Category Archives: Team Sky

Massespurter på Mallorca

Da er den andre treningsleiren på Mallorca over og jeg er tilbake i gamlelandet. Været var fantastisk og stemningen var på topp, under begge oppholdene.  Rytterne på laget har fått mange gode km i beina. De har stort sett kjørt rolige turer, men under det andre oppholdet kjørte enkelte noen lette intervaller.

Jeg begynner å komme inn i min nye rolle, og savner ikke de lange dagene på sykkelsetet. Støtteapparatet kjører sin mosjonstur hver dag  kl 07.00. Da jeg ble introdusert for disse turene så jeg for meg en rolig trilletur på morgenkvisten, men etter den første turen var oppfatningen en helt annen.  Turene arter seg omtrent slik:

Oppmøte på parkeringsplassen i god tid før kl syv, surrer du litt og ikke følger med, er toget gått. Etter bare noen hundre meter er farten oppe i 40km/t. Det tok meg 2 km å komme inn på hjul en av de første dagene… Når vi kommer inn i første fjell eksploderer gruppen. Jeg flyter heldigvis på formen ennå, og klarer å henge med på bakenden av feltet J. På toppen av stigningen samles vi og ser solen komme opp. Turen avsluttes med en massespurt inn mot Alcudia. Steven De Jong er stort sett uslåelig. Steven la opp for to år siden, men trener fortsatt som om han er proff, i hvert fall nesten. Vi prøvde hver dag å legge ulike taktikker for å få Steven ned fra tronen, og lenge så det håpløst ut. Men Marcus Ljungqvist og jeg hadde en plan, og på siste fellestrening før jul lyktes vi endelig. Vi ble alle enig om å kjøre ”på” Steven (alle mot han). Jeg angrep 2 km før streken, i dragsuget bak en buss. Etter hvert da bussen kjørte fra meg, var jeg alene i tet, med Steven 200 meter bak. Han hadde kjørt fra de andre og tok opp jakten. Avstanden varierte, men da jeg kunne se jeg holdt unna kom den gode følelsen. Det var nesten like stort som da jeg vant etappen i TdF. En herlig følelse, selv om det bare var på gøy.

Morgenøkt på Mallorca

En tidlig morgen sammen med Bobby Julich

Julen var tipp topp mellom stormkastene i Romsdalen. Selv om det var minimalt med snø fikk jeg noen toppturer med gode kompiser.

Nå er sykkelsesongen i gang. Edvald er på plass i Adelaide og klar for Tour de Down Under som går fra 17. Til 22. Januar. Resten av laget reiser på nye treningssamlinger og fortsetter oppladningen til vårsesongen her ”hjemme”.

K

Vintertrening – nå som trener

Jeg har så vidt begynt å venne meg til livet som sykkelpensjonist og startet en ny hverdag som Coach i Team Sky. Som mange sikkert har fått med seg allerede, så fikk jeg altså muligheten til å bli Coach i stedet for sportsdirektør. Team Sky hadde mangel på coacher, men var ganske bra besatt på sportsdirektørfronten. For min del var også stillingen som Coach mer attraktiv. Den gir meg muligheten til å jobbe veldig tett opp mot rytterne i den daglige treningssituasjonen, noe som er en viktig motivasjonsfaktor for meg. Etter en lang sykkelkarriere var det heller ikke negativt å få redusert antall reisedøgn noe.

Mine oppgaver som coach blir først og fremst å følge opp enkeltryttere. Første året vil jeg ha ansvar for seks ryttere, deriblant Edvald. Sammen med resten av coaching-gruppen setter vi opp program for disse rytterne og følger de opp i treningsarbeidet. Lars Petter er ikke en av ”mine” ryttere, han har Bobby Julich som coach, men jeg kommer til å ha litt kontakt med ham også, spesielt siden han blir en viktig treningspartner for Edvald i de periodene hvor de er hjemme i Norge. En tilleggsutfordring for meg blir selvsagt å holde bena nok i gang til at jeg kan henge med gutta på noen av langturene nå i vinter.

Jobben i Team Sky blir selvfølgelig min hovedgeskjeft, men i de periodene jeg er hjemme kommer jeg til å jobbe mye med Melkesyrefabrikken også. Melkesyrefabrikken er et nystartet test- og treningsveiledningssenter som jeg er engasjert i. Det blir en interessant tilleggserfaring å hjelpe mosjonister i form også, samtidig som jeg jobber med noen av verdens beste syklister.

Nå flytter jeg til Spania, i hvert fall for et par ukers tid, for første treningsleir før sesongen 2012. Fokus under denne samlingen blir mengde – mye mengde! – både i timer og kilometer. Det blir en ny hverdag å sitte i bilen bak, i stedet for på sykkel i treningsgruppen. Men sykkelen blir med på turen, og jeg håper å få lurt meg ut på noen treningsturer selv også.

Kurt:-)

 

Da var det over…

Min aktive sykkelkarriere fikk sitt endelige punktum da jeg trillet over målstreken under Paris-Tours i ettermiddag. Det har vært en lang og fantstisk reise, og jeg har utrolig mange fine minner å se tilbake på.

Først og fremst vil jeg takke alle som har støttet og hjulpet meg opp gjennom alle årene. Det er utrolig mange som har bidratt, og jeg er redd for å glemme noen hvis jeg skulle begynne å nevne navn. Alt fra barndomskompiser, familie, ledere managere og trofaste fans har stått på. De som har vært der vet det, og jeg setter stor pris på all hjelp og støtte. Om jeg skal nevne ett navn må det være Nina. Hun har vært der 24/7 de siste 14 årene og ofret mye.

Det har vært mange oppturer og nedturer, og jeg har alltid fått støtte av mange uansett hvordan jeg har gjort det. Høydepunkter har vært nevnt av flere de siste dagene, så det går vi ikke inn på.

Jeg kommer garantert til å savne syklingen, men gleder meg til å ta fatt på et annet liv.

I tiden videre kommer jeg primært til å jobbe som sportsdirektør i Team Sky og ved Melkesyrefabrikken, et kompetansesenter innen testing- og treningsveiledning som jeg er med på å starte opp i Oslo.

Igjen, tusen, tusen takk til alle som har fulgt meg. Takk for alle hilsener og gode ønsker for fremtiden.

Hilsen fersk sykkelpensjonist,
Kurt

Vuelta-exit

Sist onsdag, på femte etappe av Spania Rundt,  rullet vi rolig ned fra Sierra Nevada, som var målsted dagen før. Den nøytrale starten tok oss 2200 høydemeter og 37 km ned til byen Granada, der den offisielle starten av etappen fant sted. Jeg hadde fått frie tøyler på etappen, og ville prøve å komme av gårde i et brudd. Etappen hadde to tøffe 2.-kategoristigninger, men jeg hadde en bra følelse og formen var god. I tillegg hadde løpet satt seg, og jeg hadde tapt nok tid i sammendraget til at favorittene ville tillate at jeg gikk i brudd. Løypeprofilen var gjennomanalysert. I en stigning etter bare 13 km hadde jeg bestemt meg for å angripe, men det viste seg at det var mange som hadde hatt samme idé. Bruddet kom aldri av gårde, og jeg ble sittende i feltet.

”Vi kjører inn i en by om 5 km” informerte Team Skys sportsdirektør Steven de Jong over den interne radiokommunikasjonen litt senere. En knapp time hadde passert siden starten, men ingen gruppe hadde evnet å rive seg løs ennå. Farten hadde vært høy og flere smågrupper var allerede hektet av hovedfeltet. Flere av rytterne som hadde forsøkt å komme seg av gårde hang med nebbet og hadde gitt opp å komme med i et brudd, men jeg følte meg fortsatt fin, og tenkte at ”det er nå det gjelder”. Ian Stannard tettet en luke og kjørte meg perfekt frem før inngangen til byen. Gjennom de smale og svingete gatene ga jeg alt, og vi fikk den luken vi håpet på. Bruddet var dannet. ”Yes”, tenkte jeg, første nåløye var passert. Dessverre ble nok gruppen litt for stor, og Liquidgas og Katusha tok opp jakten bak. Vi blir etter hvert hentet, og jeg var igjen tilbake i et nå ganske redusert hovedfelt.

Solen stekte, og behovet for drikke var stort. Vi vekslet på å ta oppgaven som vannbærer, og etter en utforkjøring slipper jeg meg ned bakerst i feltet. Jeg kalte på servicebilen og ble liggende og vente på den. Det oppstod en luke på 20-25 meter i feltet. Farten var høy, og jeg bestemte meg for å vente til vi kom ned på flatene nedenfor før jeg tok i mot flaskene. Kroppen kjentes fortsatt fin, og humøret var bra. Jeg spøkte litt med min tidligere lagkompis, Karsten Kroon, om hvem som rullet best. Vi lå i aerodynamisk stilling, side om side inn mot en rundkjøring. Jeg vant ”duellen” og kom først inn. 200-300 meter senere så jeg teambussen vår, som var på vei til målområdet. Plutselig skrek massøren vår, Stefan, noe voldsomt. Han hadde sett en liten gutt som kom løpene fra motsatt side og rett ut i veien.

I brøkdelen av et sekund før jeg traff gutten, så han opp på meg. Det eneste jeg rakk å tenke var at dette kommer til å skikkelig galt. Selv om farten var veldig høy var det som om alt gikk i slow motion. Mekanikerne på laget har i ettertid fortalt meg at de kunne lese av farten min i kollisjonsøyeblikket på SRM-computeren min. Jeg syklet i 67,3 km/t. Helt uten sjanse til å unngå sammentreffet smalt jeg inn i ham. Jeg fløy gjennom lufta, dundret i asfalten og skled/rullet 15 meter før jeg endte opp i grøfta. Bussjåføren vår, Chris, måtte hoppe tilside for at jeg ikke skulle treffe ham. Det første jeg tenkte på var gutten, hvordan gikk det med han? Jeg visste ikke helt hvordan jeg hadde truffet ham og fryktet det verste. Folk stimlet til og ville høre om det gikk bra med meg. ”Ser du dobbelt?”, spurte rittlegen. ”Nei, jeg har det ok, mitt navn er Arvesen og vi er i Spania Rundt!”, svarte jeg. ”Hjelp heller gutten”, sa jeg. Jeg fikk raskt beskjed om at han var ok og på vei inn i ambulansen som var på stedet.

Jeg kjente at det var kneet mitt som hadde tatt den verste støyten. Noen få minutter senere kom teamlegen vår. ”Hvordan går det med kneet?” spurte han. Han kunne se at jeg ikke kunne belaste det. ”Usikker”, svarte jeg. Han undersøkte meg, og motvillig slapp han meg og lot meg prøve å gå uten hjelp. Det hadde nå gått flere minutter siden sammenstøtet. ”Dette går ikke!” sa Steven de Jong. ”Se på deg, du ser jo ikke ut, hør nå på legen Kurt!” Skuffet hinket jeg inn i bussen. Kastet, den knuste hjelmen, og tok av meg den opprevne trøya. Svært skuffet over at min siste Grand Tour skulle ende slik, men samtidig glad for at vi begge var i live.

Få minutter etterpå hørte jeg biler passere utenfor bussen. En gruppe, som hadde blitt hektet av i starten, kjørte forbi. Team Sky-sportsdirektør Marcus Ljungqvist satt i den andre teambilen vår, bak denne gruppen, hvor blant annet CJ Sutton som hadde en dårlig dag satt. ”Chris, jeg må ha en ny sykkel!” skrek jeg til bussjåføren vår. ”Kall opp Marcus og si jeg må ha reservesykkelen min. Faen, det skal ikke ende slik!” skrek jeg. I bagen min fant jeg en ny trøye og en ny hjelm, og tok opp jakten på den lille gruppen som passerte. Etter bare 6-7 km så jeg de, det var bare 4 stk. De hadde kjørt hele dagen alene og liknet noen Zombier, totalt utslitt. Jeg prøvde å motivere de: ”dette kan vi klare!”. Adrenalinet fosset gjennom kroppen min. Jeg kjente nesten ingen smerter og kjørte på. Etter hvert tok vi igjen en større gruppe som vi fullførte etappen med, komfortabelt innenfor tidsgrensen.

Tilbake i bussen takket CJ meg for hjelpen. Så begynte det møysommelige arbeidet med å rense alle sårene mine for asfalt, grus og jord. I dusjen brukte jeg en spesiell børste og skrubbet så hardt jeg orket, mens jeg bet tennene sammen. Selv om dette er ubeskrivelig smertefullt er det veldig viktig å få alle fremmedlegemer ut av sårene for å forhindre infeksjon. En halv time senere har legen vår, Geert, plastret meg ferdig, og jeg kan endelig slappe av litt.

Ved ankomst hotellet ble jeg sjekket ut en gang til. Kneet virket greit, og kroppen var generelt ok, selv om det verket både her og der. Den største bekymringen var alle skrubbsårene. Det suger energi å gå rundt med skrubbsår på hele kroppen, og det er svært lite heldig for restitusjonsprosessen. Etter en sen middag tok jeg noen smertestillende tabletter og la meg til å sove, glad for at jeg kom meg til mål, og med håp om å komme meg videre i Vueltaen.

Jeg sov overraskende godt gjennom natten og var optimistisk før start på sjette etappe. Etappeprofilen var ikke spesielt hard, så jeg hadde stor tro på at jeg skulle komme meg de 193 kilometerne til Cordoba. Dessverre viste det seg at ettervirkningene fra gårsdagens sammenstøt hadde tappet kroppen for krefter, og jeg hadde ikke klart å restituere meg tilstrekkelig. Etter bare noen få kilometer ble jeg kjørt av. Jeg kom meg opp igjen til feltet, men siden et brudd fortsatt ikke hadde etablert seg så kom det stadig nye rykk. Det skulle ikke store bakken til før jeg hadde problemer. Etter hvert kom en gruppe av gårde og farten roet seg ned. Jeg satt med og klarte meg greit.  Jeg fikk mye støtte fra mange i feltet, og det var veldig hyggelig. Men etter hvert ble det gradvis verre, og etter drøyt 140 km sa det bare stopp. Venstre beinet ville rett og slett ikke mer, det var nesten som en kortslutning. Selv om hodet ville, så svarte ikke musklene.

Jeg har nå kommet hjem til Norge igjen, og hatt noen rolige dager. Kroppen kjennes allerede mye bedre ut. Alt i alt må jeg bare konstatere at jeg var utrolig heldig. Selv om skadene jeg fikk, tallrike skrubbsår og en kraftig smell i kneet, var alvorlige nok til at jeg måtte stå av Spania rundt, så er det heldigvis ting som leges ganske fort. Det blir en rutinekontroll av kneet på mandag, men jeg regner med å være tilbake på sykkelen og i trening få dager etter det. Jeg har allerede vært i dialog med Steffen Kjærgård for å sette opp en alternativ rittplan fremover, slik at jeg kan stille på startstreken i VM i toppslag.

Kurt:)

Min siste Grand Tour er i gang!

Varmen slo imot oss da vi gikk av flyet i Alicante sist tirsdag. Det har vært  unormalt varmt her nede, selv for Sør-Spania i august, og de siste dagene har det vært godt over 40 grader under hjelmen. Heldigvis takler jeg normalt varmen bra. Det er helt klart en stor overgang fra norsk sensommer, men etter hvert venner kroppen til seg heten, man akklimatiserer seg, og bruker dermed litt mindre energi på å kjøle ned ”motoren”.

Team Sky har i prinsippet bare et mål, det er å hjelpe Bradley Wiggins i sammendraget. Wiggo virker klar og sterk. Han har holdt vekten og trent godt siden han kom tilbake etter Tour de France-velten og kragebeinsbruddet. Humøret og vitsene sitter løst. Etter 4 timer med venting under presentasjonen, der arrangøren sendte oss rundt omkring inne i ”villagen”, som vi kaller startområdet, var det endelig vår tur til å entre scenen. Da speaker spurte Brad hvordan han så på de nærmeste ukene sa han: ”Det blir vel ok. Vi har blitt behandlet som hunder de siste timene og ser nå frem til å konkurrere!” Jeg tror ikke speakeren fikk med seg budskapet, men mange av de ganske bleke – sannsynligvis britiske – turistene, humret lett over ølglassene.

Gårsdagens førsteetappe var en lagtempo der det meste gikk galt. Jeg tok teten ut fra start og den første føringen. Vi kom fint i gang, men allerede etter knapt en kilometer, da jeg var tilbake i rekken, oppstod det en reaksjon som forplantet seg. Resultatet var at Zandio kom borti bakhjulet til rytteren foran, slo ut til siden og klippet mitt forhjul. Før vi var skikkelig i gang lå jeg nede i asfalten og måtte se laget kjøre fra meg. På vei til mål i ensomhet kunne jeg høre over kommunikasjonen på radioen at det var flere ting som gikk galt. Vi endte opp langt ned på listene, en veldig dårlig start.

Dagens etappe var småstressende. Med 40 graders varme gikk det unna med væskeinntaket, 7 liter drikke for min del. På rommet tidligere på dagen sa CJ Sutton at i dag skulle han vinne. Sist han sa det var i Kuurne-Brussel-Kuurne, og da vant han, respekt! Spesielt gøy med en triumf etter gårsdagens stang ut. Stemningen på laget er god, og vi er klare til å kjempe videre. Vuelta’n har knapt startet og vi gleder oss til fortsettelsen. Jeg har fått en god runde med massasje, fysio- og kiropraktorbehandling, og ser frem til imorgen. Hele Sky-gjengen her nede i Spania gleder seg også enormt over triumfen i Vattenfall Cyclassics i Tyskland i dag. Grattis Edvald!

På bedringensvei!

Siden Paris-Roubaix har jeg hatt noen fine uker hjemme i Eresfjord, samt noen dager ute på plattformen, Statfjord C. Ble jo sittende fast der ute pga asken som satte kjepper i hjulene for mange reisende.

Da jeg begynte hardtreningen igjen fikk jeg litt trøbbel med høyre kne. Har nå tatt tak i problemet og fått hjelp fra OLT. Kneet kjennes mye bedre ut nå og håper jeg skal være tilbake i full trening ganske raskt.

Planen var at jeg nå skulle vært i Italia og trent i sol og sommer, men noen uker hjemme i vårlufta er ikke å forakte J

Kurt Asle

Startnummer på ryggen neste uke!

Kragebeinet er på plass og gror bra. Forrige uke var jeg i Manchester og fikk godt stell av lagets støtteapparat. Fysiologiske behandlinger og treningstips. Stor takk til English Institute of Sport, som laget bruker.

Den siste uka har jeg vært “hjemme” i Italia. Jeg har fått trent bra uten særlig smerte. Har kjørt et simulert “5-dagers etapperitt” og kom i mål i dag. “Etappene” har vært fra 4-6 timer og inneholdt styrke- og terskeldrag. Avsluttet dagens 6 timerstur med 2 ½ time skuterpace. Formen kunne vel vært bedre, men er klar for å komme i gang.

Jeg har hatt god kommunikasjon med ledelsen, leger og sportsdirektører, i Team Sky og ble i dag enig om at jeg starter i Tirreno-Adriatico neste uke. Vi vurderer så etter hvert hvordan det går, men planen er at jeg så går inn i klassiker-programmet igjen, som innebærer Ronde van Vlaanderen og Paris-Roubaix i april.

Kurt Asle

Opptrening

Sitter nå på hytta ved Eresfjord. Akkurat kjørt en økt på rulle. Har kjørt to økter hver dag siden to dager etter operasjonen. Det har fungert fint. Tiden går sent på rulla, men med gamle sykkelvideoer, musikk, OL og intervaller har jeg holdt motivasjonen oppe. Kragebeinet leger fort, og er snart klar for å prøve meg ute på landeveien. Kanskje om en uke så ruller jeg ute igjen?

Drar nå til Manchester for mer oppfølging. Trolig blir jeg der til slutten av neste uke før avreise til Mallorca. Team Sky har en gruppe med U-23 og MTB syklister der, så det blir en fin måte å komme i gang på. Når og hvor jeg kjører mitt første ritt er enda usikkert, jeg får vurdere hvordan det går etter hvert. Men uansett, jeg har ikke gidd opp brosteinsklassikerene enda!

Forøvrig utrolig artig at det har gått så bra med laget i sesongstarten. Team Sky har markert seg i de fleste av løpene vi har kjørt så dette lover bra. Gleder meg til å komme igang igjen!

Kurt Asle

Dette skjedde…..

I det vi ruller ut og opp mot km 0, er det en kamp om posisjonene. Selv ligger jeg fint til ute til høyre og er oppmerksom på at det er reflekser langs veien. I det jeg hjelper en lag kompis inn forran meg treffer jeg en refleks og går i bakken. Min egen feil!

I det jeg reiser meg tror jeg det er en “film”, skjønner at det er kragebeinet og det neste jeg husker er turen i sykebilen. Utrolig bra service på sykehuset!

Reiser så snart som mulig til Molde. Regner med å være der i løpet av morgen dagen. Snakket med samme kirurg som sist. Fjerner kanskje jern platen i den andre skuldren i samme slengen:)

Lei meg på lagets vegne men vær ikke redd, jeg kommer sterkere tilbake.

Er ved svært godt mot og super klar til opptreningen og ett tidlig come back:)!

Kurt Asle

For evt mer info kontakt Geir Kamsvåg

Qatar

Reiste i går ut fra Paris. Hele Qatar-laget samt “litt” bagasje, 16 sykler, kofferter, pakker, esker og bager! Ja, det ble overvekt. Mye overvekt!

Nå er vi på plass og alt ser bra ut. Trente i dag på morgendagens løype og laget ser ut til å fungere bra. Ironisk nok regnet det i starten av treningen. (det regner jo nesten aldri her nede). Men fin temperatur så vi klager ikke.

Ligger nå på senga og venter på massasje! Gleder meg til å komme i gang!

Sjekk:

http://www.kurtaslearvesen.no/index.php?option=com_content&view=article&id=144:sondag-er-endelig-startnummeret-festet-pa-den-nye-sky-drakten&catid=4:nyheter&Itemid=3

Kurt Asle

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.