Tøffere for Erna

Det er fem uker til valget. Den virkelige valgkampen er i gang. Det er nå det gjelder. Og for første gang har vi sett at det butter litt for favoritten. Høyre har lagt bak seg et par dårlige uker.

Hacker-skandalen forstyrret valgkampstarten for partiledelsen. Debatten om fedrekvoten ble nok tøffere og mer negativ for partiet enn de hadde forventet. Høyres skattepolitiske talsperson rotet det til da han avslørte manglende kunnskap om hvordan inntektene fra formueskatten blir fordelt og at kommunene nyter godt av dem. Og partiledelsen blir kjørt hardt på hvordan de skal unngå å skape flere tusen nullskatteytere når de fjerner formueskatten. Svarene, og forklaringene på hvordan Høyres nye skattemodell blir seende ut, har ikke vært imponerende. Det virker som om politikken ikke er ferdig. Og det svekker tilliten til de som kanskje skal regjere landet fra oktober.

Alt dette står i kontrast til de mange medgangsoppslagene partiet har vennet seg til å få. Den som er i medgang, får ofte mer medgang. Erna har kunnet reise landet rundt i sommer og bli hyllet som en kommende statsminister. I min lokalavis sto det at hun var på signingsferd. Hun fikk nesten to sider, flotte bilder og ikke alt for krevende spørsmål. Bedre sommerpresse i et valgår kan spinndoktorene ikke håpe på. Slik har det vært landet rundt.

Regjeringspartiene har også drevet sommervalgkamp. Statsministeren har fisket sei i Nord-Norge, vært på Sommeråpent og gitt mange intervjuer om både ferieliv og politikk. Men regjeringens utfordring er at den hele tiden blir konfrontert med store og små saker den har arbeidet med, arbeider med, eller som folk mener den bør arbeide med, slik at fokuset på egne saker og markeringer blir mer utydelig. Mediene kommer ofte til statsrådenes valgkamparrangement for å spørre dem om dagsaktuelle enkeltsaker, snarere enn om hva de vil gjøre de kommende fire årene. Derfor er det mer krevende å drive valgkamp fra regjeringskontorene enn fra opposisjon.

Likevel greide de rødgrønne å vinne valget og sikre fire nye år i 2009. Den gangen var jeg selv en del av laget, som statssekretær ved Statsministerens kontor. Det var jeg også i 2001. Da tapte vi, og Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg noen sinne.

Det kommer ikke partiet til å gjøre i år. Arbeiderpartiet har potensial til å løfte seg betydelig fram mot valgdagen. Mens Høyre, ifølge bakgrunnstall og valgforskere, er tilnærmet fullmobilisert, har Arbeiderpartiet et hav av tidligere velgere å hente av. De skal riktignok overbevises om å gi sin stemme til partiet på nytt, men det er nettopp derfor valgkampgeneral Raymond Johansen nå sender troppende sine ut med mange hundre tusen røde roser. Alle husstander skal besøkes. Slikt er viktig. Ansikt til ansikt-kommunikasjon er viktigere enn mange tror i vår mediale tidsalder.

Når opposisjonen lenge har hatt flertall på målingene, og alle analytikere, statistikere og kommentatorer nå tror det går mot et regjeringsskifte, så finner vi ikke nøkkelen ved å se på Aps oppslutning. Hovedforklaringen er de to andre partienes sammenbrudd. Jeg tror Arbeiderpartiet kan gjøre et valg opp mot 2009-resultatet (35,4 prosent). Senterpartiet og SV ligger begge godt under resultatet fra 2005 og 2009, og SV skal slite hardt med å komme over sperregrensen på fire prosent.

Derfor er gevinsten liten om man nå setter pengene sine på regjeringsskifte. Så får vi vente på de første august-målingene og se om sommeren har beveget velgerne i noen bestemt retning. Forholdet mellom blokkene er det viktigste, selvsagt. Kampen om å bli landets (og Stortingets) største parti er en annen «kamp i kampen». Arbeiderpartiet har vært størst siden 1927, selv etter katastrofevalget i 2001. Hegemoniet blant partiene er viktig, åpenbart av symbolske grunner (og av økonomiske), men også fordi det bestemmer manøvreringsmulighetene på begge sider av midtstreken etter valget. Skulle det borgerlige samarbeidet bryte sammen i løpet av valgperioden, er det lettere for Ap å komme tilbake for eksempel i en mindretallsregjering som landets største parti.

Men, som det heter: cup er cup og stafett er stafett. Og valg er valg. Ingen ting er avgjort. Det eneste vi kan være sikre på, er at Jens Stoltenberg er landets beste (valgkamp-)politiker, og en motstander både Erna og Siv frykter. Høyre er som en serieleder som kommer tilbake fra fotballferie og skal forsvare tabelltoppen i fem harde uker. Erna Solberg har alt å tape herfra og ut. Og nå vil både hun og de andre borgerlige partilederne bli utsatt for langt tøffere journalistikk og avkrevd mer konkrete svar. Det er fullt mulig å pådra seg regjeringsslitasje uten å sitte i regjeringskontorene.