Med hele Spania praktisk talt fortsatt i lockdown har La Liga allerede begynt å forberede seg på at fotballen kan vende tilbake i løpet av de neste ukene. 

Forrige uke fikk barn under 14 år for første gang siden Spania gikk inn i lockdown lov til å være utendørs én time per dag. Resten av befolkningen, med unntak av de som har essensielle jobber, må fortsatt holde seg inne i sine leiligheter, villaer, herskapshus, telt, strandhytter eller hva det nå måtte være frem til de får beskjed om noe annet.

Dette har ikke hindret La Liga i å utstede en firepunktsplan som tar sikte på å kunne gjenoppta trening og deretter fullføre den nasjonale ligaen innen slutten av juli. 

Den første fasen vil bli å forberede for trening; den andre vil bli solo-økter, den tredje trening i grupper på åtte spillere og den fjerde fasen vil være å gjeninnføre fulle gruppetreninger. Og til slutt kunne spille kamper, rundt tre til fire uker etter den første fasen. 

I den forbindelse kjøpte de PCR-testene (polymerase chan reaction) til spillerne og trenerne, og ville opprinnelig bruke dem innen 28. april. 

Dessverre gikk den planen i vasken allerede ved første hinder, da de fikk beskjed av myndighetene om at selv om de hadde testene trengte de offisiell medisinsk godkjennelse for å utføre testene, noe de ikke hadde. Uansett er det offisielle rådet å ikke gi disse testene til folk som ikke har symptomer. 

De lot seg ikke skremme av denne tidlige endringen i planene. Planen er fortsatt på skissestadiet, og innebærer nå at alle spillere og medlemmer av trenerteamet tar PCR-tester 72 timer før individuell trening. På et eller annet punkt i fremtiden, i midten av mai hvis det er mulig. La Liga insisterer på at fotballen vil vende tilbake. Og muligens vil de elleve rundene som gjenstår være unnagjort innen 31. juli. 

Som en del av planen vil La Liga at personellet skal være samlet på et hotell eller i en sportsby, fasiliteter som kun autoriserte medlemmer vil ha tilgang til. Hvor nå enn det blir, vil også spillerne kun dra på trening og ellers holde seg på rommet sitt, om det så er hjemme, på et hotell eller i en Ciudad Deportiva. 

La oss fortsette med det La Liga mener er den ideelle planen. Utkastet anbefaler at det blir femten dager med trening for alle lag før kampene kommer i gang igjen, og inkluderer mange andre sikkerhetstiltak for å ivareta spillernes helse. 

Så den neste avgjørende datoen er 4. mai, da individuell trening skal begynne etter at spillerne 72 timer tidligere har blitt testet. Så følger gruppetreninger innen 11. mai, med muligheten for at de dusjer hjemme og til og med vasker treningsutstyret hjemme. Hvis dette ikke kan skje 4. mai vil man starte uken etter. 

Det mangler ikke på detaljerte planer, de har bare et problem. Nemlig at alt dette kun kan skje hvis myndighetene tillater det, og Helsedepartementet har allerede sagt klart og tydelig at de ikke kan garantere at det blir fotball til sommeren. 

Atter en gang raser kampen mellom økonomi og den harde virkelighetens helseutfordringer. 

Det er 180 000 mennesker direkte eller indirekte involvert i driften av fotballen, og kostnaden ved å stoppe sesongen har blitt estimert til rundt en milliard euro. 

Det beste scenariet anslår allerede tap på rundt 300 millioner euro fordi det selvsagt vil måtte spilles uten fans på stadion. 

Dessverre vekker protokollen som foreligger fortsatt mye usikkerhet. I denne protokollen er det ingen klare instruksjoner for hva som skjer hvis en eller flere spillere får viruset. La Liga sier selvsagt at spillere som får viruset ikke vil være involvert i kamper fordi de vil bli testet hver dag og det vil være antistofftester hver tredje dag. Og at en spiller som tester positivt vil bli isolert og resten av troppen testes på nytt, men dette er helt tydelig ikke en mulighet de har brukt mye tid på å gruble over. 

Som en del av protokollen må spillerne signere et samtykkeskjema som sier at de har blitt informert om at det er null risiko. Spillerne er ikke fornøyd med å skulle signere dette, ikke minst fordi de vil vite hvor ansvaret ligger hvis noen får viruset. 

Selvfølgelig er det ingen reell offisiell informasjon akkurat nå, noe som betyr at det er mange rykter og feilinformasjon ute og går. Spillere trodde at hvis de ikke spiller ville ingen klubber rykke ned, men det er ikke sant. Avtalen La Liga har med forbundet er at alle titler, kvalifisering for europeiske turneringer, opprykk og nedrykk må skje på en eller annen måte denne sesongen.  

Som du kan se for deg er det noen klubber som ikke har hastverk med å komme i gang igjen. Hvorfor skulle Sevilla ivre for å starte opp igjen når de ligger på tredjeplass og forbundet har sagt til UEFA at lagene i Europa vil bli de som er på kvalik-plass på tabellen akkurat nå, noe som har gjort Atlético Madrid rasende i og med at de da er ikke kvalifiserer seg til Champions League. 

Spillerne er ikke overraskende forvirret over situasjonen, og det er også i høy grad etiske og moralske spørsmål som står på spill her. 

Noen klubber, særlig Celta Vigo og Racing Santander, har protestert høylytt fordi mens La Liga åpner lommeboka og kjøper tester er det fortsatt medisinsk personell i frontlinjen som ikke har blitt testet. Til ligaens forsvar bør det nevnes at bilprodusenter, banker og store bedrifter har gjort akkurat det samme, selv om myndighetene har uttalt at alle private fasiliteter og testsentre nå tilhører myndighetene. 

Men verken fotball eller store bedrifter kan få immunitet fra reglene som nå gjelder, og slik ting er nå kan de ikke utføre testene enten de har dem eller ikke. 

Barcelona sier til katalansk media gjennom lekkasjer at de vurderer å ikke spille hvis det ikke er  gode nok garantier på plass, men dette er mer enn noe annet et spill for galleriet for at de skal bli oppfattet som de snille og de som gjør det riktige, samtidig som de får muligheten til å si “vi spilte bare fordi vi ble tvunget til det,” hvis noe skulle gå galt.

Si det offisielt, sier enkelte klubber til Barcelona, og vi vil med glede skrive under. De har ikke hørt noe.

Hovedfrykten er at en, to eller tre spillere får viruset i en av de tidlige fasene av protokollen. Hva da?

La Ligas påstander om at spilleren vil bli isolert og resten av spillerne testes på nytt inngir ikke tillit. Realiteten er at hvis et slikt scenario oppstår på et hvilket som helst stadium i La Ligas vidløftige planer, vil ethvert håp om å komme seg over målstreken nesten garantert bli slukket allerede før første spark på ballen. 

Spillere ønsker ikke å være på hotell borte fra familien i to uker før og kanskje fire eller fem uker mens kampene spilles. Og hva skjer hvis spillerne bestemmer seg for å ikke spille? Lag vil bli straffet med tre poengs poengtrekk… men spillere? Hva vil La Liga gjøre med dem? Og hva skjer med de spillerne som har kontrakter som går ut i slutten av juni, når sesongen normalt hadde vært ferdig?

Spillerne vil heller ikke bli oppmuntret av kommentarene fra en lege som er spesialist på virusinfeksjoner, som da han ble intervjuet av El Pais og fikk spørsmålet “hvis en ball treffer deg, kan du bli smittet?” svarte “kanskje ikke”. Han la til at utstyret som skal brukes i kampene vil bli desinfisert før han la til “vi vet ikke sikkert”.

Se for deg å gå ombord i et fly og bli fortalt av kabinpersonalet et flyet “kanskje” ikke kræsjer, men “vi vet ikke sikkert”. 

Med slike “garantier” er kanskje spillernes motvilje mot å komme i gang igjen forståelige.

La Liga presser på og er optimistiske i troen på at fotball vil bli spilt i juni og at alt vil være avgjort innen 31. juli. Datoen er viktig fordi UEFA har sett seg ut august for europeiske turneringer, som selvsagt vil innebære flyreiser og den potensielle risikoen det fører med seg.

Men innen den tid vil La Liga sette himmel og jord i bevegelse for å prøve å fullføre den nasjonale ligaen. 

Tiden vil vise, men for øyeblikket virker europeiske turneringer ikke bare en flytur unna, men snarere et lysår.

Sesongavslutningen kommer stadig nærmere, og kampen for å unngå nedrykk til Segunda dro seg til i helgen etter Espanyols sårt tiltrengte 1-0-seieren mot Real Mallorca, en av de andre nedrykkskandidatene. 

Men det er nå så tett i bunnen av La Liga at Abelardos menn på tross av seieren fortsatt befinner seg helt nederst på tabellen med sine 18 poeng, á poeng med Leganés og Mallorca, og to poeng bak Celta Vigo. 

Alle i Espanyol er også smertelig klar over at de tapte bortekampen mot Mallorca 2-0, og etter søndagens seier er de dermed fortsatt bak øyfolket på innbyrdes oppgjør hvis begge klubbene ender opp med samme antall poeng i mai. 

I og med at Eibar nå er hele seks poeng over nedrykksstreken, er det mest sannsynlige scenarioet at tre av disse fire lagene kommer til å rykke ned. Spørsmålet er hvilket av disse lagene som har størst sjanse til å klare seg. 

Favorittene nå ser ut til å være Leganés. Selv om de tapte 2-0 mot Levante i helgen har de vært som et helt nytt lag siden den slu ringreven Javier Aguirre ankom klubben. 

Da han tok over Leganés i november så det ut som kampen for å overleve i La Liga allerede var over. Madrid-klubben lå som limt til bunnen av tabellen, med kun fem poeng av 36 mulige på de første tolv kampene. 

Tretten poeng på elleve kamper siden Aguirre tok over er ikke akkurat mestertakter, men det er likevel langt mer enn noen forventet, og det er heller ikke en poengfangst som tilsier at dete Leganés-laget burde være dumpekandidater. 

Aguirre har vært i samme situasjon før; ironisk nok med Espanyol, som han halte opp fra avgrunnen i 2012/13-sesongen. 

“Los Pepineros” har funnet formen igjen ved å gå tilbake til de helt grunnleggende tingene, samt god gammeldags “man-management” og det å være flink med folk, noe Aguirre alltid har vært god på. 

Alle elsket den forrige manageren, Maurcio Pellegrino, og ingen skjønte hvorfor Leganés hadde en så forferdelig start på sesongen. Aguirre har sørget for at den mentale sperren laget hans slet med nå i all hovedsak er borte. 

Han har sagt til spillerne både i plenum og en-til-en at de skal glemme dommerne, VAR, spillets urettferdigheter – ekte eller innbilte – og klarne hodene sine, nullstille seg og konsentrere seg om å være på sitt aller beste. 

Selv det at spissen Youssef En-Nesyri dro til Sevilla ser det ut til at de har klart å håndtere. Aguirre har ikke bedt laget sitt om å ligge dypt og satse på kontringer, og mot for eksempel Atlético klarte de å presse høyt og spille virkelig god fotball mot sine mer velrennomerte naboer. 

I Óscar Rodriguez har de en virkelig talentfull offensiv midtbanespiller som ble matchvinner med et nydelig frispark da de spilte mot Real Sociedad. Sett bort i fra helgens tap ser Leganés ut til å være det laget med størst drivkraft og mental styrke. 

I et enkelt matematisk perspektiv, har Espanyol fått ut fingeren ved å bruke 40 millioner euro etter at de innså at nedrykk kom til å koste dem dobbelt så mye. De burde selvsagt tatt grep allerede i overgangsvinduet i sommer, men bedre sent enn aldri.

Så langt er alt godt, men jobben er langt fra gjort. 

Raúl de Thomás ble kjøpt fra Benfica for 20 millioner euro og er klubbens soleklart dyreste signering noensinne. Han har takket for tilliten ved å score fem mål på fem kamper siden han kom til klubben. 

Espanyol har kun tapt én seriekamp, 2-1 i Granada, siden Abelardo tok over i romjula. De ser nå ut som et lag som er vanskeligere å slå, selv om fotballen deres ofte fortsatt mangler den nødvendige flyten. Formen i det siste viser imidlertid at også de har alle muligheter til å overleve. 

De som lurer på hvorfor Leandro Cabrera forlot et Getafe-lag som jakter Champions League til fordel for Espanyol og nedrykksstrid bør innse at den nye klubben hans doblet lønnen hans. De tilbød Getafe-spiss Ángel Rodríguez de samme betingelsene, men han valgte å bli værende hos Madrids underdoger, og er nå på radaren til Barcelona. 

Om ikke annet understreker dette hvor viktig det er å holde seg i La Liga for alle involverte i “det andre laget” i Barcelona. En ting som var verdt å merke seg med søndagens “seks-poengskamp” mot Real Mallorca var at Cornella stadium var fullsatt, og den hæren av supportere Espanyol nå har med seg rundt i denne livsviktige fasen av sesongen er et levende bevis på at dette Espanyol-laget ikke kommer til å liste seg stille ut hvis de faktisk rykker ned. 

Jeg er bekymret for Mallorca, laget som har spilt denne sesongen hovedsakelig med den samme gruppen spillere som rykket opp forrige sesong. Noen av dem har vært med på to strake opprykk med klubben, fra Segunda B til La Liga. 

Ingen i La Liga har mindre penger enn Mallorca, og å kjøpe seg ut av problemene var aldri et alternativ for dem. 

Mens de andre tre dumpekandidatene alle har tatt radikale grep i sine forsøk på å snu nedgangen, har Mallorca vært ute av stand til å gjøre det samme. De visste hele tiden at denne sesongen kom til å bli ildprøven for dem, og når sant skal sies ville de i alle andre sesonger sannsynligvis allerede følt at de var fortapt på dette tidspunktet. Det at de denne gangen er i en situasjon der to andre lag har like få poeng som dem og at Celta Vigo bare ligger to poeng foran gir dem i det minste grunn til å håpe, selv om jeg har en følelse av at de per nå er det laget som har minst sjanser til å unngå nedrykk.  

Med åtte mål så langt har den kroatiske spissen Ante Budimir prestert veldig bra for Mallorca, og uavhengig av om de klarer å holde seg vil han nesten helt sikkert dra til en større klubb neste sesong. 

Celta Vigo ville ikke la noe være uprøvd i kampen for å overleve, og hentet inn Óscar García som hovedtrener. Han er deres femte trener siden mai 2017. 

Søndagens hardt tilkjempede comeback hjemme mot et Sevilla-lag som er det nest beste bortelaget i ligaen ga alle på Balaídos et stort løft. Det var også et tydelig tegn på at García og staben hans gradvis begynner å nå igjennom. 

Garcías stil har alltid handlet om å kjempe og holde ballen i laget, i tillegg til å slåss for plassen din i laget heller enn å forvente at du automatisk har rett til å spille. Hans foretrukne spillestil innbyr ikke til ren overlevelsestaktikk, men er snarere en modig og proaktiv tilnærming som er risikabel, men som i det minste vil være underholdende for supporterne. 

Det virker utenkelig at Celta skal rykke ned med kvalitetsspillere som Iago Aspas, Rafinha, og til og med Pione Sisto som har hatt sine utfordringer med den nye treneren, men likevel kom inn som innbytter og scoret vinnermålet mot Sevilla. 

Etter at den nye treneren kom har Iago Aspas funnet igjen scoringsformen, og han har nå fått selskap på topp av Fedor Smolov i jakten på målene som forhåpentligvis vil redde Celta Vigo. 

Selv om de kan skryte av å ha kvalitet offensivt, har mange av problemene deres oppstått på grunn av feil i forsvarsrekka, som den feilen som førte til Sevillas scoring forrige søndag. 

Hjemmekampen deres mot Leganés 22. februar ser nå ut til å bli en enormt viktig kamp. Selv om ingenting blir avgjort der, vil den kampen garantert fortelle oss mye om hvem som kommer til å unngå nedrykk. 

Én ting er sikkert; med mindre et lag som Eibar blir dratt inn i nedrykksstriden kommer med all sannsynlighet tre av de fire lagene som akkurat nå befinner seg i La Ligas kjelleretasje til å forlate Spanias øverste divisjon.

Det kommer til å bli jevnt, det kommer til spennende, og jeg blir ikke overrasket om det avgjøres helt i siste sekund. 

For første gang siden runde åtte (5. oktober) leder Real Madrid La Liga. Det kom ikke uten kamp. De klatret tilbake på toppen etter en dårlig og uinspirert kamp mot et modig, men til slutt begrenset, Real Valladolid.

At Real Madrid skulle slå Valladolid er neppe århundrets sjokk med tanke på at lønnsbudsjettet til “Pucela” er mindre enn 5 % av Los Blancos’. Kun nyopprykkede Real Mallorca har mindre penger å rutte med. 

Selv om de har fem poeng ned til nedrykksplass, betyr tapet og andre resultater at de er ett poeng nærmere fall-luken, og sannsynligvis kommer til å være sterkt involvert i nedrykksstriden for andre gang på rad siden de kom seg tilbake til Spanias øverste nivå. 

Man kan trygt anta at hvis de i dag hadde blitt tilbudt å ende sesongen på 17. plass, ville de i likhet med flere andre La Liga-lag hoppet på tilbudet med en eneste gang. 

Forventningene på Santiago Bernabéu er noe annerledes enn på Camp Nou og Wanda Metropolitano, men sannheten er at ingen av de “tre store” har briljert i en sesong som i økende grad ser ut som den til syvende og sist kommer til å bli tapt snarere enn å bli vunnet. 

Valladolid utnyttet sine begrensede ressurser på best mulig vis og var nære på å holde unna de rike guttene fra hovedstaden med det enkle knepet å ha en diamantformasjon der Michel ble brukt som en sittende midtbanespiller foran midtbanetrioen for å prøve å stoppe de en-mot-en-situasjonene Casemiro, Modric og Kroos kunne komme til å skape. 

Som vanlig hadde Valladolid lite å komme med offensivt, men defensivt klarte de å stoppe Real. I andre omgang flyttet Madrid ballen raskere, og begynte å bli mer aggressive i det høye presset. De klarte å låse Valladolid på deres egen banehalvdel, og, enda viktigere, de begynte å spille ned langs vingene. 

Dette er ikke akkurat å finne opp kruttet, men snarere det klassiske mottrekket mot diamantformasjonen. En av de store fallgruvene med en slik kampplan er at det ikke gir spillerne dine nok tid til å dekke opp spillerne ute på flankene – i dette tilfellet Nacho og Mendy – som igjen tvinger motstanderens backer ut av sonen sin, noe som fører til at det blir skapt rom. 

Men selv om dette førte til at de skapte flere sjanser, satt scoringen langt inne. Madrid kom seg til slutt over målstreken takket være en scoring etter en dødball der Nacho stanget inn et innlegg fra Kroos, etter at en corner ble klarert tilbake ut til tyskeren. 

Dette var langt fra noen klassisk forestilling, men på en måte uunngåelig fra et Real Madrid-lag som mangler en fremtredende spiss. Det betyr at de må spille bra for å vinne kamper, og at de normalt ikke kommer til å vinne kamper med stor margin. 

Vær du trygg, dette er et begrenset Real Madrid. Likevel kan de trøste seg med at de to andre hovedkonkurrentene er i en lignende situasjon. 

Etter bare to seriekamper og et tap mot Valencia er debatten om hvorvidt Quique Setién er riktig mann for Barcelona allerede i gang. 

Man visste hele tiden at Setién kom til å prøve å endre ting og gjøre dem på sin måte. En av disse forandringene er å spille trebackslinje med Sergi Roberto overraskende nok i posisjonen som en av de tre midtstopperne. 

Problemet med dette er at du da har spillere som Ansu Fati på vingback, en rolle som krever at han legger ned enormt mye hardt arbeid, og en rolle han åpenbart ikke er egnet for.

Implementeringen av Setiéns filosofi kommer til å kreve mye tid, og enda viktigere massivt arbeid på treningsfeltet, noe Barcelona ikke akkurat er kjent for. 

I rettferdighetens navn spilte de bra i andre omgang og spilte seg frem til mange sjanser etter en første omgang med utallige pasninger, men lite gjennombruddskraft. De var dårlige på defensive overganger, og en enda større grunn til bekymring var hvorfor de avgjørende gjennombruddene manglet. For å si det enkelt har de for øyeblikket ikke spillerne som kan få det til. 

Arturo Vidal er den eneste midtbanespilleren som liker å ta løpene inn i boksen. Resten av dem blir mye staffasje og lite innhold når de bare sentrer ballen rundt. Det er mye som må forbedres, og enn så lenge kommer Barcelona fortsatt til å være altfor avhengige av Messi, som på lørdag hadde fem skudd på mål uten å lykkes. 

Dette Barcelona-laget vil ikke være tilbake helt på toppen før den generasjonen som vant så mye for dem i fortiden – sett bort fra Messi – til slutt sier adjø og rir inn i solnedgangen, fordi det som trengs er nye ideer, nye løsninger, den samme entusiasmen, men andre spillere. 

Hvis de ikke lykkes med det, vil lørdagens kamp ikke bli den eneste gangen de blir avslørt i år.

Fra den nye mannen i Barcelona til Atlético Madrid-trener Diego Simeone, den lengstsittende treneren i dagens La Liga, i og med at han fikk jobben i 2011. 

Han har signert en kontraktsforlengelse som i utgangspunktet burde holde ham i klubben til 2022, men det er langt fra sikkert at han blir så lenge ettersom dagens Atlético er et veldig utypisk Simeone-lag.

Alle supportere er lunefulle, men Atlético-fansen tok det til et nytt nivå da de gikk fra å synge navnet hans i det 62. minutt til å pipe på ham i det 65. Litt senere skapte bunnlaget Leganés nok en sjanse, som sørget for enda en pipekonsert fra tilskuerne. 

Det går ikke spesielt bra for den argentinske treneren om dagen, og manges oppfatning er at han ikke klarer å finne komplekse løsninger for et Atlético som har forenklet metodene sine for å angripe. 

Defensivt er de ok – men bare ok – fordi de nå slipper inn mål når de har tatt ledelsen, noe Simeones lag sjeldent gjorde før. En enda større grunn til bekymring er at de også viser seg sårbare på dødball. 

Noen begynner å antyde at dette kan være slutten på en æra for Simeone. Den offisielle holdningen fra klubbens side er at ballen er på hans banehalvdel, og at det vil være opp til ham selv å bestemme når han vil forlate klubben.

I mellomtiden gjør den nåværende sportsdirektøren Andrea Berta jobben med å sjekke hvilke andre managere som er tilgjengelige. Simeones forhold til Mono Burgos, et av de mest berømte partnerskapene i spansk fotball de siste årene, er tydeligvis under sterkt press. Det sies at Burgos kanskje vil prøve lykken på egenhånd neste sesong i stedet for å fortsette å henge sammen med Simeone som erteris.

Hvis han drar vil Simeone ha to muligheter. Fornye trenerstaben… eller forlate klubben. 

Akkurat nå virker det som spillerne ikke lenger responderer på hans svært høye krav, og det oppfattes som at laget mangler lederskap. Alt i alt føles det i sum som slutten på en æra. 

Noe som er rart, fordi laget har blitt forsterket. Fanget mellom skyttergravene har vi stakkars João Félix, som akkurat nå ser ut som en skygge av den spilleren han var i Benfica, og som helt tydelig sliter om dagen. 

Det gjenstår å se hvordan floken kan løses. Er det én ting Simeone har vist oss opp gjennom årene, så er det at han ikke er den typen som er villig til å endre sine metoder. Kanskje, bare kanskje, er tiden moden for forandring.