«Rydding i gammelt juks, eller rettere bedrag, er vondt. EPO og bloddoping gir stor prestasjonsforbedring – det er usigelig trist at så mange av de gamle helter har stått fram som bedragere ved bruk av det kjemiske stoffet. Det hjelper lite at de andre utholdenhetsidrettene har slitt med det samme.
Finnene, Johann Mühlegg, russere og østerrikere var i ferd med å ruinere langrenn. Jeg sto langs langrennsløypa under kvinnenes 30 km i OL 2002 i Park City og ropte til Bente Skari som slet tungt i medaljekampen: “Kom igjen Bente, du er nr. 4, men ikke gi deg – om noen dager kan du ha medalje”. Underforstått – en eller flere av de foran deg kan teste positivt. Hvilket også skjedde; som vi alle vet.
Antidopingarbeidet har det helseforebyggende som sentralt fokus. Å hindre at unge, overivrige bruker forbudte midler og dermed setter sin helse i fare. The New England Journal of Medicine hadde i November-09-utgaven en artikkelserie om helsefarene ved EPO-doping. Studien viste at selv moderate doser EPO-bruk ga en økt risiko for hjerteinfarkt. Veksten av visse svulster ble også stimulert. Konklusjonen var at EPO-bruk kan være farlig selv i små doser. Det er ikke tilfeldig at utholdenhetsidrettene har opplevd tragiske dødsfall blant unge utøvere.
En rekke idrettsleger har stått sentralt i formidling av EPO – de har også hatt merkelappen “trener”. Italienerne er sentrale i bedraget. Midt på 90-tallet dukket dr. Tarsi opp, som lege for det lille laget Casino, som knapt vant et sykkelritt. Tarsi kom, og laget vant 30 ritt samme sesong. Så havnet Tarsi i fengsel for å ha pushet EPO. Vinokourov og Rudolfo Massi var de fremste på laget. Riccardo Agnola var lege for Juventus. 26.11.2004 ble han funnet skyldig i å dope sine spillere med EPO, og ble dømt til fengsel i 22 mnd og en klekkelig bot. Det var neppe tilfeldig at Juventus det året slo Ajax i finalen i Champions League?
Men, Michele Ferrari og Francesco Conconi er de verste av de verste. Sorry, Dr. Fuentes, selv du med alle dine svin på skogen i en rekke utholdenhetsidretter blir liten i denne sammenheng. Conconi og Ferrari utviklet sine metoder ved Universitetet i Ferrara. Der en annen kontroversiell lege – Luigi Cecchini – gikk i lære. Utøvere fra de fleste utholdenhetsidretter valfartet til Ferrara for å få hjelp av de to guruene. Det kan minne om reisene de syke og lidende foretar til Lourdes for å helbredes for sine plager. For utøverne gjaldt det snarveien til heder og den økonomiske godtgjørelse som følger med triumfene.
Conconi ble velsignet av den italienske olympiske komiteen – CONI. Han skulle spesielt forberede og preparere de italienske utholdenhetsutøverne. To millioner euro overførte CONI til Conconi over en rekke år. Og, suksess ble det. Ikke alle ble med på bedraget. Jeg var til stede på pressekonferansen under EM i friidrett i Stuttgart 1986 – etter trippeltriumfen til Italia på 10 000 meter for menn. Stefano Mei pekte på sine to kollegaer, Alberto Cova og Antibo som vant gull og bronse, og skrek “You bloody cheaters”. De to sistnevnte med Conconi i kulissene presterte kun ved helt spesielle anledninger, mens Mei alltid levert godt gjennom hele sesongen. Den gang var det bloddoping som ga suksess.
Conconi presenterte sine forskningsresultater for IOC under OL på Lillehammer, og refererte til sin forskningsgruppe på 23 hobbyutøvere med voldsom EPO-framgang, og påpekte også litt trist at det ikke fantes en metode som kunne spore EPO. Etter hvert fikk politiet mistanke til Conconi og hans metoder; og under en razzia på universitet fant man riktig nok de 23 “amatørenes” data lagret. De var ikke i nærheten av “amatører”, men viste seg å være en salig blanding av olympiske medaljører på ski og profesjonelle syklister. De italienske heltene fra Lillehammer–Di Centa, Fauner, Di Zolt, Vanzetta og Albarello–var alle i arkivet, sammen med et utall syklister og utøvere fra andre idretter.
Michele Ferrari videreutviklet det hele. Nå administrerer han sitt dopimperium fra St. Moritz. Dit en rekke av verdens beste utholdenhetsutøvere drar for å trene. Og, flere kombinerer oppholdet med treningsråd av legen. Som en syklist nylig sa: “Ferrari er en fantastisk trener”. “Dr. Dop” kalles han av italiensk media. Han tjener en formue på sine sofistikerte råd. Ikke bare selve rådene og behandlingen, men også i form av prosenter av premiepengene utøverne soper inn. Dop i idrett er økonomisk bedrag. Ferrari som er kjent for sin uttalelse: “EPO er ikke farligere enn å drikke appelsinjuice i for store doser”. Det er denne bedrageren Lance Armstrong i spissen for et helt kobbel “helter” brukte for å spisse sin form. Lance kaller Ferrari “en ærlig mann”. Greg LeMond derimot kaller ham “en kreftbyll”.
Det verste er at dette kunne vært stoppet for lenge siden. Hvis bare idrettslederne hadde gjort jobben sin. Da jeg ble klar over EPO-dritten tidlig på 90-tallet, og da hadde vi dog visst om bloddoping lenge, ringte jeg til Gerhard Heiberg og ba ham ta affære. Hvis dette fikk fortsette ødela man for en hel generasjon ungdom som ville satse på utholdenhetsidrett. Dagsavisens Tor Kiise Karlsen var den første norske journalist som gjorde skikkelig research på EPO-misbruket. Utenlandske skistjerner ble fotfulgt til Ferrara; dit de dro midtvinters.
Hvorfor? Neppe på grunn av skifôret, det er ikke-eksisterende i Ferrara. Bo Andre Namtvedt hadde like for trukket seg fra en meget lovende profesjonell sykkelkarrière. Den hardtarbeidende bergenseren nådde flotte resultater, og ble kontaktet av flere store lag. Kwantum, forgjengeren til Rabobank, sto klar med lukrativ kontrakt, men Bo måtte forplikte seg til å følge legenes råd når det gjaldt forberedelser. Bo forsto hva det var. Gutten som ikke tar C-vitamin-tilskudd en gang dro hjem til Bergen og ble amatør for Bjørgvin.
Som en konsekvens av Karlsens journalistiske arbeid, deltok jeg sammen med Heiberg og den gang sykkelpresident Bjørn Hamre i direktedebatt på NRK. Mine påstander om krise ble avfeiet med at alt var under kontroll. Doperne var en liten gruppe. Historien sier stikk motsatt.
Det er nok lite vi kan gjøre fra Norge? Ballen er hos de lederne for de store internasjonale særforbundene. Der mange har hatt en lei tendens til strutsepolitikk–stikke huet i sanden og håpe alt går over. Sykkel ble ledet av Hein Verbruggen da bedraget utviklet seg. Han ledet en organisasjon som viste mangelfull vilje til å rydde opp. Han nektet å innse at sykkelsportens største merkenavn Lance Armstrong dopet seg. Han lot UCI motta bestikkelser, han ledet en korrupt organisasjon i mine øyne.
Verbruggen har også vært fremtredende medlem av IOC, som takk for sitt bidrag til utviklingen av internasjonal sykkelsport. Det er liten grunn til å gi nederlenderen positive omtale. Under Verbruggens ledelse mistet sykkelsporten troverdighet; den ødela sitt omdømme. Trist; fordi det er en fantastisk idrett. En hvilket som helst leder av en annen organisasjon ville blitt kastet på hodet ut bakdøren ved slik unnfallende ledelse. Utøvere utestenges–hva med den og de som leder bedraget?