Det tok Barcelona mer enn et århundre å etablere seg som laget mange mente var tidenes største klubb, og det har tatt dem mindre enn to og et halvt år å kaste vekk alt det arbeidet som er blitt lagt ned.

For la oss ikke moderere våre ord her; Barcelona er ødelagt. De hadde vært konkurs om de var et vanlig selskap. Mange mener at de ville vært konkurs om de ikke var det bankende hjertet i en region og en stor fotballinstitusjon.

Tallene er knusende.

Barcelona har en gjeld på 1,3 milliarder euro. Hvis man skriver det på denne måten, så virker det som at gjelden nesten er håndterbar. Så la meg skrive det annerledes; Barcelona har en gjeld på 1 300 000 000 euro. 700 millioner er kortsiktig gjeld som må betales nå eller i det nærmeste fremtid – med mindre den reforhandles.

Det er et totalt uforholdsmessig gjeldsnivå for en klubb som tidligere hadde en omsetning på rundt én milliard euro.

Barcelona har i tillegg til dette et aldrende stadion som må jobbes med, men det er ingen penger igjen til å gjøre det. Lånet de har tatt opp fra Goldman Sachs på 500 millioner euro er en midlertidlig løsning, men det dekker ikke alt.

Så hvordan kom vi til dette punktet?

Tilbake i 2015 vant Barcelona «The Treble» da de vant Champions League, LaLiga og Copa del Rey. Vi visste det ikke da, men den store triumfen til katalanerne skulle vise seg å bli starten på slutten for Barcelona.

De hadde oppnådd sin suksess mye takket være fantastiske talenter, men alderen hadde begynt å innhente dem. Istedenfor å ta farvel og takke dem for innsatsen, ble de belønnet med nye og dyre kontrakter.

Situasjonen ville vært annerledes for de største økonomiske hjernene på planeten, men for inkompetente Josep Maria Bartomeu og hans ubrukelige styre var det et marerittscenario.

I august 2017 rystet Neymar Barcelona da han skrev under for Paris Saint-Germain i en overgang verdt 222 millioner euro. Med lommene fulle av qatarske kontanter, tok Barcelona fatt på en av de verste shoppingturene i historien.

Selv om oppkjøringen til ny sesong var i gang, brukte Barcelona 295 millioner euro på Dembélé og Coutinho. Det skulle vise seg at ingen av dem levde opp til forventningene – av flere ulike årsaker.

To år senere, mens alarmklokkene for alvor ringte, fortsatte Barcelona å grave sitt eget hull. Griezmann ble signert for 120 millioner euro, og da noen i klubben ikke kunne forstå dette, leide ledelsen inn ett selskap for store penger som hadde som mål å ødelegge ryktet til store spillere for å vinne kampen i sosiale medier.

Da- og nåværende spillere som Messi og Pique, og klubblegender som Xavi, Puyol og Guardiola, ble angrepet av sin egen klubb. Presidentkandidatene Font og Laporta mottok også trusler på klubbens regning.

Nå var slutten virkelig nær. 28 måneder etter at klubben vant sitt siste Champions League-trofé, gikk klubben inn i en selvdestruktiv drift som det ikke lenger var en vei ut fra.

Høsten 2017 ble også Messis kontrakt forlenget. 74 millioner euro netto per år, en bonus på 115 millioner euro for å skrive under og ytterligere 78 millioner euro for å fullføre kontrakten. Dette er tall som skapte store kontroverser da de ble avslørt i den spanske avisen «El Mundo», men det er tall som er verdig verdens beste fotballspiller.

Det er nemlig en myte at det var kontrakten til Messi som fikk alt til å rakne. Han presterte alltid på et skyhøyt nivå på banen, samtidig som at Barcelona fikk inn store summer fra sine sponsorer – nettopp på grunn av Messi.

Barcelona tjente faktisk mer på Messi enn de betalte ham.

Alt smuldret opp rundt dem, det var en mangel på intern ansvarlighet, fullstendig feilbehandling av sesongkortinnehavernes penger og null evne til å håndtere motgang. Det daværende Barcelona-styret lukket sine øyner, tørket munnen, holdt seg for nesa og håpet på solfylte dager fremover.

Det de fikk var koronaviruset som var like lite velkommen som ankomsten av en sulten rev i et ulåst hønsehus.

Da en frustrert Messi så hva som var i ferd med å skje, prøvde han å bruke en klausul i kontrakten sin for å forlate klubben. Men Barcelona mente at fristen var ute, og at han enten måtte ta klubben til retten eller betale utkjøpsklausulen på 700 millioner euro for å få dra et annet sted.

Daværende president Bartomeu hadde lovet at Messi kunne dra om han ønsket det, men det skjedde ikke. Det som skjedde var at Barcelona forrådte den største spilleren som noensinne har spilt for dem.

Da han året senere forlot klubben, var det mot hans egen vilje. Den nye presidenten Laporta hadde lovet å beholde Messi i valgkampanjen, men det klarte han ikke. En kombinasjon av korona og økonomisk vanstyre gjorde at Barcelona brukte 110% av sine inntekter på spillerlønninger.

Så hvor er vi nå, og hva skjer i fremtiden?

Forrige overgangsvindu stod Barcelona overfor en krise da Pique ble den siste i rekken av mange forsvarsspillere som skadet seg. Eric Garcia skulle komme gratis etter sesongen, men Barcelona ønsket å hente ham i januar. Det var ingen problem for Manchester City, men da måtte Barcelona betale 3 millioner euro.

Det klarte ikke Barcelona. Katalanerne hadde ganske enkelt ikke nok penger til å gjøre det.

Akkurat nå drukner Barcelona i gjeld, overlever ved å hente spillere gratis og jobber iherdig med å kutte lønninger drastisk. Samtidig drømmer de om at en europeisk superliga skal fylle det dype hullet de har gravd.

Mange tror at frelse kan komme i form av å satse på ungdom. Spillere som Pedri og Ansu Fati (hvis han kommer tilbake fra skade) er et sterkt lys i en svak horisont. Barcelona kan få mye ut av å satse på sitt akademi, La Masia.

Noen tror at i blant kan en finanskrise og nødvendig trimming av lønnsstruktur fungere til fordel på lang sikt.

Andre hevder at selv om dette nesten helt sikkert er den verste krisen klubben noensinne har vært i, har Barcelona tidligere klart å overkomme kriser. Uansett hva som skjer, tror de at klubben aldri vil miste den enorme støtten.

Laporta har vært her før og klart å få ting til å bli bedre.

For tiden er det Koeman som er Barcelonas trener. En klubblegende som fikk drømmejobben sin, men som raskt fant ut at det var et marerittoppdrag. Det er ingen hemmelighet at Laporta ikke så på Koeman som sitt førstevalg.

Å gi ham sparken ville vært enkelt, men veldig dyrt. Det vil også være problematisk å erstatte ham.

Istedenfor å gi ham en tillitserklæring da han ble president, sa Laporta til Koeman at han trengte 15 dager for å innlede forhandlinger med andre trenere, og at Koeman kunne fortsette en sesong til hvis en annen ikke ble ansatt.

Koemans agent, Rob Jansen, oppsummerte det perfekt:

– Tenk deg: Jeg vil gifte meg med deg, men jeg er i tvil. Gi meg to uker til å finne en bedre partner. Hvis jeg ikke finner den rette partneren, så kan vi to gifte oss.

Koeman ser ut til å ha overlevd det slaget i ansiktet, men ryktene skal ha det til at han har fått nok. Han er etter alt å dømme lei av å bli vist manglende respekt, ikke verdsatt nok for de gode tingene han har gjort og lei av å bli fortalt en ting av Laporta privat, for så å høre noe annet ute i offentligheten.

Nok er nok, er ordet som kommer fra Koeman-leiren.

Lionel Messi forlater Barcelona etter å ha vært i klubben i over 20 år.

Selv når jeg skriver disse ordene, sliter jeg med å ta innover meg virkeligheten i situasjonen.

Messis avgang er et historisk øyeblikk for klubben. Det er slutten på en epoke for millioner av supportere som vokste opp med å se Messi ikledd en Barcelona-trøye, og deretter ble forelsket i det han og laget gjorde på banen. Nå ble de etter alle disse årene nødt til å vitne hans tårevåte avskjed med den katalanske klubben.

Det er slutten på en gyllen æra for spilleren som ble en del av Barcelona-akademiet i 2000. En spiller som til slutt endte opp med 778 kamper og 672 mål for klubben. Argentineren hjalp Barcelona til blant annet å vinne ti LaLiga-titler og fire Champions League-titler. Gullballen vant han hele seks ganger i løpet av sin tid i klubben.

På en følelsesladet avskjedspressekonferanse, tørket Messi sine tapre tårer med et lommetørkle overlevert til ham av kona Antonella, som satt på første rad sammen med deres tre barn. Messi talte til hele verden at han ikke hadde forventet at ting skulle ende på denne måten og at han ikke ønsket å forlate Barcelona.

For ett år siden var han frustrert over det han så på som mangel på ambisjoner, inkompetanse og dårlig ledelse av styret i klubben. Frustrasjonen hans ble til sinne da løgnene og bedragene til daværende klubbpresident Josep Maria Bartomeu førte til at argentineren stod igjen med to valg: saksøke Barcelona i retten for å få tillatelse til å forlate katalanerne gratis, eller å svelge sin stolthet og fortsette i klubben ut kontraktstiden.

Førstnevnte var aldri et alternativ. Messi ville aldri gå til rettssak mot Barcelona i en uverdig krangel som til slutt bare ville komme advokatene til gode. Så med ett år igjen av kontrakten og et kommende presidentvalg, visste han at tiden var på hans side. Det var hvert fall det han trodde.

Barcelona har kanskje blitt kvitt den ondartede tilstedeværelsen til Bartomeu og co., men deres arv etter inkompetent klubbledelse og de økonomiske konsekvensene av koronaviruset har tatt denne store klubben til randen av konkurs. Så kan du legge til at LaLiga insisterte på at Barcelona, som alle andre lag i Spania, måtte forholde seg til FFP-reglene. Dermed var Messis tragiske avgang fra den katalanske hovedstaden uungåelig.

Den 12. juli spiste han et måltid med klubbens nye president Joan Laporta. Der godtok han klubbens andre tilbud om en kontraktforlengelse: en lønnsreduksjon på 50%. Det var heller ingen forhandlinger – Messi godtok tilbudet med glede. Så da han kom tilbake fra ferie, trodde han at han skulle gjøre noe så enkelt som bare å skrive under.

Nå som han forlater klubben, gjør han det vel vitende om at han gjorde alt klubben ba ham om å gjøre. Men på en annen side er han ikke overbevist om at Barcelona gjorde alt de kunne for å beholde ham.

Det som av noen oppfattes som klubbens tilsynelatende uvillighet til å lete etter mulige løsninger, er en trist måte å sette to streker under karrieren til den argentinske superstjernen.

Den tunge gjelda ved siden av LaLigas lønnstak var der allerede før Laporta vant presidentvalget. Det er ikke noe nytt som har skjedd i mellomtiden. Men etter hvert som tiden gikk, ble det tydelig at regnskapet ikke stemte overens med det klubben trodde. Det ble rett og slett tydelig at Barcelona ikke hadde mulighet til å registrere hans kontrakt.

Og selv om mange føler at Barcelona som klubb burde ha gjort mer, ønsket de ikke å øke det som allerede er en stor og risikabel gjeld. Klubben kunne potensielt ha gått konkurs, så dermed var det slutten for Messi i Barcelona.

LaLiga-sjef Javier Tebas har på urettferdig vis blitt tildelt rollen som skurken i denne historien. Det er mange som på en absurd måte hevder at han burde gjort et unntak for Messi, siden han skaffer LaLiga seere og fans.

Tapet av Cristiano Ronaldo da han dro fra Real Madrid til Juventus og Serie A i 2018 var ille nok. Så gjenstår det å se hvordan Messis potensielle overgang til Paris Saint-Germain vil påvirke LaLigas merkevare. Det vil ikke ha noen umiddelbare konsekvenser da TV-avtalene allerede er signert. ESPN har for eksempel sikret seg rettighetene de neste åtte årene, og en ny avtale er også blitt undertegnet i India. Men LaLiga må på en aller annen måte markedsføre seg som en veldig konkurransedyktig liga, slik den var forrige sesong.

Laportas ord er at det er den tidligere administrasjonens katastrofale arv, som har sørget for at Barcelona går gjennom denne krisen. Men den brutale sannheten er at Laporta nå sannsynligvis alltid vil bli husket på som mannen som var president i klubben da Lionel Messi ble nødt til å forlate Barcelona.

Oversatt av Shayan Jalilian

Tilbake i 2004 var Villarreal i forhandlinger med Manchester United om en overgang for den uruguayanske spissen Diego Forlan. Overgangen var nærmest sluttført da klubbpresident Fernando Roig ba sin administrerende direktør, Jose Manuel Llaneza, om å få med en treningskamp mot Manchester United i Spania inkludert i avtalen.

United avslo det forslaget. De mente at de var en for stor klubb til å forplikte seg til en treningskamp i en liten by på østkysten av Spania. Roig vendte seg til Llaneza og sa: «Ikke bekymre deg. En dag blir de forpliktet til å komme hit, og da trenger vi ikke betale dem engang».

Villarreal slapp å vente lenge. Omtrent 13 måneder senere – i 2005/06-sesongen – møttes lagene i gruppespillet i Champions League. Det første av fire møter mellom disse to klubbene i Europa-sammenheng.

Det var verken første eller siste gang at milliardæren Roig skulle få rett. Han er en forretningsmann av rang, keramikkprodusent og medeier av den spanske matvareforhandleren Mercadona. Han er en visjonær som kjøpte klubben i 1997, og senere har han sagt følgende om klubbens tilstand:

«Klubben hadde en stor gjeld og spilte i 2. divisjon. Da jeg kom til Villarreal var Llaneza der … og en skrivemaskin … og supporterne. Det var ingen treningsbaner, og El Madrigal hadde en tilskuerkapasitet på 3000».

Ved å bruke sine kontakter i Sør-Amerika, klarte han å overtale toppspillere om å bruke Villarreal som springbrett i karrieren. Han hentet blant annet inn spillere som Diego Godin, Juan Riquelme, legenden Marcos Senna, Robert Pires og Diego Forlan. Alle disse trivdes i den lille byen i Spania.

Men hans største prestasjon er nok byggingen av klubbens akademi og sportssenter, som for øyeblikket er blant de beste i Europa. Han finansierte også oppgraderingen av det nye stadionet, som i dag heter Estadio de la Ceramica. Det er et toppmoderne stadion som ligner et kunstverk.

Roig har gått fra å ta over en liten klubb, til å nå ha det femte største budsjettet (€145m) i Spania. Villarreal har for eksempel et større budsjett enn Athletic Club (€120m) og Valencia (€103m). Det er bare Sevilla (€186m), Atlético Madrid (€253m), Barcelona (€383m) og Real Madrid (€468m) som har mer penger enn den gule ubåten.

Økonomiske midler, solid drevet og med en lojal supporterskare har Villarreal alt de måtte ønske seg – bortsett fra et stort trofé…

Roig har aldri vært redd for å ta kontroversielle beslutninger. Det var tidligere Villarreal-trener, Manuel Pellegrini, som en gang sa at «i Villarreal forventes det alltid at du skal levere gode resultater».

Ved å sparke Javi Calleja til fordel for Unai Emery, viste Roig hans intensjoner om at tiden er inne for å ta klubben ett steg videre. Klubben har vært i en semifinale i Champions League-tidligere, samt tre semifinaler i Europa League, men dette er første gang de har spilt seg fram til en finale.

Til tross for suksessen klubben har hatt, er det ingen tvil om at den store mangelen nå er et trofé. Det er den store elefanten i rommet.

Onsdag kveld får de en mulighet til å ta et trofé i Gdansk, Polen. Det er femte gang Villarreal og Manchester United møtes til dyst. United har selvsagt vært her før, og hvis de vinner er de opp i 67 trofeer totalt.

Hvis tidligere møter mellom disse to lagene telles, så kan vi kanskje ikke forvente oss en klassiker. De siste fire kampene har inneholdt flere utvisninger (Rooney og Capdevilla) enn scoringer (0).

Da Emery møtte Villarreal-troppen i begynnelsen av sesongen, spurte han spillerne hva deres mål for sesongen var. Han ble umiddelbart fortalt: «Du vet hvordan man kommer til Europa League-finaler. Få oss dit».

Og det kan han faktisk alt om. Han vant turneringen hele tre sesonger på rad med Sevilla, og kom seg også til finalen som Arsenal-trener, men da ble det tap mot Chelsea. Villarreal levnes ikke store sjanser av ekspertene til å stikke av med pokalen, men så var det heller ikke mange som trodde at Emerys Sevilla skulle klare å slå Liverpool i 2016-finalen.

Da, som nå, fikk han belønning for sin unike evne til å endre taktikk underveis i kamper. Tre mål i andre omgang mot Liverpool sørget for at både han og Sevilla skrev sine navn i fotballens historiebøker.

Europa League er en turnering han tar svært seriøst. Det har ført til at lagets form i hjemlig serie har duppet mot slutten av sesongen. De gulkledde har tapt kamper hjemme mot Osasuna og Celta Vigo, noe som er kamper de i utgangspunktet burde ha vunnet. Det er seks poeng som til slutt kostet dem en Europa League-kvalifisering gjennom LaLiga-spill.

Emery kunngjorde allerede før Villarreals siste seriekamp mot Real Madrid at han hadde Europa League-finalen i sine tanker. Men det så ikke sånn ut, og Villarreal tok tidlig ledelsen i kampen. Så raknet det da Luka Modric avgjorde kampen for Real Madrid på overtid av andre omgang. Den gule ubåten endte dermed på 7. plass, noe som gir Conference League.

Villarreal kommer nok til å føle på en stor glede om de vinner Europa League-finalen onsdag kveld, men den store prikken over i’en her er at de også kvalifiserer seg direkte til Champions League neste sesong.

Kan de faktisk klare det?

LaLiga ga grønt lys til at siste serierunde skulle spilles på lørdag i stedet for søndag, noe som gjør at Villarreal går inn i finalen med 24 timer mer hvile enn United. Det må sies å være en stor fordel for spanjolene.

Den store bekymringen for United er at Harry Maguire mister kampen. Den bekymringen blir større for Ole Gunnar Solskjær når han ser formen til Villarreal-spissen Gerard Moreno. Han er for tiden den beste spanske spissen, og har 31 mål på 51 kamper for klubb og landslag denne sesongen.

Den potensielle innflytelsen han kan ha på kampen, og hans betydning for Villarreal kan ikke undervurdes.

Villarreals investering på ungdommen har også gitt resultater i form av mange gode, unge spillere. Det er spesielt to spillere som skiller seg ut: Samuel Chukwueze og Pau Torres.

Førstnevnte er bare 21 år. Han er et stort talent, som er desperat etter å komme seg videre til Premier League, men han må fortsatt utvikle seg og ta steg. Til tross for at han fremdeles har mye å gå på, er det en spiller som har ressursene som kreves for å plage Manchester United-forsvaret.

Så har man også 24 år gamle Pau Torres i den andre enden av banen. Han er født og oppvokst i klubben, og har tidligere vært ballgutt og en stor supporter på alle klubbens kamper. Midtstopperen blir tett fulgt av verdens største klubber, inkludert Manchester United. Mange ønsker å hente ham.

Spanjolen er utvilsomt den naturlige etterfølgeren til spillere som Gerard Pique og Sergio Ramos på det spanske landslaget. En av hans største beundrere er Luis Enrique, som er landslagstrener for Spania:

«Jeg liker alt ved Pau. Hans personlighet når han spiller, taktiske evner og evnen til å styre forsvaret. Han er høy, kjekk og en god gutt. Han har alt».

Emery har også hatt mange spillere utilgjengelig gjennom denne sesongen som følge av korona. Langtidsskader på Alberto Moreno og Vicente Iborra har også hemmet deres fremgang. De har spilt uavgjort i mange kamper der de egentlig burde ha vunnet. Hele 35% av alle LaLiga-kampene denne sesongen endte med poengdeling for Villarreal. Det må forbedres.

Seieren over Arsenal i semifinalen var veldig viktig for Emery. Først og fremst betød det en etterlengtet finale for klubben, men han fikk også sin revansj mot klubben som et par sesonger i forveien hadde sparket ham.

Selv om han fremdeles er såret over at han fikk sparken, har han ingenting personlig imot Arsenal som klubb. Han føler bare at han ikke fikk en rettferdig sjanse i London, siden alle hadde for store forventninger.

Nå kan man endelig se at Arsenal er der de er av andre grunner enn hvem som er trener. Deres spillere og økonomi tilsier at de per dags dato er et lag midt på treet i England. Det handler ikke om manglende ledelse.

Villarreal tok seg til finalen på hengende håret, men de klarte det. Ekspertene kommer til å fortelle oss at Manchester United har alt å tape i denne kampen. Det er sant at Villarreal går inn i kampen som underdogs, men Emery kommer til å fortelle sine menn at kamper vinnes på banen – og ikke på papiret. Det siste United bør gjøre, er å undervurdere dette laget.

Oversatt av Shayan Jalilian

Det er fem år siden Pep Guardiola tok over Manchester City. Tirsdag kveld kunne han skryte av å putte sin tredje Premier League-tittel i lomma.

Da han ble ansatt som City-trener, var instruksjonene veldig klare: Dominer i hjemlig serie og etabler klubben som en av de beste i Europa – en klubb som nesten alltid bør komme seg til en Champions League-semifinale.

Den jobben er utført! Manchester City forbereder i disse dager seg til klubbens første Champions League-finale i historien.

Men selv de som lykkes, har sine motstandere.

Hans kritikere hevder at han har hatt stor suksess fordi klubben har øst ut enorme summer på å hente stjernespillere. Det er sant, men det blir også en for enkel måte å se det på. Hvilken toppklubb i England er det som egentlig ikke har brukt store summer på å forsterke laget?

Manchester City er åpenbart blant Premier Leagues mest kjente «pengebrukere», men kostnaden for deres mest brukte ellever (499,8 millioner pund) er faktisk lavere enn Manchester United (504 millioner).

Hvis du har mye penger, kommer du alltid til å kunne kjøpe de beste spillerne. Men det kommer ikke til å garantere deg stabiliteten som kreves for å vinne titler. Det gir det heller ikke evnen til å revitalisere John Stones sin karriere, maksimere potensialet til Phil Foden eller å få Ruben Dias til å bli en stor leder i det som er det beste forsvaret i Premier League.

Guardiola har utrettet en forskjell fordi han har maksimert, og radikalt forbedret, de spillerne han har til sin disposisjon.

Det har ikke vært en enkel sesong. Laget slet mye med skader og koronasykdom tidlig i sesongen, noe som førte til at det ble uavgjort mot Leeds, West Ham, Liverpool og Manchester United.

Noe manglet. Det var ingen gnist i måten Manchester City angrep på, til tross for at de som alltid hadde mye ball inne på motstanders banehalvdel. Det ble ikke skapt nok sjanser, og det som ble skapt, ble ofte sløst.

På et tidspunkt var City så lavt nede som en 10. plass, etter å ha tapt 2-5 mot Leicester City. Hva i all verden var det som skjedde?

Hvis det var folk som tvilte på Guardiolas evne til å snu situasjonen, så var de i hvert fall ikke fra styrerommene på Etihad Stadium. Det lå lenge i lufta at han ville få en ny kontrakt og alt ble ordnet på under 24 timer.

Guardiola signerte en ny kontrakt, noe som viste tegn på gjensidig tro. Det har bidratt til å legge grunnlaget for suksessen laget nå har. Han fikk bare en betingelse da han ble tilbudt en ny kontrakt: Hvis han en dag bestemmer seg for å forlate klubben, så må han gi beskjed i god tid, fordi det kommer til å bli svært vanskelig for klubben å finne en god erstatter for ham.

Hvis han ønsker det selv, strekker avtalen seg hele syv sesonger fram i tid. Det er et sikkert tegn på at klubben har hatt stor tro på ham hele veien.

Det gikk lenge rykter om at Paris Saint-Germain ville bli neste destinasjon for Guardiola, men det stemmer ikke i det hele tatt – selv om franskmennene virkelig kunne ha tenkt seg å ha ham som trener.

Abu Dhabi-eierne hadde sett på det som en svik om spanjolen hadde byttet bort dem med Qatar-eide Paris Saint-Germain.

Da han forpliktet seg til en ny avtale, visste han at han måtte gjøre endringer på laget. Den opprinnelige ideen var at fire eller fem av den «gamle garden» var uerstattelige. Men det ble raskt revurdert på grunn av pandemien og en bedring i form hos spillere som Stones og Cancelo.

15. desember spilte City uavgjort mot West Bromwich. Guardiolas menn lå da på 6. plass. Det var tid for en dyp refleksjon over situasjonen.

Mangelen på hvile førte til at laget virket ut av form og uinteressert. Det var mangel på den entusiasmen som krevdes for å vinne fotballkamper.

Med utgangspunkt i sine tidligere erfaringer fra Barcelona og Bayern München, begynte Guardiola å tenke på at hans elever kanskje var lei av å høre ordene hans. Han åpnet i stedet døren for at spillerne kunne ha mer kontakt med hans assistenttrener – og ikke bare ham.

Etter lange analyser med trenerteamet og hans mentor, Juan Manuel Lillo, bestemte han seg for å endre litt på måten laget spilte.

Han plasserte angrepsspillere som Phil Foden og Raheem Sterling bredere i banen. Det ble skapt mer rom på innsiden, noe Ilkay Gundogan, Kevin De Bruyne, Bernardo Silva og Joao Cancelo kunne utnytte i mye større grad.

Gundogan begynte å score flere mål, og Foden blomstret virkelig. Engelskmann har notert seg for bedre statistikk enn David Silva hadde i sin første sesong i Manchester City. Det er imponerende.

Laget begynte å angripe med mye større ro, med større tålmodighet og flere pasninger. Spillerne sluttet å bevege seg over hele banen. Det ble mye bedre struktur i det de foretok seg offensivt.

Han ønsket at spillerne skulle forbli i deres posisjoner, at vingene skulle holde seg bredt i banen og at midtbanespillerne skulle komme i bedre scoringsposisjoner. Litt etter litt ble tempo i spillet høyere, ballen ble vunnet tilbake raskere og kontringene ble mer effektive.

City var endelig tilbake til det nivået de hadde vært på de to siste sesongene, men med det kom også et sett av nye problemer.

Laget angrep med mange mann, noe som gjorde dem sårbare for kontringer imot. Manchester City slapp inn fem mål på kontringer imot i Guardiolas første sesong i klubben. Det føltes mye verre ut, fordi de virket alltid usikre da de skulle stoppe lag som kom på farlige kontringer.

Det likte ikke Guardiola. Han måtte gjøre endringer, og denne sesongen har City ofte to midtstoppere og to midtbanespillere bak ball. Det har gjort at baklengsmål på kontringer har gått fra fem til et.

City har blitt mer solide og pragmatiske. En større soliditet i laget har brakt med seg 1-0-seiere over Southampton, Brighton og Sheffield United.

Guardiola elsker å se estetisk, offensiv fotball. Men han har skjønt at det er viktig å være mer pragmatisk og at man noen ganger må kjempe for seierne. Manchester City er kanskje ikke like underholdende som før, men de er åpenbart mer stabile i sine prestasjoner.

Nøkkelen til det kom for alvor mot Chelsea 3. januar. City lå på 8. plass, syv poeng bak daværende serieleder Liverpool. Guardiola valgte å bruke en 4-3-3-formasjon med De Bruyne som falsk nier og Sterling og Foden på topp.

Det ble en vild åpning på kampen. Det tok bare 18 minutter før Gundogan sendte dem i ledelsen, fire minutter senere doblet Foden og etter 34 minutter ledet City med tre mål. En «masterclass» av Guardiola.

Alle brikkene falt på plass – laget var tilbake. Smilet var også tilbake på spillernes lepper. Det var den halvtimen på Stamford Bridge som la grunnlaget for resten av sesongen. Noen uker senere knuste de Liverpool 4-1 på Anfield, med samme formasjon og spillestil.

Hva skjer i framtiden?

Guardiola vet bedre enn alle andre at man ikke kan stå stille. Han vet at det alltid er rom for forbedring og at klubben må benytte seg av markedet.

Det er mye positivt som foregår i klubben nå, men Sergio Aguero gir seg etter sesongen. Raheem Sterling bommer på altfor mange sjanser. En ung toppspiss står nok på toppen av deres ønskeliste på overgangsvinduet.

Drømmen ville nok vært å få Lionel Messi til Etihad, men ingen – inkludert ham selv – vet hvor han spiller neste sesong.

Det ideelle vil være å få en ung spiss som kan bøtte inn scoringer de neste fem-seks årene. Det er derfor de, sammen med 13 andre toppklubber, følger situasjonen til Erling Braut Haaland tett. Han er ung, sulten, ambisiøs og tikker alle boksene klubben ser etter.

City vil selvsagt gjøre alt de kan for å overbevise ham om å velge dem.

Tiden vil vise hva som kommer til å skje, men Guardiola kommer uansett til å ha et stort fokus på å bygge et nytt City-lag den neste tiden. Det blir hans største oppgave – å bygge et lag som kan oppfylle hans drømmer.

Sevilla tapte mandag kveld for Athletic Club. Med fire kamper igjen å spille av årets LaLiga-sesong, ser det ut som at kampen om ligagull ikke vil bli avgjort før siste serierunde. Det blir en kamp helt til siste slutt.

Vi må tilbake til 2004 for å finne sist gang Real Madrid, Barcelona eller Atlético Madrid ikke vant ligaen. Den gang var det Valencia som trakk det lengste strået. Og siden 2012 er det de tre store i Spania som har erobret de tre øverste plassene i LaLiga.

Det store spørsmålet nå er: Hvem vinner denne sesongen?

Nok en gang fortsetter Real Madrid å vise at deres vinnerkultur trosser all logikk og spådommer fra eksperter.

Real Madrid-spillerne har alltid vært store stjerner hvor enn de har spilt. For mange av dem ser det ut som seier er noe de eier og har retten til. De er vant til å vinne, og hvis det er noe LaLiga har vist oss når det står mye på spill, så er det at Real Madrid ALLTID dukker opp når ting skal avgjøres.

I helgen gjorde de akkurat nok til å vinne over Osasuna. Det er det Real Madrid alltid gjør. Både Los Blancos og Chelsea virket slitne da de spilte første oppgjør av Champions League-semifinalen forrige uke, og returkampen på Stamford Bridge blir nok avgjort av små detaljer.

Real Madrid har vært på dette stadiet av turneringen mange ganger, men det har ikke Chelsea. Da Thomas Tuchel tok ut elleveren til kampen mot Porto, hadde ikke en eneste av dem spilt en kvartfinale før.

Mange ser likevel på Chelsea som favoritter i returkampen. London-klubben fikk med seg et verdifullt bortemål og har hjemmebanefordel. Men jeg er ikke så sikker; Real Madrid pleier alltid å finne en måte å vinne på.

Kommende helg vil vi få mange svar i LaLiga. Real Madrid-leiren håper nok at Barcelona enten vinner eller spiller uavgjort mot Atlético Madrid. For hvis det skjer, vil Real Madrid for første gang ha alt i sine egne hender.

Real Madrid har et overtak innbyrdes på sine rivaler, noe som da vil bety at de vinner ligaen om de vinner sine fire resterende kamper i LaLiga.

Zinedine Zidane «eksploderte av glede» da Real Madrid tok ledelsen mot Osasuna. Et lite hopp i været og et bredt glis var i skarp kontrast til en lettet Diego Simeone da hans lag sikret seieren i siste liten mot Elche.

Det forteller oss mye om hvordan de to trenerne har det akkurat nå.

Zidane hadde en «business as usual»-reaksjon. Det var som en selvfølge å slå Osasuna. Simeone virket som en lettet mann. Han virket som en fyr som henger seg på fronten i et maraton, mens han blir jaget ned av løperne bak. Problemet for Simeone er at det går et nytt løp igjen denne helgen.

Simeone vet at hans lag ikke har de samme lederne som Real Madrid. De har ikke den samme troen, personligheten og mentale styrken. Atléticos hovedleder er Simeone selv, og noen ganger frykter man at hans overordnede tilstedeværelse ikke lar andre stige til toppen.

Det skjedde ikke med tidligere spillere som Juanfran, Gabi, Godin og Costa. Men i disse dager er det vanskelig å finne sånne skikkelser i garderoben.

Og så må vi videre til Barcelona. Hvordan ser det ut for dem?

Barcelona gikk på et sjokktap hjemme mot Granada. De kan vinne hver kamp som er igjen, og fremdeles ikke være i stand til å forhindre Real Madrid fra å vinne seriegull dersom de også vinner de resterende kampene.

I den katalanske hovedstaden spiller de fotball på en bestemt måte, men de klarer ikke å opprettholde stabilitet hva angår å følge løp inn bak forsvaret. De klarer helle ikke å holde oppe trøkket i 90 minutter. Det er som regel Lionel Messi som dukker opp for å avgjøre kamper.

Men alt er ikke bekmørkt. Frenkie de Jong, som omsider forstår rollen sin i laget, leverer veldig bra. Antoine Griezmann skinner også, med sine 18 mål og tolv målgivende pasninger for Barcelona denne sesongen.

Det er fortsatt tvil om framtiden til Ronald Koeman. Joan Laporta ser ikke på Barcelona-legenden som mannen som skal ta dette laget videre.

Problemet er bare hvem det er som skal erstatte han.

Han ønsket seg Julian Nagelsmann, men det toget har nå gått. Det vil være vanskelig å lokke til seg den rette mannen, spesielt når den økonomiske situasjonen er så prekær og det skal gjøres store budsjettendringer.

Men mye av dette mister betydning hvis vi ser på det som skjer i enkelte klubber i kjølvannet av Super League-fiaskoen.

Mens jeg denne helgen isolerte meg i en leilighet i Manchester foran returoppgjøret mellom City og PSG, ble min fred knust av helikoptere som fløy over taket mitt. Det viste seg å være demonstrasjoner mot Glazers-familien som eier Manchester United.

Supporterne har sin fulle rett til å uttrykke følelser, men jeg synes noen av protestene er lysår unna den reelle situasjonen. For dem er dette et forsøk på å gjenvinne det de føler de har mistet. De føler at mye har blitt tatt fra dem, og gitt vekk til grådige klubbeiere.

Det er bemerkelsesverdig at det ikke har vært intense protester blant Manchester City-supporterne. I deres tilfelle eies klubben av staten Abu Dhabi. Men Manchester City har vunnet fire Premier League-titler (snart fem), to FA-Cuper og seks Ligacuper de siste ti årene. Manchester United har på sin side ikke vunnet en ligatittel på åtte år og ikke vært i en Champions League-semifinale de siste ti årene.

Manchester City-supporterne har ikke noe mer innflytelse i beslutningene enn noen av de andre klubbene i eliten, men de har et troféskap som stadig blir større, og det har en tendens til å kutte ned på demonstrasjoner.

Supporterne demonstrerer mot involveringen av visse milliardærer, men så blir de begeistret igjen av andre milliardærer. Et godt eksempel på det er den pågående striden i Arsenal. Supporterne ønsker å erstatte Stan Kroenke (formue på ti milliarder dollar) med Daniel Ek (formue på 4,14 milliarder).

Men det er et paradoks her. På den ene siden ønsker supporterne å ha innflytelse over klubben, men samtidig ønsker de at deres lag skal hente de beste og største navnene i fotballen.

Disse to tingene går ikke hånd i hånd. Når milliardærer kjøper fotballklubber, så kjøper de enorme virksomheter. Hvorfor skal disse klubbeierne gi fra seg innflytelsen de har betalt for?

Virkeligheten er at en følelsesmessig tilknytning til en hvilken som helst vare, ikke er ledsaget av retten til å ta beslutninger. Jeg vet ikke om noen som «følelsesmessig» investerer i Microsoft, fordi at de ønsker å ha med et ord i laget om hvordan selskapet skal styres.

Supporterne bør godta at dette er en virksomhet, og hvis de har problemer med det, bør de sannsynligvis begynne å interessere seg for grasroten. Det er det mange tidligere Manchester United-supportere gjorde da de ikke godtok at Glazers skulle ta over klubben. De byttet vekk Manchester United med FC United.

Jeg husker at jeg en gang snakket med Roman Abramovitsj, som bortsett fra å være multimilliardær også er glad i fotball. Han fortalte meg at han en gang ble stoppet av en supporter etter at Chelsea hadde tapt.

«Hva gjør du med klubben min«, spurte supporteren.

«Din klubb? Jeg trodde det var mine millioner som var investert i klubben – og ikke dine«, svarte russeren.

Oversatt av Shayan Jalilian.