Valgkamp alltid viktig

Hans Geelmuyden er en frittalende og spissformulert mann. Det gjør ham underholdende, men ikke alltid opplysende.

Sist fredag hørte jeg ham beskylde en forbløffet Terje Svabø for å fare med «sludder og vrøvl» i en debatt om viktigheten av valgkampen i NRKs sommeråpent. Ifølge Geelmuyden er ikke valgkampen viktig. Den er av helt marginal betydning. Han gjentar de samme poengene på GKs egen hjemmeside i dag.

Siden Hans G alltid får mye oppmerksomhet, og siden han alltid snakker i store bokstaver, er det jo interessant å drøfte hva han egentlig sier. Og i motsetning til Hans G skal jeg ikke beskylde andre for å fare med sludder og vrøvl. Jeg skal tolke ham i beste mening.

Derfor: Det jeg tror han mener å si, er at velgerne nå stort sett vet de de trenger å vite, og vil vite, for å bestemme seg for parti. Det viktigste er ikke hva som skjer i valgkampen, men mellom valgkampene. Det er gjennom stortingsperioden på fire år partiene har avgjørende mulighet til å etterlate varige inntrykk hos velgerne, ikke gjennom en hektisk valgkamp på fem-seks uker.

Selvsagt er det slik. Det er det samme som å si at kroppsvekten ikke bestemmes av hva man spiser mellom jul og nyttår, men av hva man spiser mellom nyttår og jul. Det er de lange linjer, de mange hverdagene og den politiske kommunikasjonen over tid som bygger grunnlaget for de riktige (eller de gale) assosiasjonene hos velgerne. Men nå er det nå en gang slik at hvordan velgerne ter seg på to bestemte datoer, 8. og 9. september, er viktig. Og siden velgerne svinger (uomtvistelig dokumentert) er det helt avgjørende å treffe denne planken. Det bidrar valgkampen til. Det er mulig å si at den rødgrønne regjeringen ikke hadde flertall noen gang mellom 2005 og 2009, annet enn på valgdagene. Og det holdt til fire nye år.

Med andre ord: skal man veies den 1. januar, er det likevel viktig hva man spiser mellom jul og nyttår.

Likevel: i den lange og helhetlige konteksten, kan man komme unna med å si at valgkampen er av marginal betydning. Men det betyr ikke det samme som at den ikke er viktig. For valg avgjøres svært ofte på marginene. Og de faller ikke på plass før de siste ukene. Derfor er det avgjørende for partiene å delta i valgkampen, og helst gjøre det bra i valgkampen, helt til stemmelokalene åpner.

Valgforskerne er entydige og samstemte om at velgerne vandrer mer enn før, og de bestemmer seg senere enn før. Om lag halvparten av velgerne lar seg påvirke av det som skjer gjennom valgkampen. Tre av ti bestemmer seg for hva de skal stemme i løpet av de samme ukene. Mer enn ti prosent av velgerne bestemmer seg på selve valgdagen, mange av dem først når de står i valglokalet.

Med så store velgergrupper på vandring mellom partiene, eller mellom partiene og gjerdet, virker valgkampen mobiliserende. Den kan få flere av dem som første tenkte å sitte hjemme, til å stemme. Den kan forsterke og rekapitulere de assosiasjonene som har fått næring gjennom valgperiodens fire lange år, gjennom hverdagens mange politiske handlinger og politiske kommunikasjon. Og, ja, de fire forutgående årene er viktigst, men valgkampen er også viktig. Selvsagt er den det. Det er da de siste viktige marginene skal hentes.

De fleste fungerende demokratier kan vise til en lang rekke eksempler på at utfallet er påvirket, og endret, gjennom valgkampens gang. Amerikanske presidentvalgkamper er fulle av dem. Norsk politisk historie likeså. I 1997 mobiliserte Thorbjørn Jagland sterkt gjennom sitt senere omdiskuterte 36,9-veto til folket. Men rett før valget så det ut til å virke. Ap klatret stort på målingene. Så gjorde han det svakt i den avsluttende partilederdebatten. Mange mente at han og Ap tapte valget der og da. De fikk 35 prosent, de siste to prosentpoengene glapp på målstreken.

I 2009 drev Venstre en ganske spesiell valgkamp. Lars Sponheim var vel så mye opptatt av å hindre Frp i å få innflytelse etter valget, som av å kaste Jens Stoltenberg og sikre borgerlig flertall. Sponheim var i tillegg lite synlig i den nasjonale valgkampen. Venstre havnet under sperregrensen. Der havarerte det borgerlige prosjektet.

I 2009 satt jeg selv på Statsministerens kontor. Vi var dønn frustrerte over at selve regjeringsspørsmålet ble tonet ned i valgkampens siste uker. Så stilte Erna opp på det famøse bildet i VG, med Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten. Men Siv fikk ikke være med, og kjeftet opp Erna i full offentlighet. Dermed fikk vi det vi trengte: debatt om regjeringsspørsmålet, styringsdyktigheten og det borgerlige kaoset. Fra å ligge an til et godt valg, godt over 30 prosent, klatret Ap til et selv for oss uventet godt resultat og fikk 35,4 prosent. De rødgrønne berget flertallet for fire nye år. De siste marginene falt på plass i løpet av valgkampens siste uker og kunne like gjerne ha havnet på den andre siden av streken. Da hadde Erna alt vært statsminister.

Slik gikk det ikke i 2009. Slik kan det gå i 2013. Men fortsatt er marginene viktige. Aps størrelse, og om noen av de fire minste partiene havnet under sperregrensen, betyr mye for Stortingets sammensetning, og dermed for hvilken politikk som vil bli ført de neste fire årene.

Derfor: valgkamp er alltid viktig. Hans G sier i sin blogg at politikerne, partiarbeiderne og journalistene aldri vil innrømme at han har rett, fordi de lever av å hausse opp valgkampen. Men det kan jo også hende at de ikke gir ham rett fordi han tar feil.