Ndure – get a grip on yourself

Norges beste sprinter satte i går kveld årsbeste på 200m under storstevnet i Zurich. Bra! Er det noe sted man bør løpe fort på de kortere distansene er det Zurich. Flott bane, intet stevne i verden har tilsvarende atmosfære, topp deltagelse og Zurich og banen ligger 500 meter over havet. Hvilket er optimalt for gode resultater, i hvert fall på de kortere distansene.

«Get a grip on yourself». En Daily Telegraph-kunstjournalist brukte uttrykket om Edvard Munch, i forbindelse med en utstilling av flere av malerens verker i London for noen år siden. Journalisten syntes rett og slett at Munchs motiver var i overkant triste. Derav utsagnet. Nå kan det jo hende at journalistens eget humør påvirket kritikken av en stor norsk malerhelt. Men over en helside i den store London-avisen sto det nå der – get a grip on yourself, Edvard.

Jeg har lyst til å si det samme om Ndure. Det er stort sett alltid noe galt, enten at svingen er for krapp i forhold til Jays sine lange bein, eller beina er for lange for svingen. Jeg er ikke helt sikker på hva som er hva, det varierer, men noe er det i hvert fall. Eller det er for kaldt, eller for tidlig eller sent. Det er stort sett alltid noe utenfor Ndure selv som gjør at det ikke gikk som forventet.

Ndure er et uomtvistelig talent. Men han er rå til å se problemer i stedet for muligheter. Det blir det ikke medaljer av. Neste utfordring er VM, da kan vel forklaringen til manglende medalje være at det var for få europeere i feltet. Men det er lov å slå de utenfor Europa også, for de vil dominere i et VM, enten de er fra USA, Jamaica eller andre sprintland. Vær klar over det!

Mitt råd er enkelt som bare det. Se muligheter i enhver situasjon, gå ut med følgende innstilling: det er bra det er meg som fikk denne banen, for jeg er godt nok trent, både i kropp og sinn, til å takle det. Det hadde vært verre med de andre. Jeg har sagt det før – de lykkes oftest som trener på utfordringene. Hva om Ndure får bane 2 i VM neste år? Banetildelingen skjer med bakgrunn i resultater. Slik nå tilstanden er, vil Ndure ikke være kandidat til de «beste» banene i kommende VM, men det kan jo endre seg. Men uansett er det lurt å trene på, og lurt å lære seg å mestre utfordringer. Det hjelper altså lite med de beste beina, og teknikken, hvis hodet er igjen i garderoben. I Zurich så Ndure ut som tusen sorger der han satt på startboksen og ventet på å krype ned i blokkene. Minnet om naboens kuer på vei inn på lasterampa til Fellesslakteriets bil, til den siste reis. Det er altså sannsynlig at Jays kan få en «ugunstig» bane senere i karrieren, faktisk veldig stor. Da er det lurt å trene på å mestre det. Alternativet er å bruke energien på noe annet.

Lykke til med bane to og en god helg!

Riis fikk sagt takk for sist

Kanskje var det heller et «nå kan dere ha det så godt». Enhver gründer som har bygget opp et godt produkt har stolthet i det som er skapt. Så også med Bjarne Riis og hans sykkellag. Som har vært av verdens aller beste, med uttallige suksesser, enten det er Tour de France, de store klassikerne eller i mesterskap som OL og VM.

Det måtte skape følelser da det, like før starten på årets Tour de France, ble kjent at brødrene Schleck ville skifte beite, skape et nytt Luxemburg-basert lag ledet av Kim Andersen. Det er jo slikt som skjer, at de beste utøverne finner et annet lag. Det skjer jo med Moa og Enga også dessverre. Digresjon vil du sikkert si, og helt riktig. Bak ligger sikkert en kombinasjon av nye utfordringer og enda bedre økonomisk avkastning. Men for Bjarne-gutten må det ha stinket. Hans nestkommanderende stakk, og tok med seg de beste sammenlagtrytterne. Like før Tour de France. Jeg var tilstede på den siste pressekonferansen i Rotterdam, og fulgte nøye med atferden til Riis. Han var kontrollert, nærmest ham på podiet satt Schleck-brødrene. Kim Andersen var selvfølgelig ikke tilstede, tuppet ut av laget som han var med oppsigelse på dagen og pulten ryddet.

Riis og Saxo Bank hadde fokus på rittet som startet den påfølgende dag, men det var noe innbitt i blikket til hærføreren. Fränk Schleck hadde neppe vært proff hvis ikke Bjarne hadde hørt på farens innstendige oppfordringer om å ta med gutten på laget, da alle andre proffdører var lukket. Kjempesuksess ble jo det. Andy plukket Bjarne allerede da han som tenåring herjet i Fleche du Sud. Talentet var uomtvistelig, men guttens profesjonelle sykkelkarriere har utviklet seg under ledelsen til Bjarne Riis, selv om Kim Andersen har vært nærmest treningsfaglig. Det var ikke vanskelig å se at det kokte bak den blanke issen til Riis.

Så hoppet Andys kjede da han støtet på Contador på vei opp Port de Bales. Fumlende sto han og fiklet med kjedet da Contador med følge blåste forbi. Diskusjonene var mange og høylydte etter etappen. Fra piping og fordømmelse av spanjolen, til de som forsto. Det ble påstått at Contador ikke så hva som skjedde. Godt mulig, jeg forsnakket meg (eller gjorde jeg ikke?) på lufta, da jeg sa at det må Contador ha sett, kjedet hang jo ned som en slapp pupp mellom fingrene til Andy. Men så kom det som for meg ble merkelig, nemlig reaksjonen til Bjarne Riis. Jeg tenkte på meg selv som trener, i utfordrende store internasjonale løpskonkurranser. Hvis noe skjedde med «mine» utøvere, som jeg opplevde som urettferdig, som kunne være situasjoner forårsaket av konkurrenter eller reaksjoner fra funksjonærer. Jeg var jo sterkt engasjert på vegne av mine, for å si det mildt. Du har sikkert sett det med fotballtrenere også, når de oppfatter avgjørelser som ikke går deres vei. Riktig eller galt, engasjementet er og må være der.

Hos Riis var det knapt følelser. Som han sa, kanskje var det Andys egen skyld og Contador gjorde det han syntes han måtte gjøre. Han skulle jo vinne verdens desidert viktigste sykkelritt. Utrolig rolig fyr tenkte jeg. Imponerende, stoisk ro vil noen kalle det. I idrett, som engasjerer så mye, enda mer utrolig. Dansken var jammen en kald fisk. Så grublet jeg mer, jeg oppfattet at Specialized, som er sykkelmerket til Contador, inderlig ønsket å ha spanjolen på deres merke de neste sesongene, merket som er det samme som Saxo Banks. Her kunne det bli koblinger? Jeg visste også at Astana, eller deres finansielle muskler, ikke hadde all verdens kapital til å dekke Contadors ønsker om en fyrstelig lønn. Noe jeg også dog trodde Bjarne Riis, og hans fremtidige sponsorer ville ha vanskeligheter med å matche. Et spansk lag var uaktuelt for Contador. Caisse d`Epargne skulle legges ned, der forsvant den relasjonen. Og for Contador å sykle for det baskiske «landslaget» Euskaltel-Euskadi, var uaktuelt. Han visste også at han måtte til et bedre lag neste år for å motstå angrepene fra to Schlecks.

Jeg luftet mine teorier for danskenes kommentator, Dennis Ritter. Han hadde tenkt det samme. For Riis var det avgjørende under pressekonferansene i Bagneres de Luchon ikke å sverte Contador. Du gjør jo ikke det når tillit skal bygges i forhold til den fremtidige kapteinen på laget. Han som skal ta rotta på de som stakk fra egne rekker. Jeg ble overbevist om at koblingen hadde relevans, og sa det også på sendingen.

Nå smiler Bjarne Riis, grunnlaget er lagt for et enda mer spennende Tour de France neste år. Ferdigheter, følelser og prestisje i en eneste stor smørje vil styre forberedelsene. Den mentale kampen har allerede begynt.

I fjor ble «Det er et yndig land» spilt, ved en feiltagelse, for Contador da han sto øverst på pallen på Champs Elysees. Et forsvarsel om det som kommer? Spansk triumfator på et dansk lag registrert i Lyngby utenfor København? God helg til dere alle!

Tour de France-oppsummering

Årets utgave ble stor på mange måter:

· Arrangøren(ASO) skapte en løype som ga utfordringer på rekke og rad. Sammenlignet med de siste utgavene av rittet, var det langt færre etapper der dramatikken ikke var i høysetet. Trist for arrangør og ryttere at etappen til Spa ble ”nøytralisert” fordi så mange ryttere veltet på den såpeglatte veien ned fra Col du Rosier. På veier rytterne og sykkelpublikumet kjenner fra avslutningen i Liege-Bastogne-Liege. Fabian Cancellara`s sykkeldiplomati reddet nok spenningen om sammenlagtseieren, der han fikk feltet til å vente på de ”uheldige”. Hardest rammet var Andy Schleck, som var over fire minutter etter i bunnen av bakken. Gruppen med Contador var også etter, men dog ikke kritisk, og mer enn to minutter foran Andy. Hvor riktig det som skjedde var kan sikkert diskuteres, og etter min mening var det Cancellara lyktes med langt mer avgjørende for sammenlagtseieren enn Contador`s støting da kjedet låste seg for yngstemann Schleck på Col d`Aubisque. Glatte veier og velt hører med i sykkelritt, det er en tynn knivsegg mellom ”himmel og helvete” i rittene, spesielt når været er vått. Cancellara lyktes med å bevare spenningen i rittet.

Thor Hushovd var den som virkelig tapte på hendelsen. Han er en kunstner på sykkelen, og det var ikke tilfeldig at han var av de få som kom ned bakken uten uhell. Hadde gruppa jaktet Sylvain Chavanel hadde de lett kjørt ham inn, og et sannsynlig utfall ville vært Thor som en av de fremste i spurten, kanskje som etappevinner, og med et tak på den grønne trøya Petacchi ikke ville hatt mulighet til å utligne senere i rittet. Men, det ble ikke slik, og makten i den gule trøya til Cancellara var oppsiktsvekkende tydelig. At det var glatt på Rosier er uomtvistelig, jeg snakket med folk som hadde problemer med å stå med joggesko på beina da de skulle ned bakken. Og, de var beviselig edru.

· Ingen dopingtatte ryttere i rittet. En seier for antidopingarbeidet. At det var fokus på doping før og under rittet med Landis, Lance, Petacchi m.fl., skriver seg fra ”gammel moro”. Den eneste dopingsaken vi ble bedt om å kommentere under TdF var den triste Tysse-saken fra Norge. Litt av en overgang…..

· Det ble en flott kamp om seieren mellom Contador og Andy Schleck. En Contador i dårligere form enn i fjor, men også med et dårligere lag. Selv om laget overrasket meg. Ikke minst kjørestyrken til Daniel Navarro og Paolo Tirralongo i Alpene. Men, Contador var tydelig rystet, først da Andy angrep opp til Avoriaz, og ikke minst på siste tempoetappen. Hva drev forresten Andy med på prologen? Der tapte han 42 sekunder til Contador på 8.9 km. Hvordan utfallet hadde blitt om begge Schleck-brødrene hadde vært sammen i fjellene, blir akademisk. Selvfølgelig hadde det endret mye. Frank var i sitt livs form. Brødrene sammen ville støtet annen hver gang, og Contador fått mer enn nok. Men, vi får glede oss til neste år. Jeg har allerede ståpels med tanke på den kampen. Contador har nok skjønt tegningen han også. Astana vil ikke være et lag som kan hjelpe ham godt nok mot bakkestyrkene fra Luxemburg. Det er ikke bare pengene som gjør at Contador skifter beite. Oljepenger fra Kazakstan sto klar i bunker for å beholde gutten fra forstaden til Madrid. Det ble kamp helt inn, og takk for det!!

· Thor Hushovd gjorde den stor ved sin seier på etappen til Arenberg, over brosteinspartiene. Suverent kjørt, det er moro å se utøvere når de er trygge på at dette behersker jeg. Thor slåss det han var kar om for den grønne tekstilen, forgjeves i år. Men, naturlig med tanke på at han har vært uten mulighet til å trene spurt med skruer og plate i skulderen. Kondisen har han oppøvet, bedre enn noensinne. Han har gitt et signal til andre ryttere, om at den grønne trøya virkelig er en poengtrøye. Ikke bare forbeholdt spurterne. Noe Edvald Boasson Hagen sikkert merket seg. Kjørestyrken Thor viste på Pyrenee-etappen til Pau, over Peyresourde, Aspin, Tourmalet og Aubisque (alle klassiske fjell) var stor idrett.

· Edvald gjorde en fin debut, han er mentalt sterk, rolig og trygg. Gode egenskaper. Spurtet bra, og ikke minst gjorde jobben sin for Bradley Wiggins for alt hva han var verdt. Det var ikke hans skyld at Wiggins og Sky ikke strakk til. Rittet er også et signal til mange sykkelinteresserte nordmenn. Det er ikke bare å stille opp i TdF og vinne etapper og trøyer. Edvald er av de mest spennende unge rytterne i sykkelfeltet, men jammen er det mange andre unge også som både vil og kan. Og, vi ser fremdeles langt etter en norsk rytter der oppe blant de beste sammenlagt. Jeg ser ingen etterfølger så langt etter Jostein Wilmann. Dessverre! Men, den grønne trøya kan Edvald angripe neste år, vær klar over det!

· Mark Cavendish kom tilbake, og viste oss spurt på øverste hylle, in
gen over eller ved siden. Glitrende utført, idrett i verdensklasse.

· Jeg tar hatten av for Ryder Hesjedel, som syvendemann totalt. Taktisk perfekt, og med en kjørestyrke i de tunge fjellene jeg ikke hadde trodd han maktet. Selv om han er inne i sin beste sesong. Garmin-Transitions var kanskje det laget som led mest tidlig i rittet. Alvorlige skader satte kapteinen Christian Vandevelde, og min favoritt til å vinne grønt, Tyler Farrar, ut av rittet. Godt da at Hesjedal (med norske aner?) fikset det gode resultatet.

Skuffelsen ble først og fremst Team Sky. Laget har bladd opp et tosifret millionbeløp for Bradely Wiggins foran denne sesongen. Løst ham ut av kontrakten med Garmin. Verken laget eller Bradley leverte relatert til målsettingen. Synd, Bradley er en supergutt, som hadde fortjent bedre. Men, jeg sier det igjen. Jeg er skeptisk til å slanke bort 10 % av kroppsvekten på kort tid. Det gikk i fjor, men så kommer ”etterdønningene”. Det er nok av historier innen utholdenhetsidrett som viser at rask/stor vektreduksjon gir negative resultater på ganske kort sikt. Det var jo ikke en feit mann som slanket seg, det var en olympisk mester med lav fettprosent. Even til å produsere kraft reduseres, og dermed relasjonen watt/kilo. Og, den røde sonen nås på lavere watt enn i fjor. Det går noen måneder, så reverseres det. Jeg håper jeg ikke har rett. Kom igjen Bradley, sykkelsporten trenger deg! Sky manglet god nok kjørestyrke i fjellene, hatten av for Thomas Løwkvist, men ellers var det ordinært. Hva Serge Pauwels gjorde på laget? Ikke vet jeg. Vi ville selvfølgelig hatt med Kurt Asle, men jeg tror det var like bra at han ikke var med i år. Det ble for kort tid å bygge seg opp etter det siste kravebeinsbruddet, det andre på et halvt år. Etter mange store sesonger har man ofte behov for en low-key for å bygge opp lysten igjen. Det klarer Kurt med nye, inspirerende treningsmuligheter og –kamerater. Min beskjed til Edvald og Lars Petter, blir å kjøre Kurt hardt til høsten. Da vil Sky-sjefen Dave Brailsford forstå hvilke ressurser som ligger i Kurt Asle.

Jeg tror det var nyttig for Brailsford å oppleve at ikke alt i verden går på skinner. Ydmykhet er avgjørende. Keiser Augustus hadde alltid en slave rundt seg, som kun hadde en oppgave, nemlig regelmessig å si til keiseren ”husk du er bare et menneske”. Spennende blir det å følge Sky neste år.

Takk til dere alle som kjørte, til arrangør, og til mine supre kollegaer, dere skapte alle folkefesten. Spesiell takk til Thor og Edvald, det er flott å ha gode norske deltagere i dette superarrangementet i internasjonal idrett.

Kurt, du kommer igjen

Ikke helt overraskende ble Kurt Asle satt ut av Tour-laget til Team Sky. Resultatene så langt har vært under pari, og i tillegg ble det mageproblemer på slutten av Sveits Rundt, som svekker en optimal siste oppkjøring. Hvis Kurt selv hadde sagt at han vil være klar til å fylle en rolle som kaptein på veien i et Sky-laget med store ambisjoner på vegne av Bradley Wiggins, ville jeg tatt med Kurt. Han har gjort denne jobben strålende for laget til Bjarne Riis. Hvem andre i Sky kan fylle den rollen? I tillegg er Kurt den fødte Tour-rytter, tåler belastningen og er lojal som hjelper. Kurt ville vært en samlende kraft i et Sky-lag som debuterer i Touren.

Sky valgte klatreferdighetene til Serge Pauwels, som kom over fra Cervelo. Etter en god sesong i fjor, som ikke har vært fulgt opp i år av skade- og sykdomsårsaker. I det hele tatt mangler det klatreferdigheter i Sky til å støtte Wiggins i fjellene. Jeg tviler på at Pauwels vil gjøre noen forskjell, da tror jeg Kurts spisskompetanse ville betydd mer i positiv retning.

Det har vært et tungt år for Kurt, to kravebeinsbrudd på åtte måneder. Kneskade, og nå sykdomstegn. Det gjør noe med formen – negativt. Det kan være lurt av Kurt å ta en mellomsesong i år, og komme grusomt tilbake. Da har han flyttet til Lommedalen med noen av landets fineste skiløyper utenfor stuedøra. Hvilket betyr at Kurt vil starte neste sesong med et topp grunnlag.

Jeg vil savne deg Kurt, derfor ønsker jeg at du blir hundre prosent skadefri og frisk igjen. Og, kom tilbake på samme høye nivå som tidligere. Kapasiteten er udiskutabel. Bare husk VM-innsatsen i fjor etter kravebeinsbruddet i juli. Litt lavere profil i år, og sulten og det mentale fokuset vil være som før.

"Les Bleus" og Team Saxo Bank

Det er en snau halvtime siden de falmede franske fotballstorheter ble sendt ut av fotball-VM. Ydmyket i lange baner. Idrett er seiere og nederlag i skjønn forening. Men, måten de franske fotball-millionærene spilte seg til sisteplass i gruppe A på, var langt fra hederlig. Om 14 dager ruller Tour de France inn i «heksagonet» (Frankrike er landet med de seks hjørner), på den fjerde rittdagen, etter å ha kjørt i gang i Nederland og Belgia. Suksess i internasjonal toppidrett dreier seg om organisasjonsutvikling på samme måte som i næringsliv og andre prestasjonsrettede sammenhenger. Andy Cap har uttalt: «Vitsen er at alle med samme drakt speller mot samme mål». Lag som lykkes har en klar målsetting, som er forstått gjennom involverende målprosesser. De er godt organisert, er verdibasert, og driver systematisk trening, ikke bare idrettslig, men også organisatorisk. Under tydelig ledelse.

Tour de France er et lagspill, på linje med fotball. I den ene varianten skal ballen i motstanderens mål flere ganger enn den havner i eget, på sykkel er det lagets trøye som skal først i mål. I et organisert spill der rytterne på laget har sine klart definerte oppgaver, som bidrar til at lagets kaptein til sist tar steget opp på det høyeste trinnet når feltet er i mål på Champs Elysees 25. juli.

Det var vondt å se Raymond Domenechs ledelse av fotballaget. Uten autoritet og engasjement. Med en gjeng spillere som åpenbart ikke har forstått lagutviklingens betydning. Det er krevende å være på et lag, først av alt er det frivillig, men har en først valgt å delta på laget, medfører det også forpliktelser overfor fellesskapet. Team Saxo Bank, tidligere Team CSC, kjører i år sin niende Tour. Laget har markert seg sterkt siden starten. I fjor ble Andy Schleck nr. to, for to år siden vant Carlos Sastre. I tillegg til et uttall etappetriumfer. Laget er fullt av internasjonale stjerner, som svært ofte lykkes sammen, når det gjelder. Ikke minst fordi lagets ledelse har forstått betydningen av å ha en verdibasert utviklingskultur, basert på de fire verdiene «RESPEKT, LOJALITET, ENGASJEMENT og KOMMUNIKASJON».

Ingen rytter får plass på laget uten å ha et aktivt forhold til de fire grunnelementene. Den enkelte blir målt på hvordan verdiene etterleves, og laget trener regelmessig på kulturutviklingen. «Kulturen er avgjørende for resultatene», og verdiene er basis for god kultur. Som igjen, forenklet sagt, er hvordan laget ønsker å oppfattes av konkurrenter, samarbeidspartnere, publikum og media, og hvordan det skal være å jobbe i laget. Hver høst starter laget til Bjarne Riis forberedelsene til ny sesong med en krevende lagbyggingssamling over flere dager, der den enkelte og lagets forhold til verdiene står i fokus. Ingen har en plass i laget hvis verdiene ikke etterleves i praksis. Alberto Contador er den store Tour-favoritten, men blant de mange utfordrere står brødrene Schleck som spydspisser i et lag som kommer til å herje med spanjolen etter alle kunstens regler. I år kan det vise seg å bli avgjørende, at laget sliter ut en individuelt bedre motstander, som vil være mye alene i avgjørende situasjoner.

Mangel på ledelse og felles kulturståsted var åpenbar hos de franske ballspillere. De hadde neppe felles målforståelse, ei heller innsikt i at hver enkelt på laget har 100 prosent ansvar for sitt bidrag til lagets resultat i sin rolle, både individuelt og relasjonelt. Rett nok har Domenech det overordnede ansvaret, men ingen kan fraskrive seg sitt 100 prosent ansvar. I danskenes sykkellag er det åpenbart. Hver rytter kjenner sin rolle, og ofrer seg maksimalt for å fylle den til lagets beste. En hjelperytter kjører så lenge han kan for kapteinen, for så å frakte seg til mål etter beste evne, innenfor tidsfristen. For å gjøre det samme neste dag, og de etterfølgende. Jeg har sett mye flott idrett, men etappen til L`Alpe d`Huez i Tour`en for to år siden er av de sterkeste. Favorittene kom samlet gjennom den siste landsbyen, Bourg d`Oisans, før klatringen de siste 1154 høydemeterne opp til toppen via 21 hårnålssvinger. CSC-laget hadde Frank Schleck i den gule ledertrøya, og hva skjedde, jo han satt seg foran i feltet i et voldsomt kjør, som mørnet det som var av konkurrenter. For å bane vei for lagkamerat Carlos Sastre. Da Schleck og konkurrenter var stinne av melkesyre støtet Carlos, og avgjorde rittet. Det var altså mannen i gult som ofret seg for laget, fordi laget var enige om at muligheten for sluttseier var enda større hvis Sastre var den man kjørte for. Det kan ikke ha vært lett for Frank Schleck å ofre seg som han gjorde. Med basis i hvilken av de fire verdiene? Sikkert alle, men vær trygg på at lojalitet var sentral. Lojalitet mot det de sammen hadde blitt enige om.

Jeg forundres over mye i fotball-VM. Over lag som har en trener som knapt har hatt tid til å undertegne ansettelseskontrakten før første kampen. Det må jo gå galt, treneren er en del av laget, og det tar tid å spille sammen et godt lag. Å tro at en trener skal lykkes med et slikt utgangspunkt, blir for meg som å tro på at det er mulig å gå på vannet , sommerstid. Det har visstnok vært gjort bare en gang så langt i historien. Og, trenere som tar slike jobber, mistenker jeg gjør det av kortsiktige økonomiske motiver. Eller grådighet, i beste fall naivitet og manglende selvinnsikt.

«Les bleus» er en nasjonal stolthet. De gikk til bunns etter å ha bommet organisatorisk på det aller meste. Det bekreftet tydelig at gode individer er hjelpesløse uten et tydelig verdifundament. Hos Team CSC/Saxo Bank var, og er lagutvikling sentralt. En egen, og meget dyktig, organisasjonsutvikler i den karismatisk og kompromissløse B.C. Christiansen ledet inntil i år prosessene i sykkellaget. Og, de har holdt fast i grunnlaget han la i årets sesong. En liten ide til Laurent Blanc, som får jobben med å snu en elendig fotballkultur. Sykkelrittet passerer jo utenfor hans stuedør, jeg er sikker på Blanc kan hente gode impulser om dette og hint, ikke minst om lagbygging, ved et besøk hos sykkellaget. Fotball skal være gode på lagbygging, noe de franske stjernene viste seg svært dårlige på. Styret i det franske fotballforbundet må ha ligget i stabilt sideleie de siste årene. Jeg har vært mye i Frankrike, og sett den triste utviklingen der flere sesonger. Sett mismotet bre seg i en fotballglad nasjon. Styret skulle jo hjulpet Raymond ut av jobben da han ikke fikk det til. Får det konsekvenser for de dresskledde styrerne? Kanskje, neppe, hva vet jeg? Men, de burde jo gått på hodet ut alle sammen. Som Anelka, Henry m.fl. Marit Brevik sier det forståelig: «Laget blir ikke bedre enn det du bidrar til selv». Det vet de skinnmagre syklistene som nå spisser formen før prologen i Rotterdam. Hvem vinner den? Et lite dristig tips, Fabian Cancellara fra, ja nettopp Team Saxo Bank. Jeg håper så mange som mulig fra fotballens verden følger syklistenes kamp gjennom 3.500km. Interessant, jeg tror de har mye å lære.

KLATRETRØYAS FORBANNELSE

Da har det skjedd igjen. Det systematiske antidopingarbeidet i regi av UCI (det internasjonale sykkelforbundet) har slått kloa i nok et av sykkelsportens store navn, Franco Pellizotti. Ingen hvem som helst. 32-åringen hadde sin beste sesong i fjor som vinner av klatretrøya i Tour de France, kombinert med 3. plass sammenlagt i Giro’en. Der han også vant den korte klatreetappen opp til Blockhaus i ensom majestet. 3. plassen totalt ble senere til en 2. plass da Danilo Di Luca endelig hang fast i dopinggarnet. Blodprøver tatt av Pellizotti under Tour de France viste uregelmessigheter, som nå har ført til at han er suspendert til en endelig dom i saken. Jeg er freidig nok til å anta at hans flotte resultater i Giro’en også skyldtes juks. Han var lett å identifisere i sykkelfeltet Pellizotti, med sine flagrende blonde krøller under sykkelhjelmen. Som en bonus til seg selv etter klatretriumfen i Tour’en kjøpte han seg en ny, stilig Porsche. «På kjøretøyet skal storfolk kjennes». Han hadde vel råd ettersom markedsverdien steg og bonusene kom inn på bankkontoen. Hvilket er økonomisk kriminalitet i høyeste potens. Jeg mener han skaffet seg jo økonomiske fordeler ved å jukse. Men heldigvis er reglene nå slik at pengene skal tilbake der de kom fra.

For en dopingmotstander er lista over vinnere av klatretrøyene i de tre store turene trist lesning. Nå røyk krølltoppen fra Friuli (nordøst i Italia). I 2008 vant Bernhard Kohl, steindopa på EPO. I 2006 og 2005 samlet kyllingen fra Sjælland – Michael Rasmussen – flest klatrepoeng. Nok en jukser. Richard Virenque har hele 7 «polkadott»- seirer, flest i bransjen. Dog er to av disse etter at han var tilbake etter å ha sonet sin dopingdom. Hans adferd bidro sterkt til å svekke sportens omdømme, sentral som han var i «Festina-skandalen» i 1998. Santiago Botero klatret best i 2000, den sterke temporytteren ble fanget i Dr. Fuentes-skandalen i 2006 med to års utestengelse som konekvens.

Antidopingarbeidet har utviklet seg positivt og voldsomt de siste årene. I 1997 innførte UCI motstrebende regler som ikke tillot Hematocritt (HTC) over 50 %, dvs. andelen av røde blodlegemer skulle ikke overstige nevnte verdi. Den første som ble stoppet var Claudio Chiapucchi, under Romandiet Rundt i 1997. To klatretrøyer vant han i Tour’en og tre i Giro’en.

Tom Simpson var av de beste klatrerne i bransjen, han vant dog aldri noen klatretrøye. Men, står for det mest omtalte dopingsdødsfallet i sporten, da han kollapset 13. juli 1967 under toppen av Mont Ventoux. Sykkelikonet Fausto Coppi vant det meste, også to klatretrøyer i Tour de France. Han ble i et intervju i 1952 spurt om han tok amfetaminer. «Bare når det er nødvendig», var svaret. «Hvor ofte er det», ble det spurt. «Nesten bestandig», svarte mannen med ørnenesen.

Ekstra ille gikk det med tre store klatrere, nemlig Marco Pantani, Thierry Claveyrolat og Jose Maria Jiminez. Sistnevnte svogeren til Carlos Sastre. Jiminez vant fire klatrekonkurranser i Spania Rundt. Omfattende dopingmisbruk førte til tung depresjon, og han døde bare 32 år gammel sterkt svekket på en psykiatrisk institusjon. Pantani endte sine dager på et stusselig hotellrom i Rimini i februar 2004 etter en overdose kokain. Bare snaue seks år etter sin store sesong, der han vant både Tour de France og Giro d’Italia med seier også i klatrekonkurransen i Giro’en. Elegante Claveyrolat vant polka-dotten i 1990. Han var meget populær, og åpnet en liten restaurant etter endt karriere. Neonskiltet over inngangen viste den prikkede klatretrøya, det var ingen tvil om at dette var stedet til en Tour de France-helt. Men så stoppet det plutselig opp, og han skjøt seg selv.

Mye trist historie, spør du meg. Dopingmisbruket er selvfølgelig en konsekvens av troen på at ulovlige midler ville føre til at klatringene går lettere. De gjør jo det, hvilket systematiske arbeider om dopingens fordeler har påvist. Det er mye smerte og forsakelse som ligger bak en god klatrers prestasjoner. Som også sikkert preger deres personlighet. Når dopingkulturen var sterk, og kontrollene lemfeldige, ble det lett misbruk. Hvordan hadde listen over klatrevinnere sett ut hvis alle juksemakerne hadde blitt tatt?

Proffsyklingens Krystle og Alexis

Det er 27 år siden NRK tok «Dynastiet», kanalens kanskje største såpesuksess noensinne, av plaktaten. Hvor mange episoder vi ble traktert med har jeg ikke tall på, men noen nevner 200. I høst er Dynastiet med Krystle, Alexis og Blake på spilleplanen til Nationalteateret. De uttallige episodene skal komprimeres til en forestilling. Sentralt i dramatikken var det betente forholdet mellom «den gode» Krystle, og «heksen» Alexis. Med Blake i en mellomrolle i dramaet mellom de to kvinnene. En banal historie om dramaet mellom den gode og den onde. Men, TV-Norge satt klistret. Folk møttes, pyntet seg, og gjorde seg klar hver uke for å få med seg dramaet.

Internt i fjorårets desidert mestvinnende lag i sykkelsporten – HTC Columbia – har våren synliggjort en konflikt som minner om såpen Dynastiet. Mellom bransjens kanskje to beste spurtere – Mark Cavendish og Andre Greipel. Mark fra øya Man (Isle of Man) har de to siste sesongene, fullt fortjent, vært verdens spurtkanon nr. én. Med 10 etappeseiere i Tour de France og 5 fra Giro`en. I tillegg til triumfen i Milan San-Remo i fjor, og uttallige andre. 23 seire totalt i 2009. Lagkameraten Greipel klarte 20 i fjor, hvorav bare 6 var i Pro Tour-ritt. Rett og slett fordi han ikke fikk slippe til i særlig grad. Men, i Spania Rundt endte han med fire etappeseiere og poengtrøya.

Jeg er i prinsippet motstander av todelt ledelse. Jeg ser at det vil kunne skape kaos med to spurtkanoner på samme lag i samme ritt. Men, situasjonen i HTC Columbia har endret seg noe i år. Laget har mistet viktige ryttere, og strategisk kan det da være lurt å endre. Laget har vært usedvanlig godt organisert i opptrekket av Cavendish, som er det nærmeste man kommer det «røde toget» til Saeco, som førte Mario Cipollini til sine triumfer. En viktig brikke i opptrekket av Cav er Mark Renshaw, også en spurter i verdensklasse. Hvor vakkert var det ikke da Mark trakk opp Cav på Champs Elysees på sisteetappen i Tour`en i fjor, og det endte med suveren dobbeltseier.

Intet tre vokser inn i himmelen. For Cavendish gikk vintertreningen på skinner, inntil han under et treningsopphold i Paraguay trakk en tann, for å balansere tennene i underkjeven. Det gikk infeksjon i såret, og en lang periode med smerter, behandling, antibiotika og lite trening. Konsekvensene har vær tydelige, det som er vist fra Cav’s side er langt fra fjorårsnivå. To seire har det blitt, den siste kom sist torsdag på 2.etappe i Romandiet Rundt. Mark viste sin lettelse da han krysset mållinjen. To fingre opp, «fuck you», som en hilsen til alle de som har tvilt på ham. Og vært raske til å kritisere. En gest, som både arrangør og lag likte svært dårlig. HTC`s suverene leder, Bill Stapleton, er meget nøye med rytteres oppførsel og omdømmebygging. To fingre opp ble ikke tolerert, og Mark ble tatt ut, og sendt hjem fra rittet med halen mellom beina.

Greipel er årets mestvinnende rytter, med 11 seire så langt. I mindre ritt, og han ville gjerne kjøre Milan San-Remo. Men, ikke over mitt lik sa Cavendish. «Selv i dårlig form er jeg bedre enn tyskeren». Det er klart det såret en tyskers stolthet. De to har fjernet seg langt fra den harmoni vi så i Locarno, under Giro`en i 2008 der Mark trakk opp, og lot Greipel vinne en etappe. Det var britens måte å takke Greipel for sistnevntes oppofrende arbeid på tidligere etapper, og vise frem harmonien i laget. Men, forholdet surnet, de har kjørt separate program. Og, Cavendish har sagt at det «ikke finnes en sjanse for at Greipel skal få kjøre Tour de France år». Han fulgte opp med at Greipel burde vunnet seks etapper, og ikke bare fire, i Tour Down Under. Og, at han ikke klarer å holde hjulet til rytteren foran i opptrekksfasen. Greipel gikk offentlig ut med at han ville hatt større sjanse til å lykkes i Milan San-Remo enn en dårlig trent Cavendish. Som ble kontret med: «Hvis Greipel trodde han skulle vinne, burde han sagt det før rittet, og ikke etterpå».

Jeg syns det er synd de ikke ser hverandres beste. Jeg tror Cavendish ville hatt god nytte av Greipels ferdigheter. Greipel er helt sikkert villig til å innordne seg sin rolle i et opptrekk, kanskje som den nest siste før Renshaw tar over. Uansett mener han at en spurter med hans merittliste bør få kjøre det største rittet på kalenderen. Som, er alle syklisters drøm å få ta del i.

Suksessen til HTC-Columbia tidligere har vært forberedelsene. Jeg er overbevist om at en drilling av opptrekkstoget med Greipel som en viktig brikke vil gi nye suksesser. Det er å se muligheter og ikke problemer. De fleste problemer blir det heller ikke noe av, viser historien….

Cavendish er naturlig nok i ubalanse etter en vanskelig sesongstart. Han er genierklært, og posisjonen er truet. Dette kombinert med kort sprintlunte, fører til arrogante uttalelser og ustabil atferd. Resultatet er åpenbart. Greipel har allerede annonsert at han er på vei bort. Det blir uro i HTC, og en misfornøyd Cavendish tror sikkert også at løsningen er på den andre siden av gjerdet, der det kanskje er grønnere. Team Sky følger opptrinnet tett, vær sikker. Og, naturlig nok. Cavendish har sin trener, Rod Ellingworth, som fast ansatt i mediekongen Murdoch`s lag. I tillegg til en rekke andre støttespillere. Det er OL i London i 2012. Britisk sykling vil ha en forent plattform foran den sesongen med både Bradely Wiggins og Cavendish på samme lag.

Situasjonen er en voldsom utfordring for lederskapet til Blake, eller Bill Stapleton som er hans virkelig navn. Å skape harmoni haster. Å sende Cavendish hjem roet sikkert ikke sistnevnte. Men, en riktig beslutning. Verdibasert ledelse vinner alltid i det lange løp. Hvem som er Krystle, og hvem Alexis, er kanskje ikke vanskelig å forstå. Sannsynelig mister Blake begge to. Hvem er da vinneren?

Belgisk «Holmenkoll-dag» på TV 2

Første påskedag arrangeres det største årlige idrettsarrangementet i Belgia, i sykkelgale Flandern. Ronde Van Vlaanderen (RVV) er av de aller mest prestisjefylte ritt å vinne. Søndag går den 94. utgaven, premieren var i 1913. For nordmenn har Holmenkollen en spesiell plass, multipliser Holmennkollen-søndagen eller femmila for den saks skyld med ti. Da får du en realistisk forestilling om oppslutningen. For å si det på en annen måte, det er 17.mai mange ganger etter hverandre på samme dag.

Jeg kan love et dramatisk og spennende ritt over 262 km. Den siste halvparten skal rytterne forsere 15 såkalte «hellinger» av forskjellig vanskelighetsgrad. Ofte på brostein, og med stigningsprosent på over 20 i de meste krevende partiene. Hvis det i tillegg regner, og brosteinen blir våt og glatt, er det kun de sterkeste og teknisk dyktigste som kommer seg opp. Løypa i år er hardere enn i fjor. Arrangøren vil ikke gjenoppleve en avslutning med 29 ryttere samlet. Hvor Thor Hushovd var en av de vasseste spurterne, men veltet på oppløpet, sannsynligvis fra en pallplass. Nå var den virkelige helten i mål før horden. Flanderns egen Stijn Devolder stakk fra de tre andre i det siste bruddet 15km fra mål opp Muur van Geraardsbergen. Devolder tok sin andre seier på rad, og kan med triumf søndag bli den andre i historien med tre «på rappen» – italieneren Magni fikset det i 1949-51.

Ekspertene er enige før start: det vil kun være en liten gruppe som går løs på Muuren (toppen er 16 km fra mål). Vind er også ventet, hvilket gjør det ekstra hardt. Den siste halvdelen av rittet er fysiologisk utmattende. «Transportetappen» de første 130 km kommer vil se et brudd gå med relativt ufarlige ryttere, men intensiteten i feltet vil øke frem mot den første av bakkene, rett og slett fordi det er helt avgjørende å ha en god posisjon i fronten av feltet for ikke å havne i problemer og miste kontakten med teten. Bakkene er så bratte at laktatverdiene («melkesyren») vil stige til høye verdier. Bakkene kommer i tillegg så tett at det blir vanskelig å «returnere» til normale laktatverdier mellom hver ny bakkeinnsats. Opphopning av laktat er en irreversibel faktor. Det er ryttere som tåler å kjøre høy watt-belastning som normalt profiterer på en profil som i RVV.

Også hjelper det å kjenne løypa. Belgiske Quick-Step har vunnet fire av de siste fem utgavene. Først med Tom Boonen i 2005 og -06, og som sagt de siste to med Devolder. Bare Allesandro Ballan stakk i mellom i 2007. Boonen har vært den store favoritten, og ble i fjor markert av sine hardeste utfordrere. Spesielt Filippo Pozzato satt klistret på bakhjulet til den belgiske sykkelguden. Nå er «Pippo» syk, og ikke med i år, men det betyr ikke at bakhjulet til Boonen vil være i ro i år heller. I fjor ble det dermed fritt fram for lagkamerat Devolder å prøve seg. Rett nok er Devolder flamsk, men det er Tom Boonen man ønsker å se på øverste pallplass. Som en av de gamle heltene nylig sa: «For belgisk sykkel er det best at Tom vinner». Det har aldri lyktes Devolder å nå tilnærmet samme popularitet som kollegaen. Mange påstår at de to er bitre rivaler, men Devolder har sagt at han selvfølgelig vil hjelpe Tom. Men dette er rittet Stijn har trent for et helt år. Flere ganger i uka kjører han deler av løypa, intet er overlatt til tilfeldighetene. Arrangøren gjør også litt stas på gutten, ved å legge om løypa litt så det kan passere gjennom Stijn`s landsby, Sint-Lodewijk.

Det gir ikke høye odds å anta at de to skiller lag neste år. Begge har kjørt for Lance, Boonen som det supertalentet han var kjørte et år for US Postal i 2002, før han fant ut at det ikke var fremtiden. Med et lag som primært satset etapperitt. Devolder ble «Armstrong»-mann i 2005, for en kortere periode. Mitt tips er at Devolder neste år kjører for RadioShack.

Lance er også med i årets RVV, for andre gang. Fem år siden sist da han endte som nr. 28. Blir sikkert en hyggelig opplevelse for Lance i folkehavet, men han får intet med utfallet av rittet å gjøre.

Hva kan vi forvente av de norske? Thor var nær i fjor, og Kurt Asle nådde en fremragende syvende plass for to år siden. For Kurt blir det hjelperytterrollen. Thor føler seg frisk etter mageproblemene. Sikkert også lett i beina, men min erfaring er at et ernæringstap over flere dager setter sine spor. Jeg frykter at lagrene til Thor er tomme 20 km fra mål. Måtte jeg ta feil!!!!!!!!!!!!!!

Men, han vil ha godt av gjennomkjøringen, og være i tipp topp form til Paris-Roubaix, helvete i nord, søndagen etter.

Hvem vinner? Jeg tror på Fabian Cancellara. I tillegg til den belgiske duoen, er følgende mine outsidere: Cancellara`s lagkamerat Matti Breschel, videre walloneren Philippe Gilbert. Tenk deg en wolloner som vinner i Flandern? Har ikke skjedd siden Claude Criquilion. Men, det kryr av gode ryttere med pallsjanser, som Bennatti, Flecha, Langeveld, Maaskant, Lars Boom, Bjørn Leukemans, Quinziato, og gamle George Hincapie. David Millar vant 3-dager i Panne, men det holder neppe når hellingene blir ekstra bratte for den elegante briten.

Uansett, det blir en stor sykkelsøndag, med all den dramatikk som tenkes kan. En festdag av de sjeldne, fest setebeltene og hold dere fast. Jeg starter dagen med en sykkeltur i Syd-Frankrike, tøyer ut, og så vin i glasset tilbakelent i sofaen.

Glede og skuffelse

Har base for tiden i den franske delen av Katalonia, i Picasso-byen Ceret ved foten av Pyreneene. Det var i vakre Ceret Picasso bodde i begynnelsen av sin kubisme – periode. I kveld fylles det som er av barer for å se Barca sette det første stikket i Arsenal`s Champions League – kiste. Fotball-laget er like populært på begge sider av grensen. For franskmenn er det spesielt at Theirry Henry skal ut mot sine gamle lagkamerater, i laget han vel nådde sitt høydepunkt i som spiller? Og, at katalaneren Cesc Fabregas også er med hos «The Gunners», hvis han blir klar av skaden. Født i en liten fiskerlandsby vest for Barcelona, har unggutten allerede fått et eget fotballmuseum til sin ære i fødebyen. Ikke verst, fotballstjerner dyrkes raskt. Men, gutten er uomtvistelig en slepen spiller.

I går ble lagene som kjører årets Tour de France klare. Det er flere godt kvalifiserte lag i år enn de senere årgangene, derfor fylte arrangøren opp maksimumsgrensen på 22 lag, for første gang på flere år. Det er som i de fleste uttakssammenhenger mye «drama» og energi knyttet til den/de sist kvalifiserte. Som, sannsynligvis ikke vil påvirke tetkampen. Fransk presse er i dag såre over at deres eget Saur-Sojasun og nederlandske Vacansoleil ble danket ut av BMC Racing Team. Med i konkurransen var også Skil-Shimano, men det var nok de to førstnevnte som var i finalen mot BMC. Det er skuffende å bli forsmådd, for enkelte kan det føre til langvarig depresjon. Noe neppe nevnte avgjørelse gjør. Men, det har vært vanskelig.

Arrangøren ASO og Christian Prudhomme har først og fremst vurdert kvaliteten på kandidatlagenes kaptein, som jo er regjerende verdensmester Cadel Evans for BMC. At australieren har to andreplasser fra 2008/09 borger for den nødvendige kvalitet. Uten Evans inntreden på BMC hadde laget vært langt fra noe TdF i år. Selv med Hincalpie, Kroon, Burghardt og den forrige verdensmesteren Alessandro Ballan. Rett og slett fordi ingen av de nevnte har noe sammenlagtpotensiale. Men, etapper har de vunnet alle som en i de store Tour`ene. Prudhomme så den positive promotioneffekten det vil gi å ha en rytter i «regnbuetrøya» i kamp om en plass på pallen. Ikke siden 1995 har verdensmestertrøya stått på pallen i Paris, da ved Abraham Olano. Jeg er også sikker på at det har vært lobbyert som på andre arenaer. At BMC`s sportsdirektør er John Lelangue, tidligere en av toppene i ASO og nær kollega med Prudhomme har neppe skadet BMC`s sjanser. George Hincapie vil dermed få sin 16.start i sykkelsportens desiderte merkevare nr. en, og tangerer rekorden til Joop Zootemelk. Har nok spilt en liten rolle det også…….

De tre forsmådde lagene får trøstespise påskeegg. De har alle satset offensivt i rittene så langt for å tekkes beslutningstagerne. Men, jeg har sansen for Prudhommes argument om at det er lagenes beste rytter som avgjorde uttaket. Skil-Shimano var med i fjor, og huskes vel knapt for annet enn den ene av to japanere som fullførte TdF ,som historiens første, Fumiyuku Beppu (den andre var Bbox Bouygues Telecom`s Arashiro). Og, for Kenny van Hummels kamp om å bli Lantern Rouge, rittets dårligste mann sammenlagt. Nå bommet han på oppgaven fordi han brøt på en av de siste etappene. Men, Kenny ble også kåret til «den dårligste klatreren i TdF-historien». Altså ikke mye som tangerer toppnivå.

Saur-Sojasun er et rent fransk lag, som dukket opp i fjor. Og, som styres smart av den tidligere proffen Stephane Heulot. Med begrensede midler bygger han gradvis opp, kanskje, fremtidens franske sykkellag. Gode ryttere har tilflytt årets lag, som bl.a. Jerome Coppel (strålende så langt i år), Jonathan Hivert, Sebastien Joly og Cyril Lemoine. Heulot var ikke blid da laget ble utelatt. Men, innerst inne vet han at mannskapet ikke er godt nok i årets TdF. Han sa det selv før starten på sesongen i diverse intervjuer i Frankrike. «Vi har et langsiktig perspektiv», var ordlyden. Det er nok lurt å holde seg til det. Litt oppmerksomhet blir det når ryttere fra de dårlige lagene går i tidlige brudd, men det er faktisk de endelige resultatene det hele dreier seg om. Men, laget er en flott tilvekst så langt. Et påskeegg til dere…………

Mest synd er det på Vacansoleil. De meget populære franske brødrene Feillu gikk dit foran årets sesong. Smart trekk av lagets ledelse, som nesten ga uttelling. TdF er et fransk ritt, og her kommer altså ikke fjorårets franske sensasjon Brice Feillu til start. Ungdommen som vant den første virkelige klatreetappen til Arcalis i Andorra, og som kjørte godt gjennom hele rittet. Bror Romain er en av feltets mest offensive, og ble kronet med en dag i gul trøye for to år siden. Det blir som en skiskytter-world cup i Holmenkollen uten for eksempel Hallvard Hanevold og Aleksander Os til start, rett og slett fordi arrangøren ikke har plass. Vacansoleil har også en av feltets største sammenlagtprospekter i nederlenderen Johnny Hoogerland, som kjørte så godt i Spania Rundt og VM i fjor. Rytterne har markert seg i fremste linje i de fleste ritt i år, senest i Criterium Interantional der uzbekeren Sergey Lagutin klasket til i finalen opp L`Ospedale, for å bli kjørt inn like før mål. Men, han hadde laget så mye ugang at Armstrong og Conytador m.fl. bukket under i da feltet tro inn gassen på jakt etter den tapre utbryter. Fra meg får laget en hel kurv med påskeegg til trøst. Du husker også tapre Bobby Traksel, som vant i Kuurne-Brussel-Kuurne i et førsteklasses drittvær. Fra Vacansoleil han også. Men, laget røyk ut på en for dårlig gjennomføring av Paris-Nice.

Da ønsker jeg god påske, og god bedring til Boasson Hagens achilles. Vi trenger denne flotte syklisten i orden for de store oppgavene. Når jeg første nevner de unge. Årets beholdning blant ungfolene så langt, er 20-årige Peter Sagan, Liquigas og Rein Taaramae, AG2R. Rett og slett stålsterkt det de to har levert. Førstnevnte gjennom hele Paris-Nice, inntil han fikk en liten sprekk på siste etappe. Estlenderen har vært i teten en rekke ganger, nå sist i Katalonia Rundt.

OKSEN ER PÅ VEI

Det er ingen medisinsk sensasjon på gang på linje med jomfrufødsel, men årets første virkelige prestisjeritt, Milan – San Remo, viste at Thor Hushovd, med kallenavnet «oksen fra Grimstad» er på vei mot god form før Vlaanderen Rundt og Paris-Roubaix. Sesongen har startet tungt for Thor, som det naturlig gjør for utøvere som sliter med skrantende helse. Det er umulig i toppidrett å levere på øverste hylle når verktøyet har slitasjeskader. Hyppige luftveisinfeksjoner reduserer kapasiteten, og medfører også at den nødvendige hardheten i treningen må reduseres. Presses en «ustemt» kropp, har det negative konsekvenser i lang tid fremover, blant annet reduseres immunforsvaret.

Jeg syns Thor har vist innsikt ved ikke å presse seg før han har vært klar for det. Rett nok har han kjørt harde ritt, som Algarve Rundt og Tirreno-Adriatico. Mange blir lett dratt med når startnummeret festes på rygg og ramme, og glemmer sin fysiske status. Thor har visst at rittene kan gi de nødvendige kilometer i beina, som er en av forutsetningene for å heve nivået. Men en forutsetning er at rittene gjennomføres godt innenfor maksimal kapasitet. Ellers vil en ikke restituert organisme brytes ned, og ikke bygges opp. For Thor har det vært avgjørende ikke å presse på når det begynner å «ta i mot». Heller redusere intensiteten, slik at belastningen underveis på etappene ikke vipper over laktatgrensen. En kropp som friskner til etter sykdom, bruker lenger tid på å restituere seg etter harde belastninger. Det gjelder også i mikrosyklus, fra den ene dagen til den neste. Laktatopphopning er irreversibel, dvs. det tar lenger tid å bli kvitt den enn når den bygger seg opp. Enda lenger for en kropp som har vært sykdomsplaget.

Thor har vært i sirkuset så lenge at han har lært å skille på hva som er viktig og ikke. De aller beste kan bruke enkelte ritt som trening. Det å virkelig lykkes på «julaften» er hva som huskes når året oppsummeres. Lørdagens ritt var ikke av de hardeste profilmessig, men det er det lengste av de lange med sine 298km. I tillegg var det kaldt, noe som også bidrar til at slitasjen øker. Da feltet eksploderte i de klassiske Cipressa og Poggio-bakkene satt Thor solid plassert foran i feltet. Umulig å gjøre uten skikkelig trøkk i pedalene, og med en frisk kropp. Thor har klart den vanskelige balansegangen på vei tilbake fra sykdom, og viste at med fornuftig komponert trening på de forskjellige intensitetene vil han være med i finalen i rittene i Vlaanderen og Nord-Frankrike. Jeg har sagt det før, og repeterer det igjen, Thor er laget for Paris-Roubaix. I fjor veltet han på kritisk sted, og man kan som kommentatorer i skiskyting si «han hadde vunnet hvis han bare hadde truffet en gang til». Håpløs uttalelse, grenen består av både skyting og langrenn. Interessant med syklistene. De ergrer seg nok, og vet at det er små marginer fra himmel til helvete. I Paris-Roubaix er det av avgjørende betydning å unngå uhell, noe er flaks, annet er manglende ferdighet der og da. Men, det er sjelden å høre ryttere i Paris-Roubaix referere til «hvis bare ikke……». Jeg kjørte følgebil da Thor vant u/23-utgaven av brosteinsklassikeren. Allerede da lovet han meg å vinne proffenes utgave. Skjer det, blir det norsk sykkelsports bragd så langt.

Oscar Freire er tilbake igjen. Han kan mer enn å spurte, og er vel den av de med merkenavnet «spurtere» som har de beste stayeregenskapene, han henger godt med i kupert terreng. Jeg tror han blir for lett i Paris-Roubaix, men både i Vlaanderen og Amstel kan han gå for seier. I denne gjennomprofesjonaliserte idrettstid med managere, dresser og høy sigarføring, er det godt å ha enere som forholder seg til sitt støtteapparat som da han slo gjennom, nemlig sin bror. Han ble min kones helt da han etter å ha vunnet sitt første VM av tre i Verona, brukte bonuspengene til å kjøpe leilighet til sin bestemor. Som dårlig til bens ikke hadde mulighet til å komme ut fra sitt krypinn høyt opp i etasjene der hun bodde.

Spanjolene er skikkelig på gang. Paris-Nice var Spania mot røkla. Contador viste styrke, og de fulgte tett på både Valverde, Luis- og Samuel Sanchez samt Rodriguez. Jeg tror det blir det samme i Tour de France, nemlig Spania mot resten av verden.

Men, først skal Edvald forsvare seieren i Gent-Wevelgen, der han ble kalt den «nye kanibalen» med referanse til Eddy Merckx. Og så møtes Contador og Lance for første gang til mannjevning etter skilsmissen i fjor, hvilket skjer i Criterium International.

Antall visninger