Eventyret om Getafes blåkledde gutter fra den mindre glamorøse delen av Madrid tok en ny dramatisk vending denne helgen. Etter å ha vunnet 2-0 i Bilbao ligger de nå utrolig nok på tredjeplass i La Liga. 

Getafe var farlig nær å å bryte opp status quo i La Liga-hierarkiet forrige sesong, da de tapte kampen om en plass i Champions League på målstreken. 

De endte til slutt på femteplass – sin beste plassering noensinne. Mange, sannsynligvis inkludert deres egen trener Pepe Bordalás, mente at det var så bra det noengang kunne bli for den stygge andungen Getafe og deres tidligere uønskede spillere. 

Han, de, vi – faktisk så godt som alle – tok grundig feil. 

Selv om han akkurat nå ryster La Ligas elite i grunnvollene, er Pepe Bordalás en usannsynlig og nesten motvillig helt. Selv nå, i klubbens beste periode, snakker han hele tiden om ydmykhet, å holde begge føttene på jorden og om å ta én kamp av gangen i alle intervjuer før og etter kamp. 

Som spiller nådde han aldri høyere enn nivå fire i spansk fotball. Han hadde kontrakt med barndomsklubben Hércules, men ble kontinuerlig sendt ut på lån. Det samme gjelder faktisk mange av de spillerne som akkurat nå baner vei for underdogen Getafe. 

Men dette er helt tydelig en trener og et lag som har mye å bevise. Det er et lag som er satt sammen av “journeymen”, leiesoldater og avskrevne spillere, ledet av en trener som de såkalte ekspertene oppfattet som en mann som ikke hadde den riktige “looken”, ikke sa de riktige tingene, ikke hadde den riktige metoden. Han hadde enkelt og greit ikke det som skulle til for å lykkes som fotballtrener på toppnivå. 

Og dette til tross for at han på kun én sesong tok sin forrige klubb Alavés fra 13. plass til opprykk og førsteplass i Segunda A. 21. juni, tre uker senere, fikk han sparken. De mente han ikke var den riktige typen til å lede klubben opp og fram.

I Getafe satte Bordalás og en gjeng spillere som hadde blitt veiet og funnet for lette i andre klubber i gang med bevise at alle andre tok feil.

Spillere som kapteinen Jorge Molina, som ikke spilte La Liga-fotball før han ble 29 år gammel. Det virket som om karrieren hans var over da Real Betis fristilte ham da han var 34 år gammel, og det så ut til at han endelig skulle få bruk for den gymlærerutdanningen han klokt nok hadde tatt mens han slet i Spanias tredjedivisjon.

Getafe kom på banen og tilbød ham en to-års kontrakt som bosmanspiller. I en alder av 37 år er han nå en av de eldste spillerne i La Liga.

Eller Jaime Mata som i 2014 nærmet seg 26 år og ikke klarte å forsørge seg ved å spille fotball på Spanias tredje nivå. En jobb som tolltjenestemann virket som den beste måten å få betalt regningene på, inntil Girona tilbød ham kontrakt som proffspiller.

Han gikk senere gratis først til Valladolid og så til Getafe. 15. mars i fjor ble spilleren som aldri har kostet en krone på overgangsmarkedet tatt ut i Luis Enriques landslagstropp.

Ángel Rodríguez’ karriere så ut til å være over da han fikk sparken i Real Zaragoza etter at han kom med noen lite gjennomtenkte kommentarer om at han ønsket at hans daværende lag (Zaragoza) skulle tape mot hans tidligere lag (Tenerife). Men nå er han en helt ny mann i Getafe, og scorer mål for moro skyld.

Getafe ankom “Katedralen” San Mamés forrige helg med en tropp som til sammen kostet mindre enn 25 millioner euro, hvorav ti millioner euro ble brukt på å hente Nemanja Maksimović  fra Valencia.

De ligger på tredjepass i La Liga, men har bare det 12. største budsjettet; 56 millioner euro. Til sammenligning har Barcelona 671 millioner euro. Forrige helgs motstander Athletic har 103 millioner euro til disposisjon.

Det er imidlertid ikke alle som lar seg begeistre. Mange av kritikerne deres liker ikke spillestilen og de har blitt anklaget for å være et lag som ødelegger, snarere enn å skape. Antallet uruguayanske spillere i laget er så absolutt et passende vitnesbyrd på deres kompromissløse stil.

Det er også sant at ingen lager flere frispark enn dem, 416 så langt denne sesongen. Neste lag på listen er Alavés med 357, og ingen lag har fått flere gule kort (71).

Men å avskrive Bordalás’ Getafe som et lag som bare er en gjeng bulldosere er å misforstå trenerens filosofi. Det finnes mange måter å spille på, og ikke alt handler om ballbesittelse og fotballpuristenes formening om hvordan det vakre spillet bør spilles.

Selv etter forrige sesongs suksess uteble de tilbudene mange trodde skulle komme, fordi Bordalás’ manglende evne til å si de riktige tingene, fremstå på riktig måte eller spille riktig type fotball så ut til å gi de store klubbene inntrykk av at han ikke passet inn i den manager-malen de var på jakt etter.

Noe som selvsagt ikke bekymrer Bordalás det minste, der han jobber videre med å bygge en “oss mot dem”-mentalitet i laget sitt mens laget fortsetter å bite fra seg både i Spania og ute i Europa. Snart møter de Ajax i 16-delsfinalen i Europa League, og det er vanskelig å finne en kamp som passer bedre til klisjeen om grovarbeiderne mot kunstnerne.

Men Bordalás kan også kaste et blikk over mot Quique Setién i Barcelona, en trener han kjenner godt og en mann han har tidligere har kjempet mot da de begge var trenere på nivå 2.

Selv i den lett fordomsfulle og ekstremt elitistiske spanske toppfotballen vil man til slutt se lyset, og nå kan det bare være et spørsmål om tid før en av de store klubbene anerkjenner ferdighetene til treneren fra Alicante.

På den andre siden av byen kan de pågående problemene som preger Diego Simeones Atlético gjøre at Bordalás står øverst på lista på Wanda Metropolitano hvis den argentinske treneren til slutt bestemmer seg for at det er på tide å si takk for seg.

Atlético Madrid og supporterne deres vet bedre enn de fleste at pragmatisme er like viktig som stil hvis man skal lykkes på det aller øverste nivået i spansk fotball. Det vet også Bordalás og en gang i fremtiden vil han være den perfekte erstatteren for Simeone.

Men ikke helt ennå. Inntil videre har Bordálas og laget som ingen andre ville ha fortsatt mye ugjort, både i Spania og i Europa.