Alarm i Høyres hus

I helgen så vi den første sprekken i Høyres gode, tålmodige valgkampstrategi: fokus på egne saker, styr unna risikodebatter og spisse konflikter.

Det startet med partilederdebatten i Arendal mandag, der statsminister Jens Stoltenberg angrep Erna Solberg for ikke å ha greid å bygge et mer solid borgerlig alternativ på åtte år. Så blogget Civita-leder Kristin Clemet heftig om statsministerens lederegenskaper og gjennomføringskraft, og fulgte opp med et intervju i Dagens Næringsliv før helgen. Gjørv-kommisjonen var en underliggende premiss for hennes kritikk.

Deretter fulgte Fabian Stang og Per Kristian Foss opp med en stadig tydeligere 22. juli-referanse. Så kom André Oktay Dahl på banen i VG. Høyres justispolitiske talsperson gikk enda lenger; Han slo fast at politi og nødetater hadde vært utstyrt for å komme raskere fram til Utøya dersom Erna Solberg hadde vært statsminister i 2011.

Da gikk alarmen i Høyres hus. Kanskje burde den gått før. Høyres solide kommunikasjonssjef Sigbjørn Aanes rykket ut og forsøkte å legge lokk på debatten. Stortingsrepresentanter og framtredende tillitsvalgte fikk SMS’er med beskjed om å holde kjeft.

Ap-strategene var først usikre på hvordan denne saken ville slå ut. Martin Kolbergs utspill på sakens tidlige stadium kunne fort tippe over til å få kritikk for å innta offerrollen. Men strategene konkluderte raskt med at debatten var bra for partiet. Bakgrunnen for vurderingen er erfaringene fra 2009. Da oppga velgerne «regjeringsspørsmålet» som viktigste sak ved partivalg. Det betyr med andre ord mye å fronte et troverdig regjeringsalternativ. Dette mener Ap er Høyres svakeste punkt. I stedet for debatter om sykehuskøer, dårlige veier og byråkrati, ønsker der seg debatt om hvem som har det klareste alternativet og hvem som har den beste statsministerkandidaten.

Jens Stoltenberg er Arbeiderpartiets sterkeste kort. Vurderingen er at når Erna Solberg har ledet så klart over Jens Stoltenberg på statsministermålingene det siste året, så er det mer en refleks av ønsket om et regjeringsskifte enn et gjennomreflektert uttrykk for hvem man faktisk mener har de beste lederegenskapene. Dersom velgerne virkelig blir tvunget til å tenke gjennom dette spørsmålet, vil Jens tjene på det, mener Ap-strategene. De tror at de såkalte statsministermålingene nå kommer til å bli jevnere. Søndag presenterte TV 2 en ny måling om hvem folk tror blir statsminister etter valget. Her leder ennå Erna Solberg (73,3 prosent), men Jens Stoltenberg (25,6) kryper innpå. I NRKs måling om hvem folk vil ha som statsminister kommer de to nesten likt ut, også her tar Stoltenberg (39,7) innpå konkurrentens (41) forsprang.

Og like viktig: dersom Ap greier å bringe Høyre og Erna Solberg ut av likevekt, og få dem til å gå litt for langt i debatten, slik Oktay Dahl etter manges mening gjorde med sin kobling til 22. juli, svekker det også inntrykket av Høyres og Ernas dømmekraft, tenker man. Derfor vil Ap og Jens Stoltenberg fortsette å angripe Erna på samme måte som i Arendal.

I Ap sier man at siste ukes erfaringer har gitt større selvtillit til å følge den offensive og hardtslående strategien. De vil fortsette å angripe langs samme spor. Og de mener at det var en tabbe av Høyre å gi dem denne muligheten. Det blir sammenlignet litt med situasjonen i ukene før valget i 2009. Da slet Ap med å få regjeringsspørsmålet på dagsorden. Debatten handlet om sykehuskøer og andre vanskelige saker. Så stilte Erna Solberg opp på det famøse bildet i VG, med Høybråten og Sponheim, men uten Siv Jensen. Dermed var regjeringsspørsmålet for fullt tilbake i valgkampen. Jeg, og mange med meg, holder dette som et «turning point» som sikret fire nye år for de rødgrønne.

La oss heller ikke glemme at valg er følelser. Velgerne er ikke rasjonelle, de er emosjonelle. Derfor spiller lederegenskaper en rolle. I det lange løp vil velgerne også legge vekt på hvem som forstår dem best, hvem de tror vil gi dem politiske løsninger som treffer deres liv og behov, og hvem de med størst trygghet kan overlate styringen av landet til.

Regjeringsspørsmålet innebærer mer enn hvilke partier som skal delta i regjeringen. Like viktig er politikken som skal føres. Velgerne forventer at lederen for en eventuell ny regjering er i stand til å svare på spørsmål om politikken den vil føre. Dette er Ernas svake punkt. Her viser hun etter hvert tegn til irritasjon over gjentatte spørsmål om. I forkant av partilederdebatten i Arendal ble hun utfordret på formueskatt-spørsmålet. Slik Kåre Willoch bevisst brakte Gro Harlem Brundtland ut av fatning, ble Solberg frittet ut av Dagsrevyens journalist.

Statsministerkandidaten sa først at hun ikke hørte hva journalisten sa, før hun avbrøt intervjuet og gikk. Ennå har ikke Jens greid det Kåre greide. Men innslaget på Dagsrevyen og hendelsene de siste ukene kan ligne litt. Strategene i Ap sier at Jens er aller best når det gjelder, mens Erna ikke tåler presset like godt. Og de tre siste ukene vil hun bli presset hardt, av motstandere og konkurrenter, og av mediene.

Den 9. september får vi svaret på om Ap og Jens til slutt greier det Kåre greide.