Klar for opposisjon

Gjennom hele valgkampen har Jens Stoltenberg fått god trening i å oppføre seg som opposisjonsleder. De borgerlige kan vente seg litt av et kjør.

Jens Stoltenberg sloss til siste slutt i den siste debatten før valget og har klart å holde engasjementet oppe hele veien. Men han må finne seg i at hans posisjon som ener i debattene er kraftig utfordret.

I dueller er Erna Solberg på høyde med ham. I større debatter, som partilederdebatten, er det ingen selvfølge lenger at Jens er den briljante retorikeren og statsmannen, en klasse over de andre.

En årsak er at Erna Solberg er blitt mer angrepsvillig i innspurten. En annen at regjeringspartiene er blitt mer presset til å svare for sine åtte år nå helt på tampen av valgkampen. Det har også gitt Venstres Trine Skei Grande og KrF-leder Knut Arild Hareide mer spillerom. I tillegg har Siv Jensen hatt en god stigning i formkurven. Sånn sett har de borgerlige styrket seg i debattene.

Dessuten er det den åpenbare årsaken; de rødgrønne ser ut til å miste makten. Det skal godt gjøres for en statsminister på oppsigelse å holde gløden og spiriten på topp.

Nå må han forberede seg på en ny rolle, som opposisjonsleder. Debattmessig har han god trening i dette gjennom hele valgkampen. I store deler av valgkampen har Ap hamret løs på opposisjonen. De fire borgerlige partiene har i større grad måttet stå til rette for sin politikk enn regjeringspartiene. Rollene har vært snudd på hodet i forhold til det “normale”.

Partilederdebatten viste igjen at Jens er best i angrep, og svakere når han må forsvare regjeringens politikk. Det er et varsel om hva de nye regjeringspartiene har i vente.

Jens som ren angrepspolitiker i opposisjon kan bli enda tøffere enn dagens statsminister.

Hvem velger Erna?

Det synes sikkert at vår nye statsminister blir Erna Solberg. Men hvem tar hun med seg i regjering?

Skal vi ta partilederne i Kristelig Folkeparti og Venstre på ordet, er det lite sannsynlig at alle de fire opposisjonspartiene, Høyre, Frp, Venstre og KrF finner sammen om en firepartiregjering.

Hvem skal da inn og hvem skal stå utenfor?

Uten at alle fire er med, blir det ingen flertallsregjering. Erna Solberg må belage seg på å lede en mindretallsregjering. Det innebærer utfordringer hver eneste dag. Den rødgrønne regjeringen har, med flertall i ryggen, hatt et avklart og forholdsvis avslappet forhold til Stortinget. Slik blir det ikke for en mindretallsregjering.

Det eneste noen lunde sikre med en ny regjering er at Høyre skal inn. Erna Solbergs brede strategi, ønsket om å trekke alle de tre andre partiene inn i et samarbeid, innebærer at alle skal sette seg ned sammen etter valget for å diskutere ulike former for samarbeid.

Høyre eller sentrum?

Dersom ikke alle fire skal i regjering, må enten sentrumspartiene eller Frp velges bort. Eller de må selv velge å si nei til å gå inn i regjeringen. De politiske sakene og den politiske avstanden vil i prinsippet avgjøre hvem som havner innenfor og hvem som blir utenfor. Men strategiske hensyn vil også veie tungt. Skal Høyre lene seg til venstre eller til høyre? Hvem er best og verst å ha utenfor regjeringen?

Mange argumenter taler for at det er Frp som går med i regjering og at KrF og Venstre holder seg i Stortinget. Frp har aldri vært i regjering før. Dette valget er en historisk mulighet for Frp. Hvis Frp ikke er innenfor, vil partiet heller ikke forplikte seg til å støtte en ny regjering. Partiets iver og utålmodighet etter makt er mer synlig enn noen gang. Omkostningene for Høyre, dersom det peker på sentrum fremfor Frp som foretukket samarbeidspartner, vil garantert bli en farlig irritasjon i Frp. Dette er noen av argumentene som taler for at Høyre og Frp inntar regjeringskontorene sammen.

Frps erklæring om at det ikke vil støtte en regjering det ikke er medlem av, legger altså et stort press på Høyre for å trekke Frp inn i regjeringsvarmen.

Kan stå utenfor

KrF og Venstre har forpliktet seg til å støtte en borgerlig regjering dersom det blir borgerlig flertall, uten krav om å være med i regjeringen. Sånn sett er det mindre risikabelt at disse to ikke blir med i regjeringen. I alle fall på kort sikt. Risikoen for Høyre er at de etter hvert går tilbake til sin tradisjonelle sentrumsstrategi og samarbeider med hvem som helst, avhengig av politisk gevinst. Arbeiderpartiet i opposisjon vil dessuten garantert fri hemningsløst til KrF ved første anledning.

Dersom KrF og Venstre blir stående utenfor regjeringen blir det dermed en ekstra utfordring for Høyre å sørge for at de blir knyttet til regjeringen gjennom politisk gjennomslag.

Erna Solbergs viktigste oppgave blir å bygge solide allianser som holder i mer enn en valgperiode. De disposisjonen hun gjør nå må være gode nok til at hun kan gå til valg på dem om fire år.

Willoch-løsning?

Kanskje har hun allerede hentet lærdom fra Kåre Willochs første regjering, en mindretallsregjering basert på en “stortingskoalisjon”. Regjeringsforhandlingene med Senterpartiet og KrF havarerte på grunn av abortsaken. Høyre dannet regjering alene, men med støtte fra de to sentrumspartiene. Etter to år, da KrF hadde løst abortfloken, gikk sentrumspartiene inn i regjeringen.

Kanskje kan en lignende løsning tenkes nå, 30 år senere. Men denne gangen er det ikke abortloven, men forholdet til Frps politikk, som er årsaken til sentrumspartienes forbehold.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.