Fattig på penger, rik på kjærlighet

På toppen av verden..

“Det finnes ingen i hele verden som er akkurat som deg!

Du er umistelig og viktig!”

Nå tenker mange sikkert, “Det er en typisk Hollywood-klisjé å si”.

Og Ja, det er klart det er det. Har man det litt kjipt nå og leser denne teksten så virker det helt sikkert som at jeg svever på rosa skyer og spiser lykkepiller her nede i Los Angeles.

Men det er ikke slik. Jeg skal være helt ærlig med dere, og det synes jeg man virkelig skal være om man har en blogg. Om det er slik at dere vil bli kjent med meg og kommer inn på denne siden for å lese om mitt liv , da synes jeg det minste jeg kan gjøre for dere i takknemlighet er å være ærlig med dere.

Så vi får la det stå til, jeg skal fortelle dere en liten historie som jeg håper kanskje kan gi dere noe.

Jeg bor i det magiske landet. Plassen jeg har drømt om siden jeg var liten. Omringet av mine store idoler og forbilder. Plassen hvor alt jeg har jobbet for og kjempet for kan ha en mulighet til spire og gro å bli til noe større enn hva man hadde håpet.

Allikevel, så lå jeg her i sengen min, i Hollywood, for bare to dager siden og gråt. Gråt som et barn.

Og hvorfor, tenker man kanskje, hvorfor gråter man når man sitter med drømmejobben i Hollywood?

Svaret er nok kanskje ikke så overraskende.

Jeg er livredd for å miste det jeg har. For å ikke nå mine drømmer og mål. For ikke å være bra nok.

Men grunnen til at jeg er redd for det, er kanskje ikke helt som forventet.

Det er kanskje flere som sier nå, at det er en tabbe å levere slike ting.

Spesielt her i USA, i Los Angeles, i Hollywood!

Du skal ikke vise svakhet, du skal ikke vise frykt.

Men så tenker jeg, jeg er jo bare et menneske, og jeg syns at de menneskene rundt meg som tør å vise sine svakheter de er de sterkeste menneskene jeg kjenner.

I Norge er det tabu å være fattig.

Det vil si, folk sier at det ikke går an å være fattig i Norge. Det er ikke noe som heter å være fattig i Norge.

Men det er det, og det er når folk sier slike ting at det å være fattig i Norge blir ekstra vanskelig.

Jeg er redd for å miste det jeg har fordi denne drømmen jeg lever nå, dette målet jeg har kommet til og mine visjoner videre i livet er alt jeg har.

Alt jeg har jobbet for.

Så her kommer det…

Jeg vokste ikke opp på beste vestkant i Oslo. Jeg eide ikke designerklær, vokste ikke opp med fine biler og en mor og en far som levde sammen og tok oss meg på familieferie til Syden hver påske, sommer og høst.

Jeg vokste opp på bygda, en liten plass på landet med underkant av 1500 innbyggere.

Her bodde jeg alene med mamma, i et lite rødt hus som vi leide. mamma og jeg.

Et lite rødt hus som forøvrig hadde en gul vegg, en kjeller med mugg og et loft jeg aldri fikk se selv om vi bodde der i 16 år.

Et lite koselig rødt hus. Hvor taket en dag falt ned på soverommet mitt og vi måtte tape det opp igjen med gaffa.

Mamma jobbet tre jobber bare for å kunne betale husleia.

Jeg lærte meg å koke poteter når jeg var seks, slik at jeg hadde varm middag mens mamma var på jobb.

Klærne jeg hadde, de arvet jeg. Dukkene jeg eide, de arvet jeg. Skoene jeg brukte, de arvet jeg.

Når medelevene mine i klassen fortalte om Syden og Legoland i Danmark som de hadde vært på den sommeren, kunne jeg fortelle at jeg hadde sovet i telt i hagen.

Noen lørdager, fikk jeg kinakål og gulrøtter som lørdagsgodis, men det var mamma og min sin hemmelighet. Ingen trengte jo å vite det.

Vi byttet bil nesten hvert tredje år, og det var ikke fordi vi skulle kjøpe en nyere utgave. Det var fordi den gamle, brukte bilen vi hadde kjøpt, den stoppet og det ville koste mer for reparasjon enn og kjøpe en ny bruktbil.

Jeg og mamma, hadde vår første middag på restaurant sammen for fem år siden.

Nei, vi hadde ikke penger, ikke nye saker og ikke store flotte møbler.

Og de kalte mamma for en dårlig mor som aldri var hjemme.

Men det skal jeg si dere, og du skal få høre det en gang for alle mamma, du har vært den beste og mest fantastiske mammaen i hele verden.

Din mot, styrke og støtte har gjort meg til den jeg er i dag og er grunnen til at jeg står her hvor jeg er i dag.

Du er min største motivasjon og inspirasjon.

For det du har gitt meg, kan gjøre hvem som helst til den rikeste personen helt uten penger.

Jeg hadde ikke stort, men hadde verdens største fantasi og satt flere timer med kassettspilleren på rommet hver eneste dag og laget min egen versjon av “barnetimen” på P3.

Jeg lekte TV-reporter i hagen og skapte en hel verden av eventyr i skogen bak huset.

Og der sto min mamma, bak meg hele tiden. Lot meg være barn, lot meg skape, leke og lot meg drømme.

Veien har absolutt ikke vært lett. Den har vært lang, slitsom og tøff.

Men her er jeg, ikke i nærheten av fremme, men langt på vei.

Bare fordi jeg har fått drømme, leke og leve.

Så skal jeg gjøre det igjen. Jeg skal si det mest klisjé man kan si når man står her jeg er i dag.

Huset kan de ta, bilen, smykkene  og designerklærne, men drømmene dine, de kan ingen ta i fra deg.

Så, enten om du i dag står på toppen og ser alt du har fått til, eller på bunnen og ser opp mot dine mål.

Vær stolt av deg selv og de drømmene du har.

Ikke vær flau over å stå for dem og satse på dem.

For bare ved at nettopp du leste dette innlegget, så har du bevist at det er mulig.

Om jeg, lille Ine, har fått deg til å lese dette, da kan du også.

Åja, jeg kommer til å gråte flere netter i Hollywood. Selvfølgelig kommer jeg til å gjøre det. Men det viser bare at drømmen inne i meg fremdeles er i live og brenner.

Den tredje  og fjerde Hollywood-klisjeen skal du få av meg nå,

Se deg selv i speilet i dag og si “Du er faktisk helt unik”

Og lytt til den her:

Gå ut i verden i dag, og vis dem hvem du er!

Det er det faktisk bare en person i hele verden som kan gjøre.

Og den personen, det er deg.