Hvordan ødelegge innvandrere

Dagbladet debatt 15. aug 09

Dersom det er sant at det er et godt liv å leve av trygd, hvorfor sier ikke Marte Michelet da opp jobben sin i Dagbladet og blir klient?

Svaret er enkelt. Hun betrakter arbeidet som et stort gode. Slik er det også med innvandrere. Alle mennesker ønsker å legge seg om kvelden med vissheten om at de har gjort et dugelig dags arbeid. Jobbet for føden. Det har med selvrespekt å gjøre. Den som er i jobb kan se fremover og skape seg et rikt liv. Den som er arbeidsløs, derimot, brytes ned i mismot. Ekstremister, både på høyre- og venstre side, tar feil, når de som Marte Michelet tror at innvandrere synes det er ok å leve av trygd.

Marte Michelet har i to artikler i Dagbladet kritisert meg for boken “Innvandrernes supermakt”. I boken skriver jeg at folk som har tatt seg frem rundt halve jordkloden er modige og driftige mennesker med ekstraordinære krefter. De er utmerket i stand til å ta vare på seg selv, bare de får muligheten. Se på USA. Det er en nasjon bygget av lutfattige innvandrere. De har ikke bare overlevd. Sammen har de reist en supermakt.

Michelet avfeier det amerikanske systemet som “brutalt” (Dagbladet 13. august). Hun hevder at jeg i boken vil at Norge skal kopiere USA ved at “nyankomne til landet blir overlatt til å klare seg selv”. Eller; “kastet ut på dypt vann med en gang”. For det første blir ikke flyktninger overlatt til seg selv i USA. Hadde Michelet lest boken som hun kritiserer, hadde hun sett at to kapitler handler om hvordan frivillige organisasjoner på oppdrag fra det offentlige, guider de nyankomne inn i det amerikanske samfunnet (s. 97 f.eks). De gode resultatene i USA tyder på at flyktninger gjennomgående blir bedre tatt vare på i USA enn i Norge. Ikke av kommunalt ansatte flyktningkonsulenter som går hjem klokken 16, som i Norge. Men av frivillige amerikanere som har forpliktet seg til å vise flyktningene vei. Den veien går via jobb.

Samme dag som Michelet forsvarte den norske velferdsstatens glimrende resultater, kom Arbeids- og inkluderingsdepartementet med en ny rapport om somaliere i Norge. Bare 35,7% er i arbeid (mot 71,6% i resten av befolkningen). Årsakene er komplekse, men rapporten viser at det ofte ikke lønner seg for somaliske foreldre med mange barn, å være i jobb. Trygdene og sosialhjelpen er til overmål ordnet slik at ektepar oppmuntres til å skille seg. Jo mer ødelagt familien blir, jo mer penger kommer det naturligvis inn. Systemet Michelet priser, er en felle. Det har den perverse effekten at somalierne nå er den gruppen i Norge som har den høyeste andelen alenemødre. Å være aleneforsørger er i lengden den sikreste veien til fattigdom.

Så hva kan vi gjøre? I USA har en innstramming og justering av trygdene ført til at mange har gått ut i jobb, og dermed steget i inntekt. Michelet påstår at jeg i boken tar til ordet for å gjøre det samme i Norge. Det er ikke sant. For å sitere boken (s 168) “Personlig liker jeg dårlig tanken på å kutte overføringer til barnefamilier, min favoritt er isteden å kappe radikalt i skattene for dem som tjener aller minst. Da kan det igjen bli lønnsomt å jobbe”, sitat slutt. Tilsvarende har jeg sagt til Aftenposten i sommer. Dette gjentar jeg hele tiden. Michelet klipper og lyver, rett og slett, når hun påstår at jeg skifter mening.

USA tar i mot et stort antall forkomne flyktninger som er så langt nede at ingen andre land slipper dem inn, heller ikke Norge (se for eksempel bantusomalierne). Det er i det hele tatt mye her i verden som er stikk motsatt av det Michelet tror. Selvfølgelig er det riktig at en analfabet med språkvansker ikke får de best betalte prestisjejobbene i USA. Heller ikke i USA er det lettvint å være flyktning. Det krever hard jobbing. I oppvasken på et hotell for eksempel, i en hamburgerrestaurant eller som landarbeider. Michelet kaller dette for “drittjobber med drittbetaling”. Det er dette nedlatende blikket som er problemet. Michelet viser forrakt for hederlige folks ærlige arbeid.

Innvandrernes supermakt

Integrering: Marte Michelet mener jeg er en “trussel mot velferdsstaten”! Hallo, jeg har bare skrevet en bok, med et par annerledes ideer.

Kronikk, Dagbladet 12.8.09)

Boken heter “Innvandrernes Supermakt” og kommer ikke til å styrte den norske stat. Tittelen viser til verdens eneste virkelige supermakt, USA, som er bygget opp av innvandrere. Dette forteller oss at innvandrere per definisjon er driftige resurssterke mennesker, med ekstraordinære krefter. Gjennom en serie fortellinger forsøker jeg å korrigere det vrengebildet Michelet og resten av den norske venstreeliten, har skapt av USA.

Det er ikke sant at jeg mener innvandring er en trussel mot den norske velferdsstaten. (Michelet, Dagbladet 7.8.09). Tvert om mener jeg velferdsstaten er en trussel mot innvandrere. Spesielt mot flyktninger.

I Norge snakker vi om å “bosette flyktninger”. Vi sier ikke “sysselsette”, men “bosette”. Hvor er det mange ledige boliger? Typisk i utkantkommuner. Hvorfor? Fordi mange nordmenn har flyttet derfra. Hvorfor har de flyttet? Fordi det ikke er jobber der. Vi samler altså flyktninger der de knapt kan brødfø seg selv. Det eneste som vokser er offentlig sektor. Etniske nordmenn blir ansatt for å håndtere flyktningene. Og disse nordmennene har arbeidsplasser så lenge flyktningene forblir klienter.

Jeg forenkler, men spørsmålet er likevel om vi dukker flyktninger fra første stund: Tvinger dem inn i to års ørkesløse språkkurs, isolerer dem i klasserom. Riktig gnir inn følelsen av å være mislykkes i møte med norsk teori og stønader.

I USA gjør de det helt omvendt. Her starter absolutt alt med jobb. Penger til mat og bolig fra det offentlige stopper etter få måneder. Etter det er det “sink or swim”. Folk svømmer. Det er lettere å lære språk gjennom praktisk arbeid, i møte med kolleger, gjerne kombinert med kvelds- og helgekurs. Vi må forstå hva det betyr for selvfølelsen å tjene egne penger. Betale regningene selv, lære samfunnet i praksis. Se muligheter.

Somali_kids_us

I USA er det ikke offentlige ansatte, men frivillige organisasjoner som introdusere flyktningene til jobb og bolig. Det offentlige betaler, men det meste skjer på dugnad. Slik møtes alminnelige amerikanere og flyktninger. Slik oppstår genuine vennskap. En organisasjon som ikke får folk i jobb, blir byttet ut.

Målinger viser at innvandrere i USA klatrer oppover den økonomiske rangstigen i en fart som er umulig i dagens Norge. I USA tar innvandrerne igjen snittlønnen i befolkningen. Det gjør de ikke i Norge.

Istedenfor å ville beholde alle på trygd, burde Michelet være opprørt over at så mange innvandrere i Norge ikke får jobb. I USA får de jobb. I boken argumenterer jeg for at Norge bør få like tøffe antidiskrimineringslover som USA. Alle firmaer som vil selge varer og tjenester til de føderale myndighetene i USA må ha et aktivt program for å rekruttere minoriteter. Vi ler jo gjerne av måten amerikanerne saksøker hverandre. På den annen side: Den huseier eller bedrift i USA som diskriminerer noen på grunn av rase, kjønn eller religion kan bli saksøkt og ruinert.

Legg til at USA er et kapitalistisk samfunn drevet av kraftig konkurranse. Det fører til at amerikanske firmaer må se forbi farge, tro og gebrokne dialekter, i jakten på dem som jobber hardt eller har nye ideer. Det skal i det hele tatt et litt sedat selvtilfreds oljefyrt statsdominert arbeidsliv til for å si nei til alle de talentene som i dag blir vraket i Norge fordi de har et fremmed etternavn.

For hva skjer når grupper i samfunnet ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet? Se på opptøyene rundt Paris. Det var andre og tredje generasjons etterkommere av innvandrere i Frankrike som brant biler og tok liv i rene gateslag. På samme tid dekket jeg som journalist store fredlige innvandrerdemonstrasjoner i USA. Kontrasten kunne ikke vært større. I Los Angeles gikk en million ulovlige innvandrere fredfylt i tog gjennom gatene, med iskrem og barnevogn. De hadde jobb og håp i USA, men manglet papirer (fordi de hadde brutt loven og sneket seg inn). I Paris derimot hadde minoritetene papirer, de var franske statsborgere, men de fikk ikke jobb. Tenke seg til, de ble altså ikke lykkelige av trygd.

Michelet påstår at jeg i boken foreslår å kappe kraftig i trygdene i Norge. Heller ikke det er sant. I boken viser jeg hvordan USA under Clinton fikk flere ut i jobb ved å stramme inn og legge om velferdsordninger. Men jeg tror ikke dermed at alle ideer fra USA passer i Norge. Mitt forslag er at Norge kutter radikalt i skattene for dem som tjener minst. I dag er det rett og slett ikke lønnsomt for barnefamilier i Norge å ta jobber med lav lønn. Får de en lønn på størrelse med trygden, mister de barnetillegg, og må betale skatt av inntekten.

I USA får de som tjener minst, “negativ skatt”. Det betyr ikke bare at de slipper skatt, de får i tillegg utbetalt penger fra skattemyndighetene! Hensikten er å premiere arbeid og aktivitet. Amerikanerne har forstått at mennesker som ikke står opp om morgenen, mister selvtilliten, blir deprimerte, havarerer ekteskapet, og får problemer med å lære barna gode arbeidsvaner.

Driver jeg nå et sleipt angrep på solidaritetstanken, slik Michelet påstår? Jeg foreslår at vi gjør som mange steder i USA og busser skolebarna. Jeg mener barn på Oslos vestkant (inkludert Dagbladets hvite kjerneområde Ullevål Hageby) skal busses til sentrumsskolene. Vi kan ikke fortsette med skoler der 80% av elevene har innvandrerforeldre som snakker dårlig norsk. Ungene må få gå på skoler der flertallet har fått norsk inn med morsmelken, ellers blir de hengende etter.

Michelet har åpenbart ikke lest boken hun angriper meg for. Hun påstår at jeg vil ekskludere innvandrere fra våre sosiale ordninger. Jeg har aldri noe sted noen gang sagt noe slikt! Tvert om. Det er løgn.

Michelet burde se på Sergey Brin. Han ga opp sitt fødeland, det kommunistiske arbeiderparadiset Sovjetunionen, der absolutt alle gikk på trygd. Brin dro med sine foreldre til USA. Familien jobbet hardt. Brin grunnla Google, i en garasje. Han endret verden til det bedre og skapte ufattelig mange jobber.

Brin rømte fra den komplette velferdsstaten Sovjet og fikk muligheten i velferdssamfunnet USA. Det er faktisk forskjell på velferdsstat og velferdssamfunn. Michelet vil se det om hun leser den boken hun nettopp har kritisert.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.