Som med alle såpeoperaer er det overraskelsesmomentet som holder oss alle hektet, og ingen steder mer enn det endeløse dramaet som utspiller seg i FC Barcelona.
Torsdag 30. september stilte klubbpresident Joan Laporta opp for journalister for å presentere den årlige Aldo Rovira-prisen for klubbens beste herre- og kvinnespiller valgt av en jury bestående av journalister.
Hvor er det bedre å kunngjøre nyheten om at Koemans tid på Camp Nou er over enn til enn vennlig gruppe med journalister i nok en «off record»-brifing?
Laporta fortalte dem at klubben trengte å ta noen vanskelige avgjørelser, at laget ikke trente hardt eller lenge nok – tilsynelatende hadde noen beregnet at Barcelona trente fire timer mindre i løpet av en uke enn andre europeiske klubber – og at klubben ville hyre en metodikkekspert slik at klubben kunne bli så nære sitt fysiske høydepunkt som mulig.
En ganske effektiv liste over grunner for at klubben burde sparke Koeman.
Da er det vel ganske klart da… er det ikke?
Ikke i det hele tatt, for ikke glem at vi snakker om Barcelona her. Ingenting er noensinne som det ser ut.
Rundt 24 timer senere snakket Laporta med Koeman på telefonen og møtte ham på treningsfeltet dagen før Atletico-kampen.
Timer før kampen, rundt tre dager etter han mer eller mindre annonserte at den nederlandske treneren var i fare, sa han følgende:
«Uavhengig av resultatet, Koeman vil fortsatt være Barcelonas trener. Han har kontrakt med klubben, og vi håper at han vil føre oss tilbake til vinnersporet, og spille på måten vi ønsker. Jeg vet han vil gi alt.»
«Vi tror at han trenger vår støtte fordi han er en av oss; han elsker Barça!»
«Han valgte å bli Barcelona-trener i en periode som var ekstremt tøff for klubben både på banen og i styrerommet. Det er komplisert, for resultatene er ikke gode. Men jeg vil be våre tilhengere om å ha tillit til vår trener; han fortjener det og tror på dette laget.»
De to tingene som er fundamentalt viktige for å sørge for en suksessfull drift av en fotballklubb er:
- Evnen til å holde på stjernespillerne dine
- Tillitten og motet til å stole på og delegere til den personen du har som trener.
Ikke bare har Barcelona-presidenten feilet på begge fronter, men han har også klart begge ganger å love noe før han gjør stikk det motsatte.
Laporta var aldri lei av å fortelle alle at Messi kom til å bli i klubben uansett, før det ble kunngjort at han skulle dra. I det siste har han også brukt mye av tiden sin på å fortelle oss at Koeman kommer til å forlate klubben, før han på lørdag avslørte at han skal bli i klubben.
Med mindre du er Laporta, som ser ut til å mene at dette er normalt og betrakter handlingen om å ombestemme seg når det passer ham bare som en perfekt refleksjon av hans personlighet, så gir denne situasjonen bare flere spørsmål enn svar.
Og det første spørsmålet er hvorfor har alt blitt bestemt av en styreleder når det teoretisk sett er en fotballstruktur som bør ta disse avgjørelsene?
Sannheten er selvfølgelig at dette er et kaos av gedigne proporsjoner.
Selv om det tydeligvis ikke er noe tillit mellom Laporta og Koeman, er det åpenbart at Barcelona kontrolleres av garantistene og bankene som har lånt klubben penger.
Barcelona kan ikke bruke penger i øst og vest og overalt og minst av alt bli kvitt Koeman, som takket være en avtale forhandlet frem av den inkompetente tidligere presidenten Josep Maria Bartomeu vil koste klubben tolv millioner euro.
Og det er bare starten, for hvis de bestemmer seg for å ikke fornye med nederlenderen må de betale ham enda mer.
På den ene siden sier finansfolkene: «beklager, men nei, han blir», mens de på fotballsiden vet at det ikke er noen klar idé om hvilken vei dette laget må gå.
Kan vi nå si at vi fortsatt lar Koeman håndtere de unge, når det åpenbart har blitt et lag fullt med individualister med sine egne ideer?
Med Koeman ser det ikke ut til å være noen forståelse for hva som skjer. Når en spiller har ballen i et moderne lag har spillerne rundt ham en formening om hva som skal skje videre, hva de skal gjøre med ballen og følgelig hvordan de vil reagere.
Ikke med dette Koeman-laget, verket er rett og slett ikke der.
Men det er flere skumle, farlige ting som skjer i Barcelona, med folk i og utenfor klubben som kontinuerlig gnager for å bevare klubbens DNA og måten man skal gjøre ting på.
Ulogisk og usammenhengende krangling om å bruke korte midtbanespillere som spiller ballen mye og om viktigheten av å ha noen som Pep Guardiola, så glemmer man det faktum at han ikke lenger er i klubben og at han nå faktisk er en helt annen manager enn han var mens han hadde ansvaret på Camp Nou.
Grunnen til at Pep nå er svært interessert i raske overganger, høyt tempo og bruk av spillere med sterk fysikk, er fordi han vet bedre enn noen andre at en retur til et spill der Barcelona – eller hvem som helst – dominerer 90 prosent av besittelsen er fantasi. Det vil ikke skje, av den enkle grunn at man har lært hvordan de skal slå det.
Dessverre for Barcelona har det ikke vært en debatt om å skape et DNA som bygger på ballbesittende spill, men også et som konsentrer seg om høyt tempo og fysikk, og virkeligheten er at Koeman ikke er mannen som skal bringe dette inn i Barcelona-oppsettet.
Det er det som trengs, og da Laporta så seg rundt etter alternativer for Koemans jobb ble han ikke overbevist.
Laporta føler ikke at Xavi Hernandez er klar for å ta jobben. Han var ikke spesielt imponert over at spilleren støttet Victor Font fremfor seg selv i de forrige presidentvalget.
I mellomtiden vil den nye administrerende direktøren i FC Barcelona, Ferran Reverter, kunngjøre til de ansatte i klubben tallene som viser hvilket stort rot Barcelona er i. På onsdag skal han informere media.
Hvor ille kan det være? Vel, tenk på dette. Den totale gjelden forrige sesong for 19 av de 20 klubbene i La Liga var på 337 millioner euro. I samme periode hadde Barcelona en gjeld på 487 millioner euro, eller sagt på en annen måte, Barcelonas gjeld forrige sesong er 150 millioner euro mer enn den samlende gjelden til de 19 andre klubbene i La Liga.
Hvis Barcelona kommer seg ut av dette vil det bli en lang og saktegående prosess. Og i mellomtiden forfaller Camp Nou rundt klubbens ører, den bokstavelige manifestasjonen på krisen klubben befinner seg i. Nylig måtte 19 viktige nødreparasjoner utføres. Stadion faller fra hverandre, og nå må det bygges et nytt stadion for å få det tilbake til slik det bør bli.
Noe som ligner på det som er blitt bygget hjemme hos deres nemesis, Real Madrid, som nylig har fullført en nydelig, helt ny makeover for å skape en fantastisk arena.
Mens de nyter det luksuriøse hjemmet og metaforisk peker nese til sine rivaler, har de manipulert mediene og gitt inntrykk av at alt i Real Madrid-gården er fantastisk for øyeblikket og at de er i en fin posisjon.
Det er selvfølgelig ikke sant, noe som kan sees ganske tydelig etter deres sjokktap i Champions League hjemme for Sheriff Tiraspol i Moldova, raskt etterfulgt av liganederlaget for nyopprykkede Espanyol søndag.
Snarere enn å glede seg over krisen i Barcelona, ville det nok vært best å konsentrere seg om sine egne begrensinger, som avslører et lag som er ubalansert, slepper til for mange sjanser og er altfor avhengig av at prestasjonene til Karim Benzema.