Det er servert, VIF….!

En spådom:

Når en ser hva Molde har på gang, dvs ikke veldig mye…etter at krydderet har forsvunnet, er de nokså menneskelige. At de snublet gullet hjem med en haug skranglete uavgjorte, bør ikke imponere mange. Om de ikke kjøper noe gromt nå i løpet av vinduet, er de en håndterlig konkurrent, uansett OGSs golden touch.

Rosenborg sjangler videre, uten særlig mål og mening…og ser heller ikke ut som…Rosenborg. Ikke veldig mye å bli skremt av lengre.

Aafk er faktisk mere å se opp for, om de klarer å hanke inn en målscorer…noe de sannsynligvis ikke klarer. Nok en konkurrent som bør kunne holdes i sjakk.

Brann er Brann. Derfor er de lite å være nervøse for.

Viking…de er fucked. En stall som aldri funker som et fellesskap…og en sjef som helst ikke vil brys med det som følger med jobben. Det kan jo ikke gå.

TIL har forutsetninger til topp-plass, men er som tørrfisk…vanskelig å banke liv i. Evig medaljekandidat…men… ikke noe gull på dem.

LSK har noe på gang….men det snør nok oppover den dagen Per Berg får gullmedaljen sin. Ikke på min værmelding i år, heller.

Resten av feltet, FFK, Stabæk, Sogndal, Odd, FKH, Sandnes/Ulf har for mye handicap…noen er allerede i dødens. Gull? Nei.

Det vil altså si at VIF faktisk har alle muligheter. Med 2-3-4 forsterkninger, som ikke er hverken urealistisk eller umulig, vil laget kunne være helt der oppe, øverst. Siste sesongen var ikke så helgæern, egentlig…en målscorer ville ha gitt de poengene som skapte gapet opp. Det sier forsåvidt like mye om Tippeligaen som om VIF. Vålerenga slipper ikke inn mye mål…de har bra keeper…og power i Ogude…ballsikre folk på midten…talenter som faktisk KAN løfte laget enda et hakk…

Nøkkelen (som alle leter etter) blir en målscorer. Djurdic kan være den VIF trenger…og VIF kan være klubben han trenger. En goalgetter av Moa-kaliber…og vips…VIF kan ta en Molde. Molde vant fordi de leverte relativt bra, samtidig som Tippeligaen nå faktisk suger.

Det er servert!

En varslet suksess.

Jeg har ikke helt sansen for Turbo-Stordalens heseblesende evangelisering av prosjektene sine…han selger nok fantastisk, men det blir mye egotripp over det.
Derfor blir dette stykke et balanseringsnummer fra min side. Fotball betyr mye for meg, og afrikansk fotball, litt ekstra.
Med håp om å ikke legge altfor mye press på en ung Dakar-kars skuldre vil jeg varsle en suksess. Som kan utfolde seg i norsk fotball.

Jeg føler meg vel hjemme i Dakar, etter mange år, mange besøk der nede, på den vestligste spissen av Afrika. Fotball er en stor del av livet for mange, som her hjemme.
Mange lever og drømmer, med fotball i hodet. Noen få, veldig få, får dem oppfylt. Det er mye som skal klaffe på en gang for å oppnå det.
Midt i byen finner vi Malicks, min afrikanske “brors” akademi. Det er et bevisst valg at det ligger der, midt i byen.
Mange akademier har plassert seg langt utenfor byen, slik vil de skjerme seg, og spillerne, fra oppmerksomhet og distraksjoner.
Det blir en slags beskyttet leir, en ny betydning av “Konsentrasjonsleir”, der de kan konsentrere seg om seg sjøl. Dette vil ikke Malick.
Ved å være midt i livet, blant alle problemer og episoder, vet gutta hvor de kommer fra, hva de er, hva de kan oppnå…hvor godt de egentlig har det.
De lærer mere om ansvar…må ta avgjørelser selv også. Når andre tar regien over alt, kan man lett ende som en slags klient.

Vel, altså. Akademiet har etterhvert fått en solid struktur, sportslig, med de beste trenere, metoder, treningsforhold (foreløpig leide), forpleining, skole (under utvikling), og
ikke minst, rekruttering. Nå ligger nokså knallharde krav i bunnen: Hurtighet, teknikk, fysikk MÅ støtte opp talentet.

Nok om bakgrunnen. En spiller jeg har sett siden han var 13-14, MOHAMED GUEYE, et “produkt” fra Malicks hånd, er nå i Fredrikstad..har vært der i snaut 3 mnd.
Han har en verktøykasse av egenskaper som vil gjøre han til en toppspiller, det vil jeg spå.
Foruten teknikken, farten, fysikken, smartnessen, har han denne psyken, som Mame Biram, en X-faktor.
Han er sikker og trygg på seg sjøl, på en naturlig, likefram måte. Ønsker alltid å bli bedre, lære noe mer. Har ikke divatendenser, sosialt trygg og smart.
Ved å signere for FFK, en klubb som har vist at de tror på unge spillere, vil han få en ideell arena å utvikle seg i.
At gutten har hatt mange liebhabere, kan vi ta senere…FFK og Mohamed blir en match made in heaven.
Som spiller har jeg tenkt han minner om Nani…frekk og teknisk, som kan gå og utfordre begge veier…nesten alltid fremover…like god med begge føtter…finner rom og vei.
Ordentlige pasninger og skudd.
En Nani, altså. Forleden tenkte jeg enda litt lengre. Mohamed har faktisk mye av stilen og måten til Dagfinn Enerly. Jeg har selv hatt fornøyelsen av å spille
mot (og noen gange med, på drillepartyer i Veitvet-hallen) noen av Enerly-brødrene.
Farta, frekkheten, evnen til å utfordre og komme rundt…pasningene..skuddene..det er Mohamed, det! Som Dagfinn E.

Mitt håp, og min tro, er at Mohamed vokser til å bli en topp spiller i FFK. For så å gå til en topp klubb i Europa. Han er Star Material.

Jeg tror han når lengre enn Mame.

Maskiner. Premier Quality.

Man U er en maskin som er satt sammen av deler som er nøye utvalgt og kvalitetssikret. Sjefen har håndplukket dem, prøvd, slipt og trimmet dem…noen er sendt til underleverandører for justering og polering, før retur til Old Trafford. Noen deler har blitt så raffinerte og utviklet, og har ekspandert til en størrelse og kvalitet som ikke lenger passer i maskinen. Disse har blitt solgt ut, for å hindre at Unitedmotoren skal kunne skjære seg. Ingen deler er viktigere enn motoren i seg sjøl.

Chelsea og Man C har kunnet og villet kjøpe dyre og ferdigutviklede deler til sine maskiner. Glinsende, strøkne komponenter er kjøpt inn fra øverste hylle, for å skape den råeste motoren. Verks-sjefene er også headhuntet fra andre toppfirmaer til toppgasjer. De vil nok få maskinene til å funke, etterhvert til toppnivå, men det tar nok mere tid enn man skulle tro.

Arsenal kjører også den mere “gjør det selv”-aktige metoden. Men de har fått for mye rusk i maskineriet. Særlig når de måtte selge de eksklusive forgasserne sine i all hast. Sjefen der har også glemt å sjekke bremsene, det går nesten bare framover.

Liverpool-maskinen er satt sammen av deler som ikke er kompatible, som vanlig. Der klør de seg alltid i huet og lurer på hva som ikke stemmer…og håper det ordner seg neste år.

Tottenham sin motor har bivirkninger. Den gir tilhengerne psykiske traumer. Den er som et blinklys. Virker-Virker ikke-Virker-Virker ikke.

Let the race begin.

Andrè Senghor.

Andrè Senghor er igjen i vinden i kalde nord. Aafk gjør sitt for å kapre denne lange storscoreren fra Senegal.
Ett år eldre enn kameraten Mame Biram Diouf. De var begge juniorer hos Malick Diop i Dakar, spilte for Jaraaf, storklubben i byen.
På en rusletur i varmen, mellom noen kamper så jeg (og noen andre fotballturister) et lag trene på grusbanen i Medina…det var juniorlaget til Jaraaf. Treneren, en freshere utgave av Bob Marley, kjørte en bra økt, avansert på alle vis. Gutta var bra…mange typer på ett brett. En av dem spilte med lue…i 40 varme. Han hadde en enorm power og vilje i spillet sitt. Rask var han også. Han fikk bruk for lua seinere, for det var Mame Biram Diouf. Bare 16 og et halvt år gammel, men en kunne se at det kunne bli saker av den karen.
Han spilte på topp med en annen fyr, lang og hengslete…en veldig uafrikansk spiller. Det var noe magisk og uvanlig ved han. God til å drible, tross lengden..skuddfot og hodespill var også på stell. Det var Andrè Senghor.

Fra den dagen har Malick, treneren vært min afrikanske bror…en fascinerende fyr, med fotballkunnskaper og fantasi som ikke står tilbake for noen andre jeg har truffet. Hans far var Senegals Odd Iversen, en legende. Selv hadde han vært proff i Europa..både Nantes og Lazio var klubber han rakk å spille i, før han dessverre måtte kaste inn håndkledet med en lungesykdom som ikke all verdens leger kunne ordne. “Du får bli trener istedet!” sa Laziotreneren til 22 årige Malick. Og etter en obligatorisk sørgeperiode over den crashede spillerkarrieren, ble han trener. Har avlagt den beste diplomoppgaven i Senegals trenerprogram, og er en herlig fyr.

Vel. Mange er spillerne som kommer til å bli kjente navn etter en tid hos Malick, det er det lav odds på. Men Andrè Senghor, altså. Han fikk en annen vei enn Mame, som dro til Norge…Molde og Man United. Andrè ble kjøpt av en klubb i Dubai, Al Ain…gode penger og profftilværelse. Systemet der var ikke perfekt, kun 3 utenlandske spillere kunne meldes opp hver sesong. Andrè ble leid ut til Syria, Al Karame. Der ble han en hit…smalt inn mål på bestilling. Uten at det ble spill i klubben som hentet han. Nytt leieopphold, denne gangen i Raja Casablanca, i Marokko. Der elsket de denne lange storscoreren. Han ble kalt “Adebayor”, han minnet mye om han. Han scorte mye der også, i en liga hvor det er vanskelig å score. Endel interesse fra Europa var det, bl a var VIF nede og så han. De valgte istedet Shelton, dem om det.
Andrè kom tilbake til Al Ain, og fikk spille der. Fortsatt med mye nettsus. De valgte å selge han til nyopprykkede Bani Yas, hvor pengene satt løst. To sesonger har det blitt der, med toppscorertittelen reservert og limt til navnet hans.
Han har hatt muligheter til å dra til Europa, men har blitt bedøvd av oljedollars i Dubai, det har ikke vært noen straff å være der, akkurat.
Men nå er kanskje tida for å dra…en landslagsplass på Senegals for tida veldig sterke lag, krever spill i Europa.

Gutten har en enorm personlighet…en slags koselig selvsikkerhet…trygghet på seg sjøl. En litt mykere utgave av Zlatan.
Kommer han til Tippeligaen, vil han bli en attraksjon. En spiller som kan putte 25+ mål.

Han er rask som Mame Biram Diouf. Han er bedre i lufta enn Djiby Fall. Han er teknisk som Pape Diouf. Og ikke minst. Han er en goalgetter.

Jeg håper vi får se han i Tippeligaen.

Seriegull til salgs-eller “12 rette”…?

I den fartsfylte overgangen til Pape Pate Diouf fra Molde til FCK er det mange som rister på hodet av salget. Man mener MFK “selger gullet før bjørnen er skutt”.
Dette med suksess for klubber er enda tydeligere i Afrika, enn i Norge. Der bygges jo lag mye raskere, og når en klubb gjør suksess, med gode spillere, er det jevngodt med rasering. Større klubber (evt) i Afrika, eller fra Europa plukker godbitene, og trener/klubb må starte igjen. Økonomisk nogenlunde på beina, men på sportslig tynn is. Det er jo ganske effektiv spillerutvikling, slik uten sikkerhetsnett.
Dette er jo på godt og vondt. Nye talenter får plass å boltre seg på, i motsetnig til i f eks Norge, hvor de må vente altfor lenge på sjansene. Man har da fått eksempler på 26 år gamle “talenter”, med både piggsveis og overstegsfinter.
Man kan se en viss forskjell på Nord-Afrika og “svarte” Afrika. De store klubbene i Egypt, Tunis og Marokko, har høyere gjennomsnittsalder enn lenger ned i Afrika. Lønninger og status er nesten på høyt europeisk nivå. Det er vanskelig å dra en topp spiller fra f eks AlAhly i Egypt ut av den vel betalte tryggheten der, til f eks Europa. De hentet jo gærningen Zaki til England, men diamantene fortsatte i skjul i Egypt. De beste spillerne lar Europa være Europa.

Jeg har sansen for OGS sin fryktløse innstilling i byggingen av Molde. Han stoler på at han får inn nye folk i rollene han dyrker. Det vil betale seg over tid. Og bunnlinja vil bli relativt grei, som bonus.

Gullsko

Gleden ved et spesielt par sko kjenner vi vel alle til. Og et bra par fotballsko kan gi en fotballspiller, ung eller gammel, samme lykkefølelse som Cheryl Cole eller Victoria Beckham får av et par Galliano sko med diamanter på. Al Bundy kan også skrive under på viktigheten av sko.
Jeg husker enda det første ordentlige skoparet jeg fikk frie hender til å kjøpe, som småguttespiller. Busstur inn til Arendal, rask gange bort til Brekke Sport og hjertebank foran hyllene med det ypperste av lærvarer med knotter. Valget var nokså enkelt. PUMA Johan Cruyff, i kenguruskinn, med et oransje felt ved ankelen. Dyreste skoen i byen, men skal det være så skal det være…Karrieren på banen skulle ikke stå på skotøyet, nei. Hjemturen foregikk i lett koma, og så bar det på trening. Alt stemte tilsynelatende med disse skoa, de skuffet ikke. Første uka fikk de plass ved puta, med sin duft av premium leather…som en første kjærlighet. Uforglemmelig den dag i dag, takker enda min far som gav meg den usigelige gleden dette gav.
Forleden fikk jeg litt deja vu, i Oslo, hos landets beste fotballshop, Torshov Sport. Gutter er gutter, heter det jo…og her var jeg med noen karer som ennå har evnen til å se lykken i et par bra fotballsko. Molde FK var i byen mellom Odd-kampen og Ullevaal-møtet med VIF. Pape og Makhtar, pluss kompisene Angan og Chima, fant veien til Torshov, og var som smågutter igjen ved hyllene med delikatesser i skinn. Selv om de spiller for Molde, har de ikke noe Bondevik-alvor over seg, Senegal-gutta “mine”…og butikken ble satt litt opp/ned for en stund, med smil og latter fra både gutta og staffen hos Torshov Sport. Etter endel om og men hadde de funnet favorittene sine. I ærefrykt for “Ole”, legendtreneren sin, bar det i habilt tempo tilbake til hotellet med dagens fangst. 4 toppspillere med 8 mobiltelefoner får faktisk plass i en liten Audi A2, viste det seg. Et frynsegode ved å være fotballspeider er å bli kalt “Mr Jon”, det henger ved ennå…tilogmed Essediri, som nå snakker norsk, endog nær perfekt nordlending-dialekt, holder fast ved det navnet. Jeg synes det er fantastisk å se hva gutta får til på banen, men det er også herlig å se at de har landet i den norske virkeligheten, på sin egen, litt dansende måte.
Og Skoa? De må jo ha vært bra. 4 mål på Pape og 1 tunnel og 1 mål av Makhtar. Livet er herlig.

SOPRANOS-METODEN. Spillet om fotballen.

Folket hadde begynt å venne seg til den nye narkotikaen…som fikk litt mere mening inn i hverdagen. Uka gikk litt lettere med disse dosene av “Fotball”, som stoffet kalles. Tilgangen på stoff var god…markedet flommet nesten over av Fotball.

Før var det vanskelig å få tak i, bare noen sporadiske leveranser kom igjennom da Arne Ball og Marienlyst-gjengen, hadde full kontroll over markedet. Folk satt og ventet på små glimt i små forundringsposer som “Sportsrevyen” og den litt grommere “Tippekampen”. Endel var fornøyd, men det var også mange som fikk abstinenser…noen reiste helt til England for å få tilfredsstilt behovet.

Tidene forandret seg, flere gjenger dukket opp. En ny gjeng etablerte seg i Bergen, de såkalte 2`erne. 2`erne hadde et lidenskapelig forhold til hjemmelaget stoff…norsk fotball, som den kaltes. Og i Oslo slo også Canal-gutta seg opp. De spesialiserte seg på leveranser fra England. Premier-støv ble en hit. Fra Sverige kom det en annen gjeng, rutinerte,verdensvante karer, 3`er gjengen, som senere syntes navnet ble litt kjedelig, og dannet ViaKul, og hyra inn en lokal norsk kapo med kosmisk selvtillit, JanÅge. De satset på mere europeisk stoff…fikk levert saker fra hele kontinentet.

Norge er jo et lite land, og det er kanskje ikke plass til så mange gjenger som skal leve av dette stoffet. Gjengene fikk gjøre opp seg imellom om hvem som skulle levere stoff rundt om i landet. Arne Ball og Marienlyst-gjengen ramla helt av lasset, de fikk for lite lommepenger av sine foresatte til å kunne skaffe seg hele partier av fotball. Det var lett å se at Arne Ball fikk abstinenser, han gikk raskt inn i en slags dement transe..med mye mimring. Marienlyst-gjengen henfalt til andre, lettere stoffer, som Skiskyting og Rally.

2`erne fikk fatt på store mengder av stoff…Tippeliga og Landslag…og ble nesten hysterisk entusiastiske. De brukte endel tid på å lære stoffet å kjenne, og pøste ut stoff på markedet. Davyen, som storkoste seg som dealer, hadde fine dager..og gjengen rekrutterte stadig flere flinke selgere.

Canal-gutta hadde gode dager med Premier-støvet sitt. Og JanÅge og Francisco smilte selvsikkert opptil flere ganger i uka…stoffet deres var populært.

At Lille Norge kunne tåle så mye stoff var jo egentlig en overraskelse. Det var en av de aller smarteste karer Vestlandet noen gang har fostret, VossaRune, som pønsket ut ideen. “-Sett opp prisen, og kjør femdoble doser”, var konseptet hans.
Ingen trodde det kunne være mulig, særlig ikke de som hadde fått løyve til å eie FotballMonopolet, den såkalte NØFF-gjengen fra Ullevaal. Men, VossaRune, lur som han var, klarte å skape det gamle, litt kjedelige stoffet om til et nytt superstoff, som i tillegg kostet mangegangern av det det gjorde før. VossaRune ga seg med det, mens han var på topp, han fikk jo en andel ingen kunne tru at nokon kunne få…NØFF-gjengen skjønte jo ikke konseptet hans før etterpå…da det var for seint.

Vel, dagene og årene gikk, folk kjøpte mer stoff, og klarte seg ikke uten. Etterhvert kan de få tak i stoff overalt…tilogmed i sin egen lomme, bare de betalte for det.

Canal-gutta gikk på en skikkelig smell, da plutselig Kartellet i England bestemte seg for å bruke 2`erne som langere i Norge, enda Canal-gutta hadde gjort en super jobb, på alle vis.

2`erne la mye i arbeidet med stoffet sitt, ble utrolig flinke til å foredle råstoffet de hadde fått tildelt fra NØFF-gjengen. Alle virket fornøyd, både folk, 2`erne og NØFF.

Mens 2`erne koste seg over all suksessen, de fikk stadig mere stoff å gi folk i by og land, satt Canal-gutta og slikket sine sår…oppsatt på å komme tilbake i manesjen. De hadde jo mye lommepenger fra Telenor-gjengen til Baksnaus i sekken. De ringte Yngve Sopranos i NØFF-gjengen, med skjult nummer, og spurte om de kunne komme med et “offer not to be refused”….? -Jau, Yngve Sopranos og høyrehånda hans Niels Høyne var ikke vonde å be. De trommet sammen til hemmelig møte på Bare Bing. Det ble endel småkrangling og knuffing…noen fra NØFF-gjengen dro avgårde i full fyr…men SopranosYngve og Niels Høyne banket saken igjennom, og ga Canal-gutta kontroll over alt det hjemmelagede Norske stoffet, på strak arm.

2`erne visste ingenting om at nesten alt stoffet deres var blitt konfiskert i en hemmelig operasjon. Gjett om de ble overrasket! De var nesten like sjokkert som Supersnoken Arne Toholt ble, da han ble tatt ut av businessen på 80-tallet.

Canal-gutta dro på byen og feiret kuppet…Davyen hos 2`erne ble nesten svimmel av alle intrigene. 2`er sjef Garden-Vegard mistet nesten all tro på menneskeheten. Arne Ball minnet litt om balkonggutta hos Muppet-Sjåv, der han kunne bivåne “høk over høk”-spillet om Norges nye narkotika.

Soprano-metoden har vist seg som et lukrativt konsept. Nå også i Norge.

Norgesglasset. Om Ujah, J A Riise, Bratseth, Mourinho…

Norgesglasset er en gammel klassisk norsk innretning. Med det kan man lagre og konservere råvarer og godbiter. Her oppe blant fjell og fjorder (jfr “Hurtigruta”) er vi jo skrudd sammen til litt forsiktige, nøysomme og fornuftige skapninger . Norgesglass er gode å ha, ja…
Da jeg sist søndag så Anthony Ujah for andre gang denne vårsesongen smelle inn fire goaler i en kamp, ble jeg en anelse imponert. Merkelig var det da å se Henning Berg kommentere hendelsen etter kampen: “-eh, ja…han har jo litt å gå på defensivt, da—!”. Hallo? En fotballbane har to retninger, fremover og bakover…joda. Men når en 20-åring banker inn 4 mål igjen, i tillegg til en god del andre, da er det vel andre ting man noterer i margen? Mulig Henning spiller bremsekloss for å beholde Ujah litt lengre, men det får være grenser.
Denne norske fornuftige forsiktigheten kan muligens være til fordel avogtil, men den kan også fungere som et håndbrekk på ferden framover.
NFF kjører jo sin snusfornuftige linje med effektiv organisering og gjennomanalysert motstanderfrykt. Spillerne ned på de yngste landslagene synes som om de velges ut etter hvor gode de er til å stoppe motstanderen. Fysikk er et must. Pasning på markert medspiller: Fy, fy! Spillere advares mot å ha eventyr i hodet…”-best å holde seg i Norge til man er voksen…”
Hadde John Arne Riise spurt dem om råd hadde han nok vært TV-reparatør på Sunnmøre i dag (noen ville jo også ha foretrukket det!). Det skal selvfølgelig trenes en masse for å nå til toppen. Likevel er det en egenskap som også behøves, og som ikke vokser på trærne her hjemme. GALSKAP. Det trengs en galskap for å ofre alt, og for å se seg selv på øverste hylle. Den er vanskelig å finne, eller holde på, med denne fornuftige og forsiktige Norgesglass-metoden vi blir fostret opp med.
Rune Bratseth gikk, mot all fornuft, nærmest direkte fra lokalfotball i Trondheim (Astor?) til Rehagels Werder Bremen. Heldigvis tenkte han, og folkene rundt han, ikke alt for mye før han dro. Per Ciljan Skjelbred har brukt fornuften, og tripper fortsatt uforløst rundt på RBKs midtbane…
Mourinho er vel også et levende eksempel på en mann som har kastet både hjelm og redningsvest i sitt liv. Lenge leve Galskap og Fantasi….!

PRESENTING: JON T from the SOAPBOX

Ja, ja, så skal altså også jeg bli “blogger”. Smaker på ordet som jeg har forbundet endel ved Voe, og kona til en viss venstreback med et litt skrudd forhold til damerumper (rumpa til Beyonce er topp i min bok, som Stig T ville sagt det). Blogging er nok kommet for å bli en stund….om Martin Luther hadde vært blant oss idag, hadde han nok ikke spikret opp disse “tesene” sine på kirkedøra i Wittenberg, han hadde nok blogget frenetisk. Til den Nye generasjonen får jeg tillegge at Luther ikke spilte midtbane på Borussia D.

Vel, jeg gleder meg til å få kunne spre noen små smakebiter av det som bobler oppe i øverste etasje hos meg. Først og fremst noen sleivspark og lissepasninger om fotball slik jeg ser den…gjerne med litt afrikansk og anarkistisk touch.

Fotball er jo det viktigste som fins, som en salig manager i Lpool sa…og der er jeg enig. Fra jeg første gang så en fotball, for ikke å si lekte med den, har jeg vært fortapt til den. Om hjernen min er som en kommode, er de øverste skuffene fylt med fotball.

Leken med kula ble snart til alvor…spilte meg fra Traumas uskyldige guttelag til en plass i gardern hos Skeid på Nordre Åsen ved siden av mange legendariske spillere…Toro, Vinje, S G Rein, Nygård`n, Dyrstad, det var mange som forandret mitt forhold til fotball og tunneller til det mere alvorlige, Bjarne Rønning likeså. Bjarnes ord: ”Fotball æ`kke noen søndagsskole” sitter ennå. Drøyt 100 A-kamper for Skeid ble det, samt et kallenavn jeg har levd med siden: SÅPA. Noen sa jeg kunne drible 10 mann i en telefonkiosk, og da prøvde en jo på det…fotball er jo lek også. Heldigvis.

Fotball har sørget for å sende meg fra kant til kant, verden rundt. Da ser man jo hva fotball er. Det viser seg jo at det er nokså mye det samme uansett hvor du havner…kort og godt en universell gave til oss mennesker. – og takk for det, som TKFN sier.

En gutt i Dakar drømmer det samme som èn på Sunndalsøra. Og begge kan finne skatten.

Jeg utdannet meg til arkitekt, og tegner med den største glede, ofte ting som det tar laaang tid å se ferdig i full prakt. Men øyet har også fotball i fokus, og de siste 12-15 åra har jeg drevet det som så mytefullt kalles ”speiding”…dvs at jeg alltid er beredt på å se og finne en framtidig fotballartist. Det er spennende å måtte tolke og se noe som ikke er ferdig, som venter på at ferdigheter og personlighet skal smeltes til en topp fotballspiller.

Når en ser ting litt ovenfra, i perspektiv, og ser hva det kan betyr at noen klarer dette spranget, fra uskyldig guttespiller til fullblods toppspiller, er det litt ”larger than life”. Det kan ha betydning i familien….storfamilien…folkene i gata, i kvartèret, i byen…ja, hele landet. Det har ikke med penger og profitt å gjøre. Da Pape Pate Diouf debuterte med 2 mål i TL på Briskeby…eller Mame Biram sto i United-drakt (verdens fineste drakt, forresten, siden 1967 har George Best tatovert det inntrykket i hjernen min, svart/hvitt TV eller ei)…eller da omsider hele Norge oppdaget hva Makhtar Thioune kan få til…også da Ohi fra Holmlia ble tidenes yngste målscorer i Tippeligaen…da fikk jeg gåsehud. Rett og slett.

Ivar Hoff har sagt det som det er: ”Har du en fotball, så har du alt!”