For en stemning!

Fredag gikk første direktesendte idolsending av stabelen. Jeg hadde det helt vanvittig moro. Og jeg noterte meg et par saker som var bemerkelsesverdige. Et par ting som rett og slett var unormalt bra!

For det første, publikum i salen på Chateu Neuf var rett og slett et … et drømmepublikum! Vi er tross alt i september, det er 3 måneder og og 13 fredager til den store og endelige finalen. Idol-sesongen er såvidt i gang, og publikum i salen, de går bananas! Før del tre, var det såvidt Guri og jeg kom til orde. Tankene mine gikk til Sly & The Family Stones albumtittel fra tidlig søttitall: There’s a Riot Goin’ On.

Temperaturen var som i det mest bitre og intense fotballoppgjøret. Navn på nye, potensielle superstjerner slynget gjennom lokalet. Pål! Pål! Pål-Pål-Pål! Snorre! Snorre! Semifinalistenes heiagjenger anstrengte seg maks for å trenge gjennom støyen med navnet på nettopp SITT forbilde. Tre én-meter høye bokstaver lyste mot meg på venstre flanke. A. L. F. Mens Karens supportere garantert hadde vunnet cheerleader-konkurransen: De hadde laget en liten Karen-koreografi som de vrikka, svinga og hoppa seg gjennom mellom benkeradene. Jeg har vært med på noen VG-lista-show, et par spellemannpriser og noen X Factor-sendinger. Aldri. ALDRI har jeg sett slik stemning. Publikum: Takk! Dette blir en helt rå høst!

For deg som ikke var på Chateu Neuf, fredag – ta deg en tur! Bli med på å lage fest! Vi sees!

Ravi