem til Norge igjen, og hatt noen rolige dager. Kroppen kjennes allerede mye bedre ut. Alt i alt må jeg bare konstatere at jeg var utrolig heldig. Selv om skadene jeg fikk, tallrike skrubbsår og en kraftig smell i kneet, var alvorlige nok til at jeg måtte stå av Spania rundt, så er det heldigvis ting som leges ganske fort. Det blir en rutinekontroll av kneet på mandag, men jeg regner med å være tilbake på sykkelen og i trening få dager etter det. Jeg har allerede vært i dialog med Steffen Kjærgård for å sette opp en alternativ rittplan fremover, slik at jeg kan stille på startstreken i VM i toppslag.

Kurt:)

Min siste Grand Tour er i gang!

Varmen slo imot oss da vi gikk av flyet i Alicante sist tirsdag. Det har vært  unormalt varmt her nede, selv for Sør-Spania i august, og de siste dagene har det vært godt over 40 grader under hjelmen. Heldigvis takler jeg normalt varmen bra. Det er helt klart en stor overgang fra norsk sensommer, men etter hvert venner kroppen til seg heten, man akklimatiserer seg, og bruker dermed litt mindre energi på å kjøle ned ”motoren”.

Team Sky har i prinsippet bare et mål, det er å hjelpe Bradley Wiggins i sammendraget. Wiggo virker klar og sterk. Han har holdt vekten og trent godt siden han kom tilbake etter Tour de France-velten og kragebeinsbruddet. Humøret og vitsene sitter løst. Etter 4 timer med venting under presentasjonen, der arrangøren sendte oss rundt omkring inne i ”villagen”, som vi kaller startområdet, var det endelig vår tur til å entre scenen. Da speaker spurte Brad hvordan han så på de nærmeste ukene sa han: ”Det blir vel ok. Vi har blitt behandlet som hunder de siste timene og ser nå frem til å konkurrere!” Jeg tror ikke speakeren fikk med seg budskapet, men mange av de ganske bleke – sannsynligvis britiske – turistene, humret lett over ølglassene.

Gårsdagens førsteetappe var en lagtempo der det meste gikk galt. Jeg tok teten ut fra start og den første føringen. Vi kom fint i gang, men allerede etter knapt en kilometer, da jeg var tilbake i rekken, oppstod det en reaksjon som forplantet seg. Resultatet var at Zandio kom borti bakhjulet til rytteren foran, slo ut til siden og klippet mitt forhjul. Før vi var skikkelig i gang lå jeg nede i asfalten og måtte se laget kjøre fra meg. På vei til mål i ensomhet kunne jeg høre over kommunikasjonen på radioen at det var flere ting som gikk galt. Vi endte opp langt ned på listene, en veldig dårlig start.

Dagens etappe var småstressende. Med 40 graders varme gikk det unna med væskeinntaket, 7 liter drikke for min del. På rommet tidligere på dagen sa CJ Sutton at i dag skulle han vinne. Sist han sa det var i Kuurne-Brussel-Kuurne, og da vant han, respekt! Spesielt gøy med en triumf etter gårsdagens stang ut. Stemningen på laget er god, og vi er klare til å kjempe videre. Vuelta’n har knapt startet og vi gleder oss til fortsettelsen. Jeg har fått en god runde med massasje, fysio- og kiropraktorbehandling, og ser frem til imorgen. Hele Sky-gjengen her nede i Spania gleder seg også enormt over triumfen i Vattenfall Cyclassics i Tyskland i dag. Grattis Edvald!

– Et år til!

En uke med morsomme gateritt i Norge er unnagjort, og neste oppgave – Danmark Rundt – er allerede godt i gang. Sykkelinteressen hjemme på berget har virkelig tatt helt av, noe rittene i Kristiansand, Sandefjord og Grimstad understreket. Maken til folkefest har jeg nesten aldri opplevd i Norge noen gang. Det var rene ”belgiske tilstander”, med tusenvis av tilskuere som koste seg langs løypa. En rekke av stjernene fra Tour de France hadde tatt turen til lille Norge, og de ble heiet frem av et entusiastisk publikum som koste seg i nydelig sommervær. I tillegg til at det var en folkefest, betyr det mye at unge, lovende norske ryttere å få prøve seg mot TdF-heltene.

Jeg vil også benytte anledningen til å skryte av arrangørene av rittene. Det er lagt ned mange arbeidstimer i forkant, og rammen rundt var fantastisk både for publikum og ryttere. Når stjernene kommer til dekket bord, med sterke arrangementer, entusiastisk publikum og strålende norsk sommervær, så vil de gjerne komme tilbake til Norge ved neste korsvei. Vi er sakte, men sikkert i ferd med å etablere en sykkelkultur og bli en sykkelnasjon. Ungdomsmesterskapet, som ble arrangert i samme trasé rett før eliten fikk slippe til, understreket dette ytterligere. I følge Kaggestad senior var det flere NM-deltagere på sykkel i år, enn det var på NM i langrenn.

I skrivende stund er jeg altså tilbake på kjente veier, i Post Danmak Rundt. Rittet startet i går og avsluttes søndag i København, der vi kjører en runde i VM løypa. I dag, på rittets andre etappe, kom jeg meg av gårde i et tremannsbrudd. Vi ble kjørt inn når det var ca 15 kilometer igjen, men det var en veldig bra gjennomkjøring for min del. Etter Danmark blir det noen dager med trening hjemme i Norge, før turen går videre til La Vuelta, bedre kjent blant nordmenn som Spania rundt.

Under gaterittet i Grimstad, ropte tilskuerne: ”Ett år til! – Ett år til!” etter oppfordring av speaker, Christian Paasche. Det var både veldig hyggelig og utrolig rørende, men jeg er likevel ganske fortrolig med at dette er det siste året som aktiv syklist for min del. Bena lystrer om dagen, og jeg er topp motivert til å avslutte sesongen, og karrieren, på en positiv måte.

Kurt Asle 🙂

TdF-uttaket

Jeg ble informert om uttaket et par, tre dager før det ble offentliggjort, så jeg har fått det litt på avstand nå. Skuffelsen var, og er fortsatt, veldig stor, men jeg respekterer både uttaket og den vanskelige jobben lagledelsen har hatt. Formen har vært bra de siste ukene, og jeg følte meg sterk under Sveits rundt. De siste dagene før jeg fikk beskjeden hadde jeg troen på at uttaket skulle bikke min vei, men det gjorde det altså ikke. Til en viss grad har jeg meg selv å takke, siden formen kom i seneste laget for å overbevise Team Sky-sjefene om at jeg var plassen verdig. Det som til slutt ble utslagsgivende var nok at de ville gi Ben Swift sjansen, samt at de ville holde Dauphiné Libéré-gruppen sammen, siden den gjengen allerede var godt samkjørt.

Tusen takk for all støtte fra folk som engasjerer seg på mine vegene. Jeg fikk utrolig mange meldinger fra både kjente og ukjente. Sky sender en meget sterk gruppe ryttere til Frankrike, og jeg har stor tro på at de vil lykkes. Jeg gleder meg til å følge mine lagkompiser under Touren. Med norske øyne blir det også mye å følge med på. Både Edvald og Thor virker å være i storform og vil helt sikkert være med å prege rittet helt til Champs-Élysées. Vi får inderlig håpe at Edvald blir frisk i tide og kan stille godt forberedt på start.


Selv vil jeg prøve å holde sterkt fokus på syklingen, og jeg ønsker å avslutte både sesongen og karrieren på en god måte. Nå er det Østerrike Rundt som står på programmet. Starten der går dagen etter at Touren setter i gang. Det er vel ikke til å legge skjul på at det blir litt som å sitte hjemme og drikke Munkholm mens det er en vill fest litt nedi gata… 🙂

Ønsker hele Team Sky, og Thor, lykke til i Frankrike!


Kurt:)

Sveits Rundt, og det som kommer etterpå…

Sveits Rundt er et av de største etapperittene, i kategorien under Giroen, Touren og Vueltaen. Etter seks etapper er vi nå på vei inn i den avsluttende helgen, med den lengste etappen på 222 km på programmet i morgen. Likevel er det vel ikke egentlig Sveits Rundt det dreier seg om for tiden? Sykkelinteresserte nordmenn virker langt mer opptatt av det som kommer etterpå.

Etter Luxembourg Rundt har jeg hatt en veldig god følelse. Med klart stigende formkurve og ben som lystrer når jeg svinger pisken, er det artig å kjøre ritt igjen. Jeg har aldri hatt noen problem å gjøre jobben min tidligere heller, men det er helt klart mer lystbetont å gjøre en jobb inn mot de avgjørende kilometerne av rittene. I stedet for å bli “svidd av” tidlig er jeg med inn mot finalen. Med en fotballmetafor kan du si at jeg har blitt flyttet opp fra forsvaret til midtbanen, og det hjelper på motivasjonen.

Det som alle snakker om nå er likevel Tour de France. Det er liten tvil om at det er det som gjelder, og Sveits Rundt blir bare en parentes i forhold. Hvem som kjører og hvem som blir hjemme får vi vite neste uke…

Kurt

Seier og velt i Luxembourg!

Nok en hard etappe her i Luxembourg. Mange høydemeter og småveier gjorde dagens etappe brutal. Etter flere bruddforsøk endte dagen i en massespurt der vår lille italienske venn, Davide Appollinio, gikk seirende ut. En fantastisk seier for oss og den sympatiske 22 åringen. “Topolino”, som jeg kaller han, klarte ikke å stoppe etter målgang og kjørte rett inn gjerdet. Bortsett fra noen skrubbsår, gikk det bra. Jeg føler meg bra og kjørte /tauet de siste 60 km.

Siste etappe i morgen. Avslutter med 6 harde runder inne i Luxembourg by.

Kurt 🙂

Luxembourg Rundt !

Prologen inne i byen var stor suksess. Masse publikum og god stemning. Team Leopard Trek kjørte sitt første løp på hjemmebane og vant med Fabian Cancellara. For meg gikk det også ok. Følte meg sterkere, men manglet spruten. Vår beste ble Matt Hayman på en fin 5.plass. Han har vært sterk i hele år og artig han får noen resultater.

I dag kjørte vi 192 kupert km. Startet inne i Luxembourg og løypa gikk i retning Tyskland og ned til elven Mosel. Der kjørte noen bakker mellom flotte vinranker rundt Remich, før vi dro vestover og endte opp i byen Bascharage. Fire mann stakk tidlig og feltet ble kontrollert av Leopard-Trek. Etter langing satte vi opp Froom. Feltet ble samlet 10 km før mål og vi kjørte et super opptrekk. Hadde 4 mann igjen 400m til mål. Dessverre hadde ikke Hendo det siste som skulle til og det ble en 2.plass til han. Bak han fulgte tre andre Sky-ryttere blant de seks beste… Ikke akkurat som vi hadde tenkt, men slikt som skjer. Laget fungerte optimalt, selv om vi manglet prikken over I`en.

Nå venter to harde dager med skikkelige bakker i finalen. Satser på at kroppen og “føten” er der! Kjentes ok ut i dag.

Kurt Asle 🙂

På tide å få ræva i gir!

Det har vært alt for stille her på bloggen den siste tiden. Mye reising og tunge treningsperioder får ta litt av skylden, men den viktigste grunnen er nok likevel at jeg ikke vært i humør til å skrive. Det har gått litt tungt med syklingen den siste tiden, og når det butter i den enden så resulterer det gjerne ikke i skrivekløe.

Sommersesongen min ble innledet med etapperittet Amgen Tour of California. Team Sky fikk en kjempestart, og vi vant de to første etappene. Jeg ble brukt aktivt av laget på begge de etappene, og tilbrakte svært mye tid i fronten av feltet. Sannsynligvis litt for mye skulle det etter hvert vise seg, for det ble bråstopp for meg etter det. På den tredje etappen var jeg rett og slett helt ferdig og måtte bryte. Min første tanke var at formen ikke var som den skulle, og at jeg sannsynligvis hadde ødelagt mye for meg selv i forhold til de ambisjonene jeg har for resten av sesongen. Etter hvert som jeg fikk ridd av den verste skuffelsen har jeg klart å skyve vekk denne litt destruktive tanken. Kroppen kjennes nå fin ut på trening og jeg har hatt noen gode gjennomkjøringer siden jeg kom tilbake. Konklusjonen på den skuffende innsatsen i ATOC må være at totalbelastingen ble for stor. Vi reiste nok over litt i seneste laget for å akklimatisere oss skikkelig i forhold til både høyden og ni timers tidsforskjell. Når det i tillegg ble svært mye “tauing” de første dagene så reagerte kroppen som den gjorde. Jeg var heller ikke den eneste på laget som fikk det litt tungt.

Etter at jeg kom meg hjem til Norge igjen har det altså gått mye bedre. Jeg kom meg fort over på “europeisk tid” og har fått trent bra. Nå står Tour of Luxembourg på programmet. Vi ruller igang i kveld med en heftig prolog inne i Luxembourg by. Motivasjonen og gnisten er tilbake!

Kurt 🙂

Som å åpne en grav!

Som å åpne en grav!

Da er jeg tilbake i Norge etter nesten tre uker på den arabiske halvøy. Tour of Qatar og Tour of Oman er unnagjort, denne gangen uten uhell og skrammer. Dagen etter lagtemposeieren under fjorårsutgaven veltet jeg og brakk kragebeinet, og med det gikk oppkjøringen til vårklassikerne i vasken.

I år har oppkjøringen gått knirkefritt. Med tre gode treningsopphold på Mallorca og to etapperitt i beina allerede nå, må jo dette bli bra.

Jeg har kjørt i Qatar flere ganger, men var førstereis til Oman. Det ble en meget hyggelig uke med litt andre opplevelser enn vanlig. Det eksisterer vel egentlig ikke noen sykkelkultur i dette landet, og det fikk vi føle på kroppen. Ved flere anledninger kastet folk småstein inn i feltet, og på den ene etappen var det en mann som løp gjennom feltet. Heldigvis var det ingen som veltet. Kjørte vi forbi parkerte biler måtte vi alltid være obs på bildører som plutselig ble åpnet…

Men for det meste gikk det fredlig for seg. Vi ble møtt med smil og hyggelige folk over alt. Busser kjørte skoleklasser ut i ørkenen for å heie oss frem og lokale sang/danselag møtte opp i hopetall.

Kulturforskjellen fra vår del av verden var enorm. Etter første etappe ble alle sportsdirektører kalt inn på teppet av løpsarrangøren og det lokale politiet. Det var alt for mye ”hud” i målområdet etter endt etappe. Det var litt langt å kjøre ned Team-bussene til Oman, så vi måtte skifte tøy ved bilene etter målgang. Det var her ”skandalen” skjedde. Noen hadde vist litt mer enn bare overkroppen, og det skapte sjokkbølger i det lokale samfunnet. Å vise en bar rumpe var på samme nivå som å åpne en grav, påstod politiet. De neste dagene var vi flinkere å dekke oss til…

Kurt Asle

Tour of Qatar!

Prolog og første etappe unngjort! Fått en bekreftelse på at vintertreningen har vært bra. Den fysiske formen er der den skal være, men trenger mer fart i beina. Dette blir bra.

I dag har vi kjørt første etappe, fra Dukhan til Al Khor Corniche, 145 km. Det ble en krig og et fyrverkeri av en etappe, første vifta gikk etter 300m i den sterke sidevinden. Vi fikk etterhvert med to fra Team Sky, og er ok fornøyd med det. Hadde 350 i snitt watt den første timen… Var tett oppunder 80km/t på flatmark i medvinden. Her får vi spinn på beina!! Så fremt en holder seg unna uhell og velt kan vi ikke få en bedre oppkjøring, enn her i Qatar.
Syklet tilbake til hotellet etter rittet sammen med BMC og Alex Kristoff. Krigsstemningen hadde lagt seg og de aller fleste var fornøyde.

Kurt Asle

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.