Helt typsik Ine

Før jeg flyttet hit så var den største advarselen folk ville gi meg, at jeg for all del aldri måtte bli en L.A-dukke.

De som forandrer livene sine og blir mer som en karikatur av seg selv.

Skifter ikke bare stil, utseende, væremåte og måten å snakke på, men også verdier og personlighet.

Men, for de som var bekymret. Kan jeg herved forsikre dere om at dere har ingenting å engste dere for.

Foruten at jeg har blitt flinkere til å trene, har blitt brunere på kroppen, fått min første, og eneste, fregne i ansiktet, fått litt lenger hår og kun bruker sminke i helgene, så er jeg nøyaktig den samme personen som folk er blitt kjent med.

Jeg ler fremdeles så høyt at jeg sprenger lyden inn til kamera når vi gjør intervjuer.

 

Håret er fremdeles like bustete hver morgen. Det står til alle kanter og hadde folk her nede vært bedre kjent med Ronja Røverdatter, er jeg sikker på at også disse ville kalt meg for det.

Jeg synger fremdeles grusomt og falskt, men av hele mitt hjerte, i dusjen.

 

Jeg tar på meg lesebrillene om kvelden etter linsene er tatt ut og tanpussen er gjort, og liker fremdeles juicen best fra boks.

Jeg utsetter fremdeles klesvasken til siste liten.

Og jeg er fremdeles like klønete…

På fredag skulle jeg sykle bort til min kjære venn Anna og hadde pyntet meg i den lange favorittkjolen med blomstene på.

Jeg syklet langs veien på min rosa sykkel og følte meg freshere enn på lenge.

Håret lå langs med ryggen, solen skinte, og kjolen blåste langs beina mens jeg tråkket meg oppover langs de søte gatene i park La Brea.

I hodet nynnet jeg på sanger jeg egentlig ikke kan men som jeg har sett i gamle franske filmer. Jeg innbilte meg at sommerfuglene fløy ved min side, at fuglene lettet fra markene idet jeg passerte gresstustene. At folk vinket meg god morgen med et smil om munnen når jeg passerte de, og jeg smilte tilbake og ropte ”Good morning David!” ”Good morning Mrs. Buttercup” og så videre.

 

Plutselig bråstopper sykkelen. Jeg får satt ned beina akkurat i tide for å redde meg selv fra å gå skikkelig på tryne. Noe trekker meg i ryggen. Akkurat som et barn har surret seg inn i enden av kjolen min og trekker meg ned av hele sin vekt. Men det er ikke et barn, det er sykkelhjulet.

Enden av kjolen har surret seg rundt som en liten ball inn i sykkelkjede og rundt hjulet.

Jeg sitter dønn fast.

Jeg klarer så vidt å rette ut beina stående på bakken uten å løfte hele bakhjulet opp fra veien. Så mye av kjolen har surret seg fast.

Så hva gjør jeg nå..

Først forsøker jeg og dra den løs, men siden jeg kun har brems på pedalene, så hjelpe det ikke prøve å tråkke dem tilbake, da bare bremser den.

Jeg drar først litt forsiktig i kjolen. Nei, ikke en sjanse. Lirker litt på den. Fikler litt med både den og hjulet. Nei, den sitter ikke hardt. Jeg tror faktisk den sitter enda hardere fast nå enn i starten.

 

Så jeg haler og drar, river alt jeg kan. Forsøker av all min kraft og røske den løs, men til ingen nytte. Her står jeg, og kommer verken frem eller tilbake. Verst av alt, jeg er ikke lenger inne på den idylliske lille veien i Park La Brea. Jeg står rett ved et lyskryss med tykkeste motorveien i ryggen. Her står jeg.

Jeg ringer Anna, forklarer hvor jeg er og ber henne ta med en saks. – jaha, ja, ja okei, sier det stakkars nydelige mennesket litt forfjamset før hun ler og sier de kommer med en gang.

Så der står jeg, og venter på redningskvinnen mens folk som kjører forbi lurer på hva slags idiot som har plassert seg rett ved veien med en sykkel og en kjole som overhodet ikke egner seg til fysisk aktivitet “in the first place”.

Jeg prøver og plassere meg litt fremfor hjulet, slik at folk ikke kan se helt hva for noe dumt jeg har gjort.

Holder styret med hendene, mens jeg setter meg sidelengs på bagasjebrettet med beinene i kors foran selve åstedet av kjolemassakren.

Etter en stund, som jeg fremdeles jobber med og fortrenge, kommer reddende Anna med saks i hånden. Skal tro vi lo godt. Så fikk vi klippet meg løs og igjen hang bare en bit av kjolen som en påminnelse på dumskapen.

Jeg parkerte sykkelen før vi dro videre, men på toppen av det hele hadde jeg plassert den på en eiendom hvor sykkelen ikke fikk stå, så når jeg kom hjem, var den vekk.

Vaktene på området hadde tatt den bort til sitt kontor så jeg fikk gå å hente den der.

Da jeg kom inn sa en mann ”har du papirarbeidet og sykkel låsen så ordner vi dette”

Nei, sa jeg. Jeg har ikke noe papirarbeid på dette dere har jo tatt den, den er ikke stjålet. I samme øyeblikk kommer en annen vakt ut og ler når han ser meg.

”Det går fint, vi trenger ikke det. Den er hennes!”, ler han.

Akkurat i dette øyeblikket har jeg glemt hele hendelsen fra tidligere på dagen. Ja vel, tenker jeg og følger etter mens han henter den ut.

”Se her jenta mi, her har du resten av kjolen din”, sier han mens han triller den ut av kjelleren.

Jo, takk.. takk for det, svarer jeg mens jeg drar opp kjolen og tråkker meg hjem de siste 50 meterne til mitt hus.

Typisk, tenker jeg. Helt typisk Ine.

That feeling..