Category Archives: Uncategorized

Tapte – talte – vant

Ifølge alle meningsmålinger skulle Barack Obama vunnet nominasjonsvalget i New Hampshire. Isteden tapte han, stort Vi som sto på valgvaken så skuffelsen i alle ansiktene og følte stemningen synke ned mot gulvet.

Så kom Obama og holdt en tale som snudde alt. Talen slo an den nye tonen for kampanjen Yes we can. Etterpå var tilhengerne euforiske. Ivrige etter å reise til neste stat og fortsette kampanjen.

Noen unge artister hakket opp den suggererende talen og laget musikk av den! Nå går nederlagstalen sin seiersgang  som inspirerende video. Det er godt gjort.

obamavid

Lurte klima-journalister

Energistyrelsen i Danmark lurte alle, og betalte en vitenskapsmann for å fremme myndighetenes syn i klimadebatten.

Ingeniørdocent Peter Laut fra Danmarks tekniske universitetJobben fikk i det stille betalt for å latterliggjøre alle som tviler på at Co2 står bak den globale oppvarmingen. Under den sosialdemokratiske regjeringen gikk Laut til frontalangrep på blant andre selforskeren Svensmark og statistikeren Lomborg.

Det skandaløse er at journalistene som refererte Laut i aviser radio og TV, trodde de snakket med en uavhengig vitenskapsmann.

Sannheten var altså at den veltalende Laut var en lobbyist som skrev timelister og ble betalt for å markedsføre myndighetenes Co2 politikk.

17.des.2007 @ 14:38av Anne Mork

Dette er gammalt nytt. Gerhard Helskog er vel ikkje akkurat ein som har stor integritet som journalist?= Er det nokon som vil finne “nye vinklingar”, så er det nok han. Ein sensasjonslysten, stakkarsleg mann som ikkje har store kunnskapar om noko, men som må prøve å overbevise på annan måte. Dette forsøplar journalistikken .

18.des.2007 @ 06:19av VamPus

Skulle likt å se Anne Mork underbygge påstandene sine, for eksempel med.. *la meg se*.. fakta? Er det å vise til dårlig journalistisk grunnarbeid det samme med å forsøple journalistikken? Eller er Anne Mork sur
fordi avsløringene av Laut går i mot hennes oppfatninger?

20.des.2007 @ 14:17av

ol-avslører gerhard

21.des.2007 @ 11:41av Adrion

Aldeles ikke overraskende at klimahysterikerne bruker ufine metoder for å fremme sin sak.
Rent generelt synes jeg at journalister bør gå sine eksperter nærmere etter i sømmene, da flere av dem har klare særinteresser.

Skål for en kaldere verden

Kanskje Stortingsrepresentanten ikke har bestått barneskolen? spurte en bekjent og viste frem Anniken Huitfeldt (Ap) sin kronikk om klimaendringene: "Havet stiger fordi isen på Nordpolen vil smelte ", forklarer Huitfeldt. Jeg skal være den første til å vedgå at norsk er et vanskelig språk, men så var det naturfagene. Selv de som var fulle store deler av gymnastiden registrerte at når isen i pjolteren smeltet så rant ikke glasset over. Tvert om, fikk mange smertefullt erfare at når pilsen i pilsflaska frøs ute i yttergangen på hyttetur, så sprakk mange av flaskene fordi vann som fryser utvider seg. På den annen side, skal vi ikke se bort fra at de som hadde mest hangover mistet den skoletimen hvor læreren fortalte at isen over nordpolen ligger i vann og ikke på land.

Mer format er det over statsminister Stoltenberg som tilsynelatende har gjort det til et politisk prosjekt å utrydde menneskeheten. Han vil nemlig bekjempe drivhus effekten.

Sitat: "Lykkes vi i Kina, lykkes vi med å bekjempe drivhuseffekten.", sitat slutt.

Uten drivhuseffekten vil det bli rundt 18 minus ! grader i snitt på jordkloden (mot ca 15 grader pluss i snitt i dag). Statsministeren er ikke feilsitert av VG, han skriver det samme i en kronikk i DN. 

Men ikke le av politikerne. Etter flere dager med Al Gore i byen klarte ingen norske journalister å stille kritiske spørsmål til Nobelprisvinneren — det måtte BBC ta seg av.

For konsensus er viktig i Norge, og og det løpende prosjektet til mange journalister er nå å få slått fast at jorden straks ville gått under om ikke Norge (Gro) tidlig hadde kommet i gang med å redde den (Julenissen er norsk og han heter Jens).

Stoltenberg

Litt kaldere takk (Foto A. Holm)

17.des.2007 @ 09:12av Ragnar Joramo

Det må jeg si… hehe… morsomt å se hvordan politikerne er, biter på alt som gir ekstra klirr i glassene, dog det ser ikke ut til at kunnskapen gjør som isen, utvider seg…

15.mar.2008 @ 21:36av Morten

Artig perspektiv hehe…
Vikingene krysset selfølgelig Atlanterhavet i skip bygd av grantømmer, det vet jo alle 😉

16.mar.2008 @ 15:00av Mrtin

Men har journalistene i TV2 bestått barneskolen da?

Vannets tetthet er naturligvis temperaturavhengig. Flytende vann har sin høyeste tetthet ved 3,98 °C. Dersom temperaturen i havet øker så synker tettheten, dvs. at havet utvider seg. Havet stiger altså når temperaturen øker, og så kommer smelting av landisen på toppen av dette.

Varmer solen ?

Selvsagt. Jordkloden har gjennom tidene svingt fra å være en "snøball" til å være het
(det var en gang England dyrket vindruer og Grønland eksporterte hvete til Norge).

Ved romsenteret i København møtte jeg solforskere som arbeider med en teori om at det er solen som øker temperaturen på kloden i et samspill med kosmisk stråling og skydannelse. De mener Co2 utslippene har liten betydning i forhold til solen og skyene.

Skyer kjøler ned jorden. De reflekterer varmen fra solen. Skyer dannes blant annet ved at vanndamp kondenserer til vanndråper rundt ørsmå partikler i atmosfæren, som støv, pollen og saltkorn.
Kosmisk stråling er små partikler, som kontinuerlig bombarderer kloden vår. Også rundt disse kan det i følge den danske selforskeren Henrik Svensmark kondenseres vann.

– En stor del av klimaet vårt er styrt av rommet, sier Svensmark.

Den kosmisk strålingen treffer jorden fra alle kanter, men magnetfeltet til solen er blitt sterkere, og dette hindrer strålingen i å nå frem til jorden. Mindre stråling betyr i følge solforskeren færre skyer, og da blir det varmere.

– Vi lever faktisk i den høyeste solaktiviteten vi har hatt de siste tusen årene, forteller Svensmark. Min reportasje kan du se her. Les mer om teorien her. Her har det det norske romsenteret kommentert teorien med interesse. Teorien blir nå utprøvet gjennom to store eksperimenter i Europa. I mellomtiden mener mange vitenskapsfolk at teorien er noe stort tull. Noen av motforestillinger kan du lese om i denne kritiske artikkelen fra BBC. Artikkel slutter imidlertid med et interessant poeng, for tenk om vi som Svensmark tror, kan gå mot en ny istid, sitat:

…if Henrik Svensmark is right, we should then see cosmic rays increase and global temperatures start to fall; if that happens, he can expect to see a Nobel Prize and thousands of red-faced former IPCC members queuing up to hand back the one they have just received.

Noe å tenke på i disse nobeldager.

solforsker
Solforsker Henrik Svensmark: Hva om det er solen, ikke Co2, som øker varmen på jorden?

Er noe viktigere enn klima?

Jeg stanget i kø i Washington trafikken i mars i år mens jeg lyttet til radioens overføring av en høring i Kongressen. Den danske professoren Bjørn Lomborg, vitnet for de prestisjetunge komiteene for vitenskap og miljø. Dagen før hadde tidligere visepresident Al Gore forklart sitt syn på klimaendringene. Nå var Lomborg valgt ut, for å sette Gores stadig mer kontroversielle påstander om menneskeskapte klimaendringer i perspektiv.

Lomborg advarte mot de mange som nå ser seg tjent med å overdrive faren ved klimaendringene. Lomborg mener verden IKKE bør bruker enorme pengesummer på klima tiltak som har minimal effekt. Han oppfordret politikerne til heller å bruke de samme pengene til å redde flere titalls millioner mennesker som nå dør av hiv/aids, underernæring og giftig drikkevann. I mellomtiden mener han verden må forske frem effektiv og rimelig miljøteknologi som om noen år også kan hjelpe de fattige landene.

Lomborg som er samfunnsviter og statistiker har ofte blitt angrepet, men han har ved å gå inn i tallmateriale, bak de stadig mer dramatiske presseoppslagene, vunnet respekt i vide kretser. Nå fremheves han av alle fra BBC til New York Times – eller som her i TIME. 

Grunnen er enkel. Det er viktig at flere stemmer slipper til, ikke minst nå som klimadebatten er i ferd med å bli unyansert. Mitt intervju med Lomborg gikk i TV2's klimaserie, i 21 Nyhetene, Onsdag 28. november.

Lomborg2
Bjørn Lomborg

02.des.2007 @ 05:50av Ragnar Joramo

Her peker du på noe veldig viktig, som burde vært pekt på av mange flere journalister! Meget bra at noen i TV2 faktisk tør å gjøre dette 🙂

02.des.2007 @ 07:39av Time

Likevel er sannsynligheten for at katastrofen er større enn antatt, såpass stor at man må følge føre var-prinsippet. Sannsynligheten trenger ikke være mer enn 5 %. Dersom de verste scenarier skulle finne sted, vil det ikke være noen vei tilbake for oss mennesker. Derfor er det helt nødvendig å sette i verk tiltak, skjønt det er viktig at det ikke er de som selv har egeninteresser i dette, som setter dagsorden for hva som skal gjøres. Etter min mening er den eneste måten å løse problemene på, å inngå internasjonale avtaler der man i årene fremover setter begrensninger for klimagassutslipp på individnivå, jfr. www.vl.no/samfunn/article3136459.ece.

02.des.2007 @ 10:56av Ragnar Joramo

Det er jeg enig, er nok nødvendig å sette i verk tiltak, men ikke på de små områder. Der er nok politikere og journalister på den ene siden, og forskere på den andre, uenige. Om vi reduserer utslippene er vel og bra, men tviler på at vi klarer å kontrollere naturkreftene og klimaet til å forbli uendret om det viser seg at klimaet selv, uten mye hjelp fra menneskene, endrer seg slik det tilsynelatende gjør nå, av “fri og nødvendig vilje”. Så er det nok dessverre slik en gang, at mennesker tror de klarer det utroligste… fint eksempel å trekke inn i denne sammenhengen må vel være Babel’s tårn.

02.des.2007 @ 13:28av Pål

Fltt intervju på TV. Lomborg er veldig klar og tydelig og tar opp et viktig poeng. Hans siste bok er anmeldt i de fleste internasjonale medier – men ikke i Norge.

Stå på!!!

09.des.2007 @ 20:30av Per Berge

Jeg så ditt glimrende innslag gerard og med glede. For jeg har etterlyst den siden av saken som ikke pålegger oss den rike vestlige verden noe ansvar for den klimaendringen som vi er vitne til. Jeg har lenge sett blogger av forskere ta til ordet for andre syn, og med gode argumenter imotsetning til sine motstandere av de mere PK orienterte.

Jeg har også lagt merke til en endring i definisjonen hos enkelte som nok er kommet på bedre tanker. For bare ett år siden var det kun snakk om menneskeskapt global oppvarming men brått ble retorikken endret til global oppvarming. Så om en tar kun de enkleste og mest lettfatlige fakta til grunn og ser hva som ligger til grunn for navnet Grønnland så må en vel innse att klimaskifte ikke er så uvanlig som det later til iflg, PKs propaganda.
Vi bør heller se hva som er bakgrunnen for den vannvitige konsentrasjonen av menneker og ikke minst overbefolkningen som det siste århundre har gått bananas.
Vi i de rike land kan sikkert hjelpe de med mindre resurser men da hjelper vi dem ikke det spøtt om vi snakker om CO2 rensing. Vi må isåfall sette inn resurser på å flytte folk som etter hvert vil måtte flytte uansett grunnet den naturlige klimaendringen.
bangkok har sunket ett par meter og ingen der er i tvil om att det handler om overbefolkning. Taksin så dette og tvang vestlige fabrik utbyggere til å bygge inn i landet der folket tross alt bodde. Han har fått pepper så det holder uten att noen så alt det gode han tross alt gjorde. Nok om Takasin men poenget mitt er att vi må ha rett fokus på problemene og ikke la oss blinde av nok en “greenpeace” hox.

Takk igjen Gerard for det glimrende innslaget du hadde i helgen. Sørget for å spre det glade budskap til mine nærmeste bare så du vet det
,o)
Godt du er hjemme igjen tross alt.

De beste ønsker for deg og dine i denne førjulstiden: Per.

Frynsete rykte?

Å jevnlig lese utenlandske aviser og etterpå se hvordan de blir referert i Norge kan være en prøvelse. Nylig skrev en Dagbladet spaltist om Mor Teresa, sitat, at: "Hennes rykte blir stadig mer frynsete, ifølge New York Times" Ånå? Referansen er en leder i New York Times (Siden du må ha abonnement for å lese den, trykker jeg hele her). Se om du kan finne noe som helst i denne teksten om et "frynsete rykte".

image31
New York Times September 5, 2007
Editorial; A SAINT OF DARKNESS

To the extent people ever tried to project themselves into the mind of Mother Teresa, they might have pictured a Gothic vault washed in dazzling beams of saintly conviction. How startling to discover that it was a dark and dispirited place, littered with doubts.

A new book of her letters, ''Mother Teresa: Come Be My Light,'' published by Doubleday, show her struggling for decades against disbelief. ''If I ever become a saint,'' she wrote in one letter, ''I will surely be one of 'darkness.' '' And in another: ''If there be no God — there can be no soul. If there is no soul then Jesus — You also are not true. Heaven, what emptiness.''

That may rattle some believers, but it is a welcome reminder that saints, too, are only human, and that stories of dauntless piety tend to be false. The letters — which Mother Teresa wanted destroyed — may help chip away at the lacquer of myth that has been adhering to her since well before her death in 1997.

They reveal, too, a cannily willful nun, who tested the limits of her vow of strict obedience in her campaign to win permission to leave her order, the Loreto Sisters, to found the Missionaries of Charity, with the radical goal of going outside convent walls to live among the poor of Calcutta's slums. ''Please let me go,'' she wrote in one of many insistent letters to her archbishop. ''If the work be all human, it will die with me, if it be all His it will live for ages to come. Souls are being lost in the meantime.''

When the archbishop relented, the rest became history, until the revelation of the pain that haunted her down the decades.

''I think there is no suffering greater than what is caused by the doubts of those who want to believe,'' wrote Flannery O'Connor, the Roman Catholic author whose stories traverse the landscape of 20th-century unbelief. ''What people don't realize is how much religion costs. They think faith is a big electric blanket, when of course it is the cross. It is much harder to believe than not to believe.''

O'Connor suffered from isolation and debilitating illness, Mother Teresa from decades of spiritual emptiness. But — and here is the exemplary part, inspiring even by the standards of a secular age — they both shut up about it and got on with their work. Mother Teresa, sick with longing for a sense of the divine, kept faith with the sick of Calcutta. And now, dead for 10 years, she is poised to reach those who can at last recognize, in her, something of their own doubting, conflicted selves.

Det jeg ser i de utenlandske avisene jeg følger er en refleksjon over tro og tvil (eksempler her) på et nivå få i norsk presse når opp til.

Mens Dagbladet skriver, sitat: "FRYNSETE: Trodde hun egentlig på Gud?", så konkluderer Newsweek redaktør Woodward i en kommentar i Wall Street Journal, stikk motsatt:

A Special Breed of Saint

By KENNETH L. WOODWARD
September 8, 2007; Page A12

Ten years ago this week I watched Mother Teresa's funeral on television, then got up the next morning to write an appreciative cover story on her life for Newsweek. All day long I imagined that she had turned in her sari, jumped into a convertible and headed to the south of France to write her autobiography, "From Calcutta to Cape d'Antibes: My True Story." In other words, I felt Mother Teresa was much too perfect, too spiritually self-assured, too much the "living saint."

I could admire her, but only at a distance.

I wish I knew then what we all know now — that for the last half century of her life Mother Teresa was inwardly tortured by the sense that God had abandoned her. Even as she went about assuring the sick and dying of God's love, she herself felt only emptiness and loss. The more the religious order she founded prospered, the more her private religious life withered. We learn this from a selection of her letters to her spiritual advisers, published this week by Doubleday under the deceptively pious title, "Mother Teresa: Come Be My Light."

The title is laced with irony. Having pledged to live for Christ alone — "I want to love Jesus as he has never been loved before," she confided — she found only "darkness and coldness and emptiness so great that nothing touches my soul." The language is reminiscent of "the dark night of the soul" that the famous Spanish mystic, St. John of the Cross, described as a painful purgation. But for Mother Teresa, the night seems to have lifted only once, briefly, before descending again as a permanent condition.

I always suspected that beneath her veneer of self-effacement Mother Teresa was one tough Albanian woman. She had to be, pushing all the way up the church ladder to win permission for her Missionaries of Charity to work among "the poorest of the poor" in India. Hers became a worldwide organization with only one spokesperson, one decision-maker, one figurehead to take credit for the work her colleagues did. Cardinals and bishops glowed in this diminutive woman's presence. When she posed next to Pope John Paul II, as she often did, he was the other person in the photo. This winner of the Nobel Prize for Peace (1979) seemed invincible. But now we discover that she lost the taste for saving souls. "Heaven means nothing to me," she told her confessor.

What are we to make of these personal revelations? Reading them, I am reminded of another hugely popular saint, Therese of Lisieux. She entered a Carmelite cloister at age 15 and died nine years later of tuberculosis. Her reputation for holiness was based on a spiritually cheerful autobiography that was posthumously published as "The Life of a Soul." Among Catholics it was an international bestseller. Only later was it discovered that her own sister, Pauline, then head of the convent, had removed all the sickbed entries in which Therese described her spiritual dryness and how she feared a loss of faith. The unexpurgated version became a spiritual classic.

Like that 19th century saint, Mother Teresa was ill served by her admirers, I always thought, especially by the almost obsequious deference shown her by members of her own order. Pride, after all, is prime among the seven deadly sins, and I often wondered whether Mother Teresa secretly, even unconsciously, relished the adulation she received. Now we know that all she wanted was to live in the presence of God. Instead, she experienced only his absence. She took to calling him "The Absent One."

A number of commentators have concluded from the letters that Mother Teresa lost her faith. They seem unaware that Vatican judges cited the letters as proof of her exceptional faith. That figures: What the church looks for in a saint is not just good works — for that there are Nobel Prizes — but solid evidence that the candidate for canonization was transformed, inwardly and utterly, by God's grace.

From the letters I think we can say — must say — that Mother Teresa was a special breed of saint: a genuine mystic. The Catholic tradition includes a rich and subtle store of insights into the mystical life. By that I mean the lives of those men and women who seek to experience union with God in this life. Wanting this experience doesn't mean that God will gratify that desire. In any case, the experience is often short-lived. Mother Teresa tells us in her letters that she once felt God's powerful presence and heard Jesus speak to her. Then God withdrew and Jesus was silent. What Mother Teresa experienced thereafter was faith devoid of any emotional consolation.

But the letters show us something else that is crucial in the life of a mystic: They need the council of others, usually those less spiritually advanced, for direction. No one becomes a saint all by herself, though we Americans like to think anyone can find God unaided. In the case of Mother Teresa it was a theologian, Father Joseph Neuner, who showed her how her sense of abandonment mirrored the experience of the crucified Christ himself, who felt the Father had forsaken him. Afterwards, she wrote, "I came to love the darkness."

In the end, Mother Teresa had to rely on faith, hope and charity. These are the virtues expected of all Christians, not just the spiritual elite. She was one of us after all.

Mr. Woodward, a contributing editor at Newsweek, is the author of "Making Saints: How the Catholic Church Determines Who Becomes a Saint, Who Doesn't, and Why" (Touchstone, 1996).

10.okt.2007 @ 19:13av Lene Johansen

Hyggelig å se at du er tilbake til bloggingen etter hjemflyttingen.
Det er åpenbart vanskelig for enkelte å se hvordan ikoner blir mer kraftfulle når man viser deres menneskelige side. Mor Teresa er ikke en sterk rollemodel fordi hun var perfekt, hun er en sterk rollemodel fordi hun viste oss hvor mye vi kan utrette når vi bare prøver hardt nok.

USAs kjærlighet til vitenskap

USA har en kjærlighetsaffære med vitenskap. Du ser det i lekene i barnehagene, i romfarten, fra de minste bygdemuseene til verdens største samlinger.

I går sto jeg sammen med ungene mine og så to haier rett i øynene. Her følger en lenkesamling til noen fine museer jeg har besøkt den siste tiden, og et par tanker om hvordan noen sentrale europeiske journalister har klart å skape et vrengebilde av det
resonnerende USA

.image23 
Du kan møte skilpadder og haier i California…

Vi er på ferie, og i går sto vi i det store akvariet i Monterey i California. Dette er ikke en gang USA største, men det er flott. Alt er lagt til rette for at barn skal forstå naturen bedre og helst ta og føle på det de ser. (Norge lever av havet, hvorfor har ikke vi noe som ligner?)

 ..og løfte dinosaurer i Montana.

Snakker om å ta på: Tidligere i sommer stanset vi i den lille byen Chinook i Montana. Som i så mange byer har de et godt bygdemuseum. Her med vekt på indianernes historie, nybyggerlivet — og de mange funnene av dinosaur skjelett i området. Det koster ingen ting å komme inn og vertinnen låste opp et bakrom der barna fikk lov å løfte på og studere ekte dinosaur knokler.

 Det er en linje fra nybyggere på prærien til…

Ofte er museene skapt av lokale ildsjeler, med generøse gaver fra næringsliv og gode kapitalister. Som i Fort Benton. Der har de bygget opp mye av byens gamle fort og tatt vare på gammel by-bebyggelse på et tun. Men kanskje mest interessant av alt; laget et landbruksmuseum som viser det harde livet pionerene på prærien levde.

 …verdensrommet.

Det er et er gap fra den nye plogen de fant opp i Montana, til oppfinnelsene som romfarts-museet i Washington DC viser. Romfart er bare er en liten del av verdens største museums kompleks. The Smithsonian i D.C. har alt fra sjelden kunst til levende dyr, alt kan du se gratis. Etter tre år har jeg til tross for jevnlige besøk ikke fått med meg alt.

Museer i USA er ikke tilbakeskuende nostalgi. Tvert om er dette produkt av amerikanernes DNA, den sterke troen på fremtiden. Amerikanerne ser på sin historie som inspirasjon for nye tanker, ny erkjennelse og fremskritt.

 Fra 400 år gamle feil i Virginia..

I Jamestown i Virginia kom en liten koloni engelskmenn for nøyaktig 400 år siden. De klarte seg svært dårlig. Uvitende om mye i det nye landet gjorde de store feil, slik museet nådeløst viser. Svært mange døde av sult. Men kolonien sådde tanker om brudd med det europeiske klassesamfunnet, et bedre demokrati og likhet for loven. Her strekkes linjer frem til vår tid.

Da en gruppe av mine europeiske journalist kolleger nylig laget en sak om museer i USA, valgte de et eneste. Museet for "creation", i Kentucky. Et museum opprettet av en kristen utgrupe som vil bevise at Gud, bokstavelig talt, skapte verden på syv dager. De hevder evolutionslæren er gal.

Journalistikk er å fortelle om det som er overraskende, og slik fungerer reportasjen. Det er en god historie. Men når den står alene gir den et vrengebilde. Hvis europeiske journalister fortsetter å sende ensidige reportasjer om pussige (og svært ofte marginale) fenomener i USA så blir det snart sensasjonelt å fortelle om et normalt menneske her borte.

 …til stamceller barna får se i San Fransisco.

I San Fransico har de bygget en tidligere hangar om til et fantastisk museum for vitenskap. Her går barna fra det ene eksperimentet til det andre, leker, ler og lærer. De krabber inn i apparater, skrur og eksperimenterer. Her er stamcelleforskning og utviklings-lære helt naturlige ingredienser, som kan studeres gjennom f.eks. mikroskoper.

Norge er steinrik på grunn av naturressurser, men det var ikke noe slikt vi brukte noen millioner kroner på da hangarer sto ledig på Fornebu. Det ville kostet oss to minutter med oljeproduksjon. Og noen frivillige som ville jobbe gratis, som i USA.

Men det er en fjern tanke for oss.

11.aug.2007 @ 21:40av Per Berge

Nei gud forby historisk satsing her i Norge som ikke kan forsvares med distriktsutvikling.
Du nevner Fornebu og da minnes jeg umidelbart om flymuseet som skulle for enhver pris flyttes til Bodø. hvordan trodde disse folka att vi skulle dra opp dit for ett dagsbesøk i ett museum? Ellers er jeg vokst opp i ett dalføre der fortida flommer men sliter med midler til vedlikehold. Oslo har alltid hatt fine pålegg for bevaring men lite middler å bidra med. Næringslivet har nok slik sett bidratt med mere enn sosialismens porteføljer.

18.aug.2007 @ 16:00av kjell

Og da man laget en serie om fiskere- stort sett av norsk ætt forøvrig- var det NRK som laget det?
Næhei, Discovery måtte til.
Flaut.

16.sep.2007 @ 11:41av Knuf

God observasjon. Kunne ønske jeg hadde tilbragt mer tid på Smithsonian da jeg bodde i DC, men noe ble det jo.

21.okt.2007 @ 08:39av Per Andreas

De gjør det jo litt vanskelig for seg selv og, slik de omfavner intelligent design:) En ganske stor andel amerikanere tror fortsatt jorden er mindre enn seks tusen år gammel. Det er ikke forenlig med “kjærlighet til vitenskap”, akkurat;)

30.jan.2008 @ 07:15av Pernille

Det fins et sånt museum i Bergen, da!
Sikkert ikke så flott som det i San Fransisco, men veldig morsomt og lærerikt både for store og små, med en rekke eksperimenter og opplevelser =)

09.mar.2008 @ 14:28av Dan

Eh, Ålesund har Atlanterhavsparken, men med “vi” meiner du vel “vi” som bur i og rundt Oslo.

Indianerbarna i Sør Dakota

– Mamma er i fengsel, sier den lille jenta: – Pappa er i fengsel også.

Hun er fire år og bor på et lite barnehjem i Indianer reservatet Pine Ridge i Sør Dakota. Barnehjemmet er i boligen til et gammelt ektepar: Louis og Melvina.

Pine Ridge er en av USAs aller fattigste distrikter. Her er arbeidsløsheten over 80% og volden og rusmisbruket så omfattende at det praktisk talt rammer hver eneste familie.

image22
Childrens village, Pine Ridge

Da Europeere for 150 år siden invaderte dette området fikk de etterhvert hjelp av USAs føderale myndigheter som fordrev og svindlet Lakota indianerne fra landet. Etter hvert som USA vokste til, har landet gjort flere forsøk på å rette opp overgrepene. Men i Pine Ridge har lite virket. Og her kunne vår elendighets beskrivelse sluttet, som mange andre.

Men dette er komplisert: Alle reservater i USA har betydelig del av selvstyre som egne "nasjoner". Store penger blir overført fra USAs føderale myndigheter til reservatene. Men ingen kan bygge et samfunn på sosialstønad. Indianerne må finne en måte å stå på egne ben. Mange steder klarer de det, men ikke i Pine Ridge.

Det finnes kanskje håp i den helt fundamentale debatten som nå kommer. Kanskje er hele konseptet med selvstyrte reservater med felles eiet land feil? Noen mener det virker mot sin hensikt, at det blokkerer investeringer og økonomisk vekst. Kanskje er ordningen med egen jurisdiksjon på reservatene også en dårlig ide. Gjenger, organisert kriminalitet og vold mot kvinner er svært ofte ukontrollert viser en nedslående artikkel i Walt Street Journal nylig.

Louis og Melvina er to fantastiske gamle mennesker. De har tatt imot tusener av barn i hjemmet sitt for kortere eller lengre perioder. De bor midt i Pine Ridge, hvor de under svært enkle kår gir barna mat og kjærlighet, og kontakt med Lakota indianernes røtter.

Innslaget kommer en av dagene på TV2 nyhetene.

Musikken i innslaget er laget av Brave (Sacred Spirit, Vol. 2)

15.jul.2007 @ 14:17av Thomas

Er det mulig å donere til dette barnehjemmet?

18.jul.2007 @ 23:02av Gerhard Helskog

Ja. Du når dem via siden deres.
otakuye.org/default.htm
(så flott av deg å hjelpe ungene)
Gerhard

Både Bush og innvandrerne tapte

Den store innvandringsreformen i USA ser ut til å være stein død. Jeg trodde en stund president Bush skulle klare å vinne gjennom med et kompromiss, men slik ble det ikke.

I Senatet i dag (28.6) var det ikke mulig å samle nok stemmer til å drive reformen videre. Dermed måtte Bush sukke dypt og se et fornuftig tiltak kollapse. USA har anslagsvis 12 millioner illegale innvandrere i landet. Det går selvfølgelig ikke an å spore opp, arrestere og kaste ut alle  Derfor ville Bush gi de illegale en mulighet til å gjøre opp for lovbruddet og bli statsborgere. Men dette "amnestiet" blir av kritikerne kalt en premiering av kriminalitet. Spesielt Republikanere, og noen Demokrater i utsatte valgdistrikt, sa nei.

Flertallet i USA mener Bush har rett i at noe må gjøres. Få er imponert over Kongressen som Demokratene nå kontrollerer med knapt flertall. Bare en av fire i USA synes Kongressen gjør en god jobb. Det betyr at Kongressen er omtrent like upopulær som Bush selv.

Politisk redaktør i NBC News, Tim Russert, var uvanlig stram i kritikken av både Kongressen og Det Hvite Hus i kveld (se på slutten av dette innslaget)

Amerikanernes sinne over politikerne, etter invasjonen av Irak og de mange politiske korrupsjon skandalene, fortsetter å bygge seg opp. Det er en interessant politisk situasjon her nå. Mye kan skje før presidentvalget neste år.

image19

Millioner av illegale innvandrere demonstrerer fredelig i USA. De har jobb, men mangler papirer. (Motsatt av situasjonen i Europa, med andre ord, hvor innvandrerne ikke har jobb, men har papirer og et veldig sinne.)

29.jun.2007 @ 13:21av Hans Kr.

Du skrev:
>De har jobb, men mangler papirer. (Motsatt av situasjonen >i Europa, med andre ord, hvor innvandrerne ikke har jobb, >men har papirer og et veldig sinne.)
Dette tror jeg er et meget vesentlig poeng. Spesielt det siste, men det veldig esinne.
Hadde man gjprt det enklere for innvandrere i Norge og jobbe, slik at de raskest mulig blir selvhjulpene, tror jeg det faktisk hadde hatt en veldig godt effekt.
Og siden Norge når faktisk er i mangel av arbeidskraft, bør dette kunne realiseres ganske enkelt.
Noe tilskudd til bedriftene i en startfase kan kanskje ære nødvendig.

30.jun.2007 @ 06:24av Per Berge

Dette med att det er vi som står ansvarlig for att ikke innvandrere er like mye repr, i arbeidslivet er tull fra ende til annen. De som vil jobbe er i full jobb og vel så det. Tamiler er ett prakteksempel i så måte.
Europas sosialisme belønner latskap og uanstendig livsførsel mens det i USA er motsat. Når skal folk flest innse att AP/SV ikke er fremtidens garantist for velferd og frihet men heller det motsatte? Nå er riktignok AP delt i to fløyer for hvilken kurs de skal ta men dette hjelper ikke i lengden da vi er mest tjent med en stabil kurs og ikke indre kriger mellom partifløyer.
Bush ville her gi ett armslag for att folk skulle få friheten under ansvar mens det på to fløyer kriges mot Bush uten å ta hensyn til enkeltindividene.
Bush og de fleste andre vet att disse stort sett er i jobb og nyttige for felleskapet mens de på yttre høyre fløy har inntatt en skremende halvnasjonalistisk agenda. Demokratene er heller ikke bedre da dette ofte er fagforeningsfolk som kjemper mot konkuranse i arbeidslivet.
Det får meg til å tenke på ett ordtak: ” Damn if you do, and damn if you dont! “
Vi så en liknende sak der APs to fløyer kranglet om forbudet mot prostitusjon og der enkeltskjebnene som ble direkte innvolvert hverken ble hørt eller tatt hensyn til. Med andre ord politikere som kriger mot hverandre i ett maktspill mens de har glemt hva de er satt til å gjøre. Visjoner er ett stadig fraværende element later det til.
Att noe bør gjøres for å begrense en galloperende imigrasjonen til USA kan nok være en sannhet men å utestenge de som allerede er godt integrert og i full jobb er feil vei å gå.

10.jul.2007 @ 14:51av Anders

De har jo heller ikke papirer her. Vært år har over 90% av asylsøkere kastet eller gjemt unna sine papirer. Men de slipper inn likevel.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.