Uten manus — i tre sekunder

Lørdag landet Obama i Las Vegas og talte for 15.000 velgere i forstadskommunen Henderson. Vi sto der og svaiet av varme og jetlag.

Talen handlet om skattepolitikk. Her skulle alle, unntatt de rikeste få skattelette, og staten skulle få råd til mer. Ikke mindre. Irak krigen var skjøvet ned i talen. Det viktigste er økonomi i USA nå.

Obamas egen kampanje er overbeviste om at Obama skal vinne. Antagelig ser de bare en som nå kan ødelegge for Obama, og det er Obama selv. Kampanjefolkene er livredde for at Obama skal forsnakke seg, si noe uoverveid, noe skandaløst, noe som får velgerne til å snu, tirsdag.

Derfor sto Obama og leste fra en teleprompter under hele møtet. Hvert ord var skrevet ned. Ingen spørsmål fra folket, ingen improvisasjoner, ingen feil. Obama virket gråere, mer sliten enn jeg har sett han før.

Obama Norge

Ved møtets avslutning gikk han vinkende ned til de mest ivrige tilhørerne. Han trykker noen hender, jobbet seg bortover rekken, smilende, kun korte “takk”, “stem”, alle spørsmål ble ignorert med en smilende taushet. Vi klemte oss inn, ikke helt etter boken; opptaksutstyr var uønsket, – men det var tilløp til kaos.

Obama nærmet seg.

– Sliten? Ville blitt besvart med et nei.

– Afghanistan? Glem det, han ville ikke komme til å svare. Det som var tilbake var show. Vi var i Las Vegas baby og her virket ting som er helt borti natta, – far out, noe helt ute… la oss si så lang vekk og ute som: Norge.

Jeg grep Obamas hånd og rakte frem mikrofonen med det norskeste av alle norske journalisters spørsmål:

-Når vil du komme til Norge?

Obama nølte et sekund, hva var dette for noe? Norway?

Så summer han seg. Dette fikk gå..

– Jeg vil veldig gjerne dra til Norge en gang. Fjordene sies å være så vakre!

Han smilte bredt, mens han trykker nye hender og måtte videre. Han kunne ikke si mer, skjønner? Han var utenfor manus i tre sekunder, oj oj.

Denne lørdagen fløy Obama mellom valgmøter i Colorado, Missouri – og Nevada (se på kartet – det er stivt). Fredag hadde han talt i Iowa og Indiana. Alle disse statene ble vunnet av Bush i 2004. Valgkampen i år pågår altså på Republikanernes territorie. Nå, mandag drar Obama igjen til Virginia som ikke har støttet en presidentkandidat fra demokratene siden 1964.

Det kan bli jackpot.

Bak Obamas fremgang; en boligkrise

Husprisene her i Nevada har sunket med en tredel. Halvparten av hjemmene er nå mindre verdt enn huslånene folk har tatt på dem.

Buy-House-Las-Vegas-300x221

Byggeboomen kom fordi befolkningen i Nevada vokser. Mange av dem som har flytter hit har familiebakgrunn fra Latin-Amerika. Latinamerikanerne støttet Bush i 2004, men nå forlater de det Republikanske partiet i strie strømmer på grunn av de konservatives tøffe linje mot ulovlig innvandring.

Tre ting altså: Økonomisk nedgang, sinnet mot president Bush (R) og endringen i demografien, gjør at flere stater nå vipper fra republikanerne til demokratene.

I tillegg har flere unge kommet til i de gamle konservative statene som Virginia, Colorado og North Carolina. De er bedre utdannet og de slutter stort opp om Obama, melder Wal Street Journal.

Jeg stoler ikke helt på meningsmålingene, de spriker for mye. Jeg vil ikke avskrive McCain helt, så er det sagt.

Men USA gjennomgår et stort skifte.

Halloween i Las Vegas

Las Vegas er vakrest om natten, på sitt absurde vis, med neonlys og store hoteller.

Byen svelget oss, fredag kveld. Vi kom stille inn fra ørkenen i en Ford Mustang. Målet var å se et av de mest oppsiktvekkende slagene i dette valget: Obamas kampanje for å vinne stater i sør og vest i USA. Stater som tradisjonelt stemmer med Republikanerne.

Halloween-Las-Vegas2

Fredag var det Halloween. Den som har opplevd Halloween i Las Vegas glemmer det sent. Byen svaier under vekten av prinsesser og engler i veldig korte skjørt. På vei til hotellrommet forserte vi dansende pirater, cowboyer, og en sjanglende nordlending i ku kostyme, til lyden av tusen enarmede banditter.

Halloween – Las Vegas, selvfølgelig. Your trick is my treat.

Tapte – talte – vant

Ifølge alle meningsmålinger skulle Barack Obama vunnet nominasjonsvalget i New Hampshire. Isteden tapte han, stort Vi som sto på valgvaken så skuffelsen i alle ansiktene og følte stemningen synke ned mot gulvet.

Så kom Obama og holdt en tale som snudde alt. Talen slo an den nye tonen for kampanjen Yes we can. Etterpå var tilhengerne euforiske. Ivrige etter å reise til neste stat og fortsette kampanjen.

Noen unge artister hakket opp den suggererende talen og laget musikk av den! Nå går nederlagstalen sin seiersgang  som inspirerende video. Det er godt gjort.

obamavid

Lurte klima-journalister

Energistyrelsen i Danmark lurte alle, og betalte en vitenskapsmann for å fremme myndighetenes syn i klimadebatten.

Ingeniørdocent Peter Laut fra Danmarks tekniske universitetJobben fikk i det stille betalt for å latterliggjøre alle som tviler på at Co2 står bak den globale oppvarmingen. Under den sosialdemokratiske regjeringen gikk Laut til frontalangrep på blant andre selforskeren Svensmark og statistikeren Lomborg.

Det skandaløse er at journalistene som refererte Laut i aviser radio og TV, trodde de snakket med en uavhengig vitenskapsmann.

Sannheten var altså at den veltalende Laut var en lobbyist som skrev timelister og ble betalt for å markedsføre myndighetenes Co2 politikk.

17.des.2007 @ 14:38av Anne Mork

Dette er gammalt nytt. Gerhard Helskog er vel ikkje akkurat ein som har stor integritet som journalist?= Er det nokon som vil finne “nye vinklingar”, så er det nok han. Ein sensasjonslysten, stakkarsleg mann som ikkje har store kunnskapar om noko, men som må prøve å overbevise på annan måte. Dette forsøplar journalistikken .

18.des.2007 @ 06:19av VamPus

Skulle likt å se Anne Mork underbygge påstandene sine, for eksempel med.. *la meg se*.. fakta? Er det å vise til dårlig journalistisk grunnarbeid det samme med å forsøple journalistikken? Eller er Anne Mork sur
fordi avsløringene av Laut går i mot hennes oppfatninger?

20.des.2007 @ 14:17av

ol-avslører gerhard

21.des.2007 @ 11:41av Adrion

Aldeles ikke overraskende at klimahysterikerne bruker ufine metoder for å fremme sin sak.
Rent generelt synes jeg at journalister bør gå sine eksperter nærmere etter i sømmene, da flere av dem har klare særinteresser.

Skål for en kaldere verden

Kanskje Stortingsrepresentanten ikke har bestått barneskolen? spurte en bekjent og viste frem Anniken Huitfeldt (Ap) sin kronikk om klimaendringene: "Havet stiger fordi isen på Nordpolen vil smelte ", forklarer Huitfeldt. Jeg skal være den første til å vedgå at norsk er et vanskelig språk, men så var det naturfagene. Selv de som var fulle store deler av gymnastiden registrerte at når isen i pjolteren smeltet så rant ikke glasset over. Tvert om, fikk mange smertefullt erfare at når pilsen i pilsflaska frøs ute i yttergangen på hyttetur, så sprakk mange av flaskene fordi vann som fryser utvider seg. På den annen side, skal vi ikke se bort fra at de som hadde mest hangover mistet den skoletimen hvor læreren fortalte at isen over nordpolen ligger i vann og ikke på land.

Mer format er det over statsminister Stoltenberg som tilsynelatende har gjort det til et politisk prosjekt å utrydde menneskeheten. Han vil nemlig bekjempe drivhus effekten.

Sitat: "Lykkes vi i Kina, lykkes vi med å bekjempe drivhuseffekten.", sitat slutt.

Uten drivhuseffekten vil det bli rundt 18 minus ! grader i snitt på jordkloden (mot ca 15 grader pluss i snitt i dag). Statsministeren er ikke feilsitert av VG, han skriver det samme i en kronikk i DN. 

Men ikke le av politikerne. Etter flere dager med Al Gore i byen klarte ingen norske journalister å stille kritiske spørsmål til Nobelprisvinneren — det måtte BBC ta seg av.

For konsensus er viktig i Norge, og og det løpende prosjektet til mange journalister er nå å få slått fast at jorden straks ville gått under om ikke Norge (Gro) tidlig hadde kommet i gang med å redde den (Julenissen er norsk og han heter Jens).

Stoltenberg

Litt kaldere takk (Foto A. Holm)

17.des.2007 @ 09:12av Ragnar Joramo

Det må jeg si… hehe… morsomt å se hvordan politikerne er, biter på alt som gir ekstra klirr i glassene, dog det ser ikke ut til at kunnskapen gjør som isen, utvider seg…

15.mar.2008 @ 21:36av Morten

Artig perspektiv hehe…
Vikingene krysset selfølgelig Atlanterhavet i skip bygd av grantømmer, det vet jo alle 😉

16.mar.2008 @ 15:00av Mrtin

Men har journalistene i TV2 bestått barneskolen da?

Vannets tetthet er naturligvis temperaturavhengig. Flytende vann har sin høyeste tetthet ved 3,98 °C. Dersom temperaturen i havet øker så synker tettheten, dvs. at havet utvider seg. Havet stiger altså når temperaturen øker, og så kommer smelting av landisen på toppen av dette.

Varmer solen ?

Selvsagt. Jordkloden har gjennom tidene svingt fra å være en "snøball" til å være het
(det var en gang England dyrket vindruer og Grønland eksporterte hvete til Norge).

Ved romsenteret i København møtte jeg solforskere som arbeider med en teori om at det er solen som øker temperaturen på kloden i et samspill med kosmisk stråling og skydannelse. De mener Co2 utslippene har liten betydning i forhold til solen og skyene.

Skyer kjøler ned jorden. De reflekterer varmen fra solen. Skyer dannes blant annet ved at vanndamp kondenserer til vanndråper rundt ørsmå partikler i atmosfæren, som støv, pollen og saltkorn.
Kosmisk stråling er små partikler, som kontinuerlig bombarderer kloden vår. Også rundt disse kan det i følge den danske selforskeren Henrik Svensmark kondenseres vann.

– En stor del av klimaet vårt er styrt av rommet, sier Svensmark.

Den kosmisk strålingen treffer jorden fra alle kanter, men magnetfeltet til solen er blitt sterkere, og dette hindrer strålingen i å nå frem til jorden. Mindre stråling betyr i følge solforskeren færre skyer, og da blir det varmere.

– Vi lever faktisk i den høyeste solaktiviteten vi har hatt de siste tusen årene, forteller Svensmark. Min reportasje kan du se her. Les mer om teorien her. Her har det det norske romsenteret kommentert teorien med interesse. Teorien blir nå utprøvet gjennom to store eksperimenter i Europa. I mellomtiden mener mange vitenskapsfolk at teorien er noe stort tull. Noen av motforestillinger kan du lese om i denne kritiske artikkelen fra BBC. Artikkel slutter imidlertid med et interessant poeng, for tenk om vi som Svensmark tror, kan gå mot en ny istid, sitat:

…if Henrik Svensmark is right, we should then see cosmic rays increase and global temperatures start to fall; if that happens, he can expect to see a Nobel Prize and thousands of red-faced former IPCC members queuing up to hand back the one they have just received.

Noe å tenke på i disse nobeldager.

solforsker
Solforsker Henrik Svensmark: Hva om det er solen, ikke Co2, som øker varmen på jorden?

Er noe viktigere enn klima?

Jeg stanget i kø i Washington trafikken i mars i år mens jeg lyttet til radioens overføring av en høring i Kongressen. Den danske professoren Bjørn Lomborg, vitnet for de prestisjetunge komiteene for vitenskap og miljø. Dagen før hadde tidligere visepresident Al Gore forklart sitt syn på klimaendringene. Nå var Lomborg valgt ut, for å sette Gores stadig mer kontroversielle påstander om menneskeskapte klimaendringer i perspektiv.

Lomborg advarte mot de mange som nå ser seg tjent med å overdrive faren ved klimaendringene. Lomborg mener verden IKKE bør bruker enorme pengesummer på klima tiltak som har minimal effekt. Han oppfordret politikerne til heller å bruke de samme pengene til å redde flere titalls millioner mennesker som nå dør av hiv/aids, underernæring og giftig drikkevann. I mellomtiden mener han verden må forske frem effektiv og rimelig miljøteknologi som om noen år også kan hjelpe de fattige landene.

Lomborg som er samfunnsviter og statistiker har ofte blitt angrepet, men han har ved å gå inn i tallmateriale, bak de stadig mer dramatiske presseoppslagene, vunnet respekt i vide kretser. Nå fremheves han av alle fra BBC til New York Times – eller som her i TIME. 

Grunnen er enkel. Det er viktig at flere stemmer slipper til, ikke minst nå som klimadebatten er i ferd med å bli unyansert. Mitt intervju med Lomborg gikk i TV2's klimaserie, i 21 Nyhetene, Onsdag 28. november.

Lomborg2
Bjørn Lomborg

02.des.2007 @ 05:50av Ragnar Joramo

Her peker du på noe veldig viktig, som burde vært pekt på av mange flere journalister! Meget bra at noen i TV2 faktisk tør å gjøre dette 🙂

02.des.2007 @ 07:39av Time

Likevel er sannsynligheten for at katastrofen er større enn antatt, såpass stor at man må følge føre var-prinsippet. Sannsynligheten trenger ikke være mer enn 5 %. Dersom de verste scenarier skulle finne sted, vil det ikke være noen vei tilbake for oss mennesker. Derfor er det helt nødvendig å sette i verk tiltak, skjønt det er viktig at det ikke er de som selv har egeninteresser i dette, som setter dagsorden for hva som skal gjøres. Etter min mening er den eneste måten å løse problemene på, å inngå internasjonale avtaler der man i årene fremover setter begrensninger for klimagassutslipp på individnivå, jfr. www.vl.no/samfunn/article3136459.ece.

02.des.2007 @ 10:56av Ragnar Joramo

Det er jeg enig, er nok nødvendig å sette i verk tiltak, men ikke på de små områder. Der er nok politikere og journalister på den ene siden, og forskere på den andre, uenige. Om vi reduserer utslippene er vel og bra, men tviler på at vi klarer å kontrollere naturkreftene og klimaet til å forbli uendret om det viser seg at klimaet selv, uten mye hjelp fra menneskene, endrer seg slik det tilsynelatende gjør nå, av “fri og nødvendig vilje”. Så er det nok dessverre slik en gang, at mennesker tror de klarer det utroligste… fint eksempel å trekke inn i denne sammenhengen må vel være Babel’s tårn.

02.des.2007 @ 13:28av Pål

Fltt intervju på TV. Lomborg er veldig klar og tydelig og tar opp et viktig poeng. Hans siste bok er anmeldt i de fleste internasjonale medier – men ikke i Norge.

Stå på!!!

09.des.2007 @ 20:30av Per Berge

Jeg så ditt glimrende innslag gerard og med glede. For jeg har etterlyst den siden av saken som ikke pålegger oss den rike vestlige verden noe ansvar for den klimaendringen som vi er vitne til. Jeg har lenge sett blogger av forskere ta til ordet for andre syn, og med gode argumenter imotsetning til sine motstandere av de mere PK orienterte.

Jeg har også lagt merke til en endring i definisjonen hos enkelte som nok er kommet på bedre tanker. For bare ett år siden var det kun snakk om menneskeskapt global oppvarming men brått ble retorikken endret til global oppvarming. Så om en tar kun de enkleste og mest lettfatlige fakta til grunn og ser hva som ligger til grunn for navnet Grønnland så må en vel innse att klimaskifte ikke er så uvanlig som det later til iflg, PKs propaganda.
Vi bør heller se hva som er bakgrunnen for den vannvitige konsentrasjonen av menneker og ikke minst overbefolkningen som det siste århundre har gått bananas.
Vi i de rike land kan sikkert hjelpe de med mindre resurser men da hjelper vi dem ikke det spøtt om vi snakker om CO2 rensing. Vi må isåfall sette inn resurser på å flytte folk som etter hvert vil måtte flytte uansett grunnet den naturlige klimaendringen.
bangkok har sunket ett par meter og ingen der er i tvil om att det handler om overbefolkning. Taksin så dette og tvang vestlige fabrik utbyggere til å bygge inn i landet der folket tross alt bodde. Han har fått pepper så det holder uten att noen så alt det gode han tross alt gjorde. Nok om Takasin men poenget mitt er att vi må ha rett fokus på problemene og ikke la oss blinde av nok en “greenpeace” hox.

Takk igjen Gerard for det glimrende innslaget du hadde i helgen. Sørget for å spre det glade budskap til mine nærmeste bare så du vet det
,o)
Godt du er hjemme igjen tross alt.

De beste ønsker for deg og dine i denne førjulstiden: Per.

Frynsete rykte?

Å jevnlig lese utenlandske aviser og etterpå se hvordan de blir referert i Norge kan være en prøvelse. Nylig skrev en Dagbladet spaltist om Mor Teresa, sitat, at: "Hennes rykte blir stadig mer frynsete, ifølge New York Times" Ånå? Referansen er en leder i New York Times (Siden du må ha abonnement for å lese den, trykker jeg hele her). Se om du kan finne noe som helst i denne teksten om et "frynsete rykte".

image31
New York Times September 5, 2007
Editorial; A SAINT OF DARKNESS

To the extent people ever tried to project themselves into the mind of Mother Teresa, they might have pictured a Gothic vault washed in dazzling beams of saintly conviction. How startling to discover that it was a dark and dispirited place, littered with doubts.

A new book of her letters, ''Mother Teresa: Come Be My Light,'' published by Doubleday, show her struggling for decades against disbelief. ''If I ever become a saint,'' she wrote in one letter, ''I will surely be one of 'darkness.' '' And in another: ''If there be no God — there can be no soul. If there is no soul then Jesus — You also are not true. Heaven, what emptiness.''

That may rattle some believers, but it is a welcome reminder that saints, too, are only human, and that stories of dauntless piety tend to be false. The letters — which Mother Teresa wanted destroyed — may help chip away at the lacquer of myth that has been adhering to her since well before her death in 1997.

They reveal, too, a cannily willful nun, who tested the limits of her vow of strict obedience in her campaign to win permission to leave her order, the Loreto Sisters, to found the Missionaries of Charity, with the radical goal of going outside convent walls to live among the poor of Calcutta's slums. ''Please let me go,'' she wrote in one of many insistent letters to her archbishop. ''If the work be all human, it will die with me, if it be all His it will live for ages to come. Souls are being lost in the meantime.''

When the archbishop relented, the rest became history, until the revelation of the pain that haunted her down the decades.

''I think there is no suffering greater than what is caused by the doubts of those who want to believe,'' wrote Flannery O'Connor, the Roman Catholic author whose stories traverse the landscape of 20th-century unbelief. ''What people don't realize is how much religion costs. They think faith is a big electric blanket, when of course it is the cross. It is much harder to believe than not to believe.''

O'Connor suffered from isolation and debilitating illness, Mother Teresa from decades of spiritual emptiness. But — and here is the exemplary part, inspiring even by the standards of a secular age — they both shut up about it and got on with their work. Mother Teresa, sick with longing for a sense of the divine, kept faith with the sick of Calcutta. And now, dead for 10 years, she is poised to reach those who can at last recognize, in her, something of their own doubting, conflicted selves.

Det jeg ser i de utenlandske avisene jeg følger er en refleksjon over tro og tvil (eksempler her) på et nivå få i norsk presse når opp til.

Mens Dagbladet skriver, sitat: "FRYNSETE: Trodde hun egentlig på Gud?", så konkluderer Newsweek redaktør Woodward i en kommentar i Wall Street Journal, stikk motsatt:

A Special Breed of Saint

By KENNETH L. WOODWARD
September 8, 2007; Page A12

Ten years ago this week I watched Mother Teresa's funeral on television, then got up the next morning to write an appreciative cover story on her life for Newsweek. All day long I imagined that she had turned in her sari, jumped into a convertible and headed to the south of France to write her autobiography, "From Calcutta to Cape d'Antibes: My True Story." In other words, I felt Mother Teresa was much too perfect, too spiritually self-assured, too much the "living saint."

I could admire her, but only at a distance.

I wish I knew then what we all know now — that for the last half century of her life Mother Teresa was inwardly tortured by the sense that God had abandoned her. Even as she went about assuring the sick and dying of God's love, she herself felt only emptiness and loss. The more the religious order she founded prospered, the more her private religious life withered. We learn this from a selection of her letters to her spiritual advisers, published this week by Doubleday under the deceptively pious title, "Mother Teresa: Come Be My Light."

The title is laced with irony. Having pledged to live for Christ alone — "I want to love Jesus as he has never been loved before," she confided — she found only "darkness and coldness and emptiness so great that nothing touches my soul." The language is reminiscent of "the dark night of the soul" that the famous Spanish mystic, St. John of the Cross, described as a painful purgation. But for Mother Teresa, the night seems to have lifted only once, briefly, before descending again as a permanent condition.

I always suspected that beneath her veneer of self-effacement Mother Teresa was one tough Albanian woman. She had to be, pushing all the way up the church ladder to win permission for her Missionaries of Charity to work among "the poorest of the poor" in India. Hers became a worldwide organization with only one spokesperson, one decision-maker, one figurehead to take credit for the work her colleagues did. Cardinals and bishops glowed in this diminutive woman's presence. When she posed next to Pope John Paul II, as she often did, he was the other person in the photo. This winner of the Nobel Prize for Peace (1979) seemed invincible. But now we discover that she lost the taste for saving souls. "Heaven means nothing to me," she told her confessor.

What are we to make of these personal revelations? Reading them, I am reminded of another hugely popular saint, Therese of Lisieux. She entered a Carmelite cloister at age 15 and died nine years later of tuberculosis. Her reputation for holiness was based on a spiritually cheerful autobiography that was posthumously published as "The Life of a Soul." Among Catholics it was an international bestseller. Only later was it discovered that her own sister, Pauline, then head of the convent, had removed all the sickbed entries in which Therese described her spiritual dryness and how she feared a loss of faith. The unexpurgated version became a spiritual classic.

Like that 19th century saint, Mother Teresa was ill served by her admirers, I always thought, especially by the almost obsequious deference shown her by members of her own order. Pride, after all, is prime among the seven deadly sins, and I often wondered whether Mother Teresa secretly, even unconsciously, relished the adulation she received. Now we know that all she wanted was to live in the presence of God. Instead, she experienced only his absence. She took to calling him "The Absent One."

A number of commentators have concluded from the letters that Mother Teresa lost her faith. They seem unaware that Vatican judges cited the letters as proof of her exceptional faith. That figures: What the church looks for in a saint is not just good works — for that there are Nobel Prizes — but solid evidence that the candidate for canonization was transformed, inwardly and utterly, by God's grace.

From the letters I think we can say — must say — that Mother Teresa was a special breed of saint: a genuine mystic. The Catholic tradition includes a rich and subtle store of insights into the mystical life. By that I mean the lives of those men and women who seek to experience union with God in this life. Wanting this experience doesn't mean that God will gratify that desire. In any case, the experience is often short-lived. Mother Teresa tells us in her letters that she once felt God's powerful presence and heard Jesus speak to her. Then God withdrew and Jesus was silent. What Mother Teresa experienced thereafter was faith devoid of any emotional consolation.

But the letters show us something else that is crucial in the life of a mystic: They need the council of others, usually those less spiritually advanced, for direction. No one becomes a saint all by herself, though we Americans like to think anyone can find God unaided. In the case of Mother Teresa it was a theologian, Father Joseph Neuner, who showed her how her sense of abandonment mirrored the experience of the crucified Christ himself, who felt the Father had forsaken him. Afterwards, she wrote, "I came to love the darkness."

In the end, Mother Teresa had to rely on faith, hope and charity. These are the virtues expected of all Christians, not just the spiritual elite. She was one of us after all.

Mr. Woodward, a contributing editor at Newsweek, is the author of "Making Saints: How the Catholic Church Determines Who Becomes a Saint, Who Doesn't, and Why" (Touchstone, 1996).

10.okt.2007 @ 19:13av Lene Johansen

Hyggelig å se at du er tilbake til bloggingen etter hjemflyttingen.
Det er åpenbart vanskelig for enkelte å se hvordan ikoner blir mer kraftfulle når man viser deres menneskelige side. Mor Teresa er ikke en sterk rollemodel fordi hun var perfekt, hun er en sterk rollemodel fordi hun viste oss hvor mye vi kan utrette når vi bare prøver hardt nok.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.