To the moon and back

Klokken passerer 21:00 i det jeg går ut av dagligvarebutikken som ligger nærmest nabolaget jeg bor i.

I papirposen jeg holder i hendene minne ligger fire bananer, en kartong Almond milk, en pakke glutenfri kjeks og en liten boks med iskrem laget med ekte vanilje.

Bak meg ligger 3rd Street, hardt trafikkert med biler i alle slags farger og fasonger

Rett foran meg seg jeg community som jeg bor i. Et lukket byggefelt midt i hjertet av West Hollywood. Med små, søte hus tett i tett som minner om husene i Wisteria Lane fra Desperate Housewives.

Støyen bak meg høres ikke lenger, for fremfor meg ligger stillheten. Så stille man kan få det i villeste Hollywood. Man kan høre gresshoppene spille i takt med knittringen fra det elektriske anlegget som henger over meg.

Der, rett over meg. Iskald og skinnende. Der står månen mellom hustakene og lyser som en bleknet sol på nattehimmelen. Månen.

På den samme dagen som Neil Armstrong tok sine siste steg på denne jorden. Vandret jeg hjem fra min første Press Screening siden jeg flyttet hit, mens jeg tittet opp på månen og ble varm i hjertet.

Jeg tenkte, i det Neil i dag lukket sine øyne for siste gang, gikk livet hans i revy, slik det sies at livet gjør like før man forlater denne jorden?

Hva tenkte han da?

Den første mannen som gikk på månen. Som kunne stå på en annen planet og titte ned på hele jorden og alle menneskene på en og samme gang.

En lite steg for mennesket, et stort steg for menneskeligheten.

 

Det er det eneste jeg ønsker meg.

Å lukke mine øyne for siste gang og vite med sikkerhet i mitt hjerte alt alle mine mål og ambisjoner, at alle mine ønsker og drømmer ble gjennomført.

Å ta et steg for menneskeheten og ikke bare for meg som menneske.

Og jeg kan klare det. Jeg kom fra ingenting, og har i en alder av 23 jobbet meg opp til mer enn jeg selv ante var mulig til nå.

Jeg kan klare det. Du kan klare det. Alle kan klare det.

FOTO: Thomas Engstrom

Jeg går hjemme, langs gatene i Hollywood og ser opp på månen.

Nøyaktig den samme månen som lyser ned på alle de der hjemme i Norge.

Den samme månen som lyser ned på mammaen min hjemme i det gule huset i berg som denne helgen feiret sin sjette bryllupsdag med min fantastiske stepappa.

På pappa som jeg aldri fikk sagt hadet til før jeg dro.

Den samme månen som lyser inn i soveværelset på sykehuset hvor min nydelige bestemor på 90 år ligger i sykesengen sin og hviler.

Den samme månen som lyser ned på alle de jeg jobber med, de jeg har jobbet med og de jeg i fremtiden kommer til å jobbe med.

Den samme månen som lyser ned på vennene mine, og bekjente.

På de jeg har møtt, og de jeg aldri har møtt. På de som ikke engang vet at jeg eksisterer og på de ikke jeg vet at eksisterer.

 

For man kan ikke se oss alle her vi står nå.

Men fra månen, der kan man det.

Fra månen så Neil Armstrong hele jorden samlet i et bilde.

En klode hvor alle verdens mennesker lever og vandrer på.

Og rundt han, rundt oss, er et uendelig univers med så mange stjerner og planeter at man ikke har et tallnummer på det.

I universet er vi små, men på jorden kan vi være store.

Å  gjøre noe stort for deg, men også for andre.

Det vil jeg tenke på den dagen jeg lukker mine øyne for siste gang.

Jeg slukker lysene i leiligheten og i det hode treffer puten, treffes øynene av et svakt lys som slippes inn mellom persiennene fra vinduet.

Månen.

Jeg klarte det. VI klarte det.

 

Ine Therese, Los Angeles, CA USA