Vi skylder Zidane en unnskyldning

Real Madrid, og spesielt Zinedine Zidane, tjente mye mer enn bare tre poeng etter å ha slått sine evige rivaler Barcelona 2-1 i en underholdende El Clasico-kamp på Estadio Alfredo Di Stefano.

Når støvet til slutt legger seg, vil dette være en kamp som vil bli husket for det faktum at en myte ble avlivet. En myte som i lang tid har blitt spredt av mange – meg inkludert – om at Zinedine Zidane ikke er så mye mer enn bare en som er god på man-management.

Lørdag kveld viste han oss hvor feil vi har tatt. Vi skylder ham en unnskyldning.

Vær likevel oppmerksom på at han fikk en hjelpende hånd av Ronald Koeman, som valgte å gå for tre stoppere bak og Frenkie de Jong på midtbanen. Real Madrid utnyttet det på ubarmhjertig vis, og de kunne ikke tro hvor sårbare Barcelona var på kontringer imot – spesielt på flankene.

Da Koeman omsider skjønte at han hadde bommet taktisk, lå Barcelona under 0-2. To raske baklengsmål og det kunne vært mye verre. Men det var ikke bare Koemans feilbedømmelse som gjorde at Real Madrid vant, Zidanes skarphet og smarthet avgjorde det også for Los Blancos.

Franskmannen valgte å starte Fede Valverde på midtbanen, noe som minimaliserte trusselen fra Jordi Alba, samtidig som uruguyaneren gikk på dype løp inn bak Barcelona-forsvaret. Det var også på den måten Real Madrid skapte sjansen som Benzema på lekkert vis omsatte til scoring.

STORE KONTRASTER: En skuffet Ronald Koeman må se Real Madrids stjernespiss Karim Benzema sende vertene i ledelsen på Alfredo Di Stefano

Ousmane Dembélé har hatt en utmerket sesong så langt, men Koemans avgjørelse om å bruke ham på topp mellom to stoppere, der han er minst effektiv og utenfor komfortsonen, viste seg også å koste dyrt. 23-åringen ble for statisk og tok ikke de riktige løpene, og han falt heller ikke dypt for å binde opp spill. Han ble aldri en trussel for motstanderens forsvar. Dette gjorde også at Real Madrid fikk redusert farlighetene fra Lionel Messi.

Pedri og de Jong fikk heller ikke utrettet noe særlig, fordi Madrid-forsvaret lå dypt og kompakt og med små avstander mellom lagdelene. Koeman bommet fra start, men han gjorde i det minste endringer ved pause som forbedret spillet til katalanerne. Han satte innpå Antoine Griezmann for vingbacken Serginho Dest, og la om til fire bak, med de Jong tilbake i forsvaret – en posisjon han har spilt ofte denne sesongen.

Fra det øyeblikket ble det lettere for Barcelona å angripe Real Madrid. Messi fant Jordi Alba oftere, og da Valverde hadde løpt seg tom og ble byttet ut etter en time, hadde Barcelona tro på at de faktisk kunne få med seg noe fra kampen. Den troen ble forsterket etter Oscar Minguezas redusering.

Men nok en gang reagerte Zidane. Han satte innpå tre spillere med friske bein og masse energi, noe som ga dem drivkraften til å stoppe Barcelona.

Begge lag hadde sine store sjanser, og begge lag traff treverket. Selv om mange mener at uavgjort ville vært et rettferdig resultat, så var det nok Real Madrids gode kampplan som gjorde at de til slutt tok de tre poengene.

Det at Koeman etter kamp insisterte på det han mente var feildømming, gjør ham ingen tjenester. Nederlenderen mente at Ferland Mendy hadde nok kontakt med Martin Braithwaite til at det burde ha blitt dømt et straffespark. Jeg er uenig. Han mente også at det burde ha blitt lagt til mer tilleggstid som følge av at dommer Gil Manzano trengte teknisk hjelp med utstyret sitt. Nok en gang, så er jeg uenig. Det ble lagt til to minutter for det og to minutter for byttene, så de fire minuttene som ble lagt til var riktig.

Han burde kanskje heller ha fokusert på hvor nære de var en utlikning da inbytter Ilaix Moriba traff tverrliggeren på overtid. Men han valgte i stedet å fokusere på dommeravgjørelser – trolig for å legge press på dommerne før de åtte serierundene som er igjen av årets LaLiga-sesong.

NESTEN 2-2: Så nær var Ilaix Moriba en utlikning på overtid

Koeman ville sannsynligvis også vært bedre tjent med å prøve å unngå den same taktikken som kostet laget dyrt i første omgang. For å være ærlig har Koeman gjort en god jobb med å styre dette skipet gjennom det tøffeste vannet, men han har helt klart sine begrensninger. Det som etter hvert har skilt seg ut, er at Barcelona sliter når «de store guttene» kommer på besøk. Mot lag som Real Madrid, Atlético Madrid og Paris Saint-Germain mangler det tydeligvis noe, og det er ikke bare spillerne det er noe galt med.

Barcelona-treneren må gratuleres for at han har gitt de yngre spillerne sjansen denne sesongen. Den kvaliteten de har lover godt for framtiden, men det hjelper dessverre ikke for nåtiden. Ordet «overgangsperiode» gjelder ikke for Real Madrid og Barcelona som hele tiden MÅ vinne.

Så er det hele tiden snakk om framtiden til Messi, og hva Barcelona må gjøre for å finne økonomiske midler til å hente Erling Braut Haaland.

Det snakkes om å finne nye investeringspartnere for å kunne finansiere midler til et sånt kjøp, men det innebærer også at man får mindre makt og autoritet innad i klubben. Det vil være som et migreneanfall å regne for mange i klubben, om de selger deler av arvesølvet sitt til fremtidige investorer.

Barcelona er fremdeles ikke ute av tittelkampen, men jeg tror de trenger en ung og energisk trener ved roret for å ta dem videre. De har enda ikke bestemt seg for framtiden, for hvis de hadde vært overbeviste om at Koeman er rett mann for neste sesong, ville de allerede ha offentliggjort det.

Real Madrid har på sin side en viktig returkamp mot Liverpool denne uken. Historien har vist oss at uansett hvilke problemer de skulle ha, det være skader, suspensjoner eller korona, så finner de alltid en måte å vinne på.

Det gjør de ved å spille på sine styrker, og nekte for at de har noen begrensninger. Det betyr at de nå plutselig er i en situasjon hvor de kjemper om å vinne både LaLiga og Champions League.

Atlético Madrid har klart å tape tolv av 24 mulige poeng på de åtte siste kampene. De har invitert inn de to andre lagene, og nå er det tre lag som kjemper med alt de har for å vinne ligaen. Kampen mot Barcelona, 9. mai, blir sannsynligvis sesongens viktigste kamp for de tre involverte lagene.

«Los Colchoneros» har nok den tøffeste sesonginnspurten. Hvis du ser bort fra kampen mot Barcelona, er fire av deres syv resterende motstandere lag som kjemper med nebb og klør om å ikke rykke ned. Men samtidig har Barcelona en Copa del Rey-finale å konsentrere seg om, og Real Madrid har potensielt mange flere kamper igjen i Champions League.

Og så bør vi huske på at dersom det blir en situasjon der disse tre lagene skulle ende på likt antall poengsum ved sesongslutt, så er det Real Madrid som kommer til å bli mestere, da de har bedre statistikk innbyrdes.

Fest setebeltene; Real Madrid vant El Clasico, og Atlético Madrid spilte uavgjort borte mot Real Betis. Det er åtte kamper igjen av årets sesong og absolutt alt tyder på at dette kommer til å leve helt inn til siste slutt.

Oversatt av Shayan Jalilian.

En avgjørende El Clasico

Det har vært mange flotte El Clasico-kamper opp igjennom tidene. Disse to gigantene har møtt hverandre 245 ganger opp gjennom historien, men lørdagens kamp mellom Real Madrid og Barcelona kan fort vise seg å bli den viktigste noen gang.

Bare to ganger i løpet av de syv siste årene har lagene møtt hverandre i en så viktig periode av sesongen. Det handler om mye mer enn bare heder og ære – det er to lag som kommer til å kjempe med alt de har for å vinne.

Den som vinner denne kampen, kommer til å ta over tabelltoppen i LaLiga – i hvert fall midlertidig – for første gang siden 12. desember. Atlético Madrid har bare klart å plukke tolv av 24 mulige poeng på de åtte siste kampene. Barcelona og Real Madrid har tatt henholdsvis 22 og 20 poeng i samme periode. I løpet av de åtte siste årene har det bare vært to sesonger hvor de tre største lagene har kjempet seg imellom helt til siste slutt.

I 2013/14-sesongen vant Atlético Madrid tittelen i siste serierunde da de spilte 1-1 borte mot Barcelona. Den gang ble Real Madrid hektet av i nest siste serierunde da de tapte 0-2 mot Celta Vigo. Scenarioet ble derfor slik at oppgjøret på Camp Nou mellom Barcelona og Atlético Madrid ville bli avgjørende. Hvis Barcelona hadde vunnet den kampen, ville begge lag ha endt med 89 poeng, men katalanerne ville da vunnet på innbyrdes oppgjør. Men Diego Godins utlikning var nok til at Atlético Madrid ble mestere.

14. mai 2016 vant Barcelona LaLiga for andre gang på rad, og for 24. gang i deres klubbhistorie. Barcelona vant da siste serierunde 3-0 borte mot Granada, men det var bare på hengende håret at de vant tittelen. Real Madrid avsluttet bare poenget bak, etter å ha hatt en seiersrekke på tolv strake kamper. Atlético Madrid endte på tredjeplass, tre poeng bak Barcelona. «Los Colchoneros» tapte i nest siste serierunde mot Levante.

Denne sesongen har mye av de samme ingrediensene, og det er derfor lørdagens El Clasico kan vise seg å bli helt avgjørende for begge lag.

Det som gjør det hele ekstra spennende, er at begge lag går inn i kampen i fantastisk form. Barcelona er ubeseiret på de siste 19 kampene og har tatt 51 av 57 mulige poeng i samme periode, mens Real Madrid bare står med et tap på de siste 19 kampene. De har tatt 46 av 57 mulige poeng.

Men realiteten er at lagene har hatt ulike veier fram til dette punktet.

Real Madrid er i ferd med å gjenta det de gjorde de to siste månedene av forrige sesong. Los Blancos har bare sluppet inn fem mål på de siste ni kampene, og selv om de ikke akkurat bøtter inn scoringer, så kontrollerer og dominerer de kamper med den kvaliteten og erfaringen de har i laget.

Sannheten er at dette laget sliter med å bryte ned lag som ligger dypt, men erfaringen de har i laget gjør at de kan tilpasse seg mange ulike kampbilder. Så har Real Madrid også et trumfkort i form av Karim Benzema, som rett og slett aldri har vært så god som han er nå. Han har gjentatte ganger utrettet den store forskjellen for dette laget, og spissen står med ni mål på de siste syv kampene.

Zinedine Zidanes taktiske evner har ofte blitt kritisert av mange eksperter, selv om realiteten er at han, spesielt på dette stadiet av sesongen, er den perfekte treneren for Real Madrid. Etter et nederlag mot Levante i januar, tordnet Zidane overfor pressen: «Vis oss litt respekt, la oss forsvare tittelen vår». Han fikk den responsen han ønsket seg av sine spillere, og etter den hendelsen vant Real Madrid syv kamper og spilte uavgjort i to.

Det har heller ikke vært en enkel reise for spilleren, som av Madrid-pressen regnes som lagets neste store superstjerne: Vinicius Jr.

Tilbake i august ble Vinicius Jr. utelatt fra en startellever, og i stedet for å varme opp sammen med sine lagkamerater, ble han tatt på fersken av Zidane for mobilbruk i garderoben. Han var åpenbart opprørt, og dette var hans måte å vise sinne og frustrasjon på. Han beklaget dette senere.

Hans selvtillit fikk seg også en knekk under en Champions League-kamp mot Gladbach. Mikrofonene i spillertunellen fanget opp en samtale på fransk mellom Karim Benzema og Ferland Mendy, hvor det ble sagt at Vinicius Jr. så ut til å spille på et annet lag og at de ikke bør gi ham ballen.

Ikke bra for en spiller som kom til Real Madrid da han var 18 år. Kantspilleren ble opprinnelig kjøpt for 60 millioner euro som 16-åring, men ble lånt tilbake til Flamengo for å utvikle seg videre. Noe av det første han gjorde da han flyttet til Madrid, var å kjøpe seg et hus i byen. Det var en indikasjon på at dette var et prosjekt for framtiden.

Men den siste tiden har han gradvis gjenoppbygd selvtilliten sin. Brassen ble banens beste i Champions League-kampen mot Liverpool med sine to scoringer. Han viste at han har gått fra å være en gutt til å bli en mann. Riktig timing er alt i fotball, og Vinicius Jr. kunne ikke ha timet dette bedre. For øvrig har han vært nest sist på fem av de ti siste Benzema-scoringene.

Barcelona har på sin side funnet løsninger gjennom det som har vært en traumatisk tid, både på og utenfor banen. Det er fortsatt et pågående arbeid i den katalanske hovedstaden, og akkurat nå er også Ronald Koeman den perfekte Barcelona-treneren. Men det betyr ikke at han er det i framtiden.

Rent institusjonelt er det vanskelig å skulle forestille seg at ting kunne ha vært vanskeligere for nederlenderen. Da ting ble vanskelig for ham, kjøpte han seg tid gjennom det han hadde gjort som spiller for klubben. Han fikk den tiden og tålmodigheten en som Quique Setien aldri fikk, selv om Koeman absolutt gjorde noen store feil helt i starten av sesongen.

Han begynte med en 4-2-3-1-formasjon og ønsket å ha to dype midtbanespillere. Ganske raskt ble det tydelig at et slikt ufleksibelt system ikke passet spillerne. De var ikke vant til å spille på den måten.

Så gikk han over til å spille 4-3-3, men det var ikke på eget initiativ. Det var spillerne som fortalte ham at de skulle spille med den formasjonen.

Og nå spiller Barcelona med tre bak. Mye på grunn av skader på flere nøkkelspillere og formen til vingbackene Serginho Dest og Jordi Alba. Men nok en gang var det først og fremst spillerne som tok denne avgjørelsen.

Det har gått bra så langt, men til tross for den imponerende formen til Barcelona, har ikke Koeman jobbet hardt nok med å utvikle stilen videre. Delvis fordi at kampprogrammet ikke tillater mye taktisk arbeid på feltet, men også fordi at det sannsynligvis ikke er hans måte å gjøre ting på.

Barcelona får resultater og spiller bra, men de ser ofte helt gjenommsnittlig ut mot de største lagene. Denne sesongen har de allerede tapt hjemme mot Real Madrid og borte mot Atlético Madrid, for ikke å glemme deres ydmykende nederlag på Camp Nou mot Paris Saint-Germain.

Barcelonas skjebne kan bli avgjort i kampene mot Real Madrid (lørdag kveld) og Atlético Madrid i serierunde 35, om en liten måned.

Det er ingenting Koeman vil mer enn å lede Barcelona også neste sesong, og han jobber med å få vennene sine i media til å tale hans sak. Der ser imidlertid ut som at president Joan Laporta foretrekker en yngre type med friske ideer, selv om ingenting vil bli bekreftet før sesongen er ferdig. Det blir umulig å kvitte seg med Koeman om han vinner cupen og ligaen.

Han har vært heldig med fremveksten av nye supertalenter fra akademiet, noe som har vært en enorm fordel for klubben, både sportslig og økonomisk. Pedri har vært helt enestående denne sesongen, og det samme var Ansu Fati før han ble skadet. Ronald Araujo og Ilaix Moriba har også vist at de er spillere som kan regnes med på Camp Nou.

Nok en gang, så er ikke dette bare Koemans fortjeneste. Klubbens tekniske direktør, Ramon Planes, fant disse unge talentene og overbeviste nederlenderen om å gi dem en plass på laget.

Med ni kamper igjen og 27 poeng på spill, gjenstår det å se hvem som til slutt stikker av med LaLiga-tittelen. Barcelona-leiren føler ikke at dette er en avgjørende kamp, da de tror at de to andre lagene kommer til å tape poeng i de neste kampene. Men foreløpig kan vi feire at det er kamp om tittelen i Spania, og at tre lag kommer til å kjempe helt til siste slutt.

Oversatt av Shayan Jalilian

Klubblegender slipper unna

De sier at kjennskap avler forakt, men på det høyeste nivået i fotball kan det også kjøpe deg de to mest dyrebare varene: Tid og tålmodighet.

Det hjelper selvsagt å ha spilt for en klubb når du tar over som trener, men det er en enda større fordel å ha legendestatus. Det er tilfellet med Ronald Koeman i Barcelona og Andrea Pirlo i Juventus.

Men det er ikke det eneste de to tidligere storspillerne har til felles. Jeg var til stede da begge to røk ut av åttedelsfinalen i Champions League med sine klubber. Det betyr at de er klar over at de foreløpig i det minste kan gjøre det superoptimistene omtaler som «konsentrere seg om ligaen», i stedet for å ha fokus på ambisjonene de hadde om å gå langt i Europa.

Barcelona og Juventus er i en omstillingsfase. Noen av endringene som allerede har blitt gjort og som må gjøres den neste tiden, kan kun skje når klubblegender sitter ved roret og har styring.

Årsaken til det er enkel: Ingen andre enn disse vil ha sluppet unna, og ingen har den umiddelbare respekten fra en spillergruppe som det de har.

KLUBBLEGENDE: Ronald Koeman har en høy stjerne i Barcelona. Foto: Franck Fife/AFP

La oss starte med Koeman i Barcelona.

I skrivende stund ligger Barcelona på andreplass i LaLiga. Katalanerne er fire poeng bak serieleder Atlético Madrid. Laget har ikke tapt en eneste kamp i serien siden 5. desember, noe som tilsvarer en poengfangst på 45 av 51 mulige poeng. Nylig kvalifiserte de seg også til Copa del Rey-finalen, da de snudde 0-2-tap i første kamp til 3-2 i returen mot Sevilla.

Hadde lag som Sevilla, Real Sociedad, Athletic Club eller Villarreal klart noe lignende, ville vi alle rost dem opp i skyene.

Som alle vet, har et inkompetent styre plassert klubben i en ekstremt vanskelig økonomisk situasjon og de har vært på randen av konkurs. Barcelona skraper nå fatet etter å finne midler, noe de fleste klubbene i LaLiga faktisk gjør. Den eneste forskjellen er at Barcelonas fat er større enn alle andre lag, med unntak av Real Madrid.

Sitatet til John Paul Getty kommer strømmende til i mine tanker: «Hvis du skylder banken 100 dollar, er det ditt problem. Hvis du skylder banken 100 millioner dollar, da er det bankens problem».

Men tilbake til det som skjer på banen, som for øvrig egentlig har en sammenheng med det som skjer utenfor. Økonomiske begrensninger gjør at klubben i stor grad må konsentrere seg om å få maksimalt ut av de unge talentene som produseres i deres velkjente akademi, La Masia.

I mer enn tre år krevde klubbens direktører ansettelsen av en «hellig ku». En urørlig legende som Koeman passet planen perfekt. Ikke bare fordi han har stor støtte fra media som følge av at han var en del av Cruyff-laget, men også fordi han nyter stor respekt fra spillerne i garderoben.

4-3-3-systemet har blitt en stor del av Barcelona i moderne tid. Det er på mange måter selve oppskriften som definerer klubben.

Da Koeman først ankom klubben, valgte han å gå for en formasjon som ga mulighet til å bruke to dyptliggende midtbanespillere. Ingen hadde noen gang tenkt at det kunne være en reell mulighet.

Hollenderen er av natur en gammeldags trener. Han er en forsiktig type som ikke legger for mye vekt på detaljer og taktikk. Barcelona-treneren gir heller ikke ekstra energi til omgivelsene sine som Nagelsmann, Guardiola og Klopp gjør.

Det er vanskelig å forestille seg hvor lenge en type som Quique Setién ville vart i klubben om han hadde gått for en 4-2-3-1-formasjon. Men det skal sies at Koeman etter hvert gikk tilbake til den hellige 4-3-3-formasjonen. Han har aldri innrømmet offentlig at spillerne ba ham om å gjøre det, men det er det som er sannheten. Spillerne insisterte senere på å spille med tre bak, for å kunne ha en mer offensiv spillestil. Gjør det Koeman til en fleksibel trener, eller er han bare treg til å forstå hva som trengs?

Så høye som kravene i Barcelona faktisk er, har de blitt noe senket og det virker som at alle er fornøyde med det. Julian Nagelsmann har faktisk mange beundrere i det nye president-teamet til Joan Laporta, men da det begynte å florere rykter, var de raskt ute med å avkrefte det. Koeman har ett år igjen av kontrakten, og klubben ville ikke forstyrre det som per dags dato er en positiv dynamikk i laget.

TUNG SESONG: Andrea Pirlo har ikke fått Juventus til å skinne. Foto: Alberto Pizzoli/AFP

Så må vi over til Andrea Pirlo.

Italieneren er for tiden en del av klubbens nye merkevarebygging. Det nye stadionet åpnet i 2011, logoen ble endret i 2017 og Massimiliano Allegri fikk ikke fortsette da hans spillestil ikke samsvarte med klubbens ønsker.

Allegris hovedfokus handlet bare om å vinne, og man kan forestille seg at Juventus ble lei av bare å «vinne». Til tross for at «den gamle dame» vant tittelen ni sesonger på rad, virker det som at det i disse dager ikke bare er nok å vinne, men at måten man vinner på er viktigere.

Pirlo har lovet å bringe stil til klubben. Jeg så kampen mot Porto, og da tenkte jeg umiddelbart at dette er et «pågående arbeid». Spillerne tenkte på forskjellige måter, og det var en blanding av spillere av den gamle skolen og yngre spillere som er en del av Pirlos framtidsplaner.

Hans forgjenger Maurizio Sarri vant serien, men måtte gå etter bare en sesong. Jeg kan ikke tenke meg at en annen trener enn Pirlo ville kommet unna med det som i dag ser ut til å være mangel på kobling mellom trener og spillere.

Alle kunne se måten muren smuldret bort på, noe som tillot Porto å få det målet de trengte for å avansere til neste runde i Champions League. Det er oppsiktsvekkende å se hvordan den muren ble konstruert av spillerne.

For et lag og en fotballkultur som er kjent for defensiv soliditet, var det et trist tegn på mangel av oppmerksomhet på de små detaljene. Det er vanskelig å forestille seg at en annen trener – som ikke er en klubblegende -ville ha sluppet unna med noe lignende.

Men Juventus-styret har tro på Pirlo og kommer til å la ham fortsette. Det gjenstår å se hvordan ting vil se ut til slutt.

Så får vi også se om Laporta velger å gå for noe nytt, eller om de eventuelle titlene som vinnes denne sesongen er nok til å fortsette som før. En ting er i hvert fall klinkende klart i hans øyne (og mine): Koeman representerer ikke framtiden.

Oversatt av Shayan Jalilian

Thiago er ingen syndebukk

For noen år siden minnet Pep Guardiola meg om et råd Sir Alex Ferguson hadde gitt ham angående det å takle suksess: «Forny laget ditt, for hvis du ikke gjør det, vil det fornye deg».

Han fortalte videre at «tiden for å styrke et lag er ikke når du er på vei ned, men når du er på topp».

Det er selvsagt enklere sagt enn gjort, og det er ingen som vet det bedre enn Jürgen Klopp, som er i ferd med å se planene sine gå i vasken. Laget hadde stor suksess da de vant Premier League forrige sesong, men denne sesongen er ting i ferd med å bli verre.

Statistikken er krystallklar, men hvor skal man begynne? Liverpool har 26 poeng mindre nå enn de hadde på samme tidspunkt forrige sesong. Laget har tapt flere kamper (9) denne sesongen enn de to siste (4) til sammen. Og for å avslutte, så har de tapt seks hjemmekamper på rad, noe som aldri før har skjedd i klubbens historie.

I sånne situasjoner trenger fotballen alltid noen syndebukker i jakten etter enkle forklaringer på kompliserte problemer.

Etter at Bayern München slo Paris Saint-Germain i Champions League-finalen, ble Thiago Alcantara hentet til Liverpool i september. Og det viser seg at det er han som får mye av skylden for Liverpool-nedturen.

Thiago ble hentet for at laget kunne få en annen tilnærming til kampene. Han står for noe annet enn Liverpools «heavy metal»-fotball – en type fotball som ga dem stor suksess forrige sesong. Han er en mer spillende type.

Og ting åpnet bra for spanjolen.

Folk var i ekstase over debuten hans i september da han kom inn fra start i andre omgang mot Chelsea. Han gjennomførte flere pasninger på 45 minutter enn det alle andre Chelsea-spillerne hadde gjort hele kampen. Liverpool vant 2-0 og alt av spill gikk gjennom ham.

Så testet han etter hvert positivt for korona, og det var først 17. oktober i Merseyside-derbyet at han fikk sin debut fra start. I den kampen pådro han seg en kneskade som holdt ham ute av spill resten av året, etter en tøff takling av Evertons Richarlison.

I samme kamp sørget en Pickford-takling for å sette en stopper for resten av Van Dijks sesong, noe som også skulle vise seg å påvirke Thiagos rolle i Liverpool. Klopp mistet to verdensklassespillere den dagen, og selv om det var mest fokus på Van Dijk-skaden, hadde Thiago levert en fantastisk kamp.

Grunnen til at Liverpool hentet Thiago, var at Klopp og teamet hans mente at det måtte til noe nytt for ikke å bli forutsigbare. Det måtte til for å gi laget en helt ny dimensjon i spillet.

Da Thiago ble signert, fortalte Klopp at «for å skrive det neste kapitlet, må vi faktisk lage en ny historie. Og for å lage en ny historie, trenger vi nye skuespillere». En spiller av Thiagos kaliber er vanligvis utenfor rekkevidde for de aller fleste. En fantastisk første-touch, godt overblikk og en ganske bra pasningsfot.

Klopp la også til at «tallene hans var helt spesielle i Tyskland i fjor. Flest brudd, gjenvinninger og hele pakka. Men vi spiller ikke som Bayern, så vi trenger litt tid før det setter seg, og folk bør ikke forvente at ting skal sitte fra dag én. Det er et langsiktig prosjekt».

En dyp skadekrise i Liverpool har gjort ting verre for ham. De fleste av forsvarsspillerne i laget har slitt med langvarige skader denne sesongen, noe som har gjort at Klopp har blitt tvunget til å bruke midtbanespillere som Fabinho og Henderson i defensive roller.

Thiago har trengt tid for å tilpasse seg en ny stil, men har manglet kontinuitet, spilt for et lag som har vært svekket på stopperplassen og har til tider blitt nødt til å spille som et anker på midtbanen.

Det har ikke hjulpet hans sak.

Uansett hva Thiago måtte være, så er han i alle fall ikke en defensiv spiller. Han er en naturlig «8-er» som fungerer som et bindeledd mellom forsvaret, midtbanen og angrepet.

Fraværet av Fabinho og Henderson har gjort at de har manglet aggressivitet og fysikk på midtbanen, og det har gjort Thiago veldig utsatt. Mye mer enn han noen gang var i Bayern München.

Statistikken viser at han legger inn taklinger, men han vinner dessverre bare 41% av taklingene sine, noe som er blant det laveste i ligaen. For å plassere det i en kontekst, er det verdt å merke seg at Fabinho lå på 56,8% forrige sesong.

Klubben er også opptatt av å understreke at han ikke fikk en normal oppkjøring med laget, og at kneskaden har hatt en negativ effekt. I tillegg har han ikke hatt særlig god tid til å trene med laget etter at han kom tilbake fra skade, da kampene kommer på rekke og rad, noe som gjør at hvile og restitusjon er en prioritet. Som et resultat av dette, ser man et Liverpool-lag som fremdeles ikke har funnet rytmen.

I en perfekt verden ville nok Klopp brukt en midtbanetrio bestående av Fabinho, Henderson og Thiago. Vi må tilbake til Everton-kampen i oktober for å finne sist gang Klopp hadde den luksusen.

I Champions League-kampen mot Leipzig viste han forhåpentligvis tegn på at det er bedre ting i vente. Han gjennomførte 93% av sine pasninger – bedre enn samtlige på banen.

Det han trenger er tid og litt mer forståelse. Jürgen Klopp hadde åpenbart noe i bakhodet da han betalte 20 millioner pund for å hente ham til Liverpool. Det er for øvrig bare andre gang han har betalt en lignende sum for en spiller over 26 år.

Det er feil å gjøre Thiago til en syndebukk når det har vært ting utenfor hans kontroll som har gjort at Liverpool har slitt.

Og en mann som vil stå sammen med ham er Klopp. I et intervju med Sky Sports, etter å ha tapt mot Everton, avviste han raskt spekulasjoner om at Thiago-signeringen har gjort Liverpool svake:

– Han kom til klubben sent, noe som er tilfellet ved enkelte signeringer. Deretter fikk han korona, ble skadet og måtte tilpasse seg et nytt lag – et lag som ikke akkurat fløy høyt uten problemer.

– Vi har måttet endre på laget stort sett hver tredje dag, og vi har måttet gjøre endringer i forsvaret. Det er veldig uheldig for Thiago. Alle trenger tid til å tilpasse seg. Thiago kan selvsagt spille bedre, men det kan vi alle. Det er det ingen som helst tvil om.

Det er en bjørnetjeneste å dømme ham etter så få kamper. Han trenger tid til å tilpasse seg det nye systemet han spiller i, og han fortjener i det minste å spille på et lag som bruker hans styrker og har riktige spillere i posisjonene rundt ham.

Først da vil vi se hvilken spiller Thiago Alcantara faktisk er.

Oversatt av Shayan Jalilian

Laportas enorme oppgave

Jeg får en déjà vu-følelse. Vi har vært her før. Det var forventet at Joan Laporta ville vinne presidentvalget i Barcelona, og det tar oss tilbake til starten av 2000-årene. Det høres ut som et gammelt valg.

Den gang – akkurat som nå – handlet det meste om lederens personlighet og ikke nødvendigvis prosjektet. Det var en motsetning mellom medlemmenes sentimentalitet og klubbens brutale økonomiske realitet. Det var bare en og annen som turte å påpeke at deler av klubben risikerte å bli solgt dersom prosjektet mislyktes og ting ikke gikk som man ønsket.

Det er imidlertid en stor forskjell: Den gang var krisen i klubben tung, men denne gangen er ting verre. Mye, mye verre.

Laporta har returnert til Barcelona, og valget vant han med god margin. Realiteten er at klubben er på et konstant søk etter å bli best av de beste, men økonomisk inkompetanse og påstått svindel har fått klubben til å befinne seg i et eneste stort rot.

Det er ikke Laportas feil, og han har ikke sagt noe som de to andre mislykkede kandidatene (Victor Font og Toni Freixa) ikke har gjort. Som kapteiner av Titanic, har de alle bedt bandet om å spille høyere for å skjule skrikene mens skipet stadig synker nærmere avgrunnen. Den eneste forskjellen er bare melodien de har bedt bandet om å spille.

Barcelonas dilemma er skremmende enkelt. Det har etter hvert blitt en lang liste over kreditorer, som enten ønsker å få pengene sine tilbake eller i det minste å få noe igjen for pengene. Samtidig må klubben leve opp til «mes que un club», som på norsk kan oversettes til «mer enn en klubb». Klubben kan ikke være leketøyet til rike menn, men må heller bli den dyrebare besittelsen til medlemmene.

Det er uansett sånn det fungerer i teorien, men virkeligheten er selvsagt en helt annen. Ingen av de tre kandidatene hadde faktisk noen reelle forslag til hvordan klubben kunne bevare sin identitet, eller å be kreditorene om å strekke seg litt lenger. Barcelona har fram til nå holdt hodet over vannet, men situasjonen er i ferd med å nå bristepunktet.

Dette må Laporta ta tak i.

Med mindre klubben ønsker å selge «familiens sølv» til de som ønsker en del av Barcelona, vil klubbens framtid avhenge av avgjørelsene til bankene og fondene som eier gjelden.

Tallene er oppsiktsvekkende. Barcelona har en gjeld på en milliard euro, noe som tilsvarer rundt elleve milliarder kroner. 750 millioner euro er den kortsiktige gjelden klubben må betale. Det haster.

Hva vil kravene deres være når det skal forhandles om gjelden? Det vil vi sannsynligvis aldri vite.

Den store skurken i dette stykket har hele tiden vært tidligere president Josep Maria Bartomeu. Han er heldigvis dumpet i søppelkassen, og han tar med seg påstått korrupsjon av enkeltpersoner, kreativ regnskapsføring og misbruk av midler. Han ansatte et selskap, I3Ventures, til å forbedre hans rykte på sosiale medier, samtidig som at hans motstandere ble svekket.

Da snakker vi om folk som Laporta, Victor Font, Lionel Messi, Gerard Pique og til og med kona til Messi…

Han gjorde dette ved å sørge for at alle frigitte betalinger ville være under 200 000 euro trygg, da han visste at alt under dette ikke ville bli underlagt en umiddelbar revisjon. Og da revisorene løftet øyenbrynene over det, ble alt effektivt slått ned og stilnet.

Påstandene er at han gjorde dette av en enkel grunn: Han kunne, og det var ikke hans egne penger, men klubbens. Bartomeu og noen av hans tidligere kolleger «hjelper politiet» nå med deres henvendelser. Følg med.

Men foreløpig vet Laporta at han står overfor en enorm oppgave. For at Barcelona skal overleve, må de ha en forretningsplan med de dyktigste menneskene i ulike roller. I realiteten må det være sånn at hvis klubben taper penger, må det være av ansattes egne lommer.

For øyeblikket må de tilby garantier på rundt 120 millioner euro. Hvis regnskapet ikke er riktig ved slutten av mandatet, er det likevel ikke deres personlige penger, men klubbens penger man snakker om.

Mateu Alemany vil etter all sannsynlighet bli klubbens nye administrerende direktør. Han er en av de beste i Spania, og har tidligere vært president i Mallorca og generaldirektør i Valencia.

Mye har blitt sagt om framtiden til nåværende trener Ronald Koeman. Den gode nyheten for nederlenderen er at Laporta liker ham, og det kan godt være at han velger å la Koeman fortsette. Den dårlige nyheten er at Laporta også har sansen for Julian Nagelsmann, og den tyske måten å se fotball på.

Så har vi Lionel Messi da. Han stemte for første gang, noe som må være godt nytt for de trofaste Barcelona-supporterne. Det viser hans engasjement for klubben i det som er en tøff tid.

Laporta, her fra signeringen av Thierry Henry i 2007.

Men det er langt fra det samme som at han har bestemt seg for å bli. Nå må hans team sette seg ned med Laporta for å lytte til prosjektet hans. Så får vi se om hans løfter om å gjøre klubben konkurransedyktig innen sesongslutt blir oppfylt.

Først da vil Messi ta en avgjørelse.

For to måneder siden så det ut som at hans tid på Camp Nou nærmet seg slutten. Det vi er i ferd med å se nå, er at Manchester City har forstått at Messi virker mer fornøyd i Barcelona og at Paris Saint-Germain gjør alt de kan for å beholde Neymar og Mbappé. Det vil nærmest utelukke sjansen for å hente Messi.

Kombinert med Laportas utnevnelse, kan dette gi Barcelona-supporterne et håp for framtiden, grunner til å være munter og få fram minnene om en fantastisk fortid. Det er håp om at det nye presidentteamet kan få Barcelona til å bade i glitter igjen.

Realistisk sett kommer det nok til å ta lang tid før Barcelona-organisasjonen er tilbake på øverste hylle. Spesielt når det gjelder å konkurrere med andre lag på overgangsmarkedet.

Det er planer om å selge franskmennene Griezmann, Dembélé, Lenglet og Umtiti. Klubben håper å få inn 200 millioner euro, som deretter kan brukes til å hente inn en rekke spillere til å spille sammen med alle de unge talentene som er der.

Så er spørsmålet om planene lykkes. I disse usikre tider er det ingen garantier for at klubber blar opp så store summer for spillere. Men hvis det skjer, vil det lette litt på lønnsutgiftene i klubben.

Fest setebeltene; dette blir en humpete reise.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Pochettino og PSG på riktig spor

Det er avgjørende å avgi et godt førsteinntrykk.

Historien skal ha det til at Claudio Ranieri i sin første dag som Chelsea-trener ba Marcel Desailly om å oversette ordene hans til spillerne, fordi han ikke kunne prate engelsk.

Dårlig trekk!

Han ba Desailly fortelle dem at han var kommet for å endre dynamikken i laget, gi spillerne en hjelpende hånd og at hans dør alltid var åpen. Han hadde til og med tatt med seg et glass champagne for en god framtid.

Desailly smilte til de andre spillerne og ba dem om å virke interessert, smile og late som at det den nye treneren sa var betydningsfullt. Ranieri smilte fra øre til øre da treningen fortsatte, og trodde at han hadde nådd målet sitt.

Men sannheten var en annen. Han hadde klart å miste garderoben, før han knapt hadde rukket å sette sine føtter i den.

Mauricio Pochettino og hans betrodde team ser derimot ut til å ha landet med begge bein i Paris Saint-Germain. Alle som så matchvinner-feiringa til Neymar da han avgjorde Champions Trophy-finalen, kunne se at den var improvisert og uventet. Det var en sann glede som kom ut.

Pochettino har nok en gang klart å gjøre det han kan best. Han har gjort ting på en måte som han alltid gjør ved å utføre tre viktige handlinger:

1) Få kontroll og etablere en stamme i laget.

2) La alle vite at han er der for å hjelpe.

3) Ikke døm noe eller noen på forhånd, og ta avgjørelser basert på det han ser, og ikke basert på det han har hørt tidligere.

Det er selvsagt langt vanskeligere å gjøre enn det høres ut som. Spesielt når det kommer til å håndtere en så kompleks karakter som Neymar. Tidligere PSG-trener Unai Emery fortalte Neymar i en omfattende samtale at ingen kunne fortelle ham hva han kunne gjøre eller ikke. Thomas Tuchel valgte en annen tilnærming og fortalte Neymar at han måtte lytte.

Tuchel valgte å fokusere på kollektivet, og ikke nødvendigvis det individuelle. Pochettino har valgt en mer tilbaketrukken tilnærming, noe som ser ut til å ha blitt tatt imot med åpne armer av spillerne.

Det hjelper selvsagt å vinne. Når du lærer deg å sykle for første gang, så klarer du ikke å fatte at det var så vanskelig. Det samme gjelder den tittelen Pochettino omsider vant i sin karriere med PSG. Helt sikkert den første av mange, og en tittel som har fjernet en stor vekt fra hans skuldre.

Den neste tiden vil store tester komme for den franske giganten. Laget er for øyeblikket ett poeng bak serieleder i Ligue 1 Lille. 10. mars er det også duket for returoppgjøret mot Barcelona i Champions League.

Mange ting ligger til rette for at Pochettino skal kunne skape en riktig atmosfære i garderoben. Selv om det er bra nivå på det franske språket, er det spansk som blir mest brukt i garderoben. Innflytelsesrike spillere som Ángel di Maria, Ander Herrera, Sergio Rico, Juan Bernat og Pablo Sarabia snakker alle spansk og bidrar til et positivt miljø i garderoben.

Pochettino har også hatt den luksusen av å komme til et samlet lag. Forrige sesong tapte de første oppgjør i åttedelsfinalen mot Borussia Dortmund. Da valgte spillerne å samle seg for å ta en middag på Marco Verattis restaurant – ikke så langt unna Champs-Elysees. Det skapte en plattform som gjorde at de tok seg hele veien til en finale i turneringen.

Noen mørke skyer er det likevel. 17 spillere i troppen har testet positivt for korona, og det er ikke alle som er friske enda. Legg til ti skader, hvorav fem er på spillere som normalt ville startet, så vil du se noen problemer. Pochettinos hovedmål vil den neste tiden være å gi spillerne et godt fysisk grunnlag.

Det er mange som har forsøkt å analysere argentinerens metoder, men de fleste har kommet til kort. De må søke andre steder og grave dypere for å forstå hvordan hans lag presser mer, løper mer og er mer motiverte enn tidligere. Rom for forbedring er det også fortsatt.

Tidligere har Pochettino hatt mange samtaler – blant andre med den legendariske treneren Marcelo Bielsa – for å forstå spillernes utvikling. Han merket seg at i disse dager har samtlige spillere et større fokus på sine mobiltelefoner før en trening, enn på jobben de har foran seg. Når treningsøkten er ferdig, er ikke fokuset på prestasjonene på trening, men på å komme seg raskest mulig tilbake til mobiltelefonene.

Den eneste løsningen er å lære dem å forstå deres jobb på en annen måte. De må gjenoppdage noen av ingrediensene mange av dem har mistet på veien til stjernestatus.

I Tottenham-perioden var det en selvfølge for Pochettino å se kampene de yngre spillerne på akademiet spilte. Han kunne se at de spilte med den samme gleden og entusiasmen som den gutten som spilte for 40 år siden.

I dag er det mange som ofrer den gleden for berømmelse og penger. Den argentinske forfatteren Jose Narosky snakket ikke nødvendigvis om fotball, men sa at «den som bytter glede for penger, kan ikke bytte penger mot glede».

Pochettino kommer fra en tid der de eneste menneskene man lyttet til var foreldre og trenere. I dag er det mange som tilbyr råd, fristelser og andre ting til spillere som Mbappé og Neymar. De tilbys ting som er langt mer enn det majoriteten av andre mennesker kan drømme om.

Så i en verden hvor materialistiske verdier settes mest pris på, hvordan kan du innstille gode, gamle verdier i spillerne? Vel, kanskje ved å gi en klem – slik man kunne gjøre før Covid-tiden. Eller ved å lytte, stille spørsmål og sette seg inn i spillernes tanker og behov.

Hvis man den neste tiden får se et PSG-lag som konstant presser, spiller kamper med stor glede og gjør alt de kan for å hjelpe sine lagkamerater, vil vi se at Pochettino og PSG er på riktig spor.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Eden Hazards skademareritt

Den høyeste prisen som noensinne er betalt for et stykke glass er 2.646.650 millioner euro for en romersk glasslampe. Den hadde eksistert i 1.700 år før den ble kjøpt via telefon på auksjon i juli 2004.

15 år senere investere Real Madrid 120 millioner euro, pluss 20 millioner euro i variabler for noe langt større, eller i dette tilfellet langt skjørere: Den belgiske superstjernen Eden Hazard.

Nå som spilleren står overfor enda en god periode på sidelinjen har den ekstremt krevende Madrid-pressen vært raskt ute med å uttrykke deres følelser overfor belgieren. De sier at Hazard er «laget av glass».

Før den hittil siste skaden, har Eden Hazard hatt flere skader (10) enn mål (4) i den spanske hovedstaden. I skrivende stund har han gått glipp av 45 kamper, og med den skaden han nå har pådratt seg vil det antallet nå opp mot 50. Han har bare spilt 35 kamper for Real Madrid etter overgangen fra Chelsea i 2019.

I Chelsea mistet han bare 20 kamper i løpet av syv sesonger.

Eden Hazards Real Madrid-karriere startet dårlig og har bare blitt verre. Han ankom klubben i 2019 med en hamstringskade som gjorde at han mistet sesongens tre første kamper. Han hadde ikke engang rukket å sette sine bein på banen før han ble skadet.

Siden har det utviklet seg til å bli en deprimerende katalog av den ene skaden etter den andre. I november testet han positivt for korona, men ellers er det stort sett muskelskader som har plaget ham.

Det kan nok ikke være noe trøst for ham, men han er i det minste i godt selskap sammen med mange andre superstjerner, som har kommet til klubben og fått den uønskede tittelen «futbolistas de cristal» – spillere laget av glass.

Han har allerede blitt sammenlignet med Gareth Bale, som hadde så mange som 23 skader i løpet av sine syv sesonger i klubben. Waliseren hadde i det minste mange viktige bidrag, spesielt i Champions League-finalene i Lisboa og Kiev.

Den brasilianske sensasjonen Kaka er et annet eksempel. Han kom til klubben to år etter at han vant Gullballen, og brukte mer tid i behandlingsrommet enn på banen.

Og hvis du tror Hazard har det tøft, så ha Jonathan Woodgate i dine tanker. Engelskmannen spilte så lite som 14 kamper i Real Madrid fra 2004 til 2007, og i hans første sesong i klubben spilte han ikke en eneste kamp. Da han omsider fikk sin debut 22. september 2005, klarte han å score et selvmål mot Athletic Club og ble senere utvist i samme kamp.

Men hvor mange av problemene til Hazard skyldes egentlig det mentale?

Tidligere i 2015/16-sesongen da Jose Mourinho var Chelsea-trener, ble Eden Hazard kåret til sesongens spiller i Premier League. Han ble av mange – inkludert Mourinho – betraktet som en spiller som hadde potensialet til å nå opp til Ronaldo- og Messi-nivå. Chelsea-sjefen presset belgieren til å heve spillet sitt for å kunne hamle opp med de aller beste.

Han hadde det tekniske og taktiske på plass, men det gjenstod å se om han hadde den riktige mentaliteten som krevdes for å kunne spise middag på det eksklusive bordet til Cristiano og Leo.

Og ganske raskt ble det krystallklart for Mourinho at spilleren ikke hadde den nødvendige mentaliteten som krevdes for å heve spillet sitt opp til deres nivå. Hans effektivitet som spiller ble redusert av presset.

Mourinho forstod raskt at kantspilleren måtte være avslappet, glad og spille uten press dersom han skulle være på sitt beste. Han trakk seg tilbake, og da fikk han igjen se den beste utgaven av Hazard.

Det samme skjønte Antonio Conte, som fant ut at han ikke måtte legge for mye press på Hazard dersom han ville oppnå kortsiktige mål. Belgias reise til semifinalen i 2018-VM, og Chelseas Europa League-triumf hvor han var helt fantastisk i finalen, er gode eksempler på det.

De som kjenner ham best, sier at han er en spiller for visse øyeblikk og ikke en som er god i samtlige 90 minutter. Han mangler den mentale styrken for å prestere stabilt, og er en spiller som liker å nyte livet. Han liker å føle seg avslappet, og ikke være under press til å levere som de aller beste.

Og det var akkurat på grunn av det manglende ønsket om å være leder, kaptein og ta innover seg taktiske instrukser, som gjorde at forholdet hans til Maurizio Sarri i Chelsea surnet.

I Real Madrid har han endret mange av rutinene sine. Han trener mye styrke, samt kjerne- og balanseøvelser – noe han nesten aldri gjorde i Chelsea. Det er hans tidligere kosthold og mentale skjørhet som har gjort at han er så sårbar for skader.

Det er også greit å legge til det faktum at han aldri har bært et rykte som stjerne med komfort, og at han av sine kritikere kalles en «bra vær-spiller». En spiller som skinner når sola skinner, men som forsvinner når regnet kommer og problemene dukker opp.

Det belgiske landslagets legeteam er overbeviste om at skadene hans skyldes en mental skjørhet og ikke fysiske problemer.

De mener at Real Madrid har vært for raske med å få ham tilbake på banen fra skader. Han har vært i klubben i halvannet år, men har aldri hatt en ordentlig oppkjøringsperiode. Han mangler den nødvendige rytmen, og er ikke i en situasjon der ting er som normalt for ham.

De mener at Real Madrid må trykke på «nullstill-knappen», og at han trenger en fersk start med en full oppkjøring.

Og det er mer: Eden Hazard har ingen personlig trener, noe mange andre fotballspillere har. Han er også for opptatt med å tilfredsstille alle andre, og per dags dato er det ikke til nytte for noen – inkludert ham selv.

Fremdeles er heller ikke konsekvensene av å ha fått korona i november kjent. Noen har beregnet at medium- til langtidseffektene av sykdommen kan føre til flere skader.

Eden Hazard er lykkelig i Madrid. Han har integrert seg i landet og liker livsstilen. Shakespeare sa en gang at «urolig er et hode som bærer en krone». Hvis Real Madrid kan finne ut av av Hazards hovedstyrker og begrensninger, er det ingen grunn til at han ikke skal få en lang og fruktbar karriere på Santiago Bernabéu.

Men først må han bli frisk.

Oversatt av Shayan Jalilian

El Mundo-avsløringen – Det skitne spillet i Messi-kulissene

Den spanske avisen El Mundo har avslørt alle detaljene i Lionel Messis kontrakt med Barcelona, noe som minner om det gamle jødiske ordtaket «en halv sannhet er en hel løgn».

Der Spiegel publiserte for mer enn tre år siden noen av detaljene i kontrakten Messi undertegnet med Barcelona i 2017. Men det El Mundo har klart, er å få tak i den fulle kontrakten, og det skal de gratuleres for.

Måten de har brukt det på, er en annen sak. Avisen er basert i Madrid og knyttet til høyreorienterte politikere. De benyttet informasjonen sin til å begå et karakterdrap på argentineren. Med overskriften «Den faraoniske kontrakten som får Barcelona til å gå konkurs», hevder de altså at det er Messis kontrakt som har sørget for at Barcelona er i en stor økonomisk krise.

Det er selvfølgelig ikke sant, selv om Messi er fullstendig klar over det Winston Churchill en gang sa om at «en løgn sprer seg over halve verden, før sannheten har rukket å få buksene på».

Så hva er egentlig sannheten her?

La oss se på konteksten. I 2016 hadde både klubben og spilleren blitt enige om å forlenge kontrakten, men samtalene ble ikke sluttført før i 2017 – rett etter at Neymar hadde dratt til Paris Saint-Germain. Lionel Messi hadde en utkjøpsklausul på 400 millioner euro, og Barcelona-ledelsen fryktet at den summen ikke var nok til å skremme vekk lag som Manchester City og Paris Saint-Germain. Josep Maria Bartomeu ønsket ikke å miste argentineren mens han var sjef for klubben, så hvorfor ikke gi ham en kontrakt som strekte seg til det neste presidentvalget? Messi, som var 30 år på det tidspunktet, la til en klausul i kontrakten som ga ham en mulighet til å forlate klubben hver sommer. Bartomeu presset på for at klausulen bare skulle gjelde for lag som ikke spilte i Europa, men det lot seg ikke gjøre.

Ifølge tallene som El Mundo viser (de er ikke blitt avkreftet av noen, siden de har tilgang til kontrakten. Mer om det senere), ville Messi mottatt 555 millioner euro over fire år, men bare dersom alle tilleggsklausulene ble utløst. Han har tjent 511 millioner i perioden 2017 til 2021, noe som tilsier 127,75 millioner euro brutto i året. Så kan man legge til en forlengelsesbonus på 115 millioner, i tillegg til 77 millioner i lojalitetsbonus, fordelt på to betalinger. Barcelona skylder for øvrig spilleren 63,5 millioner, som de ennå ikke har betalt ham.

Avisen har valgt å skylde på Messi, når det er ledelsen som har gjort dårlige valg. De har til stadighet forlenget kontrakter til spillere med en sum som er langt over deres markedsverdier, samtidig som at de ikke har hatt kontroll på inntektene. Lionel Messi har brakt klubben minst 800 millioner euro i inntekter de siste fire årene – det er det ingen som nevner. Det er en sum som det er vanskelig å regne på, men klubben har kalkulert med at de tjener mer når de har ham på laget. Det gjelder inntekter fra billetter, butikker, sponsorer, museer (det mest besøkte i Katalonia) og TV-rettigheter. Når laget er på pre-season-turer tjener de 20 priosent mer når han spiller, og over halvparten av draktene som selges er med navnet Messi bakpå.

Realiteten i Messi-avtalen er at hans lønn inntil nylig utgjorde omtrent 13,87 prosent av Barcelonas budsjett på 1000 millioner euro. I dagens klima generer Messi ene og alene en inntekt for Barcelona som er langt over den prosentandelen.

Messi har kanskje kostet klubben rundt 384 millioner euro, men det er verdt å huske på at spillere som Griezmann, Coutinho og Démbéle har kostet katalanerne rundt 440 millioner euro som følge av dårlig ledelse. Det er spillere som ikke har bidratt noe som helst både på og utenfor banen.

Argentinerens avtale gjør ham kanskje til den best betalte idrettsutøveren i verden, men jeg har ikke hørt om en pistol som rettes mot hodet til daværende Barcelona-president Josep Maria Bartomeu, som tross alt var der da kontrakten skulle signeres.

I de 104 årene før Messi kom til klubben, hadde Barcelona vunnet 16 LaLiga-titler, en Champions League-tittel og null klubb-VM. Etter at argentineren kom til klubben, har Barcelona vunnet LaLiga ti ganger, Champions League fire ganger og klubb-VM tre ganger.

Det som er mest uhyggelig med denne saken, er de som står bak den.

Ingen kan være uenig i at Barcelona er i store problemer, men El Mundo og Madrid vet utmerket godt hva de driver med. De fjerner fokuset fra det som skjer på Santiago Bernabéu, der Real Madrid, som meldt av Diario Sport, har en samlet gjeld på hele 901 millioner euro og en nettogjeld på 355 millioner euro. De vet også at når alle nå snakker om Messis kontrakt, er det ikke så mange som kommer til å snakke om at Zidanes menn ligger ti poeng bak serieleder Atlético Madrid, eller at de ikke har klart å skrape sammen ett eneste poeng på hjemmebane mot lag som Cadiz, Alavés og Levante.

De vil selvsagt heller møte et Barcelona-lag uten Lionel Messi. Ved å legge nok press på Barcelona-kapteinen, håper de at han tar det enkleste valget og forlater klubben. Og hvilken anledning er vel bedre til å surne det allerede tøffe forholdet mellom spilleren og klubben, enn å dra fordel av den alvorlige økonomiske krisen til å klandre spilleren på urettferdig vis.

Men dette er min oppfatning av saken. Ingen vet hvem som har lekket denne informasjonen og hva hensikten med det er. Men det er i alle fall ikke noen som tenker godt om Messi og hans standing i klubben. Informasjonen om hans lønn og den sjalusien som råder på sosiale medier, er en dårlig måte å slå ham ned på. i USA ville trolig media og supportere hyllet det faktum at han er verdens best betalte idrettsutøver.

Presidentvalget står snart for tur, og i den anledning var kandidat Victor Font raskt ute med å ta avstand fra El Mundos avsløring.

«Lionel Messi fortjener hver eneste euro han får av Barcelona. Det er ikke han som har ødelagt Barcelona. Tvert imot. Han er den beste spilleren i fotballens historie, og vil vil ha ham her med oss for alltid».

De to andre kandidatene, Joan Laporta og Toni Freixa, sa lignende ting.

Det gjenstår å se om Messi blir i Barcelona eller ikke. Han er selv overbevist om at han ønsker å forlate klubben, men Laporta, som er favoritt til å vinne presidentvalget 7. mars, har tro på at han klarer å beholde Messi. Det som uansett er sikkert, er at hans avgjørelse kommer til å basere seg på mulighetene til å vinne flere trofeer med klubben. Det ser ikke særlig sannsynlig ut med tanke på de økonomiske problemene klubbene har.

Messi trakk seg da han hadde muligheten til å gå til rettssak mot Barcelona, men det er usannsynlig at han er like tilbakeholden overfor El Mundo. Advokatene jobber allerede med papirarbeidet, og det er mange som tror at lekkasjene kommer fra klubben. Kanskje er det noen fra det tidligere styret som har lekket kontrakten, for å rettferdiggjøre det faktum at klubben er på randen av konkurs.

Men det skulle de tenkt på da de øste ut store summer til spillere som ikke fortjente det, eller alle de pengene de har brukt på idiotiske overganger.

Messi er den best betalte spilleren i verden, fordi at han enkelt og greit er verdens beste spiller, og ifølge mange – inkludert meg selv – tidenes beste.

Oversatt av Shayan Jalilian

– Et feilaktig inntrykk har spredd seg om Ødegaard

Det er forståelig at Martin Ødegaard har bestemt seg for å få fart på karrieren sin under Mikel Artetas vinger i Arsenal. Men for Zinedine Zidanes Real Madrid er dette nok en skuffende dag.

Nordmannen kom tilbake til Real Madrid etter at laget ble slått ut av Manchester City i Champions League. Det var Zidanes ønske å få 22-åringen tilbake til Madrid, og Ødegaard hadde nok forventet seg mer tillit av franskmannen enn det han har fått.

Det har dessverre ikke blitt som han hadde håpet. Ødegaard startet de to første kampene i LaLiga, men i de seks siste kampene etter at han kom tilbake fra en muskelskade har han bare spilt fem minutter.

Det er et feilaktig inntrykk som har spredd seg om at Ødegaard har gitt opp for tidlig. Tidligere direktør og spiller i Real Madrid, Jorge Valdano, skriver i sin spalte i avisen El Pais at Ødegaard ikke har den nødvendige mentaliteten som skal til for å lykkes i Real Madrid.

Realiteten er selvfølgelig en helt annen. Sannheten er at han ønsket å bli i Real Sociedad i to sesonger. Han hadde vist talentet sitt i La Real og baskerne hadde elsket å beholde ham i enda en sesong. Da han ble kalt tilbake til Real Madrid, trodde han nok at han ville få en umiddelbar rolle på laget.

Tar man med i betraktningen Zidanes «track record» med noen av de yngre spillerne han har tilgjengelig – noe han fortsatt holder på med – er det tydelig at dersom Ødegaard skal utvikle seg som han selv vil, i hvert fall med dagens ledelse, er ikke Real Madrid det beste stedet for ham.

SE: B-laget – Ødegaard spesial i San Sebastian

Før i tiden hadde Zidane alltid en plan A og en plan B. Det var slik han vant ligaen i 2017, og det var slik han vant tre Mesterliga-titler. Hans reserveplan den gangen gikk imidlertid ikke ut på å bruke unggutter, men snarere en rekke etablerte, rutinerte spillere. Spillere som Alvaro Morata, James Rodriguez, Kovacic, Lucas Vazquez, kanskje med unntak av den unge Marco Asensio, som allerede hadde demonstrert at han hadde et veldig stort talent.

Da han returnerte til sin andre periode i klubben, var briefen Ødegaard mottak at klubben sto foran en re-sirkulering av det som raskt var i ferd med å bli en aldrende tropp. Målet var å transformere den til en stall som kombinerte yngre stjerner med erfarne spillere som sammen skulle ta klubben fremover.

Zidane har ikke utført noe av dette, i beste fall i veldig liten grad.

Tidligere Liverpool-kaptein Alan Hansen, nå fotballekspert, uttalte en gang de berømte ordene «you can’t win anything with kids», kort tid før Sir Alex Fergusons Class of 92 gikk hen og vant omtrent alt som var å vinne.

Hansen ble latterliggjort, urettferdig i mine øyne, fordi det han sa, kanskje bortsett fra ett ord, var helt korrekt. Det han mente å si, var at de ikke kunne vinne noe bare med «kids». Fordi laget som faktisk var godt forspent med en rekke yngre, talentfulle spillere, samtidig også inneholdt et utvalg av toppkvalitetsspillere som hjalp dem til å bli det storlaget de ble.

Det var denne modus operandi Real Madrid så etter i Zidane. Selv om slikt selvsagt tar tid, krever tålmodighet og en liten grad av planlegging, i tillegg til forståelsen av at for å bevege seg fremover, må man noen ganger gå til siden, kanskje til og med et steg tilbake.

Zidanes fokus er på her og nå, og som en konsekvens vil han alltid ty til veteranene når han er i en form for knipe. Typer som Modric, Casemiro, Benzema, Kroos, Carvajal og resten av kavaleriet rir inn for å fikse problemet, de store gutta ankommer festen for å ordne opp i problemene og sikre gjeninnføringen av normal drift.

Noe som er greit på kort sikt, selv om konsekvensen for klubben blir at en klubb som Alaves fint kan slås, uten at man på lengre sikt blir særlig oppmuntret av det. Konsekvensen av hans politikk blir at man, bortsett fra den gamle garde som er prøvd og testet, ender opp med en rekke toppspillere som enten er solgt (Sergio Reguilon til Spurs, Achraf Hakimi til Inter); spillere som er leid ut, som Dani Ceballos (Arsenal), Luka Jovic (Eintract Frankfurt), Brahim Diaz (AC Milan), eller spillere som fortsatt er der, men som rett ut står på stedet hvil (Valverde, Alvaro Odriozola, Rodrygo, Mariano Diaz og Vinícius Jnr.) fordi en manager er langt mer interessert i kortsiktige løsninger, enn han er på medium- til langtidsplaner og -løsninger.

Nå kan man føye Ødegaards navn til listen over spillere som er på utlån. Martin Ødegaard, akkurat som et hvert annet fantastisk talent som for tiden oppholder seg på Santiago Bernabeu, kan tilgis for å tenke at hans utvikling ikke er i nærheten av toppen av Zidanes prioriteringer i Madrid om dagen, derav også hans sterke ønske om å søke lykken andre steder.

Hans reaksjon er typisk for enhver talentfull 22-åring som lukter at han under det nåværende regimet ser mot seks nye måneder uten å få sjansene han selv føler han fortjener.

En som hadde vært bedre rustet til å utføre jobben Zidane nå ikke gjør, ville ha vært Santiago Solari. Han så dette komme da han ble vitne til det gradvise forfallet til tidligere storspillere som Isco og Marcelo, og i stedet stolte på spillere som Reguilon, Valverde eller Vinícius i løpet av sin korte karriere som hovedtrener.

Min forståelse av situasjonen er at Real Sociedad trodde de hadde en god sjanse til å hente Ødegaard tilbake til San Sebastian, men at det ikke passet Real Madrid særlig godt, ettersom de ser La Real som rivaler om en topp fire-plassering. Så tok Mikel Arteta telefonen som overbeviste Ødegaard om at Arsenal var rett stoppested for ham.

Hvis han er kommet til den konklusjonen, er det ganske åpenbart at han i den samtalen med Arteta ble fortalt at han vil få spilletid i klubben, og at han samtidig vil få mye ansvar i hendene på Emirates.

Emile Smith Rowe, som for øyeblikket er Arsenals kreative kraft i troppen, er ut og inn på grunn av skader. Uansett er han nok fortsatt for ung, selv om han nesten garantert er en fremtidig Arsenal-stjerne. For to måneder siden vurderte klubben faktisk å sende ham ut på lån for å sikre at han fortsatte sin utvikling.

Nå vil nok Ødegaard bli sett på som en import med en større garanti for kvalitet i leveringen. Arsenal vet at det ikke er noen klausul i kontrakten om kjøp, men de vil garantert føle at de er i pole position hvis Real Madrid bestemmer seg for å leie ham ut én sesong til.

Men det blir for fremtiden å avgjøre. Akkurat nå er mitt inntrykk at Zidane ikke er i Madrid neste sesong. Frem til da vil han fortsette å rotere troppen så mye som han kan, fullt klar over den utmattende sesongen alle klubber må takle. Zidane har gjort som han ble bedt om, en klubblegende som har vunnet trofeer, selv om den andre delen av hans tid som manager i klubben – ligagullet i fjor er et hederlig unntak – ikke har vært like suksessfull. Nå ser det ut til at en ny, ledende kraft trengs – hvis de kan finne den rette personen.

Det valget vil utvilsomt påvirke Ødegaards fremtid.


– Hvem skal ordne opp i dette rotet?

Hvis Barcelonas sjokkerende 2-3-tap i den spanske supercupen forteller oss noe, så er det at i fotball og livet, kan ting alltid bli verre selv om det står dårlig til fra før av.

Selv om denne turneringen ikke er det som står høyest i kurs over titler Barcelona kan vinne denne sesongen, så kan finaletapet vise seg å koste dyrt.

Lionel Messi ble for første gang i Barcelona-karrieren utvist, da han like før slutt slo Athletic Club-spiller Asier Villalibre i bakhodet. Det betyr at katalanerne nå må klare seg uten deres store talisman i de neste to til fire kampene.

Barcelona har vært i en lignende situasjon tidligere.

Denne sesongen tok de seg i det minste til finalen, etter at de slo Real Sociedad 3-2 på straffer, uten at Messi var på banen.

Men forrige sesong ble det exit i semifinalen av den spanske supercupen. Da var det Atlético Madrid som ble for sterke og slo Barcelona 3-2.

Fire dager senere valgte klubben å terminere Ernesto Valverdes kontrakt som Barcelona-trener. Spanjolen hadde vært i klubben i to og et halv år, men sannheten er at ledelsen aldri hadde klart å tilgi ham, etter at Liverpool på mirakuløst vis slo ut Barcelona til tross for å ha tapt første kamp 0-3 på Camp Nou. Under Valverde røk den katalanske klubben ut av Champions League to sesonger på rad.

13. januar 2020 ble Quique Setién utnevnt som klubbens nye hovedtrener. Han skrev under på en kontrakt frem til 30.juni 2022, men hans tid i klubben ble intet annet enn en katastrofe.

Tidligere pleide Copa del Rey å være en fin måte å flytte fokus vekk fra problemer på, men denne gangen var det annerledes. 6.februar sikret en sen Iñaki Williams-scoring mot Barcelona en plass i finalen for Athletic Club. For første gang siden 2010 skulle en Copa del Rey-finale bli spilt uten Barcelona.

Likevel var fortsatt katalanerne bare tre poeng bak tabelltopp, og hadde fremdeles alt å spille for i LaLiga. Hva i all verden kunne gå galt? Vel, ganske mye faktisk. Og i hovedsak det som skjedde utenfor banen.

Samme måned avdekket radiokanalen SER Catalunya en skandale som virkelig skulle sende sjokkbølger gjennom den katalanske hovedstaden. Kanalen hevdet at klubbpresident Josep Maria Bartomeu hadde inngått en kontrakt med selskapet 13 Ventures. Det er et selskap som har spesialisert seg på å påvirke folks meninger på sosiale medier. Bartomeu skal ha brukt dette selskapet til å styrke og beskytte omdømmet til Barcelona-styret, samtidig som at han førte en kampanje for å svekke en rekke klubblegender, deriblant Messi, Pique, Xavi, Puyol og Guardiola.

Styret nektet selvsagt for disse beskyldningene, men sannheten er at ingen virkelig trodde på det de sa. 13 Ventures-saken var begynnelsen på slutten for Bartomeu og hans styre.

Til tross for bråk, uro og press utenfor banen, dro Barcelona til Santiago Bernabéu i mars for å spille mot Real Madrid. Messi og gjengen var serieledere etter å ha vunnet fire kamper på rad, og var også ubeseiret på de syv siste El Clasico-kampene i LaLiga. Men det gikk ikke veien. Scoringer av Vinicius og Mariano sørget for at Real Madrid slo Barcelona for første gang på fire år. Barcelona responderte og vant mot Real Sociedad den påfølgende helgen. De var serieledere da sesongen ble satt på vent i tre måneder som følge av koronapandemien.

Barcelona hadde alt i sine egne hender da sesongen startet opp igjen, men endte opp med å kaste vekk LaLiga-trofeet. Alt så ut til å være i rute etter rutinemessige seire over Mallorca og Leganés, men 0-0 mot Sevilla sørget for at Real Madrid overtok tabelltoppen. Madrid-klubben plukket poeng jevnt og trutt, mens Barcelona tapte borte mot Celta Vigo og hjemme mot Atlético Madrid. Los Blancos trengte seier mot Villarreal i nest siste serierunde for å sikre gullet, og da Barcelona presterte å tape 1-2 hjemme mot Osasuna, var det som om de ga en gavepakke til Zidanes menn som til slutt vant ligaen.

Det så ut som at ting ikke kunne bli verre for stakkars Quique Setién, men…

De fikk bank i Champions League-kvartfinalen og ble knust hele 2-8 av Bayern München. Det ydmykende tapet fikk de tidligere nederlagene mot Roma og Liverpool til å se ut som seire. Det signaliserte slutten på en æra. Det ble et bunnpunkt i Barcelonas rike historie, og ringvirkningene av nederlaget skulle den neste tiden vise seg å bli store.

Lionel Messi bestemte seg for å sende et dokument, via den mye omtalte burofaxen, hvor han skrev at han ville forlate klubben etter sesongen. Argentineren formidlet først beskjeden muntlig, men klubben nektet rett og slett å la han dra. Han ble satt i en situasjon der han ikke hadde noe valg.

Argentineren hadde en klausul i kontrakten som tillot ham å forlate klubben gratis dersom han informerte om sin beslutning før 10.juni. Da han formaliserte ønsket sitt gjennom å sende et skriftlig dokument, ble han fortalt at fristen var ute og at klausulen ikke gjaldt.

Messi trodde åpenbart at han hadde mer tid med tanke på at sesongen først ble utsatt og deretter startet på nytt. Klubben nektet for dette. Messi kunne tatt saken videre til retten, men det ville ødelagt hans omdømme i klubben. Han valgte til slutt å fortsette i Barcelona, vel vitende om at han i januar ville stå fritt til å snakke med andre klubber om en gratisovergang.

Bartomeu og hans inkompetente styre kom dårlig ut av denne saken, og valgte til slutt å trekke seg før de uansett ville ha blitt tvunget til å gå av som følge av et mistillitsforslag.

Nå har vi endelig kommet til det punktet at en ny president skal velges.

Valget skulle egentlig ha blitt holdt 21. januar, men koronaviruset har forårsaket en utsettelse til mars. Det sies at det midlertidige styret, som ledes av Carles Tusquets, er glad for at valget har blitt utsatt. Det har åpnet opp for en mulighet slik at ulike scenarioer kan forberedes, og at de kan forlate klubben på best mulig vis.

Det gjenstår å se hva de endelige tallene vil vise, men dette er en klubb som har en gjeld på hele 100 millioner euro bare fra forrige sesong. Totalt sett – og mange vil si at dette er et optimistisk tall – har klubben en gjeld på rundt 900 millioner euro.

For å gi en god illustrasjon over situasjonen, så er det bare å se på signeringen av Eric Garcia. Barcelona må betale Manchester City fem millioner euro for å hente stopperen i januar, men har ikke noe annet valg enn å vente til sesongen er ferdig slik at han kan komme gratis. Barcelona har rett og slett ikke penger. De er fattige.

Så hvem er det egentlig som er i stand til å rydde opp i dette kaoset ved valget den 7. mars?

Presidentkandidaten som regnes som den største favoritten, er tidligere klubbpresident, advokat og politiker, Joan Laporta. En god måte å vurdere hvem som mest sannsynlig vil vinne, er ved å se på antall medlemmer som har signert kandidatens søknad. Laporta mottok 9625 underskrifter, mens 4431 valgte Victor Font og 2643 gikk for Toni Freixa. Det er disse tre som skal kjempe om å bli Barcelonas nye president.

Laporta (40 år på den tiden) tok over som Barcelona-president i 2003. Klubben var da i krise, men under hans ledelse endte de opp som et av tidenes beste lag. Han er nå blitt eldre og klokere.

Han har endret sin strategi som tidligere gikk ut på å være veldig snakkesalig og åpen. Men han har imidlertid ikke klart å dy seg, og satte nylig opp et banner på en bygning ikke så langt unna Santiago Bernabéu med teksten «ser frem til å se dere igjen». Laporta har dog ikke sagt så mye om hvem han ønsker som klubbens nye trener eller sportsdirektør.

Og hvem er det han egentlig kommer til å ta med seg for å ta ansvar over de avgjørende økonomiske beslutningene klubben må ta? Det kan se ut som at Jaume Giro vil få det ansvaret. Giro var tidligere direktør i Fundacio La Caixa, og er en mann med stor ekspertise på finans. Hans kunnskap kan bli viktig med tanke på å fjerne Barcelona fra det rotet de har havnet i.

Laporta har uansett en fantastisk CV og er en karismatisk type. Majoriteten av klubbens medlemmer husker han for de 12 titlene laget vant under hans presidentskap. Fire ganger vant Barcelona LaLiga, og to Champions League-titler fikk de også med seg. Og «The treble»-sesongen i 2008/2009 hvor de vant ligaen, cupen og Champions League i samme sesong, glemmes ikke.

Han er en sterk tilhenger av Cruyff-skolen, og er nok en som ikke ville vært fremmed for ideen om å hente tilbake Pep Guardiola. Men det er i hovedsak på grunn av den han er at folk vil stemme på ham, og ikke nødvendigvis på grunn av hans fotballfilosofi.

Vi får se hvilke planer han har for Ronald Koeman, men nederlenderens legendestatus i klubben kan være nok til at hans jobb er sikret – enn så lenge.

Folk som er tett på Laporta har også fortalt meg at han tror han kan overtale Messi til å bli i Barcelona. Vi får se.

Laportas nærmeste rival er Victor Font. Han er en gründer, og er administrerende direktør og styremedlem i Delta Partners. Hans slagord er «si al futur», som betyr «ja til fremtiden». Han får støtte av mange som håper at han kan forbedre klubbens sportslige og økonomiske situasjon.

Font har også et veldig nært forhold til Xavi Hernandez – mannen som av mange anses som den fremtidige Barcelona-treneren.

Han har allerede strukturert en plan. Toni Nadal, som er onkelen og den tidligere treneren til tennisstjernen Rafael Nadal, er en mann Font ønsker å ha med seg på laget. Ramon Cougat er en annen. Cougat er trolig Spanias mest kjente kirurg og har behandlet mange fotballspillere. Jordi Cruyff er også et navn som har poppet opp flere ganger, selv om han ikke har ønsket å uttale seg om klubbens politikk.

Fonts problem er at det ikke er nok folk som kjenner til ham. Han trenger mer tid til å nå ut til folket. Det som taler til hans fordel er at han har mange ideer, og ligner litt på 2003-utgaven av Laporta, bare at han ikke har den samme utstrålingen og personligheten. Men han har mange eksperter rundt seg, og det gjør opp for hans manglende karisma.

Under normale omstendigheter ville han vært et foretrukket valg, men dessverre er situasjonen i Barcelona så dårlig at de mest sannsynlig vil gå for et tryggere valg som Laporta.

Toni Freixa er den siste kandidaten, og representerer den gamle garden. Han hadde en tilknytning til Sandro Rosell og Bartomeu, og det gagner ikke akkurat hans kandidatur når situasjonen er som den er. Han har tidligere blitt beskyldt for å ha gjort ting av egen interesse da han var direktør, og representerer de gamle, kontroversielle presidentene i klubben.

Hans tale er at ingen er større enn klubben og at økonomien er viktigere enn hvem som er trener. Freixa følger læren om Nuñismo, som er oppkalt etter tidligere president Josep Lluís Núñez, og som går ut på at penger og økonomi er viktigere enn selve fotballen.

Det vil være sjokkerende om han vinner valget, men det som er sikkert, er at den som vinner valget har en stor jobb foran seg. Det er en såret klubb som trenger at noen tar tak.

Det vil bli en lang og humpete vei.

Oversatt av Shayan Jalilian

Antall visninger