Selv om det har kommet lite godt ut av dette forferdelige koronaviruset som holder verden i et jerngrep, har det fotballmessig i det minste klart å forene spansk fotballs to sentrale aktører, landets fotballforbund (RFEF) og La Liga.
Å si at Luis Rubiales, presidenten i RFEF, og La Ligas president Javier Tebas så langt ikke alltid har vært på bølgelengde i saker som angår fotballen er ikke en gang i nærheten av å beskrive den motviljen som har rådet mellom de to herremennene og organisasjonene de leder. Det samme gjelder tankene deres om hvordan fotballen bør utvikle seg på alle nivåer.
En gjensidig avsky basert på fundamental uenighet på to hovedpunkter, nemlig alt de sier og alt de gjør.
Covid-19 har endelig brakt et visst perspektiv inn i deres gjøren og laden ved å kaste alle opp i samme båt. Stolthet har blitt svelget og enighet har blitt oppnådd fordi alternativet fort kunne blitt ødeleggelsen ikke bare av toppfotballen i Spania, men også all idrett.
Og la oss ha én ting helt klart for oss. Fotballen må overleve i Spania av en rekke samfunnsmessige og økonomiske årsaker, og bør også komme i gang igjen så fort det er praktisk mulig.
I bloggen min forrige uke fokuserte jeg på de negative konsekvensene av at fotballen skulle gjøre det mange følte var et prematurt comeback og den tvilen mange spillere følte på. Denne uken vil jeg prøve å forklare hvorfor fotballen må vende tilbake.
Kort fortalt er det slik at hvis spansk fotball ikke kommer i gang igjen kommer de økonomiske tapene til å stige til rundt en milliard euro, noe som vil gi en enorm kjedereaksjon for alle klubber.
De fleste klubber, dog ikke alle, har allerede gjennomført lønnskutt, men de har fortsatt regninger som må betales. Mye av pengene som strømmer inn i fotballen via TV-rettigheter går også til andre idretter inkludert olympiske og paralympiske organisasjoner.
I redningsplanen som ble redegjort for i møtet mellom La Liga, forbundet og Consejo Superior de Deportes (CSD), et spansk myndighetsorgan som har ansvar for promotering, planlegging og utvikling av alle typer fysisk fostring og idrettsaktiviteter, ble man enig om at profesjonell fotball kunne være den økonomiske drivkraften som kunne bidra til å holde spansk idrett flytende i møte med de knusende konsekvensene av pandemien.
Fotball står for 1.4 % av BNP og skaper direkte og indirekte 185 000 arbeidsplasser i Spania. Krisen spansk idrett nå befinner seg i på grunn av koronaepidemien er så alvorlig at man i møtet var enige om at når man engang blir ferdig med viruset vil det ikke være noen offentlige midler tilgjengelige for idrettsutøvere i verken den ene eller andre idretten. Dermed vil fotballen stå igjen som den eneste private bidragsyteren til spansk idrett.
CSD mottar i dag rundt 26 millioner euro i året fra La Liga. Dette vil øke med 25 millioner euro i året i fire år, penger som skal brukes på å skape et hjelpefond for olympiske-, paralympiske- og forbundsidretter.
Fotballforbundet har i mellomtiden mottatt rundt 16 millioner euro fra La Liga som brukes til å støtte fotballen hele veien nedover i fotballpyramiden. Denne summen vil stige med ytterligere 17 millioner euro årlig i fire år, og det vil bli gitt ytterligere 6 millioner euro for kommersialiseringen av rettighetene til den spanske cupen, samt 3.3 millioner euro per sesong til et fond som skal hjelpe ikke-profesjonelle spillere.
En uttalelse fra La Liga kunngjorde at “Avtalen etterstreber å hjelpe idretten ikke bare i denne krisen forårsaket av covid-19, men for alltid. Det er et strukturelt tiltak som ikke er tidsbegrenset og som styrker profesjonelle fotballklubbers forpliktelsene til La Liga og til spansk idrett”.
Hovedpoenget er at toppfotballen totalt sett over de neste fire årene vil bidra med rundt 50 millioner euro mer i året fra TV-inntektene til begge institusjonene.
Men dette er ikke bare et eksempel på idrettsfilantropi, men snarere et eksempel på sober pragmatisme. “La Liga representerer en frelserrolle for idretten, og RFEF og CSD har forpliktet seg til å samarbeide når det gjelder fotballens vei tilbake til trening og kamper”, het det i en uttalelse etter møtet.
Engelskmennene har et uttrykk for det. “You scratch my back, I’ll scratch yours.”
Men det handler ikke bare om penger.
Myndighetene vil også bruke fotball som et politisk verktøy for å gi landet og ledelsen prestisje, og for å sende et signal til befolkningen om at ting går i riktig retning.
Motstanderne mot fotballens comeback på grunn av de åpenbare farene det utgjør sier i praksis at det ikke kan bli noe fotball før man har en vaksine.
I realiteten vil de spillerne som faktisk spiller kampene ha blitt testet så ofte og så omfattende at de sannsynligvis vil være de tryggeste folkene i landet. Mens myndighetene opprinnelig sa at de ikke ønsket å teste dem som ikke hadde noen symptomer, vil La Liga teste alle involvert, og de har allerede kjøpt inn det nødvendige antallet tester man trenger for å sikre at sesongen kan fortsette.
De sosiale og økonomiske implikasjonene vil nesten garantert bety at fotballen får særbehandling.
Det er ingen garanti for når man til slutt finner en vaksine mot viruset, og vi vil sannsynligvis være i samme fase som nå i september, oktober, november eller når som helst.
Å spille fotball vil IKKE være risikofritt før vi har en vaksine på plass, men man kan gjøre alt som står i menneskelig makt for å gjøre det så trygt som mulig under de rådende forholdene.
Frankrike og Nederland hastet avgårde med en avgjørelse om å avlyse sesongen uten å ha den fjerneste anelse om når de vil kunne starte neste sesong. På hvilket tidspunkt må de bite i det sure eplet og innse at de – vaksine eller ikke – er nødt til å gå imot sine egne handlinger og starte en ny sesong?
Nok en gang har fotballen vært syndebukken for mange av dem som anklager industrien for å være urettferdig privilegert fordi de har ressursene til å teste personnel selv om de ikke har symptomer.
Men fotballen er ikke alene om dette. Mange store kommersielle virksomheter, for eksempel SEAT, har også kjøpt tester for å bruke dem på sine ansatte rett og slett fordi de ønsker at arbeidsstyrken deres skal være frisk og for at livet skal kunne fortsette og vende tilbake til normalen så fort som mulig.
Grunnleggende økonomisk sunn fornuft. Det samme gjelder fotballen.
Elefanten i rommet – og ingen har egentlig kommet med en løsning om dette scenariet skulle oppstå – er hva vi gjør hvis noen tester positivt etter at sesongen starter opp igjen.
Hurtigtestene, selv PCR-testen, er ikke idiotsikre. Du kan være negativ i dag, men to dager senere teste positivt. I løpet av de to dagene kan du ha smittet mange andre. Djevelen ligger virkelig i de ørsmå detaljene.
Forestill deg konsekvensene hvis én spiller tester positivt i løpet av sesongen. Slik ting er nå fastsetter protokollen at spilleren må isoleres og at alle han har vært i kontakt med så skal testes på nytt. Men hvis kampene er gang og noen tester positivt, hva gjør du? Ingen har gitt et svar på det. Å sette et lag i karantene betyr at de ikke kan spille kamper på 15 dager, mens planen er at de skal spille kamper hver tredje dag.
Å si at La Liga krysser fingrene er en underdrivelse.