Innvandrernes supermakt

Integrering: Marte Michelet mener jeg er en “trussel mot velferdsstaten”! Hallo, jeg har bare skrevet en bok, med et par annerledes ideer.

Kronikk, Dagbladet 12.8.09)

Boken heter “Innvandrernes Supermakt” og kommer ikke til å styrte den norske stat. Tittelen viser til verdens eneste virkelige supermakt, USA, som er bygget opp av innvandrere. Dette forteller oss at innvandrere per definisjon er driftige resurssterke mennesker, med ekstraordinære krefter. Gjennom en serie fortellinger forsøker jeg å korrigere det vrengebildet Michelet og resten av den norske venstreeliten, har skapt av USA.

Det er ikke sant at jeg mener innvandring er en trussel mot den norske velferdsstaten. (Michelet, Dagbladet 7.8.09). Tvert om mener jeg velferdsstaten er en trussel mot innvandrere. Spesielt mot flyktninger.

I Norge snakker vi om å “bosette flyktninger”. Vi sier ikke “sysselsette”, men “bosette”. Hvor er det mange ledige boliger? Typisk i utkantkommuner. Hvorfor? Fordi mange nordmenn har flyttet derfra. Hvorfor har de flyttet? Fordi det ikke er jobber der. Vi samler altså flyktninger der de knapt kan brødfø seg selv. Det eneste som vokser er offentlig sektor. Etniske nordmenn blir ansatt for å håndtere flyktningene. Og disse nordmennene har arbeidsplasser så lenge flyktningene forblir klienter.

Jeg forenkler, men spørsmålet er likevel om vi dukker flyktninger fra første stund: Tvinger dem inn i to års ørkesløse språkkurs, isolerer dem i klasserom. Riktig gnir inn følelsen av å være mislykkes i møte med norsk teori og stønader.

I USA gjør de det helt omvendt. Her starter absolutt alt med jobb. Penger til mat og bolig fra det offentlige stopper etter få måneder. Etter det er det “sink or swim”. Folk svømmer. Det er lettere å lære språk gjennom praktisk arbeid, i møte med kolleger, gjerne kombinert med kvelds- og helgekurs. Vi må forstå hva det betyr for selvfølelsen å tjene egne penger. Betale regningene selv, lære samfunnet i praksis. Se muligheter.

Somali_kids_us

I USA er det ikke offentlige ansatte, men frivillige organisasjoner som introdusere flyktningene til jobb og bolig. Det offentlige betaler, men det meste skjer på dugnad. Slik møtes alminnelige amerikanere og flyktninger. Slik oppstår genuine vennskap. En organisasjon som ikke får folk i jobb, blir byttet ut.

Målinger viser at innvandrere i USA klatrer oppover den økonomiske rangstigen i en fart som er umulig i dagens Norge. I USA tar innvandrerne igjen snittlønnen i befolkningen. Det gjør de ikke i Norge.

Istedenfor å ville beholde alle på trygd, burde Michelet være opprørt over at så mange innvandrere i Norge ikke får jobb. I USA får de jobb. I boken argumenterer jeg for at Norge bør få like tøffe antidiskrimineringslover som USA. Alle firmaer som vil selge varer og tjenester til de føderale myndighetene i USA må ha et aktivt program for å rekruttere minoriteter. Vi ler jo gjerne av måten amerikanerne saksøker hverandre. På den annen side: Den huseier eller bedrift i USA som diskriminerer noen på grunn av rase, kjønn eller religion kan bli saksøkt og ruinert.

Legg til at USA er et kapitalistisk samfunn drevet av kraftig konkurranse. Det fører til at amerikanske firmaer må se forbi farge, tro og gebrokne dialekter, i jakten på dem som jobber hardt eller har nye ideer. Det skal i det hele tatt et litt sedat selvtilfreds oljefyrt statsdominert arbeidsliv til for å si nei til alle de talentene som i dag blir vraket i Norge fordi de har et fremmed etternavn.

For hva skjer når grupper i samfunnet ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet? Se på opptøyene rundt Paris. Det var andre og tredje generasjons etterkommere av innvandrere i Frankrike som brant biler og tok liv i rene gateslag. På samme tid dekket jeg som journalist store fredlige innvandrerdemonstrasjoner i USA. Kontrasten kunne ikke vært større. I Los Angeles gikk en million ulovlige innvandrere fredfylt i tog gjennom gatene, med iskrem og barnevogn. De hadde jobb og håp i USA, men manglet papirer (fordi de hadde brutt loven og sneket seg inn). I Paris derimot hadde minoritetene papirer, de var franske statsborgere, men de fikk ikke jobb. Tenke seg til, de ble altså ikke lykkelige av trygd.

Michelet påstår at jeg i boken foreslår å kappe kraftig i trygdene i Norge. Heller ikke det er sant. I boken viser jeg hvordan USA under Clinton fikk flere ut i jobb ved å stramme inn og legge om velferdsordninger. Men jeg tror ikke dermed at alle ideer fra USA passer i Norge. Mitt forslag er at Norge kutter radikalt i skattene for dem som tjener minst. I dag er det rett og slett ikke lønnsomt for barnefamilier i Norge å ta jobber med lav lønn. Får de en lønn på størrelse med trygden, mister de barnetillegg, og må betale skatt av inntekten.

I USA får de som tjener minst, “negativ skatt”. Det betyr ikke bare at de slipper skatt, de får i tillegg utbetalt penger fra skattemyndighetene! Hensikten er å premiere arbeid og aktivitet. Amerikanerne har forstått at mennesker som ikke står opp om morgenen, mister selvtilliten, blir deprimerte, havarerer ekteskapet, og får problemer med å lære barna gode arbeidsvaner.

Driver jeg nå et sleipt angrep på solidaritetstanken, slik Michelet påstår? Jeg foreslår at vi gjør som mange steder i USA og busser skolebarna. Jeg mener barn på Oslos vestkant (inkludert Dagbladets hvite kjerneområde Ullevål Hageby) skal busses til sentrumsskolene. Vi kan ikke fortsette med skoler der 80% av elevene har innvandrerforeldre som snakker dårlig norsk. Ungene må få gå på skoler der flertallet har fått norsk inn med morsmelken, ellers blir de hengende etter.

Michelet har åpenbart ikke lest boken hun angriper meg for. Hun påstår at jeg vil ekskludere innvandrere fra våre sosiale ordninger. Jeg har aldri noe sted noen gang sagt noe slikt! Tvert om. Det er løgn.

Michelet burde se på Sergey Brin. Han ga opp sitt fødeland, det kommunistiske arbeiderparadiset Sovjetunionen, der absolutt alle gikk på trygd. Brin dro med sine foreldre til USA. Familien jobbet hardt. Brin grunnla Google, i en garasje. Han endret verden til det bedre og skapte ufattelig mange jobber.

Brin rømte fra den komplette velferdsstaten Sovjet og fikk muligheten i velferdssamfunnet USA. Det er faktisk forskjell på velferdsstat og velferdssamfunn. Michelet vil se det om hun leser den boken hun nettopp har kritisert.