TV 2 Play

Category Archives: doping

doping, sykkel

EN GRENSESPRENGENDE NORSK SYKKELSPORT

Før Thor Hushovds VM-gull i Melbourne/Geelong sto Norge med to syvendeplasser som beste resultat i herrens fellesstart, Knut Knudsen i 1979 og Dag Otto Lauritzen fjorten år senere i Oslo. Sykkel er en stor internasjonal idrett, med tilsvarende bred medieomtale. Thors seier vakte stor oppmerksomhet, og var en milepel i norsk idrettshistorie. En grensesprengende prestasjon. Hvilke positive effekter kan norsk sykkel utvikle med basis i Thors triumf? I miljøet øker respekten og interessen, lovende norske ryttere vil bli fulgt tettere, og veien til proffenes rekker kan lettere åpnes. For de halvprofesjonelle norske lagene, som Joker Bianchi, Sparebanken Vest og Thors eget Plussbank Cervelo, vil det åpne seg bedre og mer interessante rittmuligheter.

For internasjonal sykkelsport var Thors seier som manna fra himmelen. Omdømmet var på nytt i fritt fall etter Alberto Contators positive dopingprøve. Så vinner en fullstendig ren og dopingsfri rytter fra det lille sykkellandet der nord årets verdensmesterskap. Hvilket bekrefter at det er mulig å vinne uten juks, og oppmerksomheten ble til en viss grad tatt bort fra elendighetsmeldingene fra Spania.

Kan Norge være grensesprengende på andre områder? Kampen mot doping styres av idrettspolitikerne. UCI har markert seg, som et internasjonalt forbund med en svak og utydelig ledelse. Det går knapt en uke uten at merkelige beslutninger fattes. Ledelsen i UCI velges av de enkelte lands representanter, så de har vel fått den ledelsen på toppen de fortjener. De har selv stemt den frem gjennom en demokratisk prosess, og toppledelsen gjenspeiler deres eget syn på hvordan idretten skal utøves, hvilken atferd og holdninger som skal støttes. Thors seier gjør at Norge kan oppnå større oppmerksomhet i maktens korridorer. Thor har sprengt grenser, for norsk sykkelsport må målet være å heve nivået til internasjonal toppklasse på alle arenaer. Som treningskultur og -forståelse, atferd og holdninger, organisatorisk utvikling, og på ledelses- og styrenivå. Altså et styre og president på verdensmesternivå. Jeg vet de jobber så godt de kan, men hva kan de gjøre som vil føre til grensesprenging? I kampen mot doping for eksempel?

Sykkel ønsker å fremstå som, og er på mange måter, en lagsport, ikke minst i den øverste profesjonelle divisjonen. Det snakkes lag, og strategi og taktikk legges opp slik at den enkeltes prestasjon skal gi ønsket resultat, ja nettopp for laget. Trøya skal først over mål, det er «vi som vinner». Forskjellen på lag og en tilfeldig sammensatt gruppe, er primært at laget samles om et felles mål. Det er frivillig å være på et lag, men har man først valgt å være der, medfører det forpliktelser. Du kan ikke bare være på laget når det passer deg selv. Laget har regler som må følges, de gode lagene er tydelig verdibaserte, andre lag har mer eller mindre uutalte regler for samspill.

Jeg tror ikke kampen mot doping i sykkelsporten vinnes hvis strafferammene ikke økes. Nå ser vi tidligere steindopa ryttere, som Danilo Di Luca og Riccardo Riccò, tilbake i det gode selskap. To ganger dopingtatte Di Luca med redusert straff fordi han har vært forklaringsvillig. Det er mange andre også, og mange av Pro Tour-lagene tar i mot synderne med åpne armer. I Wielerrevue, nederlandsk fagtidskrift, uttalte manageren i Vacansoleil at han heller ville ha en rytter som Riccò, som hadde tatt sin straff, enn en nysignert rytter som kunne teste positive en gang der fremme, i kort eller langt perspektiv. Håpløs tankegang. Hvem er Riccò? En rytter som har jukset i flere år, drevet syklingens omdømme ned i sørpa, og kobles fremdeles til tvilsomme miljøer. Han burde jo vært utestengt på livstid. Med slike lemfeldige ledere som høvdingen i Vacansoleil graver syklingen sin egen grav.

Ryttere som tester positivt svikter sitt lag, uten at laget straffes direkte på noen som helst måte. Enkelte sponsorer kutter dog ut samarbeidet med sykkelsporten, og på den måten bidrar de dopingtatte rytterne til at sporten skjærer av den grenen den sitter på. Jeg tror det vil virke hvis laget også straffes direkte. Tas en rytter, fjernes laget fra alle de store rittene i en periode, for eksempel et år. Det må ned på Continental Tour-nivå, en bakgård i forhold til oppmerksomheten de får i Tour de France, Amstel Gold Race, Lombardiet Rundt osv. Det vil svi. Og rytteren ute for fire år, og uten mulighet til å kjøre i den høyeste divisjonen når straffen er sonet. Er det så vanskelig å få til? Sikkert! Fordi ingen tør å fronte slike straffer/restriksjoner.

Kanskje Norge kan fremme noe slikt, og skape allianser som øver press? Da vil vi være på vei mot en norsk sykkelpresident i verdensklasse, som ikke bare danser i takt med den etablerte kongressen. Verdenshistorien er full av personer med små ressurser som har skapt positive endringer ved vilje og mot. Det tar tid, og krever fokus og forsakelse. Akkurat som for Thor, han hadde aldri blitt verdensmester uten langvarig målrettet arbeid med nok av motbakker på veien. Til det norske sykkelstyret – det er lov å sette seg et mål om å endre internasjonal sykkelsport til det bedre, flytte omdømmet fra ikke godt nok til best i klassen. Når begynner dere? Gakk hen og gjør som Thor. Noen må jo begynne denne prosessen. Slik situasjonen er nå, er de politisk valgte norske sykkellederne på lag med et internasjonalt styre som virker maktesløse i kampen for å heve et elendig omdømme.

doping, sykkel, Tour de France

Det går an å lure seg selv

Alberto Contador bedyrer sin uskyld. Det var den dopa biffen som ødela, medtatt til vakre Pau, av gode spanske sykkelvenner, for å være hovedrett i et velsmakende måltid på hviledagen, før Tour de France skulle avgjøres opp Tourmalet-fjellet. Og, så hadde oksen fått i seg astma – medisin. Historien har en tendens til å gjenta seg. Det er vel knapt mulig for dopingjegerne å spore små mengder blod som er overført kunstig, spesielt hvis det er ens eget blod. I dag kommer meldingen om at man ved laboratoriet i Köln har funnet små spor i prøven til El Pistolero, som indikerer blodoverføring, eller bloddoping som det heter i idretten.

I OL-1984 testet den finske langdistansehelten Martti Vaino positivt på anabole steroider etter å ha passert mål som sølvmedaljevinner på 10 000m i Los Angeles. Han forsto absolutt ingen ting, og bedyret sin uskyld. Men, sannheten kom for en dag. På vårparten ble blod tappet, som inneholdt steroider, som ble benyttet for, rett og slett å tåle mer trening inkludert raskere restitusjon etter harde økter. Det paradoksale var at Vaino allerede under Rotterdam maraton samme år hadde testet positivt, men testen ble dysset ned, som mange i internasjonal friidrett, både før og etter. Også et internasjonalt forbund hvis øverste ledelse kun hadde et mål, nemlig at utøverne skulle prestere stadig bedre resultater, som så fylte tribunene og ga feite TV-avtaler. Under den korrupte IAAF-presidenten, italieneren Primo Nebiolo. Jeg presenterte Norges søknad om å arrangere VM i terrengløp i Stavanger for ham og hans presidentskap. Jeg må si det var en spesiell opplevelse å møte en idrettspresident omgitt av livvakter med bulende jakker. Nå blir jo dette en digresjon, men den irske representanten var vond å få over på Stavangers side, der han bakfull satt og klaget på whiskyprisene i oljelandet. Det var mot hans ønske å ha VM i et land med et slikt prisnivå på brennevin. Men, Stavanger fikk VM og arrangerte et flott mesterskap.

Men, mer om Vaino. Da blodet ble dyttet inn i årene til finnen var det fullt av et annet forbudt stoff. Siden det den gangen var umulig å spore bloddoping, ble han altså tatt for steroidene som var i blodet da overføringen skjedde. Dårlig kvalitetskontroll, ikke i nærheten av et ISO 2000-sertifikat, spør du meg.

Så var det Floyd Landis. Som etter monsteretappen i 2006 testet positivt på bl.a. testosteron, og forsto intet. Han sprakk som en boble dagen før, og var etter alle fornuftige vurderinger ute av kampen om den gule trøya. Det var ikke logisk å tilføre testosteron, men Landis fikk selvfølgelig en blodoverføring med sitt eget blod som fulgte med laget, godt skjult i en kjølebag et eller annet sted i alle pakkenellikene til Phonak-laget. Bagen kom fram da det ble krise, og gjorde underverker. Men de glemte det igjen, for å få trent nok på senvinter og vår hadde Landis dopet seg med muskeloppbyggende stoffer, som var i blodet da det ble tappet. I baret med ham også, lurt av seg selv.

Og nå Contador, sannsynligvis, etter de interessante funnene fra Köln, meddelt av den franske sportsavisen L`Equipe i dag. Igjen dårlig kvalitetssikring. Juks lønner seg ikke i lengden, en dag blir man tatt igjen av uærligheten. Contador gikk inn i TdF på hæla, fordi han hadde vært syk like før rittet, han måtte bl.a. melde forfall til det spanske mesterskapet uken før prologen i Rotterdam. Det var tydelig at han slet vesentlig mer enn året før, og da er det jo fristende å tilføre blod som øker andelen av røde blodlegemer, som igjen øker transporten av oksygen ut til de arbeidende musklene. Det er jo de røde som har bindingseffekten av oksygenet. En liten tilførsel gir kanskje 1 – 2 % forbedring, ikke så mye sier du, voldsomt sier jeg. Hvilket i praksis betyr at Contador tåler litt høyere gjennomsnittsfart før laktat akkumuleres, og beina blir stive som pinner. Fra Vaino til Contador, og via Landis. Samme elendigheten, dessverre og trist.

doping, sykkel

I sporene til Marco Pantani

Mandag kom meldingen om at den belgiske syklisten Frank Vandenbroucke var funnet død på et hotellrom i Senegal, knapt 35 år gammel. Aktiv i sykkelsporten inntil sin død, i april i år vant han tempoetappen i La Boucle de l`Artois for det lille laget Cinelli-Down Under. Intet stort sykkelritt, men på nivå med vårt største ritt – Ringerike Grand Prix.

Historien til Vandenbroucke minner mye om Marco Pantani`s. Den tidligere Tour og Giro-vinner som ble funnet død på et hotellrom i Rimini våren 2004 etter en overdose kokain. Begge var i utgangspunktet blant de ekstra talentfulle, blant de få som går under benevnelsen «guds gave til sykkelsporten», da med referanse til det åpenbare talentet. Pantani vant de mest prestisjefylte rittene, før han ble tatt for systematisk doping, og narkotikamisbruket ødela ham fysisk og sosialt. Franck fra Belgia skulle bli den store klassikerkongen.

Sykkelgale Belgia fostrer regelmessig store talenter. Vandenbroucke var den beste unge rytteren i ungdoms- og juniorklassene. Bronse vant han i junior-VM i Athen i 1992, for så å bli proff i et av verdens beste lag – Lotto – i 1993, bare 18 år gammel. Han leverte varene, vant 51 ritt de første 6 årene, inklusive Liege-Baston-Liege. Belgia elsket sin unge sykkelhelt, som hadde sjarm og utseendet med seg, hans livsstil var synlig og utagerende. Det skal sterke skuldre til å bli nasjonal idrettshelt, og ikke minst et sterkt støtteapparat. Ydmykhet må ha vært mangelvare hos FV. Hans proffkarriere startet da dopingmisbruket i sykkelsporten var på sitt verste, det var mangelfulle kontroller, og relativt liten interesse fra det internasjonale sykkelforbundet (UCI) til å ta ondet ved roten. Franck fikk med seg flere store triumfer, blant annet Gent-Wevelgem(rittet Edvald Boasson Hagen vant i vår), Paris-Nice og etappeseire i Spania Rundt. Jeg husker godt kampen mann-mot-mann i Vlaanderen Rundt, Vandenbroucke mot Peter Van Petegem, der sistnevnte vant til slutt.

Pengen begynte å rulle inn, ikke minst da han gikk til Cofidis i 1999 med lønn på over 5 millioner kroner pr.år. Cofidis som, den gang, var et lag hvor en gruppe av rytterne systematisk dopet seg. Vi husker at David Millar ble tatt, etter at politiet fant EPO i.f.m. husransaking i hans hjem. Cofidis-skandalen ble et begrep, etter hvert som den ene etter den andre av lagets ryttere ble tatt. Der kjørte FV sammen med franskmannen Phillip Gaumont, som var en av de virkelige pursherne av dop i feltet, noe han i detalj har beskrevet i sin bok. Og unge Franck var av de som utnyttet mulighetene til fulle. Og, han ble, som Pantani, etter hvert avhengig dopmisbruker. Ikke bare på sykkelsetet, men også privat. Ekteskapene gikk over styr, han ble tatt med dop i huset. Ved en ransaking fant polititet EPO, som Franck rørende fortalte var ment for hans hund. Som, ikke var i toppslag , og hadde behov for stimuli. Fyllekjøringer og slagsmål fulgte. Han ble anklaget for mordforsøk på sin andre kone, den tidligere italienske modellen Sarah Pinaci. Da han avfyrte et skudd i luften under en heftig krangel de hadde. Hans kone uttalte offentlig at Franck nå var fullstendig slave av kokainen, han ble også arrestert da han kjøpte kokain på gata. Dopmisbruk fører ofte til depresjon, og et selvmordsforsøk kom også på guttens CV.

Men, syklingen holdt han tak på oppe i all elendigheten. Stadig kom det meldinger om planlagte come-back`s. Og, det var alltid et lag som ville ha det åpenbare talentet, som var på full fart mot grøfta. Med Franck på laget, økte sponsorinntektene og oppmerksomhet.

Den enkelte har ansvar for sin egen helse. Derom hersker ingen tvil. Men, Pantani og Vandenbrouckes skjebner bringer tankene over til Øystein Sundes «Smi mens liket er varmt». Kanskje burde mange smidd og tatt ansvar før Vandenbroucke dukket opp som lik på hotellrommet i Senegal. Jeg er overbevist om at de som fulgte Franck`s karriere så faresignalene. Både ledere, og media. Men, når resultatene leveres, er det lite fokus på eventuell råttenskap bak fasaden. Belgisk media bruker mye plass på sykkel, journalistene er tett på utøverne, klart de visste hva som skjedde. Hvor var den advarende pekefingeren. Hvor var sykkellederne da det ble åpenbart at talentet var huket? At doping i idretten førte til doping totalt. Idrettsledere og media er ofte som strutsen, leveres resultatene, stikk hodet i sanden. Det er jo ikke medias skyld at FV ble narkotikamisbruker, men de som på nært hold så hva som skjedde burde tatt initiativ. At idrettslederne ikke gjorde det, er en skandale. Og, flere av de involverte har fremdeles posisjoner i sykkelsporten. Det som stimulerte på sykkelsetet, virket også i partylivet.

«Fame and glory» er fremtredende. Toppidretten har, i mange sammenhenger, ingen vakker historie å fortelle. Alle rundt, både Pantani, Vandenbroucke og de andre, bør spørre seg selv om hvor de var, og hvordan de tok ansvar da det var tydelige signaler på at det gikk galt. Det er lett å være etterpåklok, men idretten har høye etiske verdier. Franck Vandenbroucke var en, av mange, som altfor tidlig mistet livet, fordi det viktigste er å vinne for enhver pris. Det kommer alltid en ny helt, når den forrige bukker under, «leve kongen, kongen er død». Tom Boonen ble den første i Belgia med et talentet som Vandenbroucke`s. Jeg håper at dette idrettslige popidolet følges bedre opp enn sin forgjenger.

doping, sykkel, Tour de France

Cervélo, Astana og Quick Step

Sykkelsesongen bygger seg opp. Så langt har oppmerksomheten rundt sporten skutt fart – mye takket være Lance Armstrong og hans dristige comeback. Men, vi ser også konturene av et generasjonsskifte i toppen, kombinert med nye lag som utfordrer de etablerte. Og, jeg syns også vi ser de første virkelige resultatene av dopingkampen. Det er langt vanskeligere å lure systemet, og for meg virker det som rytterne blir mer normalt slitne. Som på de hardeste etappene i Paris-Nice.

Milano – San Remo var den første endagsklassikeren, og ble som ventet en kamp mellom «gladiatorene» – de beste spurterne. Mark Cavendish bekreftet sin råhet, men det var på hengende håret at Heinrich Haussler ikke stakk av med potten. Han har for meg vært vårens store rytter. Hans offensivitet har fascinert meg i flere år, men han var i ferd med å gli over i kategorien «lovende, men en som ikke tok det siste steget». Dette selv om han har etappeseire i Vueltaen og Dauphine Libere. Men en gutt som flytter fra foreldrene i Australia til bestemor i Cottbus 14 år gammel for å bli syklist må ha «galskapen» som ofte er nødvendig for lykkes. Nå er han der.

Jeg har sagt det før, Cervélo er vårens vinner. De har kjørt med stor selvtillit og som et lag fra Tour of Qatar. To mann på pallen i MSR var bekreftelse god nok, og hyggelig for Thor med sin andre pallplass i rittet. Nå er det stille fjorten dager «før stormen» med Flandern rundt, Gent-Wevelgem og Paris-Roubaix i løpet av åtte dager. Cervélo-gutta har vist at de behersker brostein, noe CV`en til rytterne også viser med tidligere gode resultater i de nevnte rittene. Da sammensetningen av laget ble offentliggjort, var Thor den store vinneren for meg. For Jean-Paul van Poppel og folkene rundt laget har virkelig satt sammen et lag for de store klassikeropplevelser. Lykkes ikke den ene, står det andre klar til å overta. Thor er kapteinen, men Haussler er også god nok til å vinne. Hvem som er best av de to er jeg jammen ikke sikker på, og det spiller liten rolle – konkurrentene får dermed mer å bekymre seg over. I tillegg har Andreas Klier og Roger Hammond tidligere stått på pallen i de samme rittene.

En honnør til Gabriel Rasch, gutten fra Hole på Ringerike, kommunen som til dels drives av skattepengene til Olaf Thon. Gabba har kjørt sterkt og er selvskreven på laget om fjorten dager. Jeg ville også satset på ham i Tour de France. Mannskapet til Cervélo kan vinne etappeseirer, og da er Gabba god å ha i tilretteleggingen på de aktuelle etappene.

Sportsdirektør Patrick Lefevre i Quick Step bør bekymres etter det som er vist så langt. Laget hans vant både Flandern rundt (Stijn Devolder) og Paris-Roubaix (Tom Boonen) i fjor. Sesongen er langt på vei mislykket hvis ikke minst én av triumfene gjentas i år. Devolder og Boonen er etter skjema, de har fått Allan Davis, som er god tilvekst, men neppe som en vinner. Devolder vinner kun hvis han kan gå løs alene, som han gjorde i fjor. Men, feltet vil på en helt annen måte være obs i år. Det er et sterkt lag, men de er avhengig av en Boonen i superform. Det er mange andre selvsagt: Rabobank har et godt lag, og det er andre gode ryttere uten de helt gode medspillerne. Erfaring tilsier at seire i Flandern rundt og Paris-Roubaix havner i lag med topp avslutningskompetanse kombinert med et bredt og godt lag. Gled dere TV-seere – vi viser alt på vår kanal.

Søndag starter femdagersrittet Vuelta Castilla Y Leon, også det på TV2 SPORT. Der Astana spiller ut fjorårsvinner Alberto Contador, supplert med Lance Armstrong og Levi Leipheimer. Alejandro Valverde møter med et godt lag, det samme gjør Rabobank med Denis Mentsjov i spissen. Tredje etappe har mål på en fjelltopp, og der får vi virkelig se hvor langt Lance er kommet i forberedelsene.

Også dukker Carlos Sastre opp med flere av sine antatte støttespillere i Touren. Når rytterne er i mål i Valladolid neste søndag kan vi gjøre opp en status over etapperittferdighetene så langt. Det blir spennende å se Sastre. Jeg forventer ikke at han vil være i fremste rekke, det er han aldri på denne tiden av sesongen. Men, vi får en pekepinn om Cervélo også vil ha et lag som gir pallplass i de virkelige harde etapperittene. I Paris-Nice ble bestemann nr. 55(Haussler) og de hadde ingen som maktet de harde bakkene i Provence. I Tirreno-Adriatico var Gabriel best som nr. 42. Når vi har sett hva som skjer vakre Castilla-Leon vet vi mer. Foreløping står jeg på at Cervélo så langt er årets beste klassikerlag, og har ryttere som vil vinne etapper. Og da vet vi også om Astana har mer å kjøre med enn i Paris-Nice. Det må ha vært et skremmeskudd. Gled dere.

En liten fotnote og hyllest til Edvald Boasson Hagen – en flott tempoetappe i Tirreno. Videreutvikl tempoferdighetene, da blir OL i London en opplevelse for Norge.

doping, sykkel, Tour de France

Et hyggelig comeback

Dette er året for de manges tilbakekomst i sykkelfeltet, anført av «The Boss», ikke Bruce, men Lance. Både overraskende og spennende. Og, han mener alvor, det viste oppvarmingen i Tour Down Under.

Så kommer de på rekke og rad alle doperne. Anført av svigermors drøm – Ivan Basso. Den snille, pene gutten, som dedikerte sine etappeseire i Tour de France til sin kreftsyke mor. Det gikk rett i sjelen på de fleste av oss, og styrket omdømmet til den, i utgangspunktet, eminente syklisten. Et omdømme som raskt ble revet ned da dopingdommen falt – i tillegg ga han et sterkt bidrag til å dra sykkelsporten ned i søla.

Og, så må vi også leve med at Floyd Landis melder seg på. Uten aksept for at han testet positivt, forklaringene har vært like mange og forskjellige som det er mil på en vanlig Tour de France-etappe. Oppvisningen til Morzine i 2006 var uten sidestykke. Og, så ble vi lurt igjen. Kombinert med en innsikt i at kjemien kan skape de utroligste forbedringer. Men, Landis er klar – dessverre.

Alexander Vinokourov meldte at det var han også. Det Kazakstanske sykkelforbundet har ikke kampen mot doping øverst på agendaen, og var beredt til å klarere Vino etter bare et hvileår, men heldigvis har UCI stått fast, og opprettholdt to års utestengelse.

Men, den hyggeligste tilbakekomsten står franskammen Franck Bouyer for. Den snart 35-årige syklisten var i seks sesonger en solid brikke på Bouygues Telecom-laget. Før det kjørte han tre sesonger for Francaise Des Jeux. Hjelperytter-rollen har vært Bouyers hovedoppgave. En rolle han fylte perfekt.

Fire ganger fullførte han Tour de France, og triumfene er få til tross for de mange årene i sykkelsportens øverste divisjon. Seieren i den franske klassikeren Paris-Camembert i 2004 foran svensken Thomas Lövkvist er hans største triumf. Tour de Vendee har han også vunnet, i tillegg til etapper i Tour du Limousin og Circuit Cycliste de la Sarthe.

Etter sesongen 2006 måtte han ta en pause. Han ble nektet å utøve sitt sykkelyrke fordi han måte bruke medisiner som sto på dopinglisten, for å holde den sjeldne sykdommen Narkolepsi i sjakk. Det enste middelet han kunne benytte for å leve normalt med sykdommen, var Modafinil, som altså sto på dopingslisten.

Hva Narkolepsi er? Jo, en nevrologisk tilstand som karakteriseres ved plutselige og ukontrollerte søvnanfall, ikke minst påtrengende søvnighet på dagtid. Man antar at ca. 3 millioner mennesker er rammet. Søvnanfallene om dagen og de tilhørende korte lammelsene kan forårsake alvorlige problemer i pasientens sosiale, yrkesmessige og personlige livsutfoldelse. Franck hadde konkurrert på øverste hylle takket være medisinen. Men, i 2004 bestemte UCI at han ikke lenger fikk lov til å bruke medisinen og samtidig konkurrere. CAS (idrettens voldgiftsdomstol) opprettholdt avgjørelsen. Bouyer elsket sin sykkelsport, i tillegg var det hans og familiens levebrød. WADA kom på banen, og ga ham tillatelse til å vende tilbake til konkurranser i 2005. Men, UCI anket avgjørelsen til CAS, og dermed var gutten satt på sidelinjen.

Kontrakten med Bouygues Telecom utløp 2007, og laget fristilte ham. Ikke rart, de innså at kampen mot idrettsbyråkratiet ville bli tungt for den ensomme sykkelgale franskmannen.. Bouyer hadde, gjennom sitt sykkelliv, lært at livet er fullt av motbakker. Men, er man utholdende nok kan de overvinnes. Han tok WADA og UCI til retten juli 2007, og anklaget dem for å hindre ham i å utøve sitt yrke. Rytterne støttet ham, og aksjonerte blant annet før start på Cholet-Pays de Loire, hvor det ble lest opp en støtteerklæring.

Utrolig nok vant Franck Bouyer saken, og Bouygues Telecom tok i mot ham med åpne armer. 13. januar i år var han på plass i det spektakulære etapperittet La Tropicale Amissa Bongo Omdiba i Gabon, Afrika. De fleste franske lagene starter sesongen sin der, og Bouyer var nr. 35 etter de seks rittdagene. Han vil neppe fronte overskriftene i sykkelreportasjene, men han vant over idrettens maktorganer. Et verdig comeback – langt å foretrekke fremfor dopernes inntogsmarsj.

doping, Trening

Blir dette veien for doperne?

Lee Sweeney – professor i fysiologi ved University of Pennsylvania – har de siste årene gjort forskning der han har brukt moderne genoverføringsteknologi for å øke muskelmassen hos mus og hunder. En forskning som har vært gjennomført i full åpenhet.

Professoren ble overrasket over at interessen for hans forskning var stor blant idrettsutøvere. Han forteller at han mottar 5-10 brev og e-mails fra utøvere/trenere hver uke. Og, at telefonforespørslene har nådd et omfang som har gjort at hans sekretær har sluttet å sette over samtalene. En utøver tilbød USD 100.000 (ca. NOK 700.000) for å få endret sine gener.

Med en gang Sweeney får en artikkel offentliggjort, øker forespørslene fra idrettsmiljøet. Og, ikke bare fra USA, interessen er stor fra flere land. Det er nå ti år siden han første gang viste frem sine «oppblåste mus» på en konferanse arrangert av American Society for Cell Biology. Musene hadde enorme muskler, som beholdt styrken langt inn i fremskreden alder. Hvis noen av de mest fanatiske «Birkebeinere» får tilgang til produktet, ser jeg for meg maksimaltidene for klassene over 60 år vil falle dramatisk….

Men, Sweeney har i hvert fall erfart at utøvere er villige til å gjøre hva som helst for å prestere bedre.

Det som sjokkerte ham mest, var forespørselen fra en high-scool-trener for skolens american football-lag. Han ønsket å genmodifisere hele laget. Sweeney forsøkte å forklare «idioten» at genterapi er langt fra er sikkert når det gjelder fremtidig helserisiko, og at det bl.a. vil legge press på det naturlige immunsystemet. Svarene han får er alltid de samme: «Vi er villige til å ta risikoen, og penger skal vi skaffe uansett».

Forespørslene Sweeney mottar kommer fra utøvere på alle nivåer – mange er meget unge. Det er alle tiders at Sweeney har akseptert en plass i WADA`s gendoping komite. WADA finansierer i dag åtte forskjellige prosjekter knyttet til å oppdage genmanipulering og -doping. For å ligge i forkant av juksemakerne.

Forskeren forventer økt interesse neste år, når han presenterer arbeider knyttet til muskelbyggende genterapi for hunder. Det vil være tilgjengelig ,ikke bare for hunder med muskelsykdommer, men også for de gamle og ubevegelige. En injeksjon i leveren, vil få hundene til å storme omkring som yre hvalper. Mange har et forhold til sine hunder som et «menneske med pels». Det er utrolig hva folk gjør for å holde førligheten inntakt i bikkja.

Jeg satte min pers på 5000m (13.56) for over 30 år siden – kanskje jeg likevel nå kan presse den ytterligere – takket være Dr. Sweeney? Fasinerende tanke…

Fra spøk til alvor. Mennesket har det samme genet som Sweeney manipulerer inn i hundene, og det neste åpenbare steget blir å behandle mennesker med alvorlige genetiske sykdommer, som muskeldystrofi.

Penger og berømmelse er menneskets svakhet. Historien er full av eksempler på at dette styrer utviklingen på tvers av gode verdier. EPO, sterioder og veksthormoner m.m. ble fremstilt av legemiddelindustrien for å hjelpe syke mennesker. Det tok ikke lang tid før brodne personer så mulighetene for at friske mennesker kunne benytte de samme produktene til å jukse seg til suksess. Og, parallellt skaffe seg økonomisk vinning. At de ødela idretten samtidig, spilte ingen rolle.

Folk tror at London 2012 blir de første olympiske lekene der genmodifisering er en realitet. Pessimistene sier at lekene i Beijing fikk denne tvilsomme æren.

Arne Ljunqvist, leder av IOC`s medisinske kommisjon, sier at det ikke finnes bevis for at gendoping har skjedd. Men, «vi vet at mange er interessert», sier svensken.

Bevis for dette fremkom da tysk politi oppdaget en e-mail fra Thomas Springstein, treneren til Katrin Krabbe (sprintdronningen som ble tatt som superdoper). Treneren klaget over at det var så vanskelig å få fatt i Repoxygen, som er en sofistikert måte skape EPO-effekt ved hjelp av genoverføring. Springstein ble også dømt for å gitt dopingprodukter til barn i DDR.

Syklistene er tydeligvis også nysgjerrige. Den franske geneksperten Professor Philippe Moullier, fikk besøk av to tidligere Tour de France-syklister i hans laboratorium i Nantes, hvor han forsket på EPO-gener i apekatter og behandling for anemi. De to sa at de jobbet for en antidoping-organisasjon – det var det de fortalte – og ville vite mer om hans arbeid.

Vi har BALCO-saken friskt i minne, der en biokjemiker klarte å endre et molekyl, og dermed skape et nytt steroid. Det er alltid noen som ser mulighetene utenfor det opprinnelige «bruksområdet». Sweeney er redd for at folk i India og Kina vil foreta stamcelletransplantasjon for interesserte, og dermed tjene store penger.

Jeg heier på WADA, stå på jenter og gutter. Få pampene i IOC til å åpne pengepungen – det er idrettens renommé det gjelder.

Journalisten Simon Hart i Sunday Telegraph har gjort mye journalistisk research innen nevnte emne. Han ser for seg et mulig scenario der en vitenskaplig utviklet sjimpanse vinner Tour de France. «Sportsdirektøren lønner meg med peanøtter, det er den beste belønning jeg kan få», forteller den pelskledde de fremmøtte reporterne etter å ha vunnet.

Antall visninger